Gjengangere: om det franske presidentvalget


Om Norges rolle i Europa og en fragmentert fransk venstreside som konfronteres med spøkelser fra en svunnen tid


Skribent: Emil Perron



Denne artikkelen er den første i en helt ny artikkelserie om den franske presidentvalgkampen 2022. I år er det presidentvalg i Frankrike (første runde 10. april og andre runde 24. april). Serien skal informere om valgkampen og kartlegge de forskjellige kandidatene, samtidig som den også skal by på kritisk analyse av den franske venstresiden i valgkampen. Prosjektet har mottatt finansiering og støtte fra både Tidsskriftet Røyst såvel som fra Fritt ord – tusen takk! I løpet av våren vil det komme artikler både på nett (royst.no) og på trykk.





I april 2022 skal den nye presidenten for Den franske republikk velges, i maksimalt to runder (første runde 10. april, eventuelt andre og siste runde 24. april), for en mandatperiode på fem år (2022-2027). Lenge utsatte han å meddele sitt kandidatur offentlig, på bakgrunn av spenningen mellom Russland og Vesten, men det var antatt at den sittende franske presidenten, Emmanuel Macron, mest sannsynlig ville stille til valg for sitt andre og siste mandat.[1] Torsdag 3. mars kunngjorde Macron sitt kandidatur offentlig gjennom et skriftlig brev publisert i regionale aviser over hele Frankrike.[2]Venstresiden er, siden François Hollandes avskjed som president i 2017 etter hans første og så langt eneste mandat, fragmentert og i en vanskelig posisjon. For tiden er det høyresiden og ytre høyresiden som levnes de største sjanser til å vinne folkets gunst i april.

Frankrikes venstreside har en lang og viktig historie i innenrikspolitikken, men den har også hatt store implikasjoner og innflytelser på det internasjonale plan. Frankrike er en av de sentrale drivkreftene i EU – en rolle som Macron ønsker å stadfeste enda mer i kjølvannet av Angela Merkels avgang som forbundskansler i Tyskland –, og innehar attpåtil presidentskapet i EU i 2022, vil dette valget være av særlig stor relevans også for en norsk leserskare. Norge har selv nylig fått en ny venstrepolitisk regjering – i hvor stor grad kan dog diskuteres. Hvem vil de måtte forholde seg til i Frankrike om noen måneder?

Vladimir Putins nylige valg om å invadere Ukraina med russiske styrker har påvirket den franske presidentkampanjen. Krigens mørke teppe har igjen lagt seg over Europa, for første gang siden andre verdenskrig, og slukket for fredens lys som mange trodde skulle skinne evig på det gamle kontinentet. Fortidens gjengangere har gjeninntatt Europa – “Mor, gi’ meg solen!”, utroper Osvald i desperat kamp mot døden i Henrik Ibsens Gengangere (1881), men likesom i Ibsens drama virker ingen å vite hva man skal gjøre for atter en gang å la solens fredelig solstråler skinne over Europa.

Mandag 28. februar ble alle kandidater til det franske presidentvalget invitert til den franske statsministerens kontor for en orientering om situasjonen og hvordan denne påvirker kampanjen. Samtidig publiserte FNs klimapanel (IPCC) en ny alarmerende delrapport.[3] Dette er også en utfordring som vikler seg inn i sikkerhetsproblematikken i Europa, all den tid energipolitikk også er sikkerhetspolitikk. I dagens sammensetning er fossil energi en kilde til konflikt og avhengighet. Fornybar energi er frigjørende, diversifiserende og potensielt fredsbevarende. Med dette i mente fremstår den franske presidentkampanjen som to ganger markert av både geopolitiske sikkerhetshensyn – som også fremtvinger nye geopolitiske relasjoner og roller[4] – og klimaendringer. Hvilken fransk presidentkandidat vil kunne bære begge disse utfordringene på strak arm? Og hvilken presidentkandidat vil kunne klare å bære mer enn sine to hender kan makte å gripe, for det finnes et tredje stort tema: sosialpolitikken, i et Frankrike som følger verdenstrenden hvor økonomiske forskjeller stadig øker, hvor de rike blir stadig rikere, hvor de fattige blir stadig fattigere, og middelklassen merker at det kniper i begge ender med høye bensin- og strømpriser og redusert kjøpekraft. Vil kandidatene makte å gripe om sosialpolitikken, dette tredje punktet, eller vil de ha hendene fulle med sikkerhets- og energipolitikk? Disse spørsmålene vil unektelig komme igjen i både presidentkampanjen såvel som i denne artikkelserien.

