Vänsterpartiet + LO = sant?

Johan Elfving klarer opp i hva som skjer i vårt naboland. For første gang har en svensk LO-leder adressert Vänsterpartiet i en formell sammenheng, hvor han agiterte for en venstredreining av politikken. I samme stund er Sverigedemokraterna på god vei til å bli landets største parti.


Jonas Sjöstedt (Foto: Jesper Sandström/Flickr)

På fredag for nøyaktig tre uker siden åpnet Vänsterdagarna 2019 døren til Folkets hus i Göteborg for over tusen påmeldte deltakere. Arrangementet er en slags blanding av de norske arrangementene Popvenstre og Manifestkonferansen, og avholdes årlig i regi av Vänsterpartiet. På dagsorden stod en haug med workshops, seminarer og samlinger, med overskrifter som «Lokal skolpolitik», «Kan vänstern vinna kulturkriget?», «Skriv bättre debattartiklar” og «Sluta vara tråkig och intetsägande». Litteraturviter og forfatter Nina Björk snakket om «Det goda livet – om männsklig biologi och kapitalistisk ekonomi», og internasjonale stjerneskudd snakket om egne bokutgivelser: Jacobin-grunnlegger Bhaskar Sunkara om The Socialist Manifesto og Navaro Media-grunnlegger Aaron Bastani om Fully Automated Luxury Communism.


Vänsterdagarnas kanskje aller største begivenhet fant sted på lørdagen, da Karl-Petter Thorwaldsson, leder i svenske LO, inntok talerstolen. Dette ble det snakket om i lang tid i forveien, og talen var allerede på forhånd erklært “en historisk händelse” og “ett uttryck för att hela den politiska kartan håller på att ritas om”. Dette var nemlig første gang noensinne at en leder av LO har deltatt offisielt på et slikt arrangement i regi av Vänsterpartiet. For å sette dette i kontekst for norske lesere, må vi gjøre en liten historisk avstikker til den politiske utviklingen som har ledet frem til dagens situasjon.


Venstrepolitikk med svenske særtrekk

Vänsterpartiet kan på flere måter sies å ha mer historisk til felles med Norges Kommunistiske Parti (NKP), enn med Sosialistisk Venstreparti og Rødt. På en lignende måte som med førstnevnte, ble Vänsterpartiet grunnlagt på bakgrunn av en ideologisk og strategisk splittelse innenfor Socialdemokraterna på 1920-talet, etter at Hjalmar Branting kastet ut de mer radikale elementene fra partiet. Disse dannet kort tid deretter Sveriges Kommunistiska Parti (SKP), senere kalt Vänsterpartiet Kommunisterna (VPK) – og etter 1991 kun Vänsterpartiet (V). Partiet var lenge Moskvatro, og hadde et intimt forhold til først Komintern og senere Kominform. Under den Kalde Krigen opprettholdt man en vennlig relasjon til Østblokken som vedvarte frem til Sovjetunionens oppløsning (en beryktet vandrehistorie er at senere partileder Lars Ohly gråt av sorg da Berlinmuren falt).


I snart hundre år har partiet mer eller mindre dominert det politiske territoriet til venstre for Socialdemokraterna. Dette til forskjell fra NKP, som utenom valgene i den umiddelbare etterkrigstiden har vært redusert til en relativt marginalisert aktør i norsk politikk. Sverige hjemsøktes, liksom Norge og store deler av Europa, av den store politiske ML-vekkelsen på 1960- og 1970-tallet. Men hverken Sossarna eller VPK ble for alvor utfordret i valgsammenheng av nye utbrytergrupper eller sammenslutning lengre til venstre, slik som var tilfelle i både Norge og Danmark.


Etter å først ha gjennomlevd det dårligste resultatet i partiets historie i valget i 1991, i likhet med flere av sine kontinentale søsterpartier, gjennomgikk Vänsterpartiet utover 90-talet en revisjonistisk revitalisering. Under den meget populære partilederen Gudrun Schyman (senere leder for Feministisk Initiativ) oppnådde partiet i Riksdagsvalet 1998 en rekordoppslutning på hele 12 prosent av stemmene. Etter tusenårsskiftet har partiet stabilisert seg rundt 6-8 prosent, og i likhet med andre vestlige venstrefløypartier etablerte V en mer ‘moderne’ sosialistisk profil med sterk fokus på miljø, feminisme, og antirasisme.


Nye tider

På tross av denne ideologiske utviklingen i senere tid, har relasjonen med den svenske fagbevegelsen fremdeles hatt sterke spor av et helt århundre av anspente forhold – og til tider åpne konflikter. En kan dermed argumentere for at LO i Sverige på denne måten har hatt et mer eksklusivt politisk samarbeid med Socialdemokratenera, enn hva den norske søsterorganisasjonen har hatt til Arbeiderpartiet. Men denne situasjonen ser nå ut til å være i endring.


