top of page

Intervju med Pascaline Lécorché om valgene i Frankrike i 2022

Skribent: Emil Perron.

Bilde: Ninara (Attribution 2.0 Generic (CC BY 2.0))

Denne artikkelen er den tredje i artikkelserien om den franske presidentvalgkampen i 2022. Prosjektet har mottatt finansiering og støtte fra både Tidsskriftet Røyst såvel som fra Fritt ord – tusen takk! Første artikkel i serien finner du her: "Gjengangere: om det franske presidentvalget" Andre artikkel i serien finner du her: "Den franske venstresidens hule hologrammer" (andre artikkel finner du også i Røyst #18). Redaksjonsmedlem Emil Perron har intervjuet Pascaline Lécorché, generalsekretær for det politiske partiet og den politiske bevegelsen Place publique i Frankrike. Lécorché har fått uttale seg om presidentvalget som så Emmanuel Macron bli gjenvalgt til et andre mandat, parlamentsvalget i juni og den fragmenterte venstresidens utfordringer og forsøk på å finne sammen. Hvordan ser venstresidens fremtid ut i Frankrike? Kan Norge lære noe av en fragmentert fransk venstreside som likevel prøver å finne sammen i en større gruppe i det franske parlamentet? Dette intervjuet gir god innsikt og en god oppsummering av de politiske høydepunktene i Frankrike i 2022 sett fra et venstrepolitisk perspektiv. Intervjuet, oversatt fra fransk, gir en kartlegging og analyse av det politiske landskapet i Frankrike i dag: Hvem står hvor? Emmanuel Macron er inne i sitt andre mandat, men hvor er venstresiden? Og hva skjer med ytre høyre? Lécorché forteller også om hennes håp og forståelse av venstresidens fremtid i Frankrike. Hun deler tanker om de yngre generasjoner, sosial rettferdighet, klimakamp og demokrati. Dette omfattende intervjuet gir flere gode innblikk i fransk politikk i dag fra perspektivet til Pascaline Lécorché og Place publique – engasjerte politiske aktører i et levende fransk demokrati.

Bilde: Pascaline Lécorché, generalsekretær Place publique.

1. Spørsmål: Emil Perron (for Tidsskriftet Røyst): Den store politiske begivenheten i Frankrike i 2022 var presidentvalget. Sittende president og presidentkandidat Emmanuel Macron (La République en marche), som i starten av sin første presidentperiode hadde lovet å redusere innflytelsen til ytre høyre, befant seg ansikt til ansikt med Marine Le Pen (Rassemblement national) fra nettopp ytre høyre i valgets andre runde – likesom ved forrige presidentvalg. Macron gikk seirende ut, om enn med en mindre overbevisende oppslutning enn for fem år siden. Hva var din reaksjon på kunngjøringen av resultatet av andre runde av presidentvalget i april 2022?

1. Svar: Pascaline Lécorché (generalsekretær for Place publique): Før andre runde har vi resultatene fra første runde. For den franske venstresiden var dette en viktig første milepæl. I løpet av månedene frem til presidentvalget var venstresidens kandidater splittet og de slet med å utløse en forenende dynamikk. Stilt overfor faren den politiske ytre høyresiden utgjør, var det kandidaturet til Jean-Luc Mélenchon, kandidaten til den “radikale” venstresiden, som i løpet av de siste dagene og på slutten av en vellykket kampanje vakte en entusiasme, hjulpet av både motstandernes vanskeligheter såvel som hans egne gunstige plassering på meningsmålingene, for å hindre ytre høyre i å nå andre runde av persidentvalget nok en gang. Hvilket er hvorfor, på slutten av første valgdag, det fremfor alt var det uunngåelige gjennombruddet til ytre høyre som stakk seg ut. Et ytre høyre med stadig sterkere oppslutning gjorde det mulig for dem å slå rot på lengre sikt i det franske politiske landskapet. Et fenomen vi ser overalt ellers i Europa og i verden. Et ytre høyre som nå dessverre er banalisert.

