Respublica dialogi philosophici!

Skribent: Emil Perron

Denne teksten ble skrevet til debatten «Platon og byen» og fremført som et muntlig innlegg og tilsvar til Eirik Fevangs åpningsinnlegg i samme debatt, ved Bergen filosofifestival, Bergen kjøtt, Bergen, fredag 5. september 2025.

Problemstillingen jeg har fått utdelt av Eirik til denne debatten er: «Gir det mening å la seg inspirere av Platons Athen og hans filosofkongstad, når vi skal bygge vår egen filosofby her i Bergen?»

Alle som kjenner til den vestlige filosofien, kjenner også til Platon, og kjenner man til Platon, kjenner man også til hans mest kjente verk… nemlig Republikken eller Staten – som den blir oversatt til. Og her i republikken Bergen, burde intet klinge bedre som politisk lektyre – hvis man begrenser seg til tittelen vel og merke. For den republikk Platon tegner opp, et aristokratisk regime, ville nok satt sinnene i kok hos ukuelige, protesterende, kravstore, demokratiske bergensere, deriblant erkebergenseren, Bergens egen byfilosof selv, Arild Haaland.

Eirik snakker om filosofkonger. Autoriteter innvilget med innsikt, visdommens utvalgte få. Monarker er konger. Konger er monarker. Monark fra gresk monos (den eneste) og arkhein (å kommandere). Konger er enestekommanderende. Filosofkonger er visdommens enestekommanderende. Platons republikk er ikke et demokrati. Det er et visdommens klassesamfunn.

Platons selv benytter det gammelgreske begrepet Πολιτεία (romanisert: Politeia; Latin: De Republica), å forstå som «borgerens vilkår og rettigheter, eller statsborgerskap», analogt med det latinske civitas. Politeia, på gresk betyr fellesskapet av borgere i en by/stat. Det bør ikke forveksles med «regime» (politeuma). Ordet republikk har vi gjennom fransk fra latin res publica ‘stat’, opprinnelig ‘offentlig sak’ eller det offentliges anliggende.

Kveldens problemstilling lurer oss… Vi blander epokene, vi blander begrepene…

            Men hva skulle denne republikken være? Borgernes rettigheter? Hvem kvalifiserer som borger? Et styre? Et aristokrati? Et demokrati? En stat? Et regime? En nasjon? Flere nasjoner…? Er det å forstå som i Immanuel Kants første definitivartikkel fra teksten som i disse dager får en viss disharmonisk klang,   Den evige fred, hvor det står at «Den borgerlige forfatning i enhver stat skal være republikansk»?

Eller er det snakk om Res Publica Literaria (La république des lettres), en litteraturens eller tekstens republikk? Denne tekstens republikk fra renessansen som overskrider landegrenser og forenær europeiske lærde som om de var medlemmer av én usynlig republikk, gjennom litterær skapelse, korrespondanse og møter rundt felles verdier, muliggjort av et felles europeisk språk: latin. Disse humanistene var i konstant kontakt gjennom brev og reiser og er av stor betydning for det som kommer seinere, Opplysningstiden med Diderot og D’Alembert, Kant og mange andre.

Humanistenes store beskjeftigelse var gjenoppdagelsen av antikken, en tilbakevending til kildene. Nysgjerrige sjeler som hoppet bukk over den gudsunderlagte skolastikken slik at de selv kunne bryte med fortidens stemmer og begreper. Humanismen ser menneskets verdi qua menneske, tenker ut fra mennesket. Humanitas, meislet Cicero frem i det første århundre før Kristus, for å snakke om menneske i mer kollektiv forstand: sivilisasjon, utdanning og kultur.

Jammen må vi ikke gi rom for også dette skal vi kunne ha ambisjoner om å gjøre Bergen til en filosofby. Jammen må vi også kanskje arrangere filosofest igjen en dag. Jammen må vi skape rom for dette og invitere bergenserne inn i dette rom skal vi ha noen forhåpninger om å gjøre – ikke konger av dere alle – men republikanske filosofborgere! 

