top of page

TOP GUN: MACRON– Hold hodet kaldt!

Bilde: Denis Balibouse/REUTERS.


En tekst av Emil Perron. 25. januar 2026.


Fransk-norsk. Doktorgradsstipendiat i fransk ved UiB med en avhandling om den franske filosofen Michel de Montaigne (1533-1592). Bystyrerepresentant i Bergen bystyre for MDG. Redaksjonsmedlem i Tidsskriftet Røyst og i Salongen - Nettidsskrift for filosofi og idéhistorie.


“I dag er det ofte hva vi har, som vi tillater å definere hvem vi er. Den tidligere amerikanske presidenten Jimmy Carter uttrykte allerede i 1976 at menneskets identitet ikke lenger er definert av hva man gjør, men av hva man eier,[1] og dette ble bekreftet og stadfestet av den nyliberale politikken som ble akselerert av blant andre Ronald Reagan i USA, Margaret Thatcher i Storbritannia og François Mitterrand i Frankrike på begynnelsen av 1980-tallet. En nyliberalisme som fjernet enda flere markedsreguleringer og ga fritt leide til markedskapitalismen: kjøp og salg i tilnærmet uregulert konkurranse.” skrev jeg i en tekst i utgave #17 av Tidsskriftet Røyst i 2021.[2]


Noen få år seinere har den amerikanske presidenten Donald J. Trump endret navn på Mexicogolfen til Amerikagolfen – blant mye annet – og insistert på å gjøre Grønland til «Trumpland». Eiendomsmegleren vil eie, ikke leie.

Den franske historikeren og økonomen Arnaud Orains tese (2025)[3] er at den nyliberale utopien om kontinuerlig, global økonomisk vekst nå er bak oss, men til tross for dette er ikke kapitalismen død enda. Orain hevder at dette kan hjelpe oss å forstå rovdyrkappløpet Trump har kastet seg uti: «Den beste måten å bli rik på er å spise naboens andel [av kaken].”, uttalte han nylig.[4] Denne «endelighetens kapitalisme», som Orain kaller det, baserer seg på den foruroligende følelsen av en «endelig» og begrenset verden hvis ressurser må tilegnes i all hast, før det skulle være for seint. Og hele verden bevitner i disse dager at Trump spiser av Venezuelas kake og beslaglegger olje og kommentatorene diskuterer Monroedoktrinens retur.[5]


I Norge får vi regelmessig politiske nyheter gjennom mediene om hva som skjer i USA. Amerikansk kultur og soft power får stor påvirkning på det norske samfunnet og den norske bevisstheten. Selv om det er kortere vei fra Norge til det europeiske kontinentet, er det ikke alltid like lett for norske lesere å få innsyn i perspektivene som befinner seg der, deriblant i Frankrike, et land Norge tross alt deler en mer enn tusen år gammel historie med. I en tid hvor sammenkoblingene mellom USA, Grønland, Norge (inkludert Svalbard), Arktis og Frankrike blir tydeligere, vil det være både viktig og av interesse for norske lesere å få innblikk i de franske perspektivene. Hvordan reagerte Frankrike og franske politikere på den siste ukens geopolitiske spenninger?


Frankrikes president Emmanuel Macron nevnes innimellom, men mye går under radaren i norsk mediedekning. Den siste uken har Macron fått stor oppmerksomhet for sitt tydelige standpunkt når det gjelder USAs trusler om mulig invasjon og annektering av Grønland. På Verdens økonomiske forums årlige toppmøte i Davos (Sveits) holdt Macron en tale som fikk mye oppmerksomhet og stor anerkjennelse blant mange, inkludert i sitt eget hjemland, hvor oppslutningen til Macrons politikk er rekordlav. Skillelinjene er sterke i Nasjonalforsamlingen hvor utfordringene står i kø for å enes om et budsjett for 2026. Til tross for meget sterk kritikk på det nasjonale nivået, mottar derimot Macron stor støtte for sin posisjonering og uttalelser på det internasjonale nivået.


