Tekst: Tarjei Ellingsen Røsvoll
Helge Lurås skrev forrige helg en lang tekst om hvordan «Vesten» var truet av sensoriske krefter, særlig marxister som hadde «infiltrert» akademia, og utøvde sitt press derfra. Teksten framstår nærmest som en krigserklæring, og Lurås avslutter teksten sin med å si at det bare
er noen få som er villig til å stå opp for «Vesten» og «ytringsfrihet» (for så å etterspørre donasjoner). Sammensvergelsen er som alltid vagt definert, og den enkelte leser kan derfor selv bestemme hvem som er «fienden» – med ett unntak, marxismen.
Paradokset som gjennomgår Lurås’ tekst, er at den ene fienden som nevnes, er fraværende i norsk offentlighet. Vebjørn Selbekk, redaktør i Dagen, kritiserer samme dag Rødt for å hente fram ideer fra «historiens skraphaug», og en av hans (få) riktige observasjoner er at Rødt forsøker å distansere seg fra marxismen i offentligheten. Debattene internt kan i noen grad handle om marxisme, men selv det hører til sjeldenhetene, og avhenger i stor grad av enkeltmenneskers engasjement og kunnskap.
Rødt har i liten grad lyktes med å skape institusjoner for marxistisk debatt, og dagens venstrepopulistiske strategi kan ikke åpenbart karakteriseres som «marxistisk». Marxismen har en spinkel historie innenfor norsk akademia.
Dette er svært tydelig i et nylig opprop for et «nytt økonomisk system», publisert i Stavanger Aftenblad, underskrevet av 75 kjendiser og akademikere. Lurås vil sikkert se sitt eget spøkelse i oppropet, men det vil være ubegrunnet. De 75 etterspør at partiene til neste stortingsvalg må fremme systemendring som sak i valgkampen, samt at sivilsamfunn og akademia må bidra til en «idédugnad» om hvordan vi kan løse blant annet klimautfordringen. Oppropet er med vilje vagt og krever derfor bare debatt. Det ene poenget som nevnes, er at vi har et paradoks dersom nye arbeidsplasser er avhengig av vekst samtidig som at denne veksten undergraver klimaet- og miljøets bærekraft.
«Bruk av marxisten som den store fienden har en lang historie»
Den trolig største intellektuelle tradisjonen for hvordan man kan bevege seg videre fra kapitalismen, marxismen, glimrer derfor med sitt fravær.
Jean-Paul Sartre skrev i sin tid at dersom jøden ikke eksisterte, så måtte antisemitten finne den opp. Det er det samme Lurås gjør i dag. Bruken av marxisten (eller bolsjeviken) som den store fienden, har en lang historie. Både nazistenes konspirasjonsteori om kulturmarxistene og mccarthyismens skremselspropaganda mot «de røde» gjør det lett for Lurås (og for den del Vebjørn Selbekk), å mane fram marxismens spøkelse, selv om det ikke er der.
Norsk offentlighet og akademia hadde hatt godt av å plukke opp marxismen igjen. Det eksisterer selvsagt noen aktive Marx-inspirerte akademikere (ingen nevnt, ingen glemt) som tar tradisjonen på alvor. Oppropet for et «nytt økonomisk system» har definitivt behov for marxistiske innvendinger, som hvordan de ser for seg at det er mulig å forandre det økonomiske systemet vi har i dag, uten å samtidig forandre det politiske systemet (og at selve sondringen mellom de to er problematisk).
Snarere ser oppropet tilsynelatende for seg at Stortinget skal vedta et nytt økonomisk system, basert på en idédugnad fra sivilsamfunnet, med «langtidsplanlegging, debatt og kompromisser.» Men hva som er «konkrete tiltak for systemendring», er vanskelig å diskutere når oppropet aldri har gitt noen beskrivelse av systemet.
Det er kanskje på tide at spøkelset til Lurås gjør seg selv til virkelighet, om et slikt opprop skal kunne tas på alvor.
Denne teksten ble først publisert i Klassekampen, torsdag 2. juli