Fantasifortellinger for det 21. århundre

Fabuleringer om kollektiv psyke og filosofiske åpninger i antropocen (1)


Illustrasjon: Catrine Kooyman Krogseth

Tekst: Emil Perron




“A moins de fuir la réalité, il nous faut trouver en elle nos valeurs. Peut-on, loin du sacré et de ses valeurs absolues, trouver la règle d'une conduite ? Telle est la question posée par la révolte.”[2]

– Albert Camus, 1959, L’Homme révolté.[3]


Aldri før i historiens gang har mennesket samlet sammen like mye informasjon og kunnskap som i dag, men likevel opplever vi at vi lever i en tid omkranset og gjennomsyret av usikkerhet i møte med vår tids enestående utfordringer: klimaendringer, masseutryddelse av biologisk mangfold, forurensning og mer. Fellesbetegnelsen for disse er antropocen. Men er vi i det hele tatt innstilt på å løse utfordringene vi står overfor? I Vesten døde gud allerede for to århundrer siden, og i vår samtid regjerer en nihilisme, om ikke også kynisme. Venstresiden makter ikke forespeile oss en koherent fortelling for vår fremtid i det 21. århundre. Denne teksten prøver å skissere hvordan denne maktesløse nihilismen har kunnet oppstå, hvordan den preger vår samtid, og videre utfordringen for å komme seg ut av denne nihilismens nedadgående spiral før den utvikler seg til kynisme. Denne teksten våger seg være en fantasifull parabel som fremlegger et firedelt bilde på veien ut av intet og inn i en meningsbærende fremtid.


FNs klimapanel publiserte 9. august deler av en ny rapport som annonserte at klimaendringene skjer enda raskere enn tidligere forventet. FNs generalsekretær, António Guterres, kalte dette en “kode rød” for planeten.[4] For første gang seilte også klima opp som den viktigste saken for norske velgere i et stortingsvalg.[5]

Det eneste norske politiske partiet som plasserte klima og miljø kategorisk øverst på sin prioriteringsliste, Miljøpartiet De Grønne, fikk likevel ikke så stor en økning i oppslutning i årets stortingsvalg som de hadde håpet på, selv om sperregrensen kun endte opp med å foreligge en hårsbredd unna.[6]

Nå blir det likevel regjeringsskifte. Venstresiden tar over makten. Men hvilken venstreside?[7] Hverken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet har ytret ambisjoner om klima- og miljøpolitikk som skulle kunne svare til forannevnte utfordringer. Sosialistisk Venstreparti har tatt innover seg mer klimapolitikk, men de har tidligere fått sjansen, under Stoltenberg 2-regjeringen, men endte opp med å ta diametralt motsatte avgjørelser.[8] Nå har de også avvist å gå inn i regjering med Ap og Sp, hvilket dermed unnlater regjeringen et formelt flertall på Stortinget. Hvor stor innflytelse vil venstresidens SV, Rødt og MDG kunne få på de større regjeringspartiene, og vil de kunne presse regjeringen på klima og miljø? Usikkerheten rundt disse spørsmålene er stor, og mange som ser Guterres’ kode rød som et insentiv til øyeblikkelig handling føler nok på en spenning og nervøsitet. Vil den neste regjeringen kunne håndtere antropocens og det 21. århundrets enestående utfordringer? Et første svar får vi på det neste klimatoppmøtet, COP26, i Glasgow (31.10-12.11.2021). Men et underliggende spørsmål, som jeg tar for meg i denne teksten, er om vår samtid i det hele tatt er innstilt på å løse utfordringene.

