Tekst: Martin Instebø Jamne og Sten Ravi Lona Shaw
Den kapitalstyrte byutviklingen flytter makten over det offentlige rom fra fellesskapets hender, til internasjonale, private konglomerater. De tydeligste konsekvensene av dette er en stadig innskrenking av mulighetene for demokratiske deltagelse og tilfredsstillelse av våre grunnleggende menneskelige behov. Så lenge kapitalens logikk får regjere, er en slik utvikling uunngåelig.
En utfordring de fleste av oss nok har kjent på, er det totale fraværet av offentlige toaletter på offentlige steder. Enten man er