For hvem får ta del i dette offentlige anliggende? Hvem får makt til å påvirke? Kongen? Monarker? Menn? Eliten? De lærde? De beleste? Hvor mye skal en ha lest? Hva skal en ha lest? Hvor lærd skal en være? Hvor vis skal en være? Hva er visdom? Å vite at en intet vet…? Kan en da likevel påvirke og delta i det offentliges anliggender? Eller blir man fordømt til å drikke giftbegeret?

På 1500-tallet, under den epoken vi i dag kaller Renessansen, skriver den franske filosofen og humanisten Michel de Montaigne i sine Essays – en sjanger og et begrep han etablerte og som vi har arvet – i det han plukker opp antikkens arv og går tilbake til kildene:

«Jeg liker ikke hva Platon [i Lovene] sier når han råder til alltid å snakke autoritativt til sine tjenere, uten spøk eller familiaritet, både til menn [slaver] og kvinner [slaver]. [... det er] umenneskelig og urettferdig å gi så mye betydning til tilfeldige privilegier: samfunn der minst mulig ulikhet tolereres mellom tjenere og herrer, synes for meg å være de mest rettferdige.»^[1]

Sokrates… om ikke hans budskap var nettopp dette… at de beleste, de lærde ikke alene kan påberope seg privilegiet til å styre aleine. Om ikke Sokrates’ budskap var dette, at vi skal kjenne vår plass som feilbarlige vesener, på utkikk etter mening og svar, skjønt visdommen ligger i å stille de gode spørsmålene… åpne rommet for refleksjon, stanse seg selv om enn kun et lite øyeblikk, i hverdagens hast over Torget eller markedsplassen.

Athen og Platon… Eirik snakker om filosofkonger, ikke filosof-borgere… men han glemmer at Bergen er en republikk! I moderne forstand! Med ilte, protesterende, høylytte borgere… kjøpmenn, borgerstad, ikke aristokrati og monarki, nemlig!

Og ikke minst, en hulens lignelse, solens lignelse, gir mening i Athen, både billedlig som metafor eller analogi for å formidle et budskap og åpne for innsikt, men også bokstavelig. Gikk atheneren ut av hulen – riktig nok om dagen – var det nesten garantert at solens avslørende lys ville avdekke virkeligheten for ham i en by med godt over 300 soldager i året! Men i Bergen(!) hva kan vi håpe på i Bergen?! Her regner det nesten tre meter(!) nedbør i året! Vi kan knapt forstå sollignelsen billedlig, enda mindre bokstavelig! Nei, vi kan savne solen like så mye som Eirik formaner i sitt innlegg, men regnet er vårt himmelske budskap, vannet over fjellgrunn er vårt element, slik amfibier finner seg til rette på hard jord med vann opp til knærne – og filosofi skal gi mening. Vi her i Bergen kan finne mening i vannet, i det demokratiserende regnet, som uansett konge eller kjuagutt, krever en paraply for å unngå å bli våt i nakken – og enda kun når det ikke regner sidelengs, slik det hender at det gjør som skulle det være naturens uunngåelige påminnelse om hvor sårbare og like vi alle er. Vi befinner oss isolert på Vestlandet, omringet av strilaland, ja, vakre fjorder og fjell, en topografi som strekker seg til himmelen, gjennom de syv fjell og andre knauser og topper, som henter vannet i små dropers form fra oven. Men vi befinner oss også i en globalisert verden. Og om ikke republikken er kosmopolitisk, hadde stoikerne skutt inn. For vi befinner oss ikke i en antikkens tid innesperret innenfor bystatenes bymurer. Vår tids bymurer er globale. Klimaendringene er globale. Og beregningene viser det tydelig, det blir ikke mindre regn i Bergen i fremtiden. Det kommer til – tro det eller ei, finn frem svømmeføttene og badeendene! – enda mer regn!

«Alle nordmenn er individualister», skrev Arild Haaland i en artikkel i Aftenposten i 1981, «som ønsker å bli lagt merke til. Siden det er vanskelig å legge merke til fire millioner mennesker hver for seg, slår vi oss sammen. Deretter går vi i tog for å vise vår egenart.»