Denne artikkelserien vil gi innsyn i, og analyser av, det politiske landskapet i Frankrike og hvordan venstresiden etablerer seg i presidentvalgkampen. Venstresiden blir i dag utfordret på alle kontinenter, både av ytre og indre faktorer. Flere land, som Italia, Storbritannia og USA, har nylig gjennomlevd sine politiske utfordringer med en venstreside som knapt makter å stå imot en nyliberal, global politikk på den ene siden, samt kontrasterende krefter fra ytre høyre. Det franske presidentvalget vil gi et tydelig svar i den ene eller den andre retningen, ikke bare for Frankrike, men også for Europa og verden for øvrig.

Med disse tekstene ønsker jeg å både kartlegge og undersøke det franske presidentvalget 2022, med særlig fokus på venstresidens utfordringer og muligheter. De overordnede spørsmålene i denne artikkelserien beror på hvilke kandidater som utgjør valgkampen til det franske presidentvalget 2022, og hvordan venstresiden forvalter sine sjanser i presidentvalget.

Ved forrige franske presidentvalg i 2017, fikk presidentkandidaten for det tradisjonsrike venstrepolitiske partiet Parti socialiste (PS), Benoît Hamon, som også fikk støtte fra De grønnes kandidat, Yannick Jadot, en rekordlav oppslutning på magre 6,36%. Sjokkbølgen som gikk gjennom den franske venstresiden var ikke til å ta feil av; dette var et historisk knusende nederlag, og man fryktet at det tradisjonsrike partiet, med røtter tilbake til store historiske skikkelser som Jean Jaurès og Léon Blum, skulle forsvinne fullstendig. Den unge, tidligere bankmannen, Emmanuel Macron, som Hollande tok inn under sin vinge som næringsminister i sin presidentperiode, hadde nå tatt innersvingen på hele den franske venstresiden, så vel som høyresiden, og skapt en politisk sensasjon få på forhånd hadde sett komme eller levnet noe troverdighet. Macron skulle bli Frankrikes yngste president gjennom tidene, om enn en president som, til tross for en forsonende fremtoning mellom sentrum-venstre og sentrum-høyre, ikke skulle vise seg å bli en god representant for venstresiden. Fem år har gått siden forrige valg. Kan den politiske venstresiden makte å reise seg, eller er den spilt sjakk matt av ytre høyre og Macron-sentrismen? Dette spørsmålet er også av viktighet for Norge.

Frankrike er en viktig geopolitisk samarbeidspartner for Norge i flere sektorer, en historisk drivkraft i Europa og et politisk sentrum Norge ikke kan ignorere. Dette viser også Frankrike i dag gjennom sitt formannskap for Rådet for EU i første semester av 2022, og sine geopolitiske ambisjoner ved en aktiv president og verdens tredje største diplomatiske apparat.[5] Presidentvalget i Frankrike vil ikke bare være av interesse for franskmenn selv, men også for verden for øvrig, Norge inkludert.


Den franske Jupiter

I 2017 prøvde Macron å samle både sentrum-venstre og sentrum-høyre i et fremadstormende og tilsynelatende ikonoklastisk politisk third way. Det skulle være et helt nytt alternativ til de tradisjonelle, men forsteinede partiene på høyre- og venstresiden. Macron, som i starten på hans vertikale mandat beskrev seg selv som en “jupiteriansk” president (med henvisning til gudenes konge i den romerske mytologi)[6] kan dog sies å også ha tilknytning til andre medlemmer av det romerske panteon; Macron er Janus-ansiktet til Élysée-palasset. Hans ene ansikt viser en ung, fremadstormende, handlekraftig, liberal forkjemper for multilateralt samarbeid og diplomati på den internasjonale arena, mens hans andre ansikt viser en nedlatende, arrogant holdning og en formidler av en global nyliberal politikk som øker sosiale og økonomiske forskjeller, og en president som ikke evner å lytte til folkets røst i den nasjonale politikken – enten de bærer gule vester eller ei. Hans vei mot et andre mandat er ikke uten hindringer. Likevel stiller han som favoritt.

