Den franske venstresidens hule hologrammer:

Fortidens fremtidsspøkelser i vår samtids bugnende tåke

Skribent: Emil Perron

"Le spectre de Banquo", 1854, Théodore Chassériau (1819-1856).

Dette er den andre artikkelen i Røysts artikkelserie om det franske presidentvalget 2022 (med støtte fra Fritt ord). Se Røyst #18 eller klikk her for første artikkel som gir en gjennomgang og introduksjon til valget og hva som står på spill.[1]

Første artikkel i serien finner du her: "Gjengangere: om det franske presidentvalget"

Tredje artikkel i serien finner du her: "Intervju med Pascaline Lécorché om valgene i Frankrike i 2022"

Han la fra seg arbeider-vesten som har kjennetegnet ham i en årrekke, byttet den ut med en tradisjonell dressjakke. Han knyttet slipset i standhaftig kamp mot den dirrende spenningen fra en overfylt sal av tilblivende frelsede følgere fråtsende i politisk ambisjon på vegne av ham, på vegne av seg selv. Lysene ble slukket og la en dempet stemning over tusener av spente tilhengere. Fra bak scenen kunne man høre lyder som gjennom luft og vegger ikke ble til annet enn utydelig kakofoni i kulissene. En stille verden, en begeistret verden, og mellom dem, disse lydbølgene, bærende på uttrykk som først ville manifestere mening i møte med ham, kandidaten. Han gikk opp trappen, inn på scenen, lyset ble tent og der stod han, som et hologram, en tredimensjonal bilde-representasjon ved laserlys av ham selv. Hologrammet smilte og vinket på den ene kanten av landet, mens den faktiske materialiserte kroppen stod og smilte og vinket på den motsatte kanten av landet. På begge kanter, derimot, lød eksplosive uttrykk av overveldende støtte fra tusener av politisk engasjerte tilhengere.

Igjen i 2022, likesom for første gang ved forrige presidentvalg i 2017,[2] har ytre venstres presidentkandidat Jean-Luc Mélenchon fremstilt hologrammer av seg selv, på det meste i tolv utgaver i tolv forskjellige byer rundt omkring i Frankrike.[3] Årets franske presidentvalg ble tredje anledning på rad for Mélenchon til å stille som kandidat til det øverste embetet i Frankrike. Første runde av årets valg ble avholdt 10. april, mens andre og siste runde avholdes 24. april. “Je me téléporte”, eller “jeg teleporterer meg selv”, sa Mélenchon.[4] Melenchons valgkamp har også produsert mye innhold for sosiale medier, og det er tydelig at Mélenchon ikke bare ønsket å gjennomsyre de virtuelle rommene på Internett, men også å viske ut linjene mellom det holografiske og det materielle, mellom spøkelser fra 2022 – eller kommer de fra 2017, kunne man spurt seg – og levende.

Mélenchons hologrammiske gjenferd fra 2017 har hjemsøkt årets valgkamp i 2022. Ut av intet oppstod Mélenchons hologram, og for de fleste brakte de tilbake minner fra forrige valgkamp da han brukte denne teknologien for første gang. Den gang var Mélenchon overbevist om at ved å multiplisere seg selv så ville han også multiplisere antall stemmer og vinne valget. Det gikk ikke, selv om han nesten kvalifiserte seg til andre runde. Velgerne konfronteres altså med fortidens tapte fremtider, de tapte fremtider om et nytt Frankrike med en ny grunnlov og Mélenchon ved roret. Nåtiden hjemsøkes av fortidens fremtid.