I Frankrike har den geopolitiske diskusjonen gått varm i mange dager og alle kanaler, aviser, nyhetskanaler, sosiale medier og kommentatorer, tidligere samt nåværende politikere, tidligere generaler, forfattere, filosofer og forskere har fulgt hverandre med å kommentere siste dagers nyheter samtidig som de spekulerer i fremtiden.


Franske politikere fra alle kanter i det nasjonale politiske landskapet uttrykte støtte til Macron i et øyeblikk av nasjonal samling mot en ytre fiende. “Vi foretrekker respekt fremfor mobbere. Og vi foretrekker rettsstatsprinsipper fremfor brutalitet.”, sa Macron i sin tale foran verdenseliten i Davos, og han høstet støtte fra nesten hele det politiske spekteret i Frankrike. Forestillingen om en ytre motstander samlet nasjonen om enn kun et lite øyeblikk.


En uvanlig enstemmighet har oppstått i Frankrike rundt Emmanuel Macron siden tirsdag 20. januar. Mens Donald Trump hånet Emmanuel Macron foran journalistene, en president som «ikke vil være her mye lenger», og hevdet at Macron ønsket å «spille tøffing» i Davos, har til og med de to opposisjonskreftene som søker å styrte den franske regjeringen, La France Insoumise (LFI) og Rassemblement national (RN), lagt sin antimacronisme til side for et lite øyeblikk.


På den franske nyhetskanalen LCI uttrykte Jean-Philippe Tanguy, stortingsrepresentant for RN i Den franske nasjonalforsamlingen, sjelden støtte til Macron tirsdag kveld: «Han er presidenten mitt folk valgte, og jeg vil alltid forsvare ham mot aggresjon og ydmykelse fra utlandet, det er åpenbart.» Mens leder for LFI, Jean-Luc Mélenchon, som deltok i et intervju på den franske statskanalen France 2 sammen med utenriksminister Jean-Noël Barrot, sa at han «godkjente og støttet» Emmanuel Macrons beslutning om ikke å delta i «fredsrådet» for Gaza, foreslått av Donald Trump. Raphaël Glucksmann, europaparlamentsmedlem og president for det franske politiske partiet Place Publique, som forfekter en federalistisk sentrum-venstre-politikk uttalte følgende i møte med Trumps uttalelser og ambisjoner: «Ingen kan behandle nasjonen vår på denne måten. Utover splittelser må vi stå sammen. Frankrike må ikke gi etter for utpressing.» Raphaël Glucksmann. Noen stemmer har derimot vært vanskeligere å høre: Éric Zemmour og Sarah Knafo fra det ytre høyrepartiet Reconquête i Frankrike, som ble invitert til og deltok på Washington-konferansen i januar 2025, samt Marion Maréchal-Le Pen fra det ytre høyrepartiet Identité-Libertés (IDL), brukte mange dager på å gi en offentlig kommentar til den internasjonale situasjonen. Det virker som om beundringen for Trump begynner å nå sine grenser på høyresiden og ytre høyre, melder Le Monde.[6]


Trump vs. Macron

Macron og Trump har hatt et bølgete men ikke desto mindre tett forhold siden starten på deres respektive mandater. Få nåværende ledere – især demokratiske ledere – har like lang samtidig fartstid som Macron og Trump. Men spenningene mellom den amerikanske presidenten og hans franske motpart har eskalert de siste dagene og utartet seg som et oppgjør mellom «skolegårdsmobberen» og «favorittmålet hans», har både belgiske, engelske, spanske, amerikanske samt medier fra flere andre land meldt.[7] Trump har truet med uhørte tollavgifter, mens Macron i sin tale i Davos fordømte amerikansk «konkurranse» som har som mål å «svekke og undertrykke Europa».[8] Dersom Trump har valgt å gå så tydelig og offentlig til angrep på en privilegert samtalepartner de siste årene, og én av de valgte demokratiske lederne Trump kjenner best, så er det nok også fordi Macron på vegne av Frankrike og Europa har stått så tydelig på sine prinsipper i møte med Trumps trusler, er oppfatningen til flere kommentatorer, deriblant Joëlle Meskens, fast korrespondent i Paris for den belgiske avisen Le Soir, som 21. januar skriver: “Hvis leietakeren i Det hvite hus angriper leietakeren i Élysée-palasset, er det et tegn på at den han kjenner best i Europa (Trump ble først valgt i 2016, Macron i 2017) tvert imot også er den han frykter mest.”[9]