Macrons øvrige konkurrenter er først og fremst ytre høyres Marine Le Pen, som nok en gang stiller som kandidat, samt den nådeløse Valérie Pécresse for høyrepartiet Les Républicains, i tillegg til den tydeligste jokeren i årets valg: den velkjente, veltalende journalisten, skribenten og polemisten Éric Zemmour, tidligere straffedømt for diskriminerende ytringer, men som med virkningsfull retorikk fremlegger nostalgiske lovnader om å gjenfinne Frankrikes såkalte fordums identitet og folkesuverenitet, iblandet tankegods fra det politiske ytre høyre. Uten politisk erfaring eller tidligere politiske mandater under beltet, men med et velkjent ansikt og en stemme med gjenklang i den franske offentligheten etter mange tiår som journalist i fransk media, samt en drivende penn som har gjort ham til forfatter av en rekke bestselgende bøker, stiller Zemmour som presidentvalgets utenforstående kandidat og antitese til Macron. Slik forløper i hvert fall historien sentristene formidler, slik de har fortalt den i en årrekke, både i Frankrike og i andre vestlige land. Er Macron og Zemmour, eller Macron og Le Pen, antiteser, eller to sider av samme mynt? Macron drev store deler av sin forrige kampanje i 2017 på å erklære seg som kandidaten som holdt ytre høyre på armlengdes avstand fra presidentpalasset – en sikkerhetsventil for Frankrike. Den gang hadde han én reell konkurrent, i Marine Le Pen, nå har han to, når både Le Pen og Zemmour kniver i meningsmålingene – hadde ytre høyre stått enda sterkere om ikke Macron hadde stått i veien, eller svakere?

Det var lenge likevel usikkert om Zemmour i det hele tatt ville kunne stille til valg, ettersom en behøver 500 underskrifter fra forskjellige folkevalgte for å kunne stille som kandidat i presidentvalget, og han ytret selv bekymringer for om han ville kunne innhente disse innen fristen, 4. mars. Av de større kandidatene var det lenge kun Zemmour og Le Pen som stadig manglet noen få underskrifter. Denne utfordringen kan virke underlig, men siden listen med underskrifter er offentlig tilgjengelig har det likevel tidligere også vært vanskelig for enkelte kandidater, som Jean Marie eller Marine Le Pen, å skaffe seg de nødvendige underskriftene. 1. mars ble det meldt at både Le Pen og Zemmour hadde oppnådd flere enn 500 underskrifter hver,[7] hvilket gjør dem begge offisielt til kandidater i det franske presidentvalget.


En fragmentert venstreside

På venstresiden er det ikke mindre dramatisk. Utfordringen for denne har knapt vært større i moderne fredstid. Med tilnærmet brukket rygg og store deler av den politiske venstre-skaren som støttespillere til Macron, er en fragmentert venstreside foreløpig langt unna presidentvalgets andre runde. Paris’ ordfører, Anne Hidalgo, har tatt på seg presidentkandidaturet i PS. Men den standhaftige og iherdige ordføreren i Paris, Hidalgo, har ikke maktet å forene nasjonalt, slik hun karrer seg gjennom polariserende politikk frem til et flertallsstyre i hovedstaden. Hun forviller seg vekk i sitt eget partis bortkomne tralt, mener Hollandes tidligere statsminister, sosialist Manuel Valls, også han fra PS. Han går dermed imot sitt tidligere parti med en offentlig uttalelse om at Macron er det eneste mulige valget og han oppfordrer franskmenn til å stemme på den sittende presidenten.[8]

Imens virker Jadot denne gang fast bestemt på å holde på sitt kandidatur for De grønne hele veien til valgdagen. Med hele Europas oppvåkning om at energipolitikk vitterlig også er sikkerhetspolitikk, så har den grønne bevegelsen fått oppmerksomhet på en viktig fanesak, men når De grønne i Frankrike ikke forsvarer kjernekraft som energiform, i et land som nesten utelukkende får sin strøm fra nettopp kjernekraft, så går de et paradoks i møte. Jadot er konsekvent i sin fremleggelse av det grønne alternativet som et demokrati-byggende og -støttende prosjekt,[9] men hvordan han skal løse floken med nødvendigheten for et øyeblikkelig europeisk alternativ til russisk olje og gass forblir usikkert.

Venstresiden splitter seg ytterligere gjennom den æresyke Jean-Luc Mélenchon, leder for det ytre venstrepolitiske partiet La France insoumise, som tviholder på sin drøm og ambisjon om å ta over presidentpalasset. Innimellom og utenfor alle disse finner man også de mindre, kommunistiske kandidatene Nathalie Artaud (LO), François Roussel (PCF) og Philippe Poutou (NPA), samt den høyrepolitiske kandidaten Nicolas Dupont-Aignan (DLF) som inngikk en allianse med Marine Le Pen mellom første og andre runde ved forrige presidentvalg. I tillegg var den tidligere nærings- og finansministeren under François Hollande, Arnaud Montebourg, tilstede i valgkampen som representant for sitt eget parti (L’Engagement) før han trakk kandidaturet sitt 19. januar.[10] I alt teller man tolv offisielle kandidater som hver har samlet nok underskrifter,[11] hvorav seks kan sies å representere venstresiden, og hvor kun én av disse virker å nærme seg mulighetene for å innta andre runde (Mélenchon), mot seks kandidater på høyresiden, hvis man inkluderer Macron,[12]hvorav hele fire av disse får høy oppslutning (Macron; Pécresse; Le Pen; Zemmour).