Da resultatene fra første runde ble kjent var det kun et perspektiv om Marine Le Pens tap i den kommende andre runden som var av viktighet. Kunngjøringen av Emmanuel Macrons seier var derfor fremfor alt en lettelse, selv om jeg ikke deler prosjektet hans i det hele tatt og kritiserer resultatene av hans første mandat, som førte til økte ulikheter uten å kunne tilby passende løsninger på sosiale og økologiske (red.anm. klima og natur) utfordringer. Deretter, veldig raskt, som en ettersmak, kom tankene over på det historisk store valgresultatet til Marine Le Pen. Dette var nok et varsel om at antall stemmer til Rassemblement national fortsetter å øke. Jeg kom ut av denne perioden med en innbitt vilje om å motsette meg et slikt samfunn som lar ytre høyre vokse seg stadig større og der venstresiden ikke lenger er tilstrekkelig engasjerende og troverdig. Jeg forsvarer et frigjørende samfunn som lar alle finne sin plass, som er inkluderende, rettferdig og som forutser både sosiale og økologiske (red.anm. klima og natur) utfordringer for sine barn.

2. EP: I kjølvannet av presidentvalget i april 2022 ser blokkene bare ut til å forsterkes og befeste seg: (i) en global, nyliberal sentrisme, (ii) et reaksjonært, nasjonalistisk ytre høyre, og (iii) den radikale venstresiden. Alle blokkene forbedret sine respektive valgresultater i presidentvalget. Den politiske fragmenteringen er reell, så vel som polariseringen av det politiske landskapet. Hvilken vei skal en gå for å samle et overbevisende flertall på venstresiden?

2. PL: Dette er ganske riktig utfordringen for vår politiske familie. Det eksisterer en slags pseudo-sentristisk ventre mou (red.anm. saueflokk), som ønsker å være konsensuell og ansvarlig, men hvis politikk tydelig inneholder høyrepolitikk med tiltak som gagner de rikeste og etterlater offentlige tjenester med brukket rygg. I kampen mot dette kan man finne et svar i det radikale, som vil kunne gi ulike og differensierende løsninger på de daglige utfordringene franskmenn står overfor. Men med det radikale mener vi fremfor alt en måte å ta luften ut av enkelte dogmer for å kunne fremskape det politiske og sosiale veiskillet vi trenger. Slik sett tar Place publique også til orde for denne formen for radikalitet: det å tørre å tenke alternativer utenfor boksen, og å handle politisk.

Å samle et flertall for en overbevisende og samlende venstreside er matematisk sett en absolutt nødvendighet. I parlamentsvalget som fulgte presidentvalget, gjorde NUPES-avtalen (red.anm. NUPES, La Nouvelle Union populaire écologique et sociale, er en partipolitisk koalisjon på den franske venstresiden som oppstod etter presidentvalget i 2022 med sikte på parlamentsvalget noen måneder senere) det mulig å samle de viktigste venstrepartiene. Til tross for denne forente venstresiden nådde ikke NUPES mer enn 25-30 % av velgerne. Selv om denne avtalen gjorde det mulig for venstresiden å oppnå sitt beste valgresultat på lenge, er det fortsatt utilstrekkelig for å kunne se etter politisk makt i posisjon. Det betyr at vi må gå og kjempe mot avhold fra å stemme, gjenopprette en tillit som de siste årene har blitt svekket og overbevise utover kretsen av aktivister og etablerte sympatisører. Veien fremover er en klar politisk linje, som ikke går på akkord med sine verdier, som aksepterer det radikale i sitt prosjekt for samfunnsendring og som også er ambisiøs og forankret i franskmenns hverdag.



"Veien fremover er en klar politisk linje, som ikke går på akkord med sine verdier, som aksepterer det radikale i sitt prosjekt for samfunnsendring og som også er ambisiøs og forankret i franskmenns hverdag."


3. EP: Til tross for historisk lav oppslutning i presidentvalget de siste tretti årene (med unntak av François Holland i 2012), er venstresiden fortsatt svært tilstedeværende i Frankrike, i både kommuner, départements og regioner. Hvordan vil du forklare både dette fraværet og denne tilstedeværelsen?

3. PL: For det første er presidentvalget et veldig personifisert valg, noe som er mindre tilfelle for lokalvalg. Å kunne identifisere seg med noen er en nøkkelfaktor ved stemmegivning. Da er de lokale og nasjonale spørsmålene veldig forskjellige. Venstrepolitikk er mer synlig og «kvantifiserbar» på lokalt nivå. Til sist, François Hollandes siste mandat skuffet mange venstreorienterte velgere som følte seg forrådt av hans politiske valg, noe som ikke var tilfelle for lokale mandater.


