Et etikkråd uten etikere

Skribent: Sivert G. Mortensen

I kjølvannet av Israels krigføring mot den palestinske befolkningen på Gaza har oljefondet – statens pensjonsfond utland – blitt sterkt kritisert for sine investeringer i Israel og da spesielt på okkuperte områder. Debattklimaet har rommet alt fra et opprop om å trekke oljefondet fullstendig ut av Israel, til mer moderate tilsvar om at dette vil kunne politisere oljefondet og svekke den «nøytrale» stillingen og troverdigheten oljefondets investeringer har for verden utad.

Oljefondets etiske rettesnor i vurderingen av investeringer som kan innebære menneskerettighetsbrudd eller miljøskader, skulle være det nylig avviklede etikkrådet. I løpet av høsten 2025 ble etikkrådets arbeid med å foreslå utelukkelse av selskaper satt i bero av et flertall på Stortinget. Det betyr at rådet ikke lenger kan anbefale at selskaper tas ut av fondet på grunn av etiske brudd slik det tidligere gjorde. Beslutningen kom som en del av en større gjennomgang av oljefondets etiske rammeverk.

Det som var av interesse for mitt vedkommende var sammensetningen av medlemmene i etikkrådet; økonomer, jurister og ingeniører ser ut til å være i førersete hva angår etiske vurderinger. Men hvor blir det av humaniora, mer presist, hvor er filosofene?

Dette reiser et mer grunnleggende spørsmål: Hva mener vi egentlig med «etikk» i forvaltningen av fellesskapets penger? Når et etikkråd først og fremst består av økonomer, jurister og teknokrater, reduseres etikk til risikostyring. Da blir spørsmålet ikke hva som er rett eller galt, men hva som er forsvarlig, lønnsomt eller juridisk holdbart. Etikk forvandles til compliance. Det er en kategorifeil. Å vurdere medvirkning til krig, okkupasjon eller grove menneskerettighetsbrudd er ikke bare et spørsmål om juss og finansielle konsekvenser. Det er normative spørsmål. De krever moralsk dømmekraft, begrepsavklaringer og prinsipielle avveiinger – nettopp det humaniora og filosofien er trent til.

Hva betyr dette i praksis? Tenk på situasjonen fondet står i når det investerer i selskaper som opererer på okkupert territorium, leverer teknologi til overvåkning eller bidrar indirekte til militær infrastruktur. Juridisk kan investeringene være lovlige. Økonomisk kan de være fornuftige. Men spørsmålet om de er riktige, står fortsatt ubesvart. Her oppstår et rom som ikke kan fylles av regneark eller lovparagrafer. Det handler om medvirkning: Når blir passiv kapital en aktiv deltakelse? Hvor langt unna en urett må man være før man kan si seg uskyldig? Finnes det grenser for hva et fellesskap bør tjene penger på, uansett avkastning? Dette er klassiske etiske spørsmål. Likevel behandles de i dag som tekniske avveininger.

Det nåværende etikkrådet består av: Svein Richard Brandtzæg (sivilingeniør og doktoringeniør), Siv Helen Rygh Torstensen (jurist), Egil Matsen (siviløkonom) og Vigdis Vandvik (biolog). Alle besitter avgjørende kunnskaper for forståelse av selskapers økonomiske, økologiske og juridiske komplikasjoner. Man skulle ønsket seg – og det ville styrket rådet – et mer tverrdisiplinert samarbeid, med et bidrag fra humaniora: en filosof.

I andre sektorer er dette mer synlig. Sykehus har kliniske etikkomiteer med filosofer og Universiteter har forskningsetiske utvalg. Likevel har landets viktigste økonomiske institusjon – forvalteren av vår kollektive fremtid – ment at etikk kan håndteres uten etikere. Resultatet er et etikkråd uten etisk kompetanse i kjerneforstand. Ikke fordi medlemmene mangler integritet, men fordi fagbakgrunnen deres former hvilke spørsmål som stilles. Økonomer spør hva det koster. Jurister spør hva som er lov. Ingen spør systematisk hva vi burde gjøre. Når rådet nå er satt på vent, burde ikke spørsmålet bare være hvordan det skal gjenopprettes, men hva slags etikk vi egentlig ønsker oss.