Emmanuel Macron, eller piloten til unnsetning

I Davos stilte Macron med sine reflekterende pilotbriller som om han skulle ha inntatt Tom Cruises rolle som løytnant Pete 'Maverick' Mitchell fra 80-tallsfilmen Top Gun (1986, regi Tony Scott). I sin nyttårstale til de væpnede styrkene på flybasen i Istres i Provence 15. januar hadde Emmanuel Macron stilt med et blodskutt høyre øye, men kunne betrygge med at det ikke var noe alvorlig. Derav brillene. Men at han skulle beholde brillene på var nok gjennomtenkt, og det virker å ha fungert, da han fikk ganske mye oppmerksomhet i Davos, hvilket er godt gjort når Trump er slik et svart hull på verdens kameralys – og især i denne saken om Grønland den siste uken.


Diskursen om et sterkt USA og et svakt Europa leder Trump og hans administrasjon inn i en blindgate. Analysen åpnet for handling, tenkte de. Trump ville teste Europa og EU, men møtte uventet motstand fra et såkalt svakt Europa, og især fra dens kjerne som ga et tydelig negativt svar til Trumps ambisjoner. For Renaud Pila (politisk kommentator for nyhetskanalen LCI i Frankrike), er ikke Trumps virkelige motvekt retorikk, men dollaren og markedene. Amerikansk makt hviler på kreditt.

Når Macron gikk ut høyt og tydelig mot Trumps trusler om overtagelse av Grønland med å svare med muligheten for å utløse EUs «bazooka», EUs økonomiske anti-tvangsverktøy, ble det antagelig for mye virkelighet i monitor for TV-personligheten Trump. Mange er dem som forsøker å forutsi hans handlinger, å forstå hans språk, men selv Trump er et menneske som alle andre og som den franske filosofen Michel de Montaigne (1533-1592) sa det så godt: “selv på verdens høyeste trone sitter vi bare på vår rumpe.” (Essais, bok III, kapittel 13). Trump lar seg også påvirke, og hvem er det som påvirker ham i disse dager, hvem er det som utgjør hans nærmeste sirkel?


Opplysning eller det altoppslukende mørket

Det har blitt navngitt Den mørke opplysningstiden (Dark enlightenment), et oksymoron og dermed også et produkt av sin egen tid med alle dets selvmotsigelser, og influerer tilsynelatende mange av MAGA-tilhengerne. En digital dis av en motkultur hvor «nihilisme, trolling og destabilisering forsøker å svekke virkeligheten for å redusere den til et spørsmål om makt», ifølge statsviter Benjamin Noys, hvisker i Trumps øre.[10]


For forskeren i politisk teori, Arnaud Miranda (2026), «er ideene de forfekter både eldgamle og hypermoderne: å ødelegge demokratiet, etablere et monarki, drive staten som en bedrift, gjenopprette ulikheter mellom menn og kvinner, hevde forskjellene mellom genetisk arv ... I starten var de marginale, men fikk gradvis støtte fra noen milliardærer i Silicon Valley, og publikummet deres har fortsatt å vokse i omfang siden den gang. Med Donald Trumps seier i november 2024 mener de at de nå har fritt spillerom til å gjøre Amerika til laboratoriet for sine villeste drømmer.»[11]