4. EP: Det ser ut til å eksistere en viss politisk tretthet blant noen franske velgere – som dog ikke må forveksles med demokratisk tretthet –; antall hjemmesittere økte ytterligere i presidentvalget i 2022. På den annen side ser vi også fremveksten av flere nye politiske partier og konstellasjoner (Benoît Hamons Génération.s, Place publique, Michel Onfrays Front populaire, tidligere presidentkandidat Jean Lassalles Résistons !, tidligere statsminister Édouard Philippes Horizons, president Macrons Renaissance, etc.), men flere sliter med å forene seg og danne tungtveiende allianser. I tillegg ser vi en fragmentering av venstresiden (PS, EELV, La France insoumise, kommunister og andre, delvis LREM). Dette inntil helt nylig, med opprettelsen av NUPES med sikte på parlamentsvalget i juni 2022 – endelig en vektig venstrepolitisk allianse! Hvordan forklarer du slike vanskeligheter, denne tregheten, eller at det skulle være så omstendelig å opprette en politisk allianse på venstresiden?

4. PL: Mangfoldet av politiske bevegelser er for meg snarere synonymt med en livlighet på venstresiden i stedet for treghet. Pluralitet vitner også om subtilitetene som skiller oss: vi deler et felles sett med verdier, ideer som bringer oss sammen, men vi har også særegenheter som lar mangfoldet av venstreorienterte velgere uttrykke seg og komme sammen. Så for meg er det ikke snakk om å betvile legitimiteten til det ene eller det andre. Vi er mange og det er venstresidens rikholdighet. På den annen side, selv om denne rikholdigheten er en styrke, er det også en svakhet hvis det blir for mange forskjellige kandidater, hvilket er et høyst aktuelt problem. Utover debatter og idéutvekslinger, er det nødvendig å legge bak seg munnhuggeri, overfladisk krangling og søken etter en enkelt frelsesfigur hvilket fører til fragmentering av stemmene ved valg. Å akseptere en kultur hvor kompromis har sin plass – uten kompromis – for at ens politiske familie og ideer skal vinne valget er en forutsetning som altfor ofte ofres på ambisjonenes alter. Et slik samhold er ønsket av velgerne ved hvert valg. Selv kan jeg vitne om samholdets kraft når det er bygget rundt et prosjekt: et aktivistisk samhold i Marseille, med en felles struktur i “Le Printemps marseillais” (red.anm. “Den marseillanske vår” på norsk) som samlet politiske organisasjoner og innbyggere, har vært i stand til å vinne byen tilbake etter 25 års styre av den politiske høyresiden. Således, hvis et slikt samhold er et ønskelig ideal, finner den kun sin kraft i hvor relevant prosjektet makter å være. Det tar litt modning, tid. For meg virker det imidlertid som det nå er en akseptert sannhet at ett enkelt parti ikke kan stille til valg alene (red.anm. med et håp om gjennomslag). Er det bra at det kun er ett politisk tilbud på venstresiden ved hvert valg, det tror jeg ikke. Noe slikt ville visket ut forskjellene våre, som må kunne eksistere, og ville sterilisert venstresiden. Vi må kunne bygge ett eller flere relevante samhold eller unioner rundt felles prosjekter, avhengig av valg eller valgkretser. La oss ikke gå fra den ene ytterligheten med en mengde kandidaturer som alle ligner hverandre, til étt enkelt kandidatur som forblir intetsigende fordi det har visket ut alle sine ujevnheter som jo utgjør dens sjarm.


5. EP: Hvor viktig var parlamentsvalget i juni 2022 for venstresiden i Frankrike?

5. PL: Parlamentsvalget var avgjørende for den franske venstresiden. Det var et spørsmål om å være til stede i Nasjonalforsamlingen i stort nok antall for å bære venstresidens stemme i opposisjon til det makronistiske (red.anm. utledet av “Macron”) prosjektet. Å være fraværende fra Nasjonalforsamlingen er å være fraværende fra den offentlige debatten: dette er ensbetydende med å ikke eksistere under presidentperioden og å la feltet være åpent for flertallet og/eller de andre opposisjonene til å gjøre sine prosjekter hørt. Det er derfor vesentlig å kunne tilby en motvekt ved å bidra i meningsutvekslingen for at et alternativt prosjekt skal kunne eksistere. Utover det, gitt fraværet i andre runde av presidentvalget til venstresiden jeg identifiserer meg med, var det et spørsmål om å etablere venstresidens rolle og relevans i det politiske landskapet i Frankrike.

6. EP: Du er generalsekretær for det politiske partiet Place publique, et veldig ungt parti i fransk politisk historie. Kan du forklare opprinnelsen til partiet? Hva er hjertet i prosjektet til Place publique?