Aldri har vi hatt mer informasjon eller kunnskap, som dog ikke må forveksles med visdom, men Hydras hoder vokser flere frem for hvert et hode som kappes av. Dog vi helt sikkert kjenner de store utfordringene, står vi igjen med flere spørsmål enn svar. Antropocen er helt sikkert også usikkerhetens epoke. Den lille istiden, som startet på midten av 1500-tallet, var også en tid og en verden definert av usikkerhet, av både klimatiske og andre årsaker. I dette nesten ubegripelig urolige og turbulente århundre levde også den franske forfatteren og filosofen Michel de Montaigne (1533-1592). Han skulle etablere essayet som litterær sjanger og skrive seg inn i litteraturen og filosofiens verdenshistorie med sine Essais.[9] I Frankrike overvar han både pest, religionskriger mellom protestanter og katolikker som bidro til borgerkrig, den religiøse voldsbølgens bølgetopp under Bartolomeusnatten (24. august 1572) og kongelig kniving mellom den katolske Henrik III og den protestantiske men fremtidige monark og katolske konvertitt Henrik IV. I en slik epoke, på mange måter fullstendig fremmed for oss, men på flere vis nesten bare en historisk håndsrekning unna, definert av usikkerhet, så Montaigne sitt for å etablere det moderne subjektet. Han utprøvde og testet sin dømmekraft i en utforsking av den menneskelige tilværelse, samtidig som han utforsket sin egen person, da i en ustanselig spinnende og svimlende verden. Hvordan kunne Montaigne komme seg gjennom en slik epoke? I dialog med seg selv, med leseren og med de store klassiske forfattere så utviklet Montaigne sin person, sin dømmekraft og dermed sitt grunnlag for en dydig livsførsel. Omtrent fire århundrer seinere satt den franske forfatteren og absurdisten Albert Camus (1913-1960) og kjempet med penn og papir mot okkupasjonsmakten i en tid som virket å annonsere verdens ende. I møte med ondskapens mest brutale ansikt noensinne skildret, skulle han kjempe mot ideologienes korrumpering og forråtning av alle sinn og prøve å skape mening i en verden hvor religion såvel som de store fortellinger (eks. fremskritt), som definerer modernismen, ble betvilt. Som tilsvar skulle Camus legge frem en filosofi, absurdismen, som skulle kunne ta for seg det paradoksale møtet mellom mennesket som søker mening med livet og eksistensen på den ene siden, og, på den andre siden, et univers som forblir stille som natten når mennesket roper etter eksistensielle svar. Dette er en grunnleggende absurditet ved verdens beskaffenhet, skriver Camus i Myten om Sisyfos (1942). Absurdismen skulle likevel kunne vise oss hvordan vi kan skape mening i tilværelsen. I denne teksten som her foreligger blir både Montaigne og Camus sentrale inspirasjoner. Men innen vi kommer tilbake til disse skikkelsene tilfaller det oss å stille spørsmålet om vår samtid i det hele tatt er innstilt på å løse utfordringene vi står overfor i antropocen.


1. Dagens samfunn: fastlåst i konstant endring

Antropocen blir et stadig mer etablert geologisk begrep for å karakterisere vår tid som en epoke hvor mennesket har enestående påvirkning på verden. Begrunnelsene for dette begrepet er blant annet globale klimaendringer, gjennomgående plastforurensning i tilnærmet alle næringskjeder og miljøer, koralldød i havet, jordsmonn som utarmes og fosfor-mangel, utvinning av naturressurser utover planetens tålegrenser, samt det som karakteriseres som den sjette masseutryddelsen av biomangfold i historien, ofte tilknyttet betydelig nedbygging av natur verden over – hvilket også foregår i Norge. Disse hendelsene er vel dokumentert, og det internasjonale samfunnet er oppmerksom på dette. For kort tid siden (3.-11.9.21) organiserte Verdens naturvernunion (IUCN) en verdenskongress i Marseille for å rette søkelyset mot problemer samt mulige løsninger. Til tross for dette fikk temaet tilnærmet ingen oppmerksomhet i norske medier, ei heller i tilknytning til stortingsvalgkampen. Temaet fortjener dog anerkjennelse og tilsyn. Men hvordan endte vi opp med tingenes tilstand i dag? Ved å se til idéhistorien er det mulig å skape fortellinger som kan belyse vår egen tid og våre utfordringer.

Francis Fukuyama annonserte historiens slutt da Vestens liberale demokratier stod igjen etter den kalde krigens ende og Sovjetunionens fall,[10] og i så måte avsluttet han Hegel som filosofisk tenker av historiens gang og verdensånden. Ingen såkalt syntese kan komme ut av den aller siste tesen vi nå har meislet frem for oss selv, mente Fukuyama. Denne tankegangen fikk stort fotavtrykk i Vesten.

1990-tallet var en tid for fortsatt liberal og kapitalistisk utvikling, og Fukuyama ble datidens høytidelige Nostradamus. Men under Vestens overflate og utenfor Vestens boble svermet det av hendelser som skulle vise seg å sette den såkalte historiens slutt på prøve. Aldri før i historiens gang har mennesket samlet sammen like mye informasjon og kunnskap som i dag, men likevel opplever vi at vi lever i en tid omkranset og gjennomsyret av usikkerhet. Emulerer vi Hydra, som får kappet av ett hode, kun for å se to nye vokse frem...? Usikkerheten griper den kollektive psyken i våre samfunn i møte med annonserte kriser: økonomisk krise, finansiell krise, boligkrise, arbeidskrise, miljøkrise, klimakrise. Antropocen er en ansamling av høyt komplekse og eksistensielle kriser som også krever et kollektivt svar, det vil si også et politisk svar. Ikke nødvendigvis i partipolitisk forstand, men i antikk gresk forstand. Politikk som omhegning av og prosjekt for polis, bystaten, men som i vår tid med globale utfordringer vil måtte være en global polis hvor, også i anledning klimaendringer, atmosfæren anses som vår bymur.

Fra vårt perspektiv i dag, omkranset av kriser, kan vi undre oss om vi virkelig har perfeksjonert utviklingen i det liberale demokratiet, eller om vi har havnet i en hegeliansk blindgate uten vei videre forut.