Den nå avdøde engelske kulturteoretikeren Mark Fisher (1968-2017) skrev opplysende om mange av vår tids politiske og kulturelle symptomer. For ham var verden for ti år siden preget av undertrykkende nyliberal ideologi. Fisher beskrev vår tid som preget av kapitalistisk realisme (capitalist realism). Denne er for Fisher “a pervasive atmosphereconditioning not only the production of culture but also the regulation of work and education, and acting as a kind of invisible barrier constraining thought and action.” (Fisher, 2009, s. 16). Vi lever altså i en tid hvor handling og tankens krumspring blir begrenset – man makter rett og slett ikke å forestille seg en annen mulig verden utenfor denne atmosfæren.[5] Fisher gjenopptar sitatet tilskrevet Fredric Jameson og Slavoj Žižek om at “det er lettere å se for seg verdens ende enn kapitalismens ende” (Fisher, 2009, s. 2) – altså en altoppslukende, altomfattende atmosfære. En tåke, ville jeg sagt, gjennom hvilken vi ikke evner å skille mellom gjenferd og de levende, en tåke som hindrer oss i å se veien ut av den altetende kapitalistiske ormen som spiser seg gjennom naturen, klimaet, dyremangfoldet, naturressursene og etterlater oss en stadig mindre beboelig planet – vår eneste mulige materielle verden, all den tid kapitalistiske feberfantasier om menneskekolonier på andre planeter i beste fall er mange år unna å bli muliggjort.

I 1993, noen få år etter Berlinmurens fall som markerte slutten på jernteppet som lå over det kommunistiske Øst-Europa, utkom Jacques Derridas bok Spectres de Marx, eller “Marx’ gjenferd”. I boken nevner Derrida neologismen hantologie, som lyder veldig likt som det franske ordet for ontologi,[6] og betyr noe slikt som “gjenferds-ontologi”. Tittelen spiller på en setning fra Det kommunistiske manifest (1848) av Karl Marx og Friedrich Engels: “Et spøkelse hjemsøker Europa: kommunismens spøkelse.” Ut fra dette presenterer altså Derrida det nye begrepet hantologie som manifestasjonen av ontologien til noe både synlig og usynlig fra fortiden som hjemsøker nåtiden. Derrida bruker kommunismen som et eksempel på dette. Selv om den har forsvunnet i sin opprinnelige form, fortsetter den å eksistere implisitt i folks sinn. Dette begrepet har siden blitt tatt opp for å anvendes i kulturkritikk av blant andre Fisher (2014). I dag ser vi fortidens gjengangere igjen innta oss i Europa, nesten tredve år seinere, vandrende over grensen fra Russland til Ukraina. En nåtid vi trodde var fortid, men som vi siden Berlinmurens fall alltid har undertrykt, fornektet som en mulig fremtid. Vår samtid hjemsøkes av fortidens store visjonære narrativer og deres fall: modernismens idealisme ble møtt med desillusjon ved verdenskrigenes utbrudd og store forbrytelser. I dag står venstresiden fastlåst, mellom fortidens gjenferd som stadig hjemsøker oss som et alternativ til tingenes tilstand, vel vitende om at den førte til historiske grusomheter, og samtidens kapitalistiske realisme, som i praksis legger en dempende tåke over alle alternative politiske engasjementer – som bedøvet av vår egen komfort – og som foreviger kapitalistormens umettelige sult. En orm som spiser stadig større hull i grunnleggende verdier for livet på jorden: naturressurser, biologisk mangfold, økosystem, et levelig klima og et verdig liv utenfor fattigdom og sult.

Venstresiden har ikke maktet å tilby et alternativ, et svar til post-fordismen som Fisher beskriver. På 1960- og 1970-tallet utnyttet kapitalen det dype ønsket i store deler av det vestlige samfunnet for emansipasjon fra en tid med strenge hierarkier, strukturer og klasseinndeling. 1968-opptøyene var et kulturelt og politisk brudd. På det økonomiske planet oppstod det et skille hvor post-fordismen avløste fordismen, datert til 6. oktober 1979, som startpunktet på en deregulering av kapital og arbeidskraft, ifølge den marxistiske økonomen Christian Marazzi (Fisher, 2009, s. 33). Skillet markerer den foregående tiden for de gamle fastlåste hierarkier og tydelige klasseforskjeller på den ene siden, og ettertidens fleksible mobilitet, presentert som et gode, men som ofte bunner ut i prekaritet i form av jobbusikkerhet, dårlige karrieremuligheter, midlertidige stillinger og usikre fremtidsutsikter på den andre siden. Hvis fortidens tilstand var langt fra optimal, så kan vi heller ikke nøye oss med ettertidens store mangler – noe nytt må til!