6. PL: Place publique ble opprettet i 2019 på tre pilarer: (1) identifiseringen av fem kriser (sosial, demokratisk, europeisk, feministisk, økologisk), (2) samlingen rundt et politisk prosjekt med overbevisningen om at det som bringer oss sammen er sterkere enn våre forskjeller, (3) nødvendigheten av å starte fra tingenes årsaker for å spinne den røde sammenhengende tråden i en politikk som virkelig er forankret i våre utfordringer. Prosjektet vårt er radikalt i sin tilnærming og kompromissløst i sine verdier. Vår sentrale markør er humanisme, og våre fem prioriteringer er uatskillelige og tverrgående. Prosjektet vårt er resolutt pro-europeisk. Vi tror på et sterkt og suverent Europa (red.anm. EU). Vi tror at det europeiske nivået er det som vil tillate oss å svare på problemene i vår tid. Vi er overbeviste om den nødvendige koordineringen mellom medlemslandene og Europa (red.anm. EU). Vi ønsker å involvere innbyggerne og gjøre dem til aktører i beslutningene som angår dem i utgangspunktet. Vi ønsker samhold – unionen – for en bedre synergi mellom ideene våre og for å skape dynamikken som gjør at vi kan forene oss rundt prosjekter.


7. EP: Du har selv bosatt deg i den nest største byen i Frankrike: Marseille. Det er den eldste byen i Frankrike: vakker, opprørsk, en stolt by, som på visse punkter ligner den nest største byen i Norge, Bergen: en havneby på sørvestkysten, vendt mot verden og Nordsjøen, både i dag og tidligere i historien. Tidsskriftet Røyst, som har sin base i Bergen, jobber for og streber etter å motvirke – om enn aldri så lite! – det svært sentraliserte maktsentrumet til både medier og politikk i hovedstaden Oslo. Hva kan være de politiske ambisjonene til Frankrikes nest største by i et så sentralisert land som Frankrike?

7. PL: Jeg er helt enig i definisjonen din av Marseille: vakker, opprørsk, stolt, en havneby, folkelig! Da må jeg komme til Bergen for å besøke den norske tvillingbyen til Marseille! For øvrig er Marseille en by hvor det gjenstår mye politisk arbeid. Etter å ha blitt administrert på en katastrofal måte gjennom stemmefisking og valgflesk i 25 år av den samme ordføreren fra høyresiden (red.anm. Jean-Claude Gaudin), har Marseille akkumulert et veldig stort etterslep i utviklingen av kollektivtransport, offentlige tjenester og utbygging av sosiale boliger. Det handler derfor fremfor alt om å ta igjen dette etterslepet når venstresiden nå nylig har fått tilbake makten i kommunestyret og ordfører-posisjonen. Med bare to metrolinjer og én trikk hvis rute dobler ruten til metroen (red.anm. dette er allerede i endring med store investeringer som vil fortsette de neste tiårene, deriblant prosjektet Marseille en grand, som består av 15 større investeringer i kollektivtransport finansiert av staten og ledet av Aix-Marseille Provence Métropole), med skoler med en mer enn forfallen infrastruktur, og et urettferdig politisk system som har latt byen deles i to, er prioriteten å gjenopprette en inkluderende og frigjørende by for innbyggerne i Marseille. En by som ikke forsømmer sine nabolag eller sine mest prekære innbyggere. For meg er dette prioritet nummer én.


8. EP: Place publique støttet ikke noen av kandidatene i presidentvalget, men inngikk samarbeid i det forrige valget til EU-parlamentet (2019), og forpliktet seg til NUPES (bak den selverklærte statsministerkandidaten Jean-Luc Mélenchon) – så usannsynlig som det kan virke – i parlamentsvalget i 2022. Hvorfor denne tilsynelatende inkonsekvensen? Hvorfor ikke inngå en allianse før, eller til, presidentvalget? Eksisterer det en følelse av anger over tapt tid og muligheter i Place publique?