Tross håpefulle analyser à la Steven Pinkers, som viser til at samtiden ikke har noen historisk make når det gjelder gjennomsnittlig livskvalitet,[11] så er også vår tid karakterisert av forbruker-økonomi og -ideologi, “krigen mot terror” og følelsen av hverdagslig utrygghet, sekularisering, ekstremisme, klimaendringer, digitalisering, polarisering, identitetspolitikk, individuell relativisme og subjektive autoriteter i mangel på etablerte autoriteter (“Gud er død” og har ei blitt fornøyelig eller tilfredsstillende erstattet), fremmedgjørelse, krenkelsesforargelse, karikatur-sensur, plikt- og konsekvensetikk, post-sannhet, akselerering og tidsklemme og få rom og liten tid til dialog… Vår tid er også dette, og disse, tegn på vår kollektive psyke.

I dag er det ofte hva vi har, som vi tillater å definere hvem vi er. Den tidligere amerikanske presidenten Jimmy Carter uttrykte allerede i 1976 at menneskets identitet ikke lenger er definert av hva man gjør, men av hva man eier,[12]og dette ble bekreftet og stadfestet av den nyliberale politikken som ble akselerert av blant andre Ronald Reagan i USA, Margaret Thatcher i Storbritannia og François Mitterrand i Frankrike på begynnelsen av 1980-tallet. En nyliberalisme som fjernet enda flere markedsreguleringer og ga fritt leide til markedskapitalismen: kjøp og salg i tilnærmet uregulert konkurranse. Denne tankegangen har også sivet inn i arbeiderbevegelsen og venstresiden i politikken, også her til lands.[13] Den profesjonelle markedsføringens oppstandelse mangedoblet effekten av forbruker-ideologien.

«Det er lettere å forestille seg slutten på verden enn slutten på kapitalismen», skrev Mark Fisher så minneverdig i 2009.[14] I dag domineres Vesten av en nyliberal, kapitalistisk tankegang som gir forrang til såkalte teknokratiske, effektive løsninger. Et samfunn hvor STEM-fagene (science, technology, engineering, mathematics), de såkalt nyttige fagene, forventes å løse verdens problemer, men som ender opp som en avstumpet forlengelse av den moderne tids idealer i form av kvantitativ, mekanisk vitenskap og verdenssyn som strekker seg tilbake til René Descartes og Isaac Newton på 1600-tallet. En forlengelse uten et fremtredende fokus på dannelse eller humanisme. En forlengelse som ei forblir en uplettet aktør i samspillet som har fostret antropocens store utfordringer.

Selv ikke den ekstreme, globale finanskrisen i 2008, eller påfølgende økonomiske kriser, klarte å riste oss ut av feberdrømmen. Vesten svarte med økonomisk askese hvor man likevel til slutt måtte innrømme at det rett og slett ikke en gang fungerte i praksis. En veldig snever forståelse av økonomi får forrang. Selv forut for kulturen får denne formen for økonomi forrang.

Covid-19-pandemien og Vestens tilhørende tilsvar viste hvordan det teknokratiske kan fortrenge og fordømme kulturen, sjeleføden. Helse skal prioriteres, men her lå også en falsk dikotomi: helse eller kultur. I et så fastlåst system med klart definerte prioriteringer vil det knapt være mulig å svare på samtidens og den nære fremtids store utfordringer, som krever betraktelige endringer. Verden styrer mot 2,7 grader Celsius temperaturøkning innen år 2100, uttaler FNs klimapanel.[15] For å kunne forestille oss en ny og bedre verden, det være seg en eksentrisk solarpunk eller annet, så må vi la fantasien slippe til og få utfolde seg i kunsten og kulturen.

For å kunne slippe unna fryktens skarpe klør, som virker så ekstra skarpe når alt ellers har blitt så veldig komfortabelt i vår banale hverdagslige eksistens, som gjør mange rådville og paralyserte i møte med det ukjente og de store omveltninger man ikke evner å fullstendig forestille seg, så trenger vi å mane frem og oppfordre fantasien, forestillingsevnen til våre medmennesker som deltar i vårt felles prosjekt – å gjøre samfunn, også inn i en usikker fremtid. Fantasi er dyden vi burde dyrke. Dette kan ei gjøres uten en verdsetting av kultur, kunst, humanisme og humanistiske fag og tradisjoner. Videre må vi igjen ta den kollektive psyken på alvor.