President Emmanuel Macron har siden 2017 snakket om europeisk selvstendighet og strategisk autonomi i EU og Europa. All den tid Macron kan kritiseres for mye, både på det nasjonale og det internasjonale nivået, så kan man ikke annet enn å konstatere at han var en av de første blant europeiske ledere til å snakke så tydelig om dette allerede den gang da. Man kan alltid innvende at dette poenget ideelt sett skulle blitt tatt opp enda tidligere, men nå er det nå en gang slik at hva gjelder Macron så ble han først valgt som president i 2017. Man kan videre innvende at, ja, dette var en riktig posisjon og et godt poeng av Macron, men at det også bare skulle mangle at EU og Europa har suverenitet og strategisk autonomi(!), at alle dem som har levd late dager i komfort og langt fra dem tanken om den grunnleggende nødvendigheten for suverenitet i en hverdag hvor det aller meste har blitt redusert til handels- og markedstenkning, har levd ut fra illusjonen om at dette ikke var et nødvendig premiss til å begynne med.


Diplomati og dialog på den gyldne middelvei

Men virkeligheten har kommet galopperende tilbake til verdenshistoriens usannsynlige prosjekt, et fredelig Europa og en handelsunion som EU, hvilket er langt fra en opplagthet. Le Point sin første spesialutgave for året har bilde av Xi Jinping, Vladimir Putin og Donald Trump på forsiden med overskriften «2026. Le temps des prédateurs » («2026. Rovdyrenes tid»).[12] Et viktig prinsipp har gjort seg til kjenne: vill du gjerne fred og fordragelighet, men hvis den andre utpeker deg til dens fiende, så må du forsvare deg, bli suveren, eller føye deg og bli underlagt. Dialog er det beste verktøy, men dialogens premisser må være tilstede for at dialogen i det hele tatt skal kunne finne sted. Det er som oftest det undervurderte diplomatiet som har arbeidet for at disse premissene skal kunne oppfylles på det internasjonale planet mellom stater. Det er diplomatiet som gjør det mulig å i det hele tatt forsøke dialogen.


Men i disse tider, hvor alt virker å akselerere (se for eksempel tesene til Hartmut Rosa), i vår sensasjonalistiske, hyper-akselererte, digitale tidsalder, hvor kun øyeblikkene eksisterer, de lange linjene forsvinner eller blir forenklet og instrumentalisert, og man må kjempe for oppmerksomhet for at sitt eget lille øyeblikk kan eksistere – og teksten en sitter og skriver kan virke utdatert allerede før den havner i trykken; men Minervas ugle tar bare av i skumringen, historien kan vi bare forstå i retrospektiv, sier Hegel, så kanskje er det uansett en nødvendighet, intet man kan endre på, og dermed intet å bekymre seg over –, så er det reality-TV, tabloide overskrifter, videosnutter på en håndfull sekunder, som tilsynelatende vinner kampen om vår digitale tidsalders mest dyrebare valuta, oppmerksomhet. Det ser vi når Trump utbasunerer at han ikke utelukker å invadere og okkupere Grønland som under Danmark er en NATO-alliert, i tillegg til at han truer med økte tollavgifter mot de land som skulle stå imot (deriblant Frankrike og Norge), mens han i det neste øyeblikket, riktignok etter press fra både europeiske ledere og enkelte skeptiske stemmer blant republikanerne i USA, utelukker invasjon og snakker om en «avtale». I denne oppmerksomhetsøkonomien, hvor folks oppmerksomhet er knyttet til økonomisk vinning og politisk innflytelse, i denne øyenblikkenes tidsalder, er det vanskelig for å gi plass til de lange linjer, den dyptpløyende analysen, de lengre tekstene, det tilsynelatende altfor langsomme diplomatiske arbeidet, for den viktige, dypere og langsomme dialogen. Dette er den ene utfordringen for den gyldne vei fremover.