8. PL: Det stemmer, vi støttet faktisk ikke noen kandidater til presidentvalget. Det er et valg som ble lenge diskutert og nøye vurdert. Det var resultatet av en intern demokratisk prosess som resulterte i en avstemning fra medlemmer i Place publique. Vi hadde mange utvekslinger i forkant av presidentvalget for å kunne diskutere kandidatenes prosjekt og vårt engasjement for dette valget. Vi har hatt mange diskusjoner med medlemmer om disse temaene. Perioden ble desto mer komplisert ettersom et innbyggerinitiativ som vi støttet, parallelt med kampanjene til kandidatene, forsøkte å gå inn for en folkeavstemning til fordel for en venstreside-allianse rundt den kandidaten som skulle bli utpekt av dette valget. Kort sagt, et “gledelig” rot som genererte mye uklarhet. I realiteten klarte ikke kandidatenes valgkamper å overbevise. I denne sammenhengen, under vår interne avstemning, stemte medlemmer av Place publique overveldende på valget om ikke å støtte en bestemt kandidat. Men i hovedsak, per definisjon, skal et politisk parti ta politiske valg og drive valgkamp. Denne felles beslutningen ga derfor medlemmene carte blanche til å drive valgkamp for den kandidaten de selv ønsket, i samsvar med vårt politiske prosjekt.

Når det gjelder NUPES-avtalen, var vi ikke en del av denne valgavtalen. Vi tok valget om å støtte det fordi det for oss syntes essensielt at venstresiden ikke var fraværende i debatten i Nasjonalforsamlingen. Denne støtten var imidlertid ikke uforbeholden: Vi la ikke skjul på våre grunnleggende forskjeller på et visst antall emner, og spesielt Europa (red.anm. EU) og krigen i Ukraina. Det var derfor, for Place publique, hverken en forpliktelse til hele prosjektet, eller en valgavtale. Vi har ikke forhandlet eller fått noe. Vår støtte var helt gratis og basert på våre ideer. Denne støtten ble også materialisert ved at vi trakk alle våre kandidater fra valgkretser som kunne vinnes av venstresiden, og at vi presenterte kandidater i valgkretser hvor høyresiden kunne utfordres og hvor vi mente det ville være interessant å ha et mangfold av flere venstreorienterte kandidater som kunne komplementere hverandre. Vårt klart uttalte mål var å få så mange venstreorienterte kandidater som mulig inn i Nasjonalforsamlingen. Det var hverken snakk om kompromiss, underkastelse eller å stå i gjeld til noen, men heller et valg om å kjempe for at venstresiden skulle vinne – trofast mot vårt DNA.


9. EP: Place publique ønsker å integrere unge mennesker i politikken. Dette er en felles ambisjon for flere venstreorienterte partier i Norge (noen ganger vellykket, andre ganger ikke). De unge er uten tvil i flertall blant sofavelgerne. Er det et potensial (de kan komme til å stemme) eller frustrasjon (de kommer ikke til å stemme)? Spilte unge velgere en viktig rolle i parlamentsvalget?

9. PL: Unge sofavelgere er hverken potensial: det ville være ren valgberegning, eller frustrasjon: det ville være feil fokus. Unge sofavelgere er fremfor alt uttrykk for et demokratisk illebefinnende som vi må kunne høre og forstå før vi dømmer. Det er en observasjon som sier mye om samfunnet vårt. Det eksisterer en reell motsetning: På den ene siden er unge mennesker veldig involvert i samfunnet og deltar i mange klimakamper og sosiale kamper. De engasjerer seg i foreninger eller andre frivillige organisasjoner. På den annen side føler de at politiske valg ikke er relevante, skuffet som de er over et system som de føler seg distansert fra. Å få unge sofavelgere tilbake til valgurnene er en utfordring som må tas opp fordi det er de som skal forme morgendagens samfunn. De vil bære hovedtyngden av den økologiske krisen som vi fortsatt knapt er klar over. De må derfor være aktørene i sin egen historie.

10. EP: Hvordan vil Place publique-prosjektet utvikle seg fremover etter resultatene av president- og parlamentsvalgene i 2022?

10. PL: Vi er mer enn noen gang overbeviste om at vi har noe unikt å bringe til det politiske landskapet i Frankrike. Vi har et prosjekt og klare ideer: vi ønsker å implementere dem i samarbeid med våre partnere i vår politiske familie på den økologiske (red.anm. grønne) og sosiale venstresiden.