I post-fordismen er politisk antagonisme ikke lenger en klassekamp, men en intern kamp, inne i hver av oss, hvor selv arbeidere likevel ønsker å maksimere sitt pensjonsfond, ifølge Fisher. Det finnes altså ikke lenger en ekstern fiende, skriver Fisher (2009, s. 34-35). Mélenchon prøver til en viss grad å gjeninnføre denne eksterne fienden, som kan få en til å tenke på den amerikanske politikeren Bernie Sanders som i mange tiår har prøvd det samme ved å påpeke økonomiske klasseforskjeller. Det er neppe grunn til å tro noe annet enn at Fisher ville vært enda sikrere i sin sak i dag. Fisher skriver:

The very oppressive pervasiveness of capitalist realism means that even glimmers of alternative political and economic possibilities can have a disproportionately great effect. The tiniest event can tear a hole in the grey curtain of reaction which has marked the horizons of possibility under capitalist realism. From a situation in which nothing can happen, suddenly anything is possible again. (Fisher, 2009, s. 80-81).

Fisher avslutter boken sin (2009) med dette utdraget og levner altså håp for at selv en liten gnist av en alternativ politisk flamme vil kunne frembringe en mulighetshorisont som strekker seg ut og forbi dagens regjerende ideologi av kapitalistisk realisme. Var Mélenchon i det hele tatt kapabel til å tilby en endret visjon, en radikal visjon for fremtiden? Kunne han ha maktet å bryte med Fishers beskrivelse av den undertrykkende regjerende ideologien til kapitalistisk realisme?

All den tid Mélenchon multipliserte seg selv i sine mange hologrammer, så maktet han ikke å multiplisere tilstrekkelige velgere. Riktignok gikk han stødig frem i siste del av valgkampen, og han gjorde et godt valg hvor små marginer hindrer ham fra å kvalifisere seg til andre runde – han har selv hatt troen på at han skulle klare det, især siden han kom så nærme ved forrige valg i 2017. Han trodde altså på sine egne muligheter. Likevel var det et kappløp hvor han selv havnet bak den nå velkjente nyliberale sentrum (sentrum-høyre/sentrum-venstre) versus ytre høyre-konstellasjonen. Det er tredje gangen disse møtes i andre runde av presidentvalget siden den høyreliberale Jacques Chirac møtte ytre høyres Jean Marie Le Pen i presidentvalgets andre runde i 2002 og Emmanuel Macron og Marine Le Pen møttes i andre runde ved forrige presidentvalg i 2017.

Venstresiden virker nå kun fylt av hule hologrammer, en venstreside som har sett et utall kandidater stille til valg, redusert til seks kvalifiserte kandidater før første runde, som enten maskerte en nå banal politisk flisespikking på akkord med den nyliberale status quo, eller ikke forankret de mer radikale visjonene i en henrykt og overbevist velgermasse av betydning. Det skal likevel nevnes at ytre venstre, hovedsakelig gjennom Mélenchons kandidaturer de siste tre presidentvalg har hatt en økning i oppslutning de siste ti årene, mens venstresiden (representert ved det historiske Sosialistpartiet Parti socialiste) har hatt en kraftig nedgang. Mélenchon oppnådde 21,95% av stemmene, hvilket utgjorde 15,83% av alle stemmeberettigede franskmenn[7] – en betydelig andel. Det er interessant å merke seg en lignende trend i Norge (se for eksempel forrige stortingsvalg i 2021). De grønnes kandidat Yannick Jadot tilbydde en grønn visjon i tråd med de mange aktuelle presserende utfordringene (naturkrise, klimakrise, energikrise, m.m.),[8] men han maktet ikke å gjøre seg tilstrekkelig relevant i valgkampen eller i meningsmålingene. Han har antakeligvis mistet velgere til Mélenchon på slutten av valgkampen og ender opp med en veldig skuffende score. Med disse kriteriene gjenstod – om ikke gjenstår – kun Mélenchon for den franske venstresiden. Men hans fremtredende ledelse opphører, for han har uttalt at om han ikke skulle kvalifisere seg til andre runde i år så ville dette bli hans siste presidentkandidatur. Med den yngre generasjonen i tankene, avsluttet Mélenchon sin tale fra valgvaken søndag kveld med «Kampen fortsetter. Gjør det bedre [enn meg]».[9]