Oppi alt dette har tidligere justisminister for François Hollande og politiker i PS, Christiane Taubira, først hintet om og deretter offentliggjort sitt eget kandidatur. Hun presset på for å samle alle øvrige kandidater på venstresiden til et internt – dog uformelt – valg (La primaire populaire) for å utpeke en felles presidentkandidat som nettopp skulle kunne samle en fragmentert venstreside bak seg og dermed levne venstrepolitikken en sjanse til å engasjere og markere seg – om ikke også vinne valget. Taubira gikk seirende ut av dette uoffisielle primærvalget på venstresiden, men har ikke sett dette gi utslag i meningsmålingene. Taubira forble så langt bak i det franske hovedfeltet at hun ikke en gang maktet å samle nok underskrifter. 2. mars trakk hun sitt kandidatur til presidentvalget[13] – en umiskjennelig nederlag for venstresiden og for initiativet som skulle samle venstresiden bak én kandidat. I en desperat helomvending, som risikerer å undergrave det lille av troverdighet organisasjonen bak primærvalget hadde igjen etter at deres utnevnte førstekandidat Taubira måtte trekke seg forduftet når de nå offentlig har valgt å støtte Mélenchon[14] – han som nektet å delta i primærvalget til å begynne med, som fortalte at det intet var nødvendig, at venstresiden likesågodt kunne stille seg bak ham om de ønsket å samle seg![15]

Bordet er altså dekket for en heidundrende valgkamp som vil avgjøres om en knapp måned. Med en overflod av kandidater, såvel som karakterer, og kontrasterende ideologier virker det franske presidentvalget minst like spennende som det noen gang tidligere har vært. Hvilken skjebne venter Frankrike, og i forlengelsen Europa, Norge og verden? Vil venstresiden makte å finne sammen og melde seg på kampen om det øverste embetet i Den franske republikk, eller vil oppsmuldringen forbli for ettertrykkelig til at noe lim kan holde bitene sammen?

En utfordring for venstresiden, eksemplifisert ved Mélenchon, er den siste tids skepsis til meningsmålinger og en bastant tro på seg selv; “det kan jo hende, kanskje, bare kanskje, at jeg blir president”. Slik tenker han at selv i tilfelle meningsmålene ikke skulle levne ham en sjanse, selv om flere øker presset for å samle venstrepolitiske krefter bak én kandidat og dermed øke sjansene for venstresiden til å komme til andre runde, så forblir Mélenchon ridende sin hest i ensom dressur forut for sitt parti La France insoumise. Det kan jo være meningsmålingene tar feil, tenker han, når de utelater ham fra andre runde i sine prognoser. En individualisme av vår tid, en tro på at hvert individ kan bli hva enn det ønsker – «du kan også bli president!» – som forblir en psykologisk blokade fremfor en forent, forsterket, kollektiv venstreside med økte reelle sjanser til å ta seg til andre runde og kanskje også vinne valget.

Macron kom tidligere i år, under coronavirusets trykkende paralyse, – kanskje i feberfantasi – til å provosere de ikke-vaksinerte ved å uttale at han skulle “plage dem helt til de vaksinerte seg.” En kontraproduktiv provokasjon, ifølge den kjente statsviteren Jérôme Fourquet.[16] Macrons uttalelse ble mottatt av mange franskmenn som nok et nedlatende sleivspark, uverdig en president, som i den hierarkiske franske republikken er forventet å være samlende. Kan Macron ende opp med å sabotere sitt eget gjenvalg? Hvem vil i så fall kunne seile opp i tet? Ifølge meningsmålingen til Marianne [17] ligger Pécresse fra høyre, men også Zemmour – som er overbevist om at han er undervurdert i meningsmålingene,[18] hvilket skaper ikke rent få assosiasjoner til siste års hendelser over Den engelske kanal og den større bortenforliggende dammen – og Le Pen fra ytre høyre rett bak Macron.