For på tross av den sterke felles historien, og at partileder og statsminister Stefan Löfven er tidligere leder for IF Metal (sammensluttningens nest største forbund), har ledelsen i LO særlig det siste året begynt å stille seg mer kritisk til Socialdemokraternas veivalg. Allerede i vår annonserte LOs største fagforening, Svenska kommunalarbetareförbundet (ofte forkortet Kommunal), at de som den sjette fagforeningen i rekken har valgt å trekke tilbake sin økonomiske støtte til partiet. Omtrent samtidig ble det rapportert at Vänsterpartiets partileder Jonas Sjöstedt hadde blitt invitert til samtale med LO-styret.


Bakgrunnen til denne utviklingen er å finne i både valgresultatet 2018 generelt, men særlig i den avtalen som ble inngått mellom Socialdemokraterna, Miljöpartiet, Centerpartiet og Liberalerna i begynnelsen av 2019, og som nå danner grunnlaget for dagens regjering. Denne avtalen kom til på bakgrunn av den unike situasjonen Sverige var i etter valget i fjor høst, hvor den rødgrønne og borgerlige blokken fikk henholdsvis 144 og 143 mandater hver, mens Sverigedemokraterna (SD) utvidet sin vippeposisjon fra 49 til 64 mandater. Da Centerpartiet og Liberalerne vegret seg fra å regjere selv med indirekte støtte fra SD, ble resultatet politisk dødt løp.


Akkurat som etter valget 2014, forsøkte Socialdemokratena og Miljöpartiet på ny å vinne allierte over blokkgrensene. De argumenterte for at man for enhver pris måtte prøve å unngå nyvalg, og samtidig gjøre mest mulig for å holde SD borte fra politisk innflytelse. Etter månedslange forhandlinger og mange forsøk på å danne en regjering, valgte Centerpartiet og Liberalerna til slutt å gi etter og slutte seg til «Januariavtalet». Kort oppsummert tillater denne avtalen Socialdemokraterna og Miljöpartiet å forbli i regjering, mot at de to andre partiene har fått direkte innflytelse over politikken som skal gjennomføres. Den borgerlige Alliansen (bestående av Moderaterna, Kristdemokraterna, Centerpartiet og Liberalerna) som sammen styrte Sverige mellom 2006 og 2014, og deretter valgte å slippe gjennom Löfven som statsminister i perioden 2014 til 2018, imploderte nå i støy og bråk.


Veivalg for (V)

Dette nye partipolitiske samarbeidet fikk også implikasjoner som direkte påvirket Vänsterpartiet. Der de tidligere hadde hatt viss innvirkning på regjeringens politikk, var partiet nå informert om at døren til innflytelse var mer eller mindre lukket. Et av hovedkravene til Centerpartiet og Liberalerna for å bli enige om å samarbeide på tvers over blokklinjene, var nemlig at Vänsterpartiet måtte holdes fullstendig utenfor både avtalen og noen form for reell innflytelse. Dette kom ikke som noen direkte overraskelse: Deler av svensk borgerlighet har, vellykket nok, i lang tid likestilt Vänsterpartiet og SD som landets to «ekstremistpartier».


Denne konfrontasjonen ble satt helt på spissen da ballen til slutt lå på partileder Sjöstedt sin halvdel, i det partiet sin støtte viste seg nødvendig for at avtalen skulle bli en realitet. De fire nye samarbeidspartnerne bak avtalen hadde, og har fremdeles, nemlig ikke egen majoritet i Riksdagen. Da det var helt utelukket for Moderaterna eller Kristdemokraterna å støtte opp om Löfven som statsminister, ble det dermed nødvendig å få Vänsterpartiet til å stemme ja eller blankt under voteringen i Riksdagen. I løpet av noen intense dager var medias søkelys rettet mot Jonas Sjöstedt, som i utgangspunktet virket innstilt på å få partiets representanter til å aktivt stemme ned Löfven. Men etter intense forhandlinger med Socialdemokraterna, hvor en angivelig fikk medhold på en del områder (detaljene er ikke blitt offentliggjort), snudde imidlertid partiledelsen. «Klausulen om att Vänsterpartiet inte ska något politiskt inflytande i svensk politik är i praktiken tillintetgjord» argumenterte Sjöstedt i en debattartikel på Aftonbladet, «Stefan Löfven har klargjort hur han ser på Vänsterpartiet och vi har säkrat att Vänsterpartiet kommer ha ett politiskt inflytande under den kommande mandatperioden».