Selv om Mélenchon gjordet det bra i meningsmålene, og selv om han overraskende mottok støtte fra tidligere justisminister Christiane Taubira (under President Hollandes mandat) som oppfordret velgerne å stemme på Mélenchon,[10] samt tidligere presidentkandidat for PS Ségolène Royale, gjenstår spørsmålet om han har klart å skape den nødvendige gnisten som kan åpne fremtidshorisonten. Med pandemien og all dens konsekvenser på folks tilbøyelighet til å delta på store ansamlinger av mennesker i bakhodet, så kan skribentens – anonymiserte – kontakter i Frankrike, som deltok på Mélenchons politiske folkemøte 27. mars i Marseille (hvorfra han er innvalgt til det franske parlamentet), fortelle om et oppmøte på ca. 35 000 personer. Dette var lavere enn forventet. Det var også sikkert om det var mange unge velgere der (som vi vet er en viktig velgergruppe for venstresiden, men som dessverre ofte avstår fra å stemme[11]). I etterkant viser det seg at Mélenchon fikk en betydelig andel stemmer fra de yngre velgerne. I Marseille fremstod Mélenchon som en kandidat med litt lite energi på talerstolen – om ikke han var litt forkjølet, ble det spekulert i. Talen var god og frembrakte et innhold med gjenklang, likevel ble mottakelsen blant de fremmøtte noe blandet.[12] Mélenchon snakket mye om solidaritet, métissage, samarbeid på tvers av middelhavet, og om kjernekraft (Frankrike får nesten all sin energi fra denne kilden), som Mélenchon vil redusere til fordel for havvind og andre fornybare energikilder. Men likesom for De grønnes Jadot, så blir denne sistnevnte utfordringen desto større nå som energibehovet blir mer akutt i Europa ettersom russisk olje og gassimport skal reduseres. Dette understreker også det viktige poenget om at energipolitikk samtidig også er sikkerhetspolitikk. Energiuavhengighet vil nok fortsette å bli et av de viktigste politiske områdene i tiårene fremover. Således er det synd at ikke miljø og klima fikk mer plass i årets valgkamp. Mélenchon har altså sett en økning i opplsutning, men det etterlengtede “elektrosjokket” som skulle kunne mobilisere nok velgere og drive Mélenchon helt frem til Élysée-palasset virker å ha uteblitt i årets valgkamp. Vil Mélenchons velgere og støttespillere kunne bygge videre på den sokkelen som likevel fremgår av årets resultat?

Mélenchons program bestod i et prosjekt for Den sjette republikk – i praksis en ny eller modifisert grunnlov som skulle erstatte dagens grunnlov i det som per i dag kalles for Den femte republikk. Dette ville blant annet innebære stemmerett fra og med 16 årsalderen, anerkjennelsen av den blanke stemmen, samt obligatorisk stemming – dog det ble nevnt at intensjonen skal være oppfordrende og ikke en sanksjon.[13] Til gjengjeld ble han beskyldt av den trotskistiske presidentkandidaten Phillippe Poutou (NPA) for å ville “sosialisere ovenfra og ned, og ikke nedenfra og opp” slik han selv argumenterer for. Som en antipode til ytre høyre-kandidaten Éric Zemmour, som tror på den såkalte le grand remplacement, eller “den store erstatningen”, som tilsier at muslimsk innvandring er en systematisk erstatning av tradisjonelle franskmenn, så frembringer Mélenchon ideologien créolisation, eller “kreolisering” (en idé tillagt Edouard Glissant), som ser verdien i blandingen av kulturer og etnisiteter. Zemmour og Mélenchon var også de to største kandidatene som ville ut av NATO, og sistnevnte kandidat foreslo også å låse strøm- og bensinprisene for forbrukerne. Disse sistnevnte tiltakene hadde vært viktige tiltak som skulle kunne bety forskjellen på natt og dag for veldig mange, men de er likevel også populistiske forslag i den forstand at de er strategiske tilsvar til den energikrisen Europa nå går igjennom. Det er konkrete tiltak, men som likevel først og fremst takler symptomene. Da er det interessant å samtidig tenke på at Mélenchon både ønsket energi-uavhengighet, samtidig som han ikke ville måtte velge side mellom NATO og Russland på den internasjonale politiske scenen.