Og om ikke Bergen og bergensere også er en egenart av samme eller muligens forskjellig slag. Vi må forankre vår filosofi i vår topografi, mellom fjord og fjell, mellom sjøen i fjorden og fjellenes regnskyer. Om ikke annet, så er gatene ofte rene i byen! Bergen ligger derfor mye nærmere, kanskje ikke Epikurs hage, for planter behøver både sol og vann, og her regner det ofte for mye, solen er for blyg, eller vinteren er for kald og rå. Men kanskje et slags vivarium eller akvarium skulle være vårt akademi. Bygget for bergenske amfibier med et oppblåst selvbilde og ambisjon om å finne visdom i dette enkle liv, uten å glemme et ironisk smil i det vi her annonserer våre ambisjoner. Om ikke vi her kan finne en inngang til fortiden, om ikke den bergenske ironien kanskje har noe visdom i seg. Kanskje står vi dermed i arv til den sokratiske ironien.

Og om ikke også Sokrates’ budskap var dette, ikke at samfunnet skulle slutte seg om en martyr, men at alle hypotetiske martyrer skulle falle til ro i sin uvitenhet, på vei til visdommens skjulte porter.

Som Montaigne får frem, er det viktigste i Platon ikke konteksten filosofien oppstår i, som Eirik fokuserer på og sammenligner med Bergen, men formen til selve filosofien. Dialogen som form for filosofering, den sokratiske viktigheten av å kjenne seg selv og å finne en middelvei mellom dogmatisme og skeptisisme (Dictionnaire Montaigne, p. 1485). Selv utviklet Montaigne i sine Essays premisser og regler for den gode samtalen som bygger på dette.

Og om ikke det er dette, vi skal bygge vår filosofiby på, her i ytterkanten av Europa, som filosofiske amfibier, foran havet som stiger. Vi skal ikke bygge vår by på Platon og aristokratiet, men Sokrates' dialogiske innstilling til livet. Selv er jeg videreutdannet i det som kalles filosofisk praksis, som er filosofering gjennom samtale, og på mange måter i sokratisk ånd. Det var den tyske filosofen Gerd Achenbach som i 1981 åpnet den første filosofiske praksis i den lille tyske byen Bergisch Gladbach, like utenfor Köln. Ideen spredte seg til andre land, deriblant Norge. Rundt 1990 åpnet Anders Lindseth, som hadde gått i lære hos Achenbach, den første filosofiske praksis i Norge. I dag eksisterer det både et internasjonalt akademisk fellesskap som samler seg rundt teorien, men også veldig mange praktikere over hele verden.

Filosofisk praksis gjenforener teorien med praksis, flytter filosofien ut fra akademiet, ned fra elfenbenstårnet på Høyden, og ned på torget – eller Bergen kjøtt – og skaper og åpner rom for dialog. Om ikke det er dialog som er metoden, en filosofisk undring i fellesskap som tillater argumentasjon, fornuftens etterstrebelser, og forskjellige perspektiver. Om ikke det er dialogen som er filosofiens oppgave når vi etterstreber, spør oss selv, utfordrer dere… hvordan skal vi bygge vårt felles anliggende, vårt res publica?

I teksten «Til forsvar for uorden» skriver Haaland med en bitende ironi om Platons luftige ambisjoner. Følgende utdrag sender også tankene til Aristofanes’ humoristiske fremstilling av Sokrates i teaterstykket «Skyene»:

«Når det gjelder orden, er Platon den største av alle fanatikere. Allerede han fant ut at den fullkomne figur var rund. Siden han ikke fant noe som var sirkel nok i denne vår begredelige hverdagsverden, tenkte han ut en evig idéenes verden. Her plasserte han både den fullkomne sirkel, det fullkomne menneske og det fullkomne samfunn, innrettet etter Platons eget hode, og med ham selv presis på topp. Det mest perfekte av alle legemer skulle i så fall være en rund og glatt kule. Den mest forseggjorte jord blir da en trillrund planet, uten slike utidige kryp som vi mennesker.»^[2] 

Om ikke det heller er dialogen vi skal inspireres av, for å forme ikke filosofkonger, som ikke ville hatt noen trone å sitte på i republikken Bergen, fordømt til å stå plantet som rotløse påler, men filosofborgere, med beina godt plantet i vanndammen og luggen våt av friskt regn.

