Røyst søker bidrag til vårt neste nummer, som vil ta for seg temaet vekst - besettelsen som gjennomsyrer oss både som individ og samfunn.
Historisk har arbeiderbevegelsen vært en pådriver for økonomisk vekst. Å være antikapitalist har ikke nødvendigvis medført en kritikk av vekstparadigmet. Fra Sovjetunionen til det moderne Arbeiderpartiet har venstresiden stort sett alltid presentert seg selv som en garantist for økonomisk utvikling. Med fremveksten av «det nye venstre» etter -68 har dette bildet blitt mer komplisert. Etter hvert som det har blitt klart at vi ikke kan vokse inn i himmelen, at både natur og klima har begrensninger, har selve idéen om «vekst» blitt gjenstand for kritikk.
Men til tross for at vi i over et halvt århundre har visst at vår økonomiske vekst ikke er holdbar, virker vi ute av stand til å se for oss alternativer. Fortsatt plages hele venstresiden av motsetningen mellom arbeiderbevegelsens krav om økt kjøpekraft og de grønne bevegelsenes krav om å kjøle ned veksten. Finnes det en løsning på denne motsetningen, kan vi tenke oss en harmonisk forening mellom det grønne og det røde? Må vi belage oss på teknologiske løsninger, eller vil dette bare medføre at enda flere områder av våre liv underlegges kapitalen? Kan vi tenke oss en samfunnsmodell som ikke krever evig vekst?
Vi har i den grad internalisert kapitalens vekstkrav at vi også tenker på vårt eget liv som noe som må utvikle seg. Nyliberalismens tanke om mennesket som en «selvets entreprenør» fører til at vi alle behandler oss selv slik et gruveselskap behandler et fjell: Som en ressurs som må utnyttes for maksimal profitt. Er alternativet at vi dyrker avslapningens kunst, et vita contemplativa? Hvordan vil det eventuelt se ut i en verden hvor vår fritid allerede er kolonisert av Netflix og Meta? Og hvordan kan vi tenke menneskelig, politisk agens i en virkelighet hvor teknologien har vokst til et kompleksitetsnivå ingen er i stand til å overskue?
Vi er ikke de første som stiller spørsmål ved kapitalens vekstparadigme, allerede Rosa Luxembourg teoretiserte hvordan kapitalen var avhengig av stadig nye jaktmarker for å overleve. Den økologiske tenkningen har også utfordret både arbeiderbevegelsens og kapitalismens forventning om et stadig bedre liv – kort sagt den modernistiske forestillingen om en lineær historisk utvikling. Stadig flere lengter tilbake til en «enklere» tid, men hvordan kan vi tenke en slik kritikk uten å henfalle til primitivisme og gullaldertenkning?
Vi ønsker ditt bidrag til Røyst #21! Vi tar imot fagtekster, essay, skjønnlitteratur og kortare kommentarer på mellom 500 og 3500 ord. Vi ønsker også kunstneriske bidrag i form av både fotografi, bildekunst, og illustrasjoner. Vi oppfordrer særlig uerfarne skribenter og bidragsytere fra Vestlandet til å sende inn bidrag. Bidrag blir honorert.
Send ditt bidrag til post@royst.no innen 15. januar.