11. EP: Til tross for en politisk historie som består av mange koalisjoner og partier, har vi nylig sett en fragmentering av den politiske venstresiden i Norge, selv om den ikke opplever en like akutt krise som i Frankrike. Likevel opplever den norske venstresiden vanskeligheter og utfordringer (det tydeligste eksempelet er nok Arbeiderpartiet). Andre partier på venstresiden klarer seg bedre (Rødt, SV), men disse partiene har en tendens til å samles i ettertid, i en koalisjon, bak en mer eller mindre samlende statsminister... I Frankrike er dette annerledes, og kanskje umulig, fordi presidentvalget organiseres kort tid før parlamentsvalget til Nasjonalforsamlingen, og favoriserer dermed i praksis ofte valgresultatet fra presidentvalget. Det er heller ingen reell proporsjonal representasjon i Frankrike, hvilket er mer en realitet i det norske politiske systemet. Er det nødvendig å endre valgsystemet for å la parlamentsvalget være en reell demokratisk motvekt til presidentens makt og til viktigheten tillagt presidentvalget i den nåværende konfigurasjonen?

11. PL: Utover selve parlamentsvalget, er det nødvendig å reflektere over valgordningen og måten vi stemmer på i de forskjellige valgene i Frankrike. Ganske riktig, fordi at mange ikke stemmer, betyr ikke dette nødvendigvis at franskmenn ikke er interessert i politikk og samfunn. Mange franskmenn er ofte svært investert i samfunnet de lever i. En av kampene mot avhold fra å stemme innebærer en mer representativ og rettferdig valgordning som bedre reflekterer mangfoldet. En gjennomgang av stemmesystemet vil derfor være både mer rettferdig og mer relevant med tanke på hvordan institusjonene våre fungerer, men også mer demokratisk, slik at vi bedre kan finne tilbake til vår rolle som samfunnsborgere – som noen ganger kan være varierende fordi at velgerne ikke kjenner seg igjen i resultatene. Når det gjelder parlamentsvalget er dette basert på et valgsystem med to runder (ballotage). Dette favoriserer ganske riktig fremveksten av et presidentflertall siden avstemningen finner sted i kjølvannet av presidentvalget. Til tross for dette endte det kun med et relativt flertall i Nasjonalforsmalingen, i motsetning til et absolutt flertall, for første gang siden denne valgordningen trådte i kraft i år 2000. Dette er nytt. Det gir i hvert fall opposisjonen makt overfor Macrons relative flertall som forventet fritt leide til å rulle ut sin “koste hva det koste vil”-politikk. Det finnes flere studier om hvordan sammensetningen av representantene i Nasjonalforsamlingen ville vært dersom valgordningen hadde vært annerledes: full proporsjonal valgordning, delvis proporsjonal, med sperregrense eller med utjevningsmandater. Sammensetningen av Nasjonalforsamlingen ville selvsagt blitt veldig annerledes avhengig av hvilken stemmeordning som hadde fått råde, med veldig varierende resultater. Dette spørsmålet er svært viktig: For meg måtte det vært en del av en innbyggerhøring og en refleksjon rundt de forskjellige stemmeordningene og hva de innebærer som i stor grad også måtte involvere velgerne. Og faktisk, fra mitt personlige perspektiv, ser det ut til at det å innføre en proporsjonal valgordning i disse valgene ville gjøre det mulig å bedre gjenspeile mangfoldet av meninger blant velgerne, noe som åpner for mer rettferdig representasjon, som per definisjon er målet med avstemninger.


"Jeg forsvarer et frigjørende samfunn som lar alle finne sin plass, som er inkluderende, rettferdig og som forutser både sosiale og økologiske (red.anm. klima og natur) utfordringer for sine barn."



12. Hvordan ser du for deg at venstresidens fremtid vil se ut?

12. PL: Det ville kreve en krystallkule for å svare på dette spørsmålet! Venstresiden er garantert inne i en omveltning: de “historiske” partienes svært lave valgresultater i de siste valgene, og deretter valgalliansen til NUPES som gjorde det mulig for venstresiden å igjen vekke interesse for parlamentsvalget og legge enigheter og meningsforskjeller på bordet, skaper turbulens. Jeg vet ikke hva som vil skje med venstresiden, men jeg er overbevist om at vi er inne i en overgangsperiode som vil tillate oss å avklare våre linjer og mål – til det bedre, håper jeg! Det som er sikkert er at velgerne ikke lenger vil ha den store mengden av svært like kandidater som vi finner fra valg til valg. Vi må konfrontere prosjektene våre i henhold til valget og forene oss rundt felles prosjekter. Dette er for meg venstresidens fremtid.

SLUTT. Tusen takk til Pascaline Lécorché, generalsekretær for Place publique, som har svart generøst og utfyllende på Emil Perrons spørsmål for Røyst.

Comments


bottom of page