Vår samtids nihilisme blir stadig underbygget av hyperindividualisering gjennom markedstenkning og fragmentering av kollektive enheter – homo economicus! Forbrukeren blir den minste atomistiske enhet i dette nesten altomfattende økosystemet. I et fåfengt forsøk på å være progressiv, ender man opp med å spalte meningsbærende kollektive størrelser i samfunnet. Kun den individuelle forbruker står igjen som et enslig atom. I stor grad er vi alle enslige atomer i vår tids dominerende ideologi. «Flere psykologer!», er ideologiens eget forslag til løsning, som således – i det minste indirekte – aksepterer situasjonen ved å fokusere på symptomene og følgelig forkaste den kritiske gjennomgangen av problemets opphav og årsak. Men hvordan kan vi da håpe på en fremtid hvor problemet ikke har slått røtter vi ei klarer å luke vekk? Sigmund Freud har i all hovedsak blitt bortvist fra vår samtids doxa, men vi trenger psykoanalysen, om enn for å jevnlig undersøke den kollektive psyken i vår samtidskultur. Riktignok ingen freudiansk psykoanalyse, hvis formål og beskjeftigelse er å løse psykopatologier, men en psykoanalyse som tvert om er praktisk og anvendt[16] – om enn ikke også moralsk fordi eksistensiell. Vi trenger en bevisstgjøring av vår kollektive psyke. For å oppnå noe slikt må vi også forstå dens utvikling og hvorfra den har sitt opphav.


2. En genealogi for vår tids kollektive psyke

Hvordan har vi havnet i vår samtids bestemte sammenfatning av tingenes tilstand? For alt her i verden har et opphav, et liv og en slutt. For å forstå hvordan vår samtid har oppstått kan vi ta Friedrich Nietzsches metode til hjelp. Ved å gå genealogisk til verks kan vi bedre begripe det som for den ahistoriske observatør virker å være tilfeldig, eller nødvendig. Slik kan vi igjen åpne døren for å kritisere tingenes tilstand, og – om så skulle være ønskelig – foreslå alternative visjoner, fabulere og mane frem fantasifulle fremtider.[17]

For å forstå Vesten, som er vårt fokusområde i denne teksten, så er det vanlig å starte med vår sivilisasjons vugge, det antikke Hellas, og ei heller å forbigå Den franske revolusjonen og opplysningstiden. Men i en pålagt kortere tekst som denne, så må vi tillate oss å hoppe frem et godt stykke i historien.

“Gud er død!”, skrev Nietzsche for første gang i 1882.[18] For ham hadde kristendommen, som Vestens dominerende ideologi i over tusen år, med sine etablerte autoriteter og verdihierarki, blitt avløst. Men det var fortsatt uklart hva som skulle fylle vakuumet etter opphevelsen av den kristne slavemoral. Det skulle derimot ikke ta lang tid før vidt forskjellige forsøk ble presset frem i tidens gang. 1900-tallet var de store ideologienes tid: fra den italienske fascismen til den tyske nazismen, den russiske eller kinesiske kommunismen og den amerikanske kapitalismen.

Andre verdenskrigs slutt og Nuremberg-domstolene markerte en maktforflyttelse til den amerikanske kapitalistiske ideologien som nå hadde gjort slutt på nazismen – om ikke andre takket den russiske kommunismen. Hannah Arendt påpekte ondskapens banalitet: alle mennesker er til en viss grad tilbøyelige til å delta i ondskap såfremt de nødvendige ideologiske strukturene er på plass.[19] Dette forankret en videre skepsis og redsel overfor store metanarrativ, slik som 1900-tallets ideologier. Nuremberg-domstolene ble en konsekvent vekker for verden om at menneskelig ondskap knapt kjenner noen grenser, og at det er vi selv som må kjempe for å etablere og opprettholde grensene for den – vi kan ikke forvente å få noen ting gratis. I 1948 ble FNs menneskerettighetserklæring signert, hvorav første artikkel lyder: “Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.” Grenser ble forsøkt etablert.

Etter andre verdenskrig lå store deler av Europa i ruiner, og kontinentet måtte gjenoppbygges. USA grep sjansen og innførte Marshall-planen som både ga Europa sjansen til å gjenoppbygge og la grunnlaget for tiår med økonomisk vekst og økt velstand, samtidig som USA fikk befestet sin ideologi på det gamle kontinentet. Dette var særs viktig, all den tid kommunismen, som USA opponerte mot, til en viss grad kom styrket ut av andre verdenskrig.

Tanken om det vestlige mennesket som utilitaristisk forbruker ble videre innplantet i samfunnet, et menneskesyn som kontrasterte med det gamle Europas dydige ideal.[20] Markedsmekanismene definerte livet til borgerne, økonomiske motiver regjerte øverst og individet ble tvunget til å følge denne logikken. Denne “tvungne konverteringen til et utilitaristisk syn forvrengte det vestlige menneskets forståelse av seg selv”, skriver Karl Polanyi om innplantingen av markedsøkonomien gjennom den liberale kapitalismen.[21] Forbrukersamfunnet, som igjen ble forsterket av fremveksten av markedsføring, ble omfavnet, og dens ideologi innplantet gjennom praksis: “se denne reklamen for dette produktet eller denne tjenesten, kjenn begjæret for dette vokse frem inni deg, mista begjæret for å ha sin rot i dine egne autentiske lyster, beslutt deg for å kjøpe og dermed også befeste deg i ideologien – og vise-versa”. Når forbruk ikke lenger er for forbruks skyld, men for å opprettholde et system som ellers ville kollapset, så er det fordi praksisen er dypt ideologisk. Da ideologien er redusert til praksis så har også refleksjonen om denne ideologien forsvunnet. En ideologi som ikke nevnes, men som kun merkes som tilsynelatende naturlige og dagligdagse handlinger er en ideologi det er vanskelig å bli bevisst på.

