Festival på Bergen kjøtt

Skribent: Eirik Moland Fevang

Pro Platon

Tertullian, kirkefar fra 200-tallets Kartago, spurte som kjent, “Quid ergo Athenis et Hierosolymis?” (Hva har Athen å gjøre med Jerusalem?), og angrep med dette dem som ville forene gresk filosofi og kristendom. I vår sammenheng kunne man spurt: “Hva har Athen å gjøre med Bergen? Hva har Platons filosofby å gjøre med vestlandets hovedstad?” Gir det mening å la seg inspirere av Platons Athen, og hans filosofby, når vi skal bygge vår egen filosofby her i Bergen? En dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare, og jeg vil ikke presentere noe filosofisk traktat; jeg tenker det holder å komme med noen sammenligninger og utidsmessige betraktninger.

1. Platons Athen var befolkningsmessig ikke større enn dagens Bergen. Anslag tyder på at det bodde rundt 200–300 tusen mennesker i Athen på 400-tallet f.Kr. inkludert slaver og innflyttere. Anno 2025 ligger Bergen omkring 294 000 innbyggere. Altså er byene omtrent like store! Når Perikles talte til “athenerne”, var det ikke flere enn når ordføreren i Bergen taler til byens befolkning! Bergens størrelse er altså ideell, ikke for stor, ikke for liten, for skape en filosofisk åndskultur!

2. Sjøfart og beliggenhet: Både Athen og Bergen er maritime byer. Begge er “aquale” byer, vannbyer! Athen hadde havn i Pireus; Bergen har Vågen og en lang sjøfartstradisjon fra Hansatiden til Statsraad Lehmkuhl. Beliggenheten ved havet ga begge byer rikdom og kosmopolitisk kontakt med omverdenen, og kombinerer filosofiens forening av det mest kosmiske med det mest lokale.

3. Bergen, i likhet med Platon i Staten, er besatt av solen. Det er en myte at Bergen er opptatt av regn. Vi vil helst ikke tenke på regn. Det er solen som er manifestasjonen av det gode for bergenserne. Da må alle ut! Da er det folkefest og folkevandring til Ulriken! Ka2-tjommiene er på let og håper at kanskje skinner solen enda høyere, Lars Vaular må ha solbriller på imøte med sin søster sol! Zupermaria chiller i solen og myser og ser, mens Michelle Ullestad synger at solen får henne til å danse.

4. Begge byene har fjell rundt seg: Athens akropolis, 120 meter høy kalksteinsklippe, ruver over byen. Athen hadde ett akropolis; Bergen har syv! Ta den!

5. Platon henter mange av sine sentrale metaforer og filosofiske begreper i dialogene, fra det skarpe skillet mellom by og land, mellom Athen og Attica; og hvem har vel skarpere  skille mellom by og land enn bergenserne, kringsatt som vi er, av striler!

6. Filosofisk åndskultur vokste også frem i et Athen med overmenneskelig selvtillit, av en slags hybris eller ambisjonen om å bli som guder. Bergen, på sitt beste, inkarnerer også denne hybrisen, i det at bergenserne har heroisk opprørsånd og latterlige overmenneskelige ambisjoner. Både grekerne og bergenserne blir oppfostret til å brese seg som haner. For bergenseren, i likhet med Platons Athen og filosofby, er det bedre å leve én dag som løve, enn hundre år som får. Det var dette ambisjonsnivået som muliggjorde Platons ideal om filosofby og filosofkonger, som fikk Platon til å skrive εἰ μὴ οἱ φιλόσοφοι βασιλεύσωσιν ἐν ταῖς πό­λεσιν ἢ οἱ βασιλεῖς καὶ οἱ νῦν ἡγού­μενοι ἀληθῶς φιλοσοφήσωσι, ἐὰν μὴ πολιτικὴν ἀρχὴν καὶ τὴν φιλοσοφίαν γένηται μία, καὶ οἱ πολλοὶ οἱ νῦν τὸ ἓν ἐφ’ ᾧ ἀποβλέπουσι τὸ ἄλλο μὴ λογίζοντες ἀφορίζωνται, οὐκ ἂν ἐᾶτο παῦσις τῶν κακῶν οὔτε ταῖς πόλεσιν οὔτε, ἔοικε λεγόμενον, τῷ ἀνθρώπῳ γενεᾷ, (Hvis ikke filosofene blir konger i byfelleskapet, eller de som nå kalles konger og herrer blir virkelige filosofer, hvis ikke politisk makt og filosofi blir ett og det samme og alle de mange som forfølger det ene mål uten å tenke på det andre, blir strengt avvist, så er det ikke noen ende på elendigheten [...] hverken for statene eller, skulle jeg tro, for menneskeætten) (473c–d). Perikles kalte Athen “Hellas’ skole” og mente Athen var forbilde for alle andre. Bergen bør bli Norges skole!