Mélenchon hjemsøkes også av sin egen fortid, sine egne spøkelser. Han har gjentatte ganger blitt konfrontert med sin overbærende innstilling vis-à-vis enkelte autokratiske regimer.[14] Senest i et tv-intervju 24. mars fortalte Mélenchon at å sende våpen til Ukraina vil være å inngå i krigen, at han er mot at Frankrike inngår i krig, at valget står mellom enten krig eller diplomati, og at han velger sistnevnte.[15] Dette har tiltrukket seg kritikk, blant annet fra venstresidens EU-parlamentariker Raphaël Glucksmann, som kritiserer Mélenchon for ikke å innføre nyansen om våpeneksport til selvforsvar.[16] Glucksmann har minnet han på at Putins Russland startet med krigføring allerede i Tsjetsjenia (1999-2000), Georgia (2008), Krim-halvøyen i Ukraina (2014), Syria (2015) og nå resten av Ukraina (2022). Nå står Russland ved EUs grense, og Mélenchon ønsker hverken å stille seg sammen med NATO eller Russland, men bevare Frankrikes uavhengighet og atommakt. Mélenchon vil ha Frankrike ut av NATO. Denne tanken må følges til sin ende for å se hva et slikt valg virkelig innebærer. Et oppgjør med, og utmeldelsen av, NATO vil også medføre at Frankrike dermed blir konfrontert med valget om å melde seg ut av EU. I koherensens navn vil dette bety at hvis Mélenchon vil bevare en slik nasjonal uavhengighet, så vil et EU-medlemskap fortsatt medføre militære forpliktelser overfor andre EU-land da Lisboa-traktaten innebærer en gjensidig forsvarsklausul (artikkel 42.7). Artikkelen forplikter EU-land til å hjelpe et medlemsland som blir “offer for væpnet aggresjon på sitt territorium” med “alle midler i deres makt”. Nå er det ingen som vet hvor langt Putin vil gå, men det er en reell trussel og frykt for at han vil angripe enkelte EU-land (for eksempel de baltiske landene). I tillegg er Ukraina nærmere et EU-medlemskap enn noen gang tidligere. I et slikt tenkt fremtidsscenario så vil ikke Frankrike kunne opprettholde den nasjonale uavhengigheten som Mélenchon etterstreber på den internasjonale arena, med mindre Frankrike går ut av EU – eller omformer EU og dens traktater. Dette er argumentets slutning som Mélenchon ikke har adressert på tilfredsstillende vis og som ikke fikk tilstrekkelig plass i valgkampens debatter – det burde den definitivt ha gjort. Fordelen med hologrammer er praktisk. Man kan multiplisere seg selv, og således oppstå flere steder samtidig. Baksiden ved det er at fortidens gjenferd kan hjemsøke deg.