Den kalde krigen videreførte den ideologiske polariseringen mellom amerikansk kapitalisme og russisk kommunisme. Samtidig så vokste det frem tanker om individuell frigjøring i blant andre hippie-bevegelsen. Demonstrasjoner mot voldelige kriger og de nasjonale institusjoner som tillot dem ble oppfulgt av individets søken etter selvbestemmelse, uavhengig av tillits-svekkende, tradisjonelle autoriteter. Verdihierarkier og tradisjonelle autoriteter ble forkastet, eksemplifisert av mai 1968-opprørene i Paris. 1900-tallets ideologiske grufullheter hadde fordømt modernismen og dens iboende budskap og tro på det gode i store metanarrativer. Postmodernismen og dens iboende skepsis mot slike store metanarrativer gjorde sitt inntog. De store metanarrativers tid var forbi, skrev Jean-François Lyotard i 1979.[22]Men selv om disse var forbi, var ikke ideologienes tid over.

Ut av den amoralske kapitalismen, slik en levende organisme som alltid leter etter fór for ikke å gå sulten, så drives kapitalismens krefter selv mot Edens hage – det aller helligste – og de forbudte frukter… mot de flotte frukter som ingen enda har våget seg nærme, frukter som vil mette beistets mage, men for hva? For at kapitalismens orm skal kunne fortsette bare litt til. For at nåtidens komfort og velstand skal kunne opprettholdes av fremtidens lovnader om profitt på gårsdagens tidligere investeringer – ingen grunn utover dette. “Risikosamfunnet”, identifisert av Ulrich Beck, forankres. Dette samfunnet vårt, hvor alt er utsatt for risiko og hvor sikkerhet blir en prioritert verdi som bare tillater en fattigsliggjøring av mulige fremtider og en uttørking av fantasien, for risiko må begrenses i vår finansielle virkelighet til det absolutte minimum for å kunne garantere en stadig nåtid i stadig gjeld til fremtiden.[23]

Slik markeres dyrets amoralske karakter. Resultatet av dette, og av Fishers innsikt, er at vi ikke klarer å redde oss ut av et mørkt hull som karakteristisk nok sluker alt som faller inn i dets bane. Vi makter rett og slett ikke å se en vei ut av den amoralske ideologi som kun etterlater vår samtid en utbredt nihilisme. For noen ender dette i kynisme, når man innser – nok feilaktig, av mangel på fantasi, kanskje – at kapitalistormen ikke lar seg overvinne. Når selv Occupy Wall Street, De gule vestene, og andre ender opp med å bli spist opp av ormen,[24] er det kort vei til en kynisk innstilling som forblir en passiv hengivenhet til tingenes tilstand, hvilket ikke gagner noen andre enn de allerede makthavende. Dette ser vi også i tiden. De rike blir rikere, de fattige blir fattigere. Hva skal vi så gjøre? Hvordan komme ut av denne mørke vorteksen som vi er fanget i, især når frykten for store ideologiske metanarrativer fortsatt sitter fastklistret i våre minner om historiens gang på 1900-tallet? Svaret på gåten – om enn kun dets spire – finnes også muligens og delvis i det 20. århundre.


3. Visjoner for fremtiden: grønt lys til Camus og Montaigne

Venstresiden makter fortsatt ikke å tilby et reelt alternativ til en grå masse av nyliberal sentrisme som i større og større grad også omfavner både de tradisjonelle høyre- og venstrepartiene. Hva skal alternativet da kunne være?

Først må alternativet være forankret i en verdilære og et etisk livsprosjekt. Dette prosjektet, denne hengivelsen til noe utover kun oss selv, utover den enkelte forbruker, utover kapitalistormens umettelig vandring, kan ha som tema andre livsorganismer, det ikke-menneskelige levende, deres egenverdi og deres økosystemer. Et slikt prosjekt, utover oss selv, kan være samlende og forsonende i en ellers sårt polarisert og hyper-individualisert tid.

Den sjette masseutryddelsen, klimaendringer og andre antropocenske påkjenninger foreligger for oss som helt enestående utfordringer, men også helt enestående muligheter, deriblant muligheten til å hengi oss over til noe større enn oss selv, en mulighet til å kunne omfavne noe som vil… ikke noe så simpelt som fortrenge vår samtids narsissisme, nihilisme og kynisme, men å overgå og forbigå disse. Et prosjekt som kan gi oss en vei ut av nihilismen, ut av vorteksen, opp og frem på den hegelianske sti. I få ord: et sant grønt kollektivt prosjekt for planeten – inkludert for oss selv.