7. Alle syntes athenerne var sykt irriterende fordi de var så høy på seg selv. Og hvilket byfolk irriterer vel mer enn bergenserne! Filosofbyen Bergen bør etterstrebe å være hele Norges kontrære onkel; et forstyrrende, irriterende element i enhetsstaten og Oslo-imperiet!

8. Både Platons Athen og Bergen er festbyer, musikkbyer. Begge er eksperter på å feire, på å feste og lovprise. Tenk på de utallige religiøse festivaler – Dionysos-festivalen, Panatheneene, osv. Og vi husker jo at Platon åpner sitt verk Staten i kjølvannet av en festival i Pireus, med det nattlige fakkelløpet! Det var festivalen og feiringen, symposiet, drikkegildet,  som var rett sammenheng for fremvekkelsen av den drømmeaktige, filosofiske grunnstemningen, θαυμάζειν (thaumazein), undring. Platon, ifølge platonforskningen, så følgelig en iboende sammenheng mellom doxologi (lovprisningens kunst) og filosofiens opprinnelse. Bergen, på sin side, er festspillenes by, festivalenes og begeistringens by. Vi er også gode på 17. Mai-feiring, selv om vi kanskje synger Nystemten litt høyere enn Ja vi elsker. Det indikerer at byen har mer enn nok av jordsmonn hvorfra en ny filosofi kan slippes fri!

9. Både Platons filosofby og Bergen er dømt til å tape: “Ser ut som vi alle bare faller” sier John Olav Nilsen, som også kunne passet både Platons by og Bergen by. Platon forsøkte som kjent å slå sammen filosofi og politisk makt, å realisere sin filosofkongstad. I omtrent 367 f.Kr. dro den 60-årige Platon til Sicilia for å utdanne den unge tyrannen Dionysios II til filosofkonge. Det endte riktig nok i katastrofe – hoffintriger spolerte alt, og den eldre Platon ble solgt som slave av en fornærmet Dionysios I på sitt første Sicilia-besøk! (Heldigvis ble han kjøpt fri av venner.) Høyt at stige, dypt at falle. Platons filosofby og Bergens motstandskamp er begge sannsynligvis dømt til å tape; evig eies kun det tapte, gjelder både for Platons Kallipolis og Bergen, men det er nettopp i forfallet at filosofi kan fødes. Sjansene for at Bergen blir en suveren bystat eller Europas nye Athen er kanskje like små; vi lever tross alt i en norsk enhetsstat under Oslo og Stortinget. Likevel – både Platon og enhver bergenser vet at selv om man sannsynligvis taper, er kampen verdt det. Platon skrev Staten da hans elskede hjemby Athen var i forfall etter krig og kupp. Platon dikter frem sin filosofby nettopp når den faktiske byen holder på å falle fra hverandre. Bergen er aftenens by, solen går ned i byfjorden, bak Askøy, Bergen, som Athen, må dø, men ikke uten en stadig kamp for oppstandelse og vårfest.

Å komme med sånne sammenligninger gjør ikke et filosofisk slektskap mellom Platons filosofby og dagens Bergen evident; én svale gjør ingen sommer. Mange er jo misfornøyde og til og med svært skeptiske til Platons filosofkonger. Du har jo for eksempel filosofen Karl Popper, Platon-historikeren James Romm, og gjengen, som trekker en linje fra Platons filosofkonger til fascisme og Nord-Korea, som mener at Platons Staten er en fortryllende, men farlig, autoritær tekst som produserer Mussolinier, Staliner og Kim Jung Uner. Forleden dag sa en tjommi av meg at Popper sin “Spell of Plato” teori, må være en av de største “brainfartene” i filosofiens historie.