Samfunnet vårt i dag er på mange måter et informasjonssamfunn: store mengder informasjon skyller inn over våre alles hverdagslige strender. Verden virker mer og mer kompleks, vitenskapen og forskningen utskiller stadig nye spesialiseringsfelt, Vestens politikk har en tendens til å bli mer teknokratisk, også fordi den delvis behøver og delvis velger å hvile seg på kompetanse og ekspertise. All denne hyperspesialiseringen og informasjonsmengden er overveldende for de fleste, og det er tilnærmet umulig å skaffe seg både spesialisert innsikt i forskjellige felt som opptar politikken, forstå relasjonene mellom dem, samt skaffe seg et helhetlig overblikk. Dette har nok også gjort til at meningsmålinger som fenomen har oppstått i vårt samfunn siden andre halvdel av 1900-tallet. De tilbyr noen få spørsmål som skal kunne redegjøre for hva folk tenker om politiske saker – et tilsynelatende enkelt verktøy som skal kunne informere om hva folket mener. Men de aller viktigste og mest grunnleggende innsiktene i politikken er filosofiske, hvilket viser hvorfor Platons Republikken fortsatt kan være relevant i dag. Sokrates forfektet at vi alle besitter det nødvendige for å forstå det som virkelig betyr noe, vi behøver bare en intellektuell jordmor som kan hjelpe oss til å hente frem den innsikten i oss selv. Da spiller det kanskje mindre rolle hvordan alle disse teknikaliteter i dagens politikk påvirker informasjonen vi mottar, og kanskje er ikke meningsmålingene alltid til hjelp heller. Den populære og folkekjære franske komikeren Coluche sa at “meningsmålinger er til for å fortelle folk hva de tenker.”[19] Har meningsmålinger den funksjonen i det franske samfunn i dag, at de ikke bare viser hva folk tenker, men også forteller folk hva de skal tenke? Den franske sosiologen Pierre Bourdieu formulerte det på følgende måte: “En av egenskapene til meningsmålinger er å stille folk problemer de ikke stiller seg selv, å innskyte svar til problemer de ikke selv har stilt seg, og derfor fremtvinge svar.” [20] Ved overdrevet eller feil bruk kan altså meningsmålinger fabrikkere tanker hos velgerne. Det forventede resultatet, at Macron sammen med Marine Le Pen nok en gang går videre til andre runde for å se førstnevnte seire, er kanskje ikke historien som vil utfolde seg i månedene fremover, med mindre vi forteller oss selv historien om en slik selvoppfyllende profeti.


Geopolitisk nyorientering

Macron hadde planlagt et politisk folkemøte 5. mars i Marseille[21] – en by han holder kjær –, hvor flere forventet at han skulle offentliggjøre sitt kandidatur, men på grunn av den pågående Ukraina-konflikten har han avlyst møtet. Ventetiden ble stadig utvidet; Macron måtte før eller senere uttale seg offentlig om sitt kandidatur. Presidentkampanjen kom i skyggen av den ledende rollen han påtok seg i Ukraina-konflikten – hvor han har gjort seg bekjent som en av veldig få som fortsatt har kontakt med Putin. De andre kandidatene i det franske presidentvalget har havnet i skyggen. Siden de fleste kandidater også er enige i Frankrikes generelle posisjon vis-à-vis Ukraina og Russland, og konflikten er så dominerende, så blir utfordringen for de andre kandidatene desto større for å skille seg ut og fremstå som alternativer til den sittende president Macron. Noen få har prøvd å skille seg litt ut, deriblant Zemmour og Dupont-Aignan på høyresiden, og Mélenchon på venstresiden, som har kritisert Frankrikes presidentskap for å levere forsvarsvåpen til Ukraina. Disse har igjen møtt kritikk og motbør for en for overbærende innstilling til Russland. Mélenchon har over lengre tid blitt kritisert for skånsom overfor Putin.[22] Men like sikkert som at konflikten er viktig å håndtere, også fordi det er en kamp for demokratiske verdier, så vil det franske presidentvalget finne sted, og enten det blir Macron eller en annen kandidat, så vil Europa og verdens fremtid unektelig bli påvirket av utfallet. Hvilken vei vi skal vandre på i vår ustanselige ferd mot fremtiden har kun blitt enda mer usikker.