Troen på en grønn fremtid er dog ikke nok i seg selv, og en grønn fremtid kan males i et utall nyanser, og vanskelig er det, å mane frem fantasiens farger forut for den ettersom fremtidens sanne farger ikke kan erkjennes på forhånd, og vi i beste fall kun kan antyde morgendagens noe utydelige impresjonistiske fargepalett. Noen teologisk snarvei er dog ikke nødvendig – om i det hele tatt mulig (à la eksistensialisten Søren Kierkegaards store sprang på 70 000 favner dypt vann,[25] som Camus betraktet som et ikke-filosofisk og ei tilfredsstillende forslag til løsning). Eksistensialismen og absurdismen har fått sine filosofiske svennebrev som svar på «Guds død». Med dette i minne foreslår denne teksten å ta med følgende fire forskjellige aspekter i våre fabuleringer for det 21. århundre: det åndelige, eller det filosofiske, det psykiske, det politiske, og det individuelle. Disse former som fire tavler en sekulær tetraptyk (en altertavle med fire sider og bilder) som når den åpnes skal kunne gi et oversiktlig og helhetlig bilde på mulige fantasifortellinger for det 21. århundre.

På det åndelige planet foreslås en form for Camusiansk absurdisme, som generelt sett er en anerkjennelse av det nødvendige absurde i møtet mellom det menneskelige subjektets higen etter mening og universets stillhet. Men istedenfor å prøve å overstige det absurde, slik Kierkegaard gjør med sitt store sprang i troen på Gud, så hevder Camus at vi alltid må akseptere, anerkjenne og omfavne det absurde, og likevel skape mening i våre liv ved å gjøre opprør – ikke revolusjon, som etter hvert risikerer å føre oss tilbake til nihilismen – mot det uetiske (Opprøreren, 1951). Vi må forestille oss Sisyfos lykkelig, skriver Camus (Myten om Sisyfos, 1942). I vårt tilfelle kan opprøret spesifikt bestå i det meningsbærende kollektive livsprosjektet det er å hegne om, i tillegg til menneskelig, ikke-menneskelig liv på jorden, for å avverge masseutryddelser og økosystem-kollapser. Et sandt prosjekt utover en selv, utover ens eget individ, i både tid og omfang. Ens eget liv – og dets mening – blir således opphøyet. Ikke ved å se oppover mot det transcendentale og det religiøse, men ved å se til siden, for å se andre livsformer, og fremover, for å se for seg etterkommerne – både mennesker og andre livsformer.

Den filosofiske ambisjonen må dog, siden alltid situert i en kontekst, stadig informeres av grundige og regelmessige undersøkelser av vår kollektive psyke. Kollektiv psykoanalyse blir således et praktisk verktøy til dette formål.[26]

Det filosofiske prosjektet, farget av vår kollektive psyke må derledes også inkorporeres i en større praktisk virkelighet, en politisk form, og det er således at ideen om utviklingen av en global polis foreslås, som en størrelsesorden a propos de globale utfordringer antropocen bringer oss i fanget.

Den siste tavlen i denne tetraptyken viser den daglige gjødslingen av jorden som ser det individuelle dydige menneske vokse frem. Dette blir informert av det jeg kaller en økohumanisme (inspirert av Montaigne). En humanisme som tar for seg dydig karakterutvikling i samråd med en verdsetting av ikke-menneskelige livsformer og deres økosystemer.

Når prosjektets visjoner er etablerte må vi deretter ta fatt på hvordan dette skal forankres i en politikk. Som vi ser så er hverken dagens venstre- eller høyreside kapable til å gi et fullverdig og godt nok svar på antropocens problematikker. Svaret ligger heller neppe hos den ytre høyresidens retur til trangsynt nasjonalisme som forsaker toleranse, mangfold og internasjonal solidaritet på det navlebeskuende alter i håp om såkalt (økt) trygghet. Vår tids globale utfordringer kan ikke løses ved å slik stenge oss selv inne. Ei heller vil høyre- eller venstresiden kunne svare tilstrekkelig godt med sin nå inngrodde nyliberale markedskapitalisme. Hva gjenstår? Klimaendringer opphever klassetenkningens forrang forut for alle andre problemer. Førstnevnte er en solidaritetskamp hvor de fattigere blir hardest rammet tross de minste bidrag, og de som bidrar mest rammes minst. Klimaendringene er slik sett en alarmerende og akutt utfordring med en iboende utvikling som løper raskere enn en innsats for å bekjempe verdens ulikheter og klasseproblematikk, med mindre man nettopp prioriterer klimakampen. Klimakampens imperativ og tilknytning til solidaritets-problematikken gir den grunnlag til å bli prioritert, men aldri på bekostning av solidaritet – heller i dets navn.