Det vil alltid poppe frem nye popperianske platofober. Jeg sier som Taylor Swift “Haters gonna hate hate hate hate”, og vektlegger heller hvordan Platons “spell”/“enchantment”/trolldom i mye større grad ledet til tenkere som Augustin og Dante, til Ficino og akademiet hans, til Campanella, den italienske renessansen, til Thomas More, til den franske klassisismen, til Henri Bergson og Charles Péguy, og generelt til europeiske byers forskjønnelse og foredling, -en oppfordring til å gjøre byer så vakre og strålende som mulig. Staten er opphav til mye av den store kunsten, arkitekturen, filosofien, teologien og litteraturen i Europa.

Men hvorfor filosof-konger, hvorfor ikke filosof-borgere, er ikke det mer demokratisk og inkluderende? Fordi filosof-borgere ville senke ambisjonsnivået; det som er “kongelig” er nærmere etymologisk det som er sakralt, til visdom og transcendens. For de indo-europeiske språkene, ifølge Émile Benveniste, betegner det greske kongsordet, βασιλεύς (basileús), en magisk-religiøs-funksjon, og ikke en eksklusiv kategori for én konge. Οἱ βασιλεῖς, kongene, har en aura av det edle, det magiske og liturgiske ved seg som Platon ønsket å bevare, som en mister ved å erstatte kongen med borgeren. Med det sistnevnte fjerner en magien, fortryllelsen og sakraliteten.

Platon gir ikke noen plan for hvordan “ta makten”, om revolusjon osv.; Politeia oppfordrer visdomselskere til et maksimalt ambisjonsnivå, til transcendens og delaktighet i καλὸς κἀγαθός, det vakre og gode. Venstresiden, hvis den vil fornye seg på en sunn måte i dag, bør forankre seg i en visjon om det som er høyere, edlere og overskridende, enn det rent kvantitative eller utilitaristiske. Fellesskap bør formes rundt det beste og det skjønne; rettferdighet og visdom, for Platon, er alltid knyttet til det vakre (her er Gadamer god! les slutten av Wahrheit und Methode (1960) hvor han snakker om Platon og τό καλόν!).

Så kan man si: Platon vil at de viseste skal styre, men hvem passer på at de vise ikke blir tyranner? “Sed quis custodiet ipsos custodes?” (Men hvem skal vokte vokterne selv?) Dette problemet, likesom det ondes, løses ikke ved å komme med noen formalistisk prosedyre eller teori, men ved å leve ut filosofbyen i vår egen tid. Filosofkongene blir til ikke ved revolusjon, men ved eksistensiell inkarnasjon.

Fanden vil ha fler, mye vil ha mer, og det er ikke grenser for hvor dypt mennesker kan synke i elendighet og tyranni. Men jeg tror dette gjelder andre veien også; det er heller ikke klare grenser for menneskelig selv-overskridelse og delaktighet i καλὸς κἀγαθός. Intet tre vokser inn i himmelen; vi er endelige vesener og det finnes grenser for menneskenes transcendens, men i motsetning til sånne som Emmanuel Kant og gjengen (altså alle de som fetisjerer epistemologi så veldig), tror jeg ikke vi har noen entydig oversikt over hvor disse grensene går. Grensene er bevegelige og uoverskuelige som eksponentielle tallrekker som strekker seg ut i uendeligheten. Vi er ikke stengt inne i et metodologisk, epistemologisk jernbur, men er ontologisk strukket mot en uendelig virkelighet, en værenshorisont som trekker oss mot seg og gjør oss til kunnskapens eventyrere og pilegrimer.

Filosofi på sitt beste er en farefull tindebestigning mellom avgrunner, det den er tankens ekstremsport, ikke bare en språk-/logikklek til kontorister eller epistemologer. Det er det som gjør det gøy! Vi kan nå høydene, vi kan foredles, vi kan forene visdomselsken og heroisk politisk handling. Til syvende og sist tolker jeg Platons filosofkonger gjennom den franske filosofen Charles Péguy, som en oppfordring til å fremdyrke et folk av helter og helgener, “la multifloraison du peuple des saints”.

“Det nytter aldri å snakke fort for lenge”, synger Fjorden baby, så jeg gir meg her.