Den andre utfordringen er at dialog ikke er mulig med samtalepartnere som utpeker en til dens fiende. En kan være konkurrenter, motstandere, men dialogens premisser umuliggjør dialog mellom fiender. Og uavhengig av hvor mye en selv vil fred og fordragelighet, hvis den andre utnevner en til dens fiende, så er det en virkelighet en må ta inn over seg, eller risikere å møte verden med et tilsløret blikk. Dette blir da, ved angrep fra den andre, en kamp for retten til selv å eksistere, i selvforsvar, samtidig som, slik det beste fra opplysningstidens idealer og det liberale demokrati uttrykt i frihet, likhet og brorskap, driver oss fremover med en tydelig ambisjon om å arbeide for igjen å kunne legge premissene til rette for å inngå i dialog med alle parter i morgen, også dem som utpeker en til fiende i dag. Dette er den gyldne vei fremover. Men kampen for å legge til rette for premissene for fred går gjennom både økonomiske, ideologiske, teknologiske og geopolitiske utfordringer. Det er tydeligere enn på lenge, også for europeiske ledere, får vi inntrykk av i dag.


«Når Europa er samlet, sterkt og reagerer raskt, vender ting tilbake til orden og ro.» uttalte Macron til pressen 23. januar etter Det europeiske rådets møte i Brussel, og han vil ha fokus på «økonomisk vekst, fred og klima.» For statslederne endte møtet i Davos med at USA og Danmark vil reforhandle sin forsvarsavtale fra 1951 om Grønland, en viss enighet om at sikkerheten i Arktis vil bli styrket og at europeiske NATO-land vil bidra til dette, meldte en kilde til AFP, 22. januar. Samtidig signerte Trump stiftelsesdokumentet til «Fredsrådet» torsdag i Davos, et øyeblikk etter å ha forsikret at dette organet ville jobbe «i koordinering» med FN.


Fotnoter

[1] “Human identity is no longer defined by what one does, but by what one possesses.”, Jimmy Carter, 15. juli 1976, “Crisis of Confidence”, https://www.pbs.org/wgbh/americanexperience/features/carter-crisis/, pbs.org.

[3] Orain, Arnaud (2025) Le monde confisqué. Essai sur le capitalisme de la finitude (XVIᵉ - XXIᵉ siècle). Paris: Flammarion.

[6] Julie Carriat et Alexandre Pedro. 21. januar 2026. Le Monde. “Une éphémère « union sacrée » autour d’Emmanuel Macron après les attaques de Donald Trump ». URL: https://www.lemonde.fr/politique/article/2026/01/21/une-ephemere-union-sacree-autour-de-macron-apres-les-attaques-de-trump_6663566_823448.html

[9] Joëlle Meskens. 21. januar 2026. “Trump et Macron : les ressorts d’un « je t’aime moi non plus». Le Soir. URL: https://www.lesoir.be/723816/article/2026-01-21/trump-et-macron-les-ressorts-dun-je-taime-moi-non-plus

[10] Pablo Maillé, «Coup d’État, pilules rouges et robots sexuels : le futur selon les Lumières sombres». 21. januar 2026, Usbek & Rica. URL: https://usbeketrica.com/fr/article/coup-d-etat-pilules-rouges-et-robots-sexuels-le-futur-selon-les-lumieres-sombres?utm_campaign=&utm_content=ap_caxwcko05t&utm_medium=social&utm_source=facebook

[11] Arnaud Miranda (2026) Les Lumières sombres. Comprendre la pensée néoréactionnaire. Paris: Gallimard/Le Grand Continent.


Kommentarer

Nettredaktørar: Sivert G. Mortensen

post@royst.no

Bli abonnent 

Om oss

Org.nr. 912801624
Kontonummer:
3633.54.45591

Tidsskriftet Røyst
c/o Thor Olav Iversen
Baneveien 39, 5010 BERGEN

Følg oss på Instagram

Følg oss på Facebook

bottom of page