Venstresiden har den siste tiden fortapt seg i sentrismen, eller en splittende ideologi, ofte en påvirkning fra den andre siden av dammen og ny-puritansk fast food-ideologi, hurtig og ukritisk importert fra USA.[27] Camus hadde neppe blitt mindre skuffet over dagens venstreside enn han ble av venstresiden i sin egen samtid. Mitt forslag er å fremheve en venstrepolitikk i tråd med Camus’ filosofiske overbevisninger. Da Jean-Paul Sartre var villig til å nøye seg med individuelle oppofringer for å fremheve seieren til den store kommunistiske ideologien, så sa Camus, med forsprang på mange i sin tid, at intet individ kan ofres på veien mot et større gode. Dette svaret står seg særs godt i dag, som det gjorde den gang, og særlig i syn av slik historien har utspilt seg. Heller enn en voldelig revolusjon, og farlige ideologier, kan Camus vise oss veien mot et opprør, i respons på “Guds død”, som også bevarer individet.

Vi må ta for oss vår egen og tingenes tilstand på flere plan: kollektiv, ja, politisk, ja – global polis! –, men også individuelt. Jeg våger å avslutte med sistnevnte. Vi er skodd på moderniteten. Meningsfylt blir det da å oppsøke dennes opphav, ikke hos Descartes, men hos Montaigne, som i sin undrende søken og etterprøving i sine Essais fant frem til innsikter i den menneskelige tilværelse og opplevelse som subjekt, attpåtil i en tid fylt til randen med usikkerhet, religionskriger, instabilitet og svimlende størrelsesordner som langt på vei overskred individets håndterlige evner. En humanisme karakterisert av dannelse, toleranse, ydmykhet, moderasjon, mangfold og rettferdighet. Denne humanismen, derimot, må også berikes til å bli en humanisme som omfavner antropocen og dens problematikker – en økohumanisme. Dette er også en helt ypperlig unik mulighet for dydsøvelse og dydsutvikling av vår karakter – ikke kun en belastning, men også en enestående mulighet.


Konklusjon

Antropocen, menneskets enestående tidsepoke, byr oss på enestående problematikker og utfordringer, større enn noensinne tidligere. Vår oppgave er å kunne forestille oss en koherent fremtid. Venstresiden har enda ikke klart å tilby et tilfredsstillende svar.

Vi kan begynne å forstå hvorfor dette ikke har vært mulig ved å undersøke dagens kollektive psyke og dens genealogi. En øvelse som har mistet fotfeste og tillit i vår akselererende, øyeblikkelige tid.

Venstresiden må komme med et svar til antropocens store problematikker, men et underliggende svar må underbygge venstrepolitikken. Dette svaret må både propellere oss ut av nihilismen og inn i en meningsbærende fremtid. En undersøkelse av vår tids kollektive psyke vil kunne plassere oss og vise oss veien vi har gått for å ende opp i det rommet vi nå bebor i dag. Camusiansk absurdisme åpner døren for det neste rommet, mens dyden fantasi gir oss muligheten til å møblere rommet på en ny måte. Det grønne prosjektet gir oss retning, og montaniansk subjekt-forståelse og dyd gir individet beherskelsen for å navigere dette rommet.

Utfordringene vi står overfor i dag krever svar på spørsmål som stikker dypere enn den kortsynthet og den overfladiske partipolitikken som ikke makter å se utover sine egne trange begrensninger. La oss herved våge å fantasere om et nytt kollektivt prosjekt.