Kritikken fra både grasrota og offentlige profiler lot ikke vente på seg. Tidligere partitopp Rossanna Dinamarca var raskt ute på Twitter hvor hun kalte beslutningen et «historiskt misstag» og skribenten Kajsa ‘Ekis’ Ekman argumenterte at “det hela påminner om det grekiska vänsterpartiet Syrizas amatörmässiga förhandlingar med Trojkan. Först en massa snack och sedan när det väl gällde fick de inte igenom ett enda kommatecken». Opprørsstemningen i partiet fortsatte gjenom våren og ut sommeren, og kulminerte tidligere i høst da flere fremtredende partimedlemmer fra hele landet forfattet en offentlig kronikk hvor de eksplisitt ba ledelsen revurdere strategien sin. Dette sammenfalt med at de konkrete konsekvensene av «Januariavtalet» ble helt tydelig, da Magdalena Andersson for noen uker siden presenterte det mest ny-liberale budsjettet en sosialdemokratisk finansminister noensinne har lagt frem i Sverige.


Klassekamp på agendaen?

Naturlig nok var forventningene dermed ganske store for hva Karl-Petter Thorwaldsson kom til å si fra talerstolen da han som første LO-leder noensinne kom til å adressere Vänsterpartiet i en mer offisiell sammenheng. Uten retoriske floskler og med et hverdagslig språk gikk han rett på sak: Den faktiske politikken som nå føres av regjeringen går stikk i strid med kjerneverdiene til svensk arbeiderbevegelse, og er katastrofal for både svensk venstreside og for den svenske arbeiderklassen. Thorwaldsson argumenterte videre for at den største risikoen ved «Januariavtalet» er at høyresiden, og da spesielt Sverigedemokraterna, i praksis er de eneste som får mulighet til å utgjøre en ‘legitim’ opposisjon. Dette er igjen med på å føre hele opinionen og det offentlige ordskiftet historisk langt til høyre. Lederen var tydelig på at LO og Vänsterpartet dermed må gå sammen for å trekke Socialdemokraterna og landet i helt motsatt retning.


For utfordringene med den svenske fascismens fremgang, mente Thorwaldsson, kan ikke løses med venstresidens fokus på konsekvensene av tiår med ny-liberalt politisk styre. I stedet må fokuset legges på de underliggende årsakene som resultert i økte klasseskiller og økonomisk ulikhet. Høyreekstremisme kan bare motvirkes av fagforeningsarbeid og venstreorientert økonomisk politikk som endrer fundamentet for menneskers hverdag. At SD ser ut å lykkes med sin retorikk om at et svensk LO-medlem har mer til felles med en svensk direktør enn en kamerat som kommer fra et annet land, skyldes i følge Thorwaldsson at klassekampen har forsvunnet fra folks hverdag. Venstresiden sin oppgave er å få lampen om Sverige til å handle om klassekamp, og ikke om hvor du kommer fra.


Veien videre

Når Thorwaldsson leverte den siste setningen mottok han den desidert største applausen under hele talen, og det er ikke noe tvil om at de fleste som var stede ble begeistret for hva de fikk høre. Mange aktivister i både Vänsterpartiet og LO er dypt frustrerte over den politiske situasjonen akkurat nå. I meningsmålingene er Sverigedemokraterna nå ikke bare større en Socialdemokraterna blant LO-velgere – i den siste målingen fra Demoskop er de Sveriges største parti, og er samtidig 0,7 % fra å få til en ny majoritet i Riksdagen hvis de kan samarbeide med Moderaterna og Kristdemokraterna (noe som ikke er usannsynlig). SD sine fremganger har mange årsaker, og de seneste tallene har naturligvis mye å gjøre med bølgen av gjengvold som har lamslått Sverige i den siste tiden. Situasjon ble ikke akkurat bedre av at regjeringen vegret å invitere SD til samtaler om å få til brede blokkoverskridende tiltak for få styr på situasjonen. Men meningsmålingene sier og noe om den generelle politiske utviklingen i landet, og at venstresiden akkurat åpenbart ikke gjør en god nok jobb akkurat nå.


At LO nå søker seg til V, og at Sjöstedt nå ser ut til å stå opp for sitt ultimatum om å potensielt felle regjeringen, er kanskje et tegn på at ting på venstresiden av politikken faktisk er i endring. Men det finnes en fare for at den nye tidsalderen uteblir: Bare noen få dager etter talen sin, meddelte Karl-Petter Thorwaldsson at han kommer til å gå av som leder. Pekte han faktisk ut en ny kurs for organisasjonen, eller skal denne talen forstås som en avgående leders siste krampetrekk? Svaret på dette spørsmålet vil potensielt få store konsekvenser for svensk venstreside i tiden fremover.

Nettredaktørar: Mari Gjengedal og Johan Elfving 

Følg oss på Instagram

Org.nr. 912801624
Kontonummer:
3633.54.45591

Tidsskriftet Røyst
c/o Thor Olav Iversen
Baneveien 39, 5010 BERGEN

Følg oss på Facebook