Tidligere har den franske venstresidens mest fremtredende kandidat, Mélenchon, fått sterk kritikk for å ha uttalt seg for. Det startet i januar 2011 da Mélenchon uttrykte seg, i manges syn, altfor utydelig i sin beskrivelse av Cuba ved å si at «Cuba er ikke et diktatur, men det er absolutt ikke et demokrati.» Dette ble oppfattet som en oppsiktsvekkende nøling som gjorde mange usikre – var Castros Cuba et diktatur, eller var det ikke et diktatur? –, både innad i sitt parti, Front de gauche,[23] samt hos andre politikere over hele linjen i et land hvor republikanske – i ordets rette forstand – verdier oppfattes som en urokkelig politisk arv siden Den franske revolusjonen i 1789. Dette fikk også Frankrikes bestselgende filosof-forfatter, Michel Onfray, til å offentlig trekke sin støtte til Mélenchon.[24] Senere har flere utydelige utsagn blitt plukket opp av den franske pressen, da Mélenchon blant annet hedret den kommunistiske diktatoren Fidel Castro i 2016, en politisk leder som “gjorde noen feil”.[25] Mélenchon beklaget Vestens økonomiske og diplomatiske sanksjoner ved handelsblokaden mot Cuba. Tidvis har dette usikre elementet ved Mélenchon forsvunnet fra hans offentlige tilstedeværelse, uten aldri å helt slippe taket. Ved å se hans nye uttalelser, denne gang rettet mot Vestens sanksjoner mot Russland, så finner man spor etter en uhyggelig konsekvent holdning.

Mélenchon har, i tillegg til Dupont-Aignan, nylig kritisert Frankrike for å bidra med våpen til Ukraina i krigen mot Russland.[26] Den samme kritikken rettet mot norske styresmakter finner vi også hos deler av venstresiden i norsk politikk, hvor landsstyret i SV nylig vedtok å ikke støtte eksport av våpen til Ukraina.[27] Lederen for SV Bergen, Mikkel Grüner, skriver i en kronikk i Bergens Tidende: «Jeg merker meg at det finnes en undertone, et ekko av russisk propaganda som har trengt dypt inn i egne rekker. Det må vi gjøre noe med».[28] Om propagandaen har trengt dypt eller ei, går det i hvert fall en tydelig skillelinje på venstresiden, og det er verdt å merke seg at den både kommer til uttrykk i Norge og i Frankrike. Ukraina-konflikten bringer tydelig til overflaten dype, historiske skillelinjer og kampsaker som har ligget i dvale i lang tid. Både når det gjelder våpeneksport, diplomatiske forhold til Russland, EU-medlemskap og NATO-medlemskap.

Frankrike og Norge, som geopolitiske aktører, likesåvel som de respektive landenes venstrepolitiske strømninger, har fått reaktualisert en del sovende politiske spørsmål. EUs atommakt har allerede redefinert sitt forhold til Russland, likesom Norge – som likevel er enda mer forsiktig i sin fremtoning. I både Norge og Frankrike står den NATO- og EU-skeptiske venstresiden i opposisjon til regjeringen. Nå er tiden inne for en ny evaluering av tidligere skillelinjer på venstresiden – enten de til sist blir bestemt forandret eller ei.

Frankrike, som den største militærmakten og den eneste atommakten i EU, står standhaftig mot verdens nest største atommakt i antall stridshoder, Russland. Frankrike utgjør sammen med Storbritannia, de eneste europeiske medlemmene av NATO med atomvåpen. Hvor skal Norge binde seg, hvilke forpliktelser skal veie tyngst, hvordan skal venstresiden finne frem til en human geopolitisk balanse i tråd med grunnleggende venstrepolitiske verdier? Dette er viktige overveielser Norge og norsk venstreside må ta stilling til i tiden fremover.

Den verdensomspennende geopolitiske mosaikken er for tiden tilbøyelig til å endres fra dag til dag. Likevel har den norske venstresiden en smule bedre tid enn den franske venstresiden, som raskt må evaluere, argumentere og fremme politikk som kan finne folkelig støtte. Hvis de ikke lykkes, kan det være at den franske venstresiden går glipp av en uforladelig verdensdefinerende femårsperiode frem til neste presidentvalg i Frankrike i 2027.