Litteratur

[1] Dette er ikke en akademisk beretning , ei en spådom, men en parabel. "Parabel m. (gjennom latin, fra gresk parabole 'sammenligning') 1. kort fortelling, gjerne fra dagliglivet, der poenget anskueliggjør en dypere sannhet, lignelse.", Bokmålsordboken, Språkrådet, https://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=parabel&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge=+&ordbok=begge. [2] Fritt oversatt til norsk: “Med mindre vi velger å ignorere virkeligheten, må vi finne våre verdier i den. Kan man, fjernt fra det hellige og dets absolutte verdier, finne en handlingsnorm? Det er spørsmålet opprøret fremsetter.” [3] På norsk som Opprøreren, oversatt av Bernt Vestre (1995). [4] “Guterres: The IPCC Report is a code red for humanity” (9.8.2021), https://unric.org/en/guterres-the-ipcc-report-is-a-code-red-for-humanity/, unric.org. [5] NTB (24.11.2019) “Norske velgere har talt: Klima viktigst”, https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/b5wG83/norske-velgere-har-talt-klima-viktigst. [6] MDG oppnådde en nasjonal økning i 0,7 pp sammenlignet med forrige stortingsvalg og to flere mandater, tre til sammen. MDG manglet ca. 1700 stemmer for å nå sperregrensen. [7] Se også Røyst #16. [8] Den gang miljøminister, Bård Vegar Solhjell (SV), åpnet for oljeboring i Barentshavet. “Derfor sier Solhjell JA til oljeboring i Barentshavet”, Anne Marte Blindheim, Dagbladet, (22.4.2013), https://www.dagbladet.no/nyheter/derfor-sier-solhjell-ja-til-oljeboring-i-barentshavet/62964110. Se også Røyst #15. F. eks. Tiril Halvorsen: “I perioden Jens Stoltenberg var statsminister (2005-2013) falt utslippene i Norge med omtrent én prosent sammenlignet med 1990-nivå.”, s. 24. [9] Hvis to første bøker, av til sammen tre, først ble utgitt i 1580, og den tredje og siste boken ble utgitt sammen med reviderte utgaver av de to første bøkene første gang i 1588. [10] Francis Fukuyama (1992), The End of History and the Last Man, New York: Free Press. [11] Steven Pinker, 2018, Enlightenment Now: The Case for Reason, Science, Humanism and Progress, New York: Penguin. [12] “Human identity is no longer defined by what one does, but by what one possesses.”, Jimmy Carter, 15. juli 1976, “Crisis of Confidence”, https://www.pbs.org/wgbh/americanexperience/features/carter-crisis/, pbs.org. [13] Se også “Det ekstreme økonomiske sentrum”, av William Sem Fure, i Røyst #15. [14] Mark Fisher, 2009, Capitalist Realism: Is There No Alternative?, New York: Zero Books. Fisher attribuerer sitatet til både Fredric Jameson og Slavoj Žižek. [15] IPCC, 2021: Summary for Policymakers. In: Climate Change 2021: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Sixth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change [Masson-Delmotte, V., P. Zhai, A. Pirani, S. L. Connors, C. Péan, S. Berger, N. Caud, Y. Chen, L. Goldfarb, M. I. Gomis, M. Huang, K. Leitzell, E. Lonnoy, J.B.R. Matthews, T. K. Maycock, T. Waterfield, O. Yelekçi, R. Yu and B. Zhou (eds.)]. Cambridge University Press. In Press. Disclaimer: The Summary for Policymakers (SPM) is the approved version from the 14th session of Working Group I and 54th Session of the Intergovernmental Panel on Climate Change and remains subject to final copy-editing and layout. [16] Her kan man hente inspirasjon fra Jacques Lacan, i hvert fall slik Slavoj Žižek leser ham: “For Lacan, psychoanalysis, at its most fundamental is not a theory and technique of treating psychic disturbances, but a theory and practice that confronts individuals with the most radical dimension of human existence.”, Slavoj Žižek, How to read Lacan, 2006, s. 3, New York: W. W Norton & Company. [17] Historien i de lange linjer har etter hvert fått bidrag av en del gjenkjennelige navn som G. W. F. Hegel, Friedrich Nietzsche, Karl Marx, Fernand Braudel, Oswald Spengler, Francis Fukuyama, Samuel Huntington, Jared Diamond. Denne interessen for det store bildet og de lange linjene har også i de siste årene fått oppmerksomhet fra en rekke bestselgende forfattere som Yuval Harari, Michel Onfray og Éric Zemmour i Frankrike, og senest også her til lands ved Terje Tvedt (2020). [18] Setningen fremgår først i Den muntre vitenskap (1882), men fremgår også i den senere Slik talte Zarathustra (1883-1885). [19] Hannah Arendt (1963) Eichmann in Jerusalem: A Report on the Banality of Evil, New York: Viking Press. [20] L’honnête homme, renessansens kalos kagathos, hadde sett verden akselerere forbi og forlate vedkommende i historiens støvete historiebøker. Denne avstanden og foreldelsen ble ettertrykkelig understreket i andre halvdel av det 20. århundre. [21] Karl Polanyi (1947) “Our Obsolete Market Mentality: Civilization Must Find a New Thought Pattern”, Commentary (3), s.111. [22] Jean-François Lyotard, 1979, La Condition postmoderne : rapport sur le savoir, Paris: Minuit. [23] Ulrich Beck (1986) Risikogesellschaft, Frankfurt: Suhrkamp. [24] Se også Camille de Toledo (2002) Archimondain Jolipunk ; confessions d'un jeune homme à contretemps, Paris: Calmann-Lévy, som skriver om hvordan opprøret mot vestlige kapitalistiske verdier har blitt nøytralisert siden Fukuyamas “The End of History” (1989), og hvordan politisk makt og media har frarøvet alle former for kulturelle opprør deres kritiske potensial, og etterlatt en ny generasjon rebelsk ungdom usikker på hva som er dens egentlig sak. [25] Se Søren Kierkegaard (1846) Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift til de philosophiske Smuler. Mimisk-pathetisk-dialektisk Sammenskrift, Existentielt Indlæg, af Johannes Climacus. [26] Her kan man forestille seg en lacansk psykoanalyse, om ikke en kapitalismekritisk psykoanalyse eller schizoanalyse fra Félix Guattari (noen ganger i samarbeid med Gilles Deleuze). Se f.eks. Félix Guattari (1992) Chaosmose, Paris: Éditions Galilée. Se også Guattaris økosofi, hvor menneskets psyke får en fremtredende plass, i Les Trois Écologies, 1989, Paris: Galilée. [27] Se for eksempel Caroline Fourest (2020) Génération offensée. De la police de la culture à la police de la pensée, Paris: Grasset & Fasquelle.