Konklusjon

Problemstillingen jeg fikk utdelt til denne debatten var: «Gir det mening å la seg inspirere av Platons Athen og hans filosofkongstad, når vi skal bygge vår egen filosofby her i Bergen?»

«Filosofi er å tenke verden i ord», skriver Arild Haaland.^[3] I kveld tenker vi Bergen. Og som fremadstrebende filosofer, en avslutning som egentlig er en begynnelse i det vi gjør oss klare til samtalen på scenen, må vi definere begrepene: hva pokker er en filosofby? og hva pokker er mening?

«Et av mine største problem er å få lest alt jeg burde kjenne til, og sagt alt det andre burde få høre.»^[4] skriver Arild Haaland. Her har jeg da fått sagt, om ikke alt, så noe.

«Jeg synes det er komisk, i et samfunn som er så rikt som vårt, at noen vil ha penger.» sier Arild Haaland til NRK i 1993.  Jeg tror også det er noe annet folk vil ha, hvilket er mindre komisk… nemlig fellesskap, eller kjærlighet til visdom gjennom dialog – og jeg ser på dere her i kveld.

En, om ikke kun de lærdes, de belærtes, tekstenes republikk, men en sokratisk dialogens republikk. Ikke en kongenes by, men en rettferdig Bergensrepublikk med kort avstand mellom folk, slik Montaignes intuisjon minner oss om. Ikke en perfeksjonens republikk på «en trillrund planet, uten slike utidige kryp som vi mennesker», slik Haaland sier, men et feilbarlig samfunn hvor mennesket får utfolde seg til tross for sine mangler i en filosofidialogens republikk – respublica dialogi philosophici!^[5] 

Med disse avsluttende ord…  husk også, etter dette øyeblikkets evighet, denne dionysiske festens rus,  at vi enn så lenge lever i et liberalt demokrati. Og at byen vi ønsker må vi også få frem politisk. Så om du ikke allerede har forhåndsstemt (siste mulighet var i dag), husk å stemme på valgdagen mandag 8. september. I kveld er det fest, latter og smil. Gråten får vi spare til blåmandag – skulle den inntreffe. God filosofest!

^[1] «Et le conseil de Platon ne me plaist pas, de parler tousjours d'un langage maestral à ses serviteurs, sans jeu, sans familiarité, soit envers les masles, soit envers les femelles. Car, outre ma raison, il est inhumain et injuste de faire tant valoir cette telle quelle prerogative de la fortune; et les polices où il se souffre moins de disparité entre les valets et les maistres, me semblent les plus equitables.» Montaigne, Essais, III.3.821.

^[2] Arild Haaland (1969) «Til forsvar for uorden» (s. 7-14). Til forsvar for kannibalisme. Oslo: Pax forlag. S. 12-13.

^[3] Arild Haaland (1969) «Dødsdansen» (s. 115-120). Til forsvar for kannibalisme. Oslo: Pax forlag. S. 119.

^[4] Arild Haaland (1969) «Til forsvar for uorden» (s. 7-14). Til forsvar for kannibalisme. Oslo: Pax forlag. S. 10.

^[5] Eller Η δημοκρατία του φιλοσοφικού διαλόγου (I dimokratía tou filosofikoú dialógou) på gresk.

Én av bergenstenkerne som ble løftet frem under festivalen og i panelsamtalen med pianist og forfatter Øyvind Aase, var Arild Haaland (1919-2012). Du kan lese mer om både Arild Haaland og Øyvind Aases intellektuelle biografi om ham i denne teksten fra Emil Perron på tidsskriftet Salongens nettsider. https://www.salongen.no/essay/a-filosofere-med-beina/244589