Noter

[1] Av loven var han likevel å regne som kandidat da han hadde mottatt minimum 500 underskrifter slik loven krever, og ingen flere formaliteter er fremsatt av den gjeldende loven (artikkel 3 i loven av 6. november 1962 om valg av republikkens president). [2] Margaux Duguet, 3.3.2022, “”Je sollicite votre confiance pour un nouveau mandat” : Emmanuel Macron annonce sa candidature à l'élection présidentielle”, France Télévisions, URL: https://www.francetvinfo.fr/politique/emmanuel-macron/je-sollicite-votre-confiance-pour-un-nouveau-mandat-emmanuel-macron-annonce-sa-candidature-a-l-election-presidentielle_4973973.html [3] “The science is clear. Any further delay in concerted global action will miss a brief and rapidly closing window to secure a liveable future.”, Hans-Otto Pörtner, co-chair ved IPCC Working Group II. [4] Tyskland øker investeringene i hæren og eksporterer forsvarsmateriell til Ukraina, Sverige og Finland åpner for NATO-medlemskap, Ukraina har sendt inn en formell søknad om EU-medlemskap, EU sender forsvarsmateriell til en konfliktsone for første gang, Sveits reduserer sin nøytralitet ved å vurdere å fryse russiske midler i Konføderasjonen, m.m. [5] Lowy Institute Global Diplomacy Index, 2019 Country Ranking, https://globaldiplomacyindex.lowyinstitute.org/country_rank.html. [6] “Macron ne croit pas “au président normal, cela déstabilise les Français””, Challenges, 16. oktober 2016, URL: https://www.challenges.fr/election-presidentielle-2017/interview-exclusive-d-emmanuel-macron-je-ne-crois-pas-au-president-normal_432886; “Ce que signifie le président “jupitérien” que souhaite incarner Macron”, BFM TV, 18. mai 2017, URL: https://www.bfmtv.com/politique/elysee/ce-que-signifie-le-president-jupiterien-que-souhaite-incarner-macron_AN-201705180028.html [7] “Présidentielle 2022 : Eric Zemmour, Marine Le Pen et Nicolas Dupont-Aignan dépassent à leur tour les 500 parrainages”, Le Monde, 1. mars 2022, URL: https://www.lemonde.fr/election-presidentielle-2022/article/2022/03/01/presidentielle-2022-eric-zemmour-marine-le-pen-et-nicolas-dupont-aignan-depassent-a-leur-tour-les-500-parrainages_6115731_6059010.html [8] “Présidentielle : Valls appelle à voter Macron, "seul choix possible””, La Provence, 2. mars 2022, URL: https://www.laprovence.com/actu/en-direct/6678042/presidentielle-valls-appelle-a-voter-macron-seul-choix-possible.html [9] Benoît Vinstock, 2.3.2022, “Présidentielle 2022 : à Marseille, Jadot présente l'écologie comme une “pulsion de vie””, La Provence, URL: https://www.laprovence.com/article/presidentielle-2022/6678153/presidentielle-2022-a-marseille-jadot-presente-lecologie-comme-une-pulsion-de-vie.html [10] “Arnaud Montebourg retire sa candidature à l’élection présidentielle”, Le Monde, 19. januar 2022, URL: https://www.lemonde.fr/election-presidentielle-2022/article/2022/01/19/arnaud-montebourg-retire-sa-candidature-a-l-election-presidentielle_6110109_6059010.html [11] Margaux Duguet & Clément Parrot, “Présidentielle 2022 : voici la liste officielle des 12 candidats à l'Elysée, découvrez leurs portraits”, France Télévisions, 7. mars 2022, URL: https://www.francetvinfo.fr/elections/presidentielle/presidentielle-2022-voici-la-liste-des-12-candidats-a-l-elysee_4977312.html#xtor=CS2-765-%5Bautres%5D- [12] For full oversikt over kandidater og underskrifter se https://presidentielle2022.conseil-constitutionnel.fr/les-parrainages/parrainages-valides-par-candidat.html. [13] “Présidentielle 2022 : Christiane Taubira annonce qu'elle retire sa candidature, faute de parrainages suffisants”, France Télévisions, 2. mars 2022, URL: https://www.francetvinfo.fr/elections/presidentielle/presidentielle-2022-christiane-taubira-annonce-qu-elle-retire-sa-candidature-faute-de-parrainages-suffisants_4989300.html [14] “Présidentielle : la Primaire populaire apporte son soutien à Jean-Luc Mélenchon après le retrait de Christiane Taubira”, France Télévisions, 5. mars 2022, URL: https://www.francetvinfo.fr/elections/presidentielle/primaire-populaire-gauche/presidentielle-la-primaire-populaire-apporte-son-soutien-a-jean-luc-melenchon-apres-le-retrait-de-christiane-taubira_4992894.html [15] “Jean-Luc Mélenchon refuse, selon les « insoumis », d’être associé à la Primaire populaire”, Le Monde, 19. januar 2022, URL: https://www.lemonde.fr/election-presidentielle-2022/article/2022/01/19/jean-luc-melenchon-refuse-d-etre-associe-a-la-primaire-populaire-selon-les-insoumis_6110031_6059010.html [16] “Emmanuel Macron veut "emmerder" les non-vaccinés : "Ça ne peut que braquer", déplore un politologue”, Radio France, 5. januar 2022, URL: https://www.francetvinfo.fr/politique/emmanuel-macron/emmanuel-macron-veut-emmerder-les-non-vaccines-ca-ne-peut-que-braquer-deplore-un-politologue_4905125.html; “"Emmerder les non-vaccinés" : comment la petite phrase d'Emmanuel Macron a fait bouillir à nouveau l'Assemblée nationale”, France Télévisions, 5. januar 2022, URL: https://www.francetvinfo.fr/sante/maladie/coronavirus/pass-sanitaire/emmerder-les-non-vaccines-comment-la-petite-phrase-d-emmanuel-macron-a-fait-bouillir-a-nouveau-l-assemblee-nationale_4904967.html [17] Hadrien Mathoux, “Présidentielle 2022 / sondage exclusif : quatre candidats au coude-à-coude derrière Macron”, Marianne, 4. januar 2022, URL: https://www.marianne.net/politique/presidentielle-2022-sondage-exclusif-quatre-candidats-au-coude-a-coude-derriere-macron?fbclid=IwAR1AH257ycd_d3p51Hwzt_j01NNPPe2bUCSARY_k0xE61WOJJ4O3_ieksWA [18] “Les indiscrétions de "Marianne" : Zemmour persuadé d'être sous-estimé dans les sondages”, Marianne, 29. januar, URL: https://www.marianne.net/politique/petites-indiscretions-grosses-revelations/les-indiscretions-de-marianne-zemmour-persuade-detre-sous-estime-dans-les-sondages [19] “Les sondages, c’est pour que les gens sachent ce qu’ils pensent.”, Coluche. [20] Sitat fritt oversatt og hentet fra en forelesning om staten ved Collège de France (1990), trykket under tittelen "La fabrique des débats publics" av Le Monde diplomatique: “Une des propriétés des sondages consiste à poser aux gens des problèmes qu’ils ne se posent pas, à faire glisser des réponses à des problèmes qu’ils n’ont pas posés, donc à imposer des réponses.” [21] La Provence, 24. februar 2022. [22] Rémy Dodet, “L’encombrant tropisme russe de Jean-Luc Mélenchon”, L’Obs, 2. mars 2022, URL: https://www.nouvelobs.com/guerre-en-ukraine/20220302.OBS55149/l-encombrant-tropisme-russe-de-jean-luc-melenchon.html; Thomas Mahler, “Invasion russe : quand Jean-Luc Mélenchon souhaitait la "désagrégation" de l'Ukraine”, L’Express, 1. mars 2022, URL: https://www.lexpress.fr/actualite/idees-et-debats/invasion-russe-quand-jean-luc-melenchon-souhaitait-la-desagregation-de-l-ukraine_2168956.html [23] En koalisjon med blant andre Det franske kommunistparti, som Mélenchon senere oppløste til fordel for opprettelsen av hans nåværende parti, La France insoumise. [24] “Mélenchon pense-t-il que Cuba est une démocratie ?”, La Dépêche, 14. april 2012, URL: https://www.ladepeche.fr/article/2012/04/14/1330299-pourquoi-melenchon-refuse-de-dire-que-cuba-est-une-dictature.html; “Pour Michel Onfray, "halte aux mensonges" sur Fidel Castro”, Le Point, 27. november 2016, URL: https://www.lepoint.fr/monde/onfray-mort-de-fidel-castro-melenchon-a-t-il-fume-la-moquette-27-11-2016-2086030_24.php [25] “Mort de Fidel Castro: L’hommage de Jean-Luc Mélenchon rassemble 200 personnes à Paris”, BFM TV, 26. november 2016, URL: https://www.bfmtv.com/politique/mort-de-fidel-castro-l-hommage-de-jean-luc-melenchon-rassemble-200-personnes-a-paris_AV-201611260034.html [26] Hakim Mokadem, “Jean-Luc Mélenchon et Nicolas Dupont-Aignan critiquent la position française sur l’Ukraine”, Marianne, 2. mars 2022, URL: https://www.marianne.net/politique/melenchon-et-dupont-aignan-critiquent-la-position-francaise-et-europeenne-sur-lukraine [27] Martin Grüner Larsen, “SV vil ikke sende norske våpen til Ukraina”, Sosialistisk Venstreparti, 2. mars 2022, URL: https://www.sv.no/blog/2022/03/02/sv-vil-ikke-sende-norske-vapen-til-ukraina/ [28] Mikkel Grüner, 2. mars 2022, “Jeg kan ikke huske å ha vært mer uenig med mitt parti”, Bergens Tidende, URL: https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/0GlLag/jeg-kan-ikke-huske-aa-ha-vaert-mer-uenig-med-mitt-parti