Posten i krisetid

Nyliberalismens kommersialisering har gjort at vi har glemt hva Posten faktisk burde være: En samfunnskritisk oppgave som er del av vår grunnleggende infrastruktur og kriseberedskap, skriver redaksjonsmedlem Vemund Knudsen.


Poststempel. Foto: Wikimedia commons.

Vi har hørt argumentene mange ganger: “Det er ikke en statlig oppgave å levere post.” “Folk sender ikke brev lenger.” “Verden er globalisert og vi må harmonisere postsending i Europa.” “Stadig færre leser papiraviser.” Alle disse argumentene har det til felles at de forholder seg til sending av post som noe man skal tjene penger på, heller enn hva Posten faktisk burde være: En samfunnskritisk oppgave som er del av vår grunnleggende infrastruktur og kriseberedskap. Nyliberalismens kommersialisering av tjenester er synonymt med å bygge ned beredskapen vår.


Under koronakrisen har Norge for det meste vist seg fra sin beste side. Foruten om dugnaden som nå gjøres for å begrense smitte (for det meste uten protester) har saker som ellers er underkommunisert eller tatt for gitt, kommet fram i lyset. Det er likevel noe jeg har savnet mer oppmerksomhet om.


Redaksjonsmedlem Vemund Knudsen

Idet vinyl- og musikkforretninger, nisjebutikker og barer, kaféer, restauranter innførte gratis hjemlevering av varer, crowdfunding og livestreaming av arrangement for å holde seg i live, begynte jeg å tenke. Dette skjer samtidig som flere blir syke og ikke får kommet seg på apotek eller butikk og dermed er avhengig av gode venner eller familie som kan handle for dem. Jeg begynte å tenke på Posten. Ja, Posten, med stor P. Denne en gang så store og høyt ansette arbeidsgiveren med posthornene som logo. Jeg er akkurat så gammel at jeg husker den logoen fra da vi hentet pakker på det lokale postkontoret på øya der jeg vokste opp.


Posten var mye i vinden sist tiår. Ledelsen i Arbeiderpartiet gikk på et stort nederlag da landsmøtet i 2011 stemte nei til innføringen av EUs tredje postdirektiv. Siden er det blitt innført av regjeringen Solberg i 2016, som har jobbet hardt for å stykke opp og privatisere Posten. Ingenting har blitt bedre eller billigere for den vanlige postmottaker siden innføringen av postdirektivet, tvert om. I dag finner du aktører som f.eks Postnord og DHL i tillegg til Posten, uten at det egentlig er klart hva som er forskjellen – alle leverer pakker og post – i tillegg til at det er en gjettelek hver gang hvor pakkene dine ender opp. Mange er blitt oppsagt, og Posten som arbeidsgiver er ikke lenger ansett for å være verken en trygg eller høyt ansett jobb. Den tidligere så mektige fagforeningen Postkom er heller ikke så mektig lenger.


"Ingenting har blitt bedre eller billigere for den vanlige postmottaker siden innføringen av postdirektivet, tvert om."

Vi har alle opplevd at strømmen går et par timer, eller at vi må klare oss uten internett en stund. Kanskje man også har opplevd at mobilnettet forsvinner en periode, eller at nettbanken har dataproblemer. I 2018 opplevde folk på Sydneshaugen i Bergen, og i 2019 Askøys befolkning, at drikkevannet ble forgiftet. Det var svært alvorlige situasjoner som faktisk kosta menneskeliv, men det vi nå står ovenfor med koronaviruset har vi ikke opplevd siden krigen og spanskesyken. Isolasjonsdugnad til tross: vi var ikke særlig forberedt på fullstendig nedleggelse av samfunnet, og om ikke grep gjøres vil vi heller ikke være det neste gang.

Jeg satt her i isolasjon og tenkte: Hva om internett bryter sammen nå, på toppen av alt annet? Flere har hatt problemer med Telenor sitt nett, og Netflix reduserer strømmekvaliteten for å sikre at nettet ikke blir overbelastet når alle skal “binge” serier i karantene. Koronaviruset ser ut til å skape problemer selv for ikke-biologiske ting!


De gamle postveiene var en sentral del av infrastrukturen i gamle dager, som her i Markane langs den Trondhjemske postvei. Foto Jeanette Løvoll/Vestland Fylkeskommune.

Posten er bygget ned fordi vi ikke lenger sender brev. Men hvor skulle vi hentet informasjon fra dersom internett og mobilnett skulle bryte ned? Eller ved strømbrudd? Skal ansvaret gis til X antall kommersielle private aktører som tjener penger på å levere brev, eller vil vi at ansvaret skal ligge hos noen som har som oppgave å sørge for at informasjon av offentlig interesse kommer frem til hele Norges befolkning, med like vilkår for alle?


Tenk på alle bedriftene som nå har satt alle krefter til og kjører varer til kunder, eller de som går sammen for å få levert take-away-mat for å overleve. Det er klart det er beundringsverdig å se små bedrifter og det private næringslivet tilpasse seg, sammen med drahjelp fra kunder og stamgjester som punger ut for å holde sine favoritter i live. Men hva om vi allerede hadde på plass en infrastruktur som skulle være beredt på å løse noen av disse oppgavene i en krisesituasjon? Apper som Foodora har vist at det åpenbart er interesse og et marked for hjemlevering av for eksempel mat – hvorfor kunne ikke dette bli gjort av allerede godt etablerte, høyt organiserte og kompetente Posten? Alle som ikke får kjøpt mat eller medisiner fordi de er syke – hvorfor kan ikke Posten sørge for avlevering til dem?


I Frankrike har Posten svart på fallet i postombæring med å gi deres ansatte andre oppgaver: hjemmebesøk hos eldre, ansvar for utstyr- og medisinlevering til sykehus og apotek, levering og frakting av bøker, filmer og utstyr til bibliotekene. I Finland driver Posten med hjemlevering av mat, i Tyrkia har Posten ansvaret for en biblioteksordning for eldre og folk med nedsatt funksjonsevne. Det er altså nok av eksempler på at Posten heller kan utvide sin virksomhet og samarbeide med andre offentlige tjenester for å holde seg lønnsomme og i drift. Vi bør snu hver stein og være kreative, heller enn å bygge ned den viktige infrastrukturen Posten faktisk er.

Koronakrisa har vist oss at kommersielle aktører er sårbare i en krisesituasjon. Dette rammer privatpersoner, arbeidstakere og de selvstendig næringsdrivende aller hardest. De som holder Norge i gang er de som kan jobbe hjemmefra, og de som jobber med kritiske samfunnsoppgaver. Norge bør gjenoppbygge det nasjonale postvesenet og gi det lik status som annen grunnleggende infrastruktur.


Erna Solberg gikk i 2013 til valg på bedre beredskap, men vi vet alle hvilken stand Justisdepartementet har vært i hele hennes regjeringsperiode. Koronakrisen vil vare ut store deler av 2020, og det økonomiske tapet vil ta mange år å hente inn igjen. Det er stortingsvalg neste år. Da bør det faktumet at oppdeling og kommersialisering av tjenester gjør oss svært sårbare i nedgangstider og krisesituasjoner opp og frem i lyset. Kriseberedskap handler nemlig om organiseringen av hele samfunnet.

Nettredaktørar: Mari Gjengedal og Johan Elfving 

Følg oss på Instagram

Org.nr. 912801624
Kontonummer:
3633.54.45591

Tidsskriftet Røyst
c/o Thor Olav Iversen
Baneveien 39, 5010 BERGEN

Følg oss på Facebook