Avsluttende anskuelser

Mélenchons slagord er “Un autre monde est possible” – “En annen verden er mulig”. Men er det noe hold i Mélenchons forslag til en annen mulig verden? Hva ligger i hans forslag? Er det kun spektre og gjenferd? Fisher mente at en gnist var nok. Om ikke den ledet til større flammer i årets valg, vil mulighetene for dette likevel ha økt om fem års tid, ved neste presidentvalg? Mélenchons hologrammer er fremtidens gjenferd. Likesom Derridas spektre fra fortiden, er Melenchons hologrammer fremtidens ekvivalenter. Fremtiden er her nå. Fortiden er her nå. Tid opphører. Vi er fanget i nåtidens løkke. Likevel mener den mestselgende franske samtidsfilosofen Michel Onfray at «den nye Mélenchon» var ankommet årets valg. De eneste som hadde forstått, anerkjent og fremlagt sine kandidatur i sivilisatoriske termer var Mélenchon og Zemmour – hver på sin kant. Av de to er det kun den nye Mélenchon som vinner Onfrays gunst. Zemmours politikk stiller seg altfor sterkt kontrasterende til venstremannen Onfray.

De andre kandidatene var mer eller mindre teknokrater og uttrykk for den samme nyliberale tankegangen som dominerer EU («Maastricht-Europa», som Onfray kaller det). Bleke kandidater som bevisst eller ubevisst stod for en «maastrichtisk nihilisme», ifølge Onfray. Den post-nasjonale konfigurasjonen er ikke berørt av disse. Folkesuverenitet, grensen mellom det nasjonale og EU, sosiale arbeidskriser, økonomiske kriser osv. Mélenchon og Zemmour er altså de eneste som gjennom sine radikalt forskjellige kandidaturer viste at politikken også angår noe større enn kapitalistisk realisme: politikken er sivilisatorisk. Zemmour, på ytre høyre, vil ha gårsdagens sivilisasjon tilbake og er nostalgisk overfor en fortid – som nok aldri egentlig har funnet sted. Mens Mélenchon er nostalgisk overfor fremtiden og ønsker seg fremtidens sivilisasjon, skriver Onfray.[17]

Russland har invadert Ukraina og brakt krigens mørke tildekkende teppe tilbake over deler av Europa, og det er en påminnelse om at gjenferd aldri opphører fullstendig. De er døde, forsvunnet, kanskje, en stakket stund, men alltid mottakelige for å komme tilbake, tre inn i samtidens tåke. Det er ikke bare Putins Russland som bringer gjenferdene tilbake. Venstresiden må også konfrontere seg selv for å gjenfinne seg selv, eller utvikle seg selv for det 21. århundres ånd og utfordringer. Venstresiden må kunne se seg selv i speilet og skilne, skilne mellom hule hologrammer og substansielle helheter.

Uansett utfall, enten Mélenchon eller en annen kandidat fra venstresiden hadde klart å kvalifisere seg til andre runde eller ikke, så ville denne artikkelen og dets innhold komme til å hjemsøke den neste artikkelen i denne artikkelserien om det franske presidentvalget.[18] På gjensyn.

Noter

Debord, Guy (1992 [1967]) La société du spectacle, Paris: Gallimard.

Derrida, Jacques (1993) Spectres de Marx: l'état de la dette, le travail du deuil et la nouvelle Internationale, Paris: Éditions Galilée.

Fisher, Mark (2009) Capitalist Realism. Is There No Alternative?, Winchester, UK; Washington, USA: Zero Books.

Fisher, Mark (2014) Ghosts of My Life: Writings on Depression, Hauntology and Lost Futures, Winchester, UK; Washington, USA: Zero Books.

[1] Emil Perron, 8. April 2022, “Gjengangere: om det franske presidentvalget, Norges rolle i Europa og en fragmentert fransk venstreside som konfronteres med spøkelser fra en svunnen tid”, Tidsskriftet Røyst, royst.no, URL: https://www.royst.no/post/gjengangere. Teksten ble først trykket i Røyst #18. [2] 6. Februar 2017, “Jean-Luc Mélenchon apparaît en meeting sous forme d’hologramme”, Le Monde, URL: https://www.lemonde.fr/election-presidentielle-2017/video/2017/02/06/jean-luc-melenchon-apparait-en-meeting-sous-forme-d-hologramme_5075207_4854003.html. [3] 5. April 2022, “Jean-Luc Mélenchon et ses hologrammes appellent à « la plus incroyable bifurcation politique »”, Le Monde, URL: https://www.lemonde.fr/politique/article/2022/04/05/jean-luc-melenchon-et-ses-hologrammes-appellent-a-la-plus-incroyable-bifurcation-politique_6120756_823448.html. [4] Se også for eksempel emneknaggen “#HologrammeDePoche” (“lommehologram”) på Twitter, hvor et lite bildeutsnitt av Mélenchon brukes på forskjellige sosiale medier. [5] Emil Perron, 8. April 2022, “Fantasifortellinger for det 21. århundre: Fabuleringer om kollektiv psyke og filosofiske åpninger i antropocen”, Tidsskriftet Røyst, royst.no, URL: https://www.royst.no/post/fantasifortellinger-for-det-21-%C3%A5rhundre-fabuleringer-om-kollektiv-psyke-og-filosofiske-%C3%A5pninger-i. Teksten ble først trykket i Røyst #17. [6] Ontologi er det filosofiske studiet av hva hva som grunnleggende finnes, hva som eksisterer. [7] Det franske innenriksministeriets offisielle tall. URL: https://www.resultats-elections.interieur.gouv.fr/presidentielle-2022/FE.html. [8] For mer om dette, se også Emil Perron, 8. April 2022, “Fantasifortellinger for det 21. århundre: Fabuleringer om kollektiv psyke og filosofiske åpninger i antropocen”, Tidsskriftet Røyst, royst.no, URL: https://www.royst.no/post/fantasifortellinger-for-det-21-%C3%A5rhundre-fabuleringer-om-kollektiv-psyke-og-filosofiske-%C3%A5pninger-i. Teksten ble først trykket i Røyst #17. [9] https://twitter.com/2022elections/status/1513318355536687108?s=21&t=N_qDIJ5dKJGImS52LpJeSA [10] https://twitter.com/2022elections/status/1512353298057207811?s=21&t=HeRhDslb3oB6i8BRzyeBvw [11] Geir Uvsløkk og Franck Orban, 5. april 2022, “Sofasitterne kan gjøre valgutfallet i Frankrike mer usikkert”, Forksning.no, URL: https://forskning.no/demokrati-frankrike-frankrike-forklart/sofasitterne-kan-gjore-valgutfallet-i-frankrike-mer-usikkert/2005969. [12] Se også Julie Carriat, 28. mars 2022, “A Marseille, accueil mitigé pour Jean-Luc Mélenchon”, Le Monde, URL: https://www.lemonde.fr/election-presidentielle-2022/article/2022/03/28/a-marseille-accueil-mitige-pour-jean-luc-melenchon_6119442_6059010.html. [13] Hugo Romani, 8. mars 2022, “Peut-on rendre le vote obligatoire comme le propose Jean-Luc Mélenchon ?”, Marianne, URL: https://www.marianne.net/politique/melenchon/peut-on-rendre-le-vote-obligatoire-comme-le-propose-jean-luc-melenchon. [14] Se også Emil Perron, 8. April 2022, “Gjengangere: om det franske presidentvalget, Norges rolle i Europa og en fragmentert fransk venstreside som konfronteres med spøkelser fra en svunnen tid”, Tidsskriftet Røyst, royst.no, URL: https://www.royst.no/post/gjengangere. Teksten ble først trykket i Røyst #18. [15] Se tv-programmet “Élysée 2022” på France 2, 24. mars 2022. Se også Mélenchons tweet samme dag: https://twitter.com/JLMelenchon/status/1507082046253978094. [16] Se Glucksmanns tweet fra 24. mars 2022: https://twitter.com/rglucks1/status/1507124158454456331?s=21&t=8mcjD7OKz4iTN8LiX6a5cQ. [17] Michel Onfray, 17. januar 2022, “Le Mélenchon nouveau”, michelonfray.com, URL: https://michelonfray.com/interventions-hebdomadaires/le-melenchon-nouveau?mode=video. [18] Følg med videre på Røysts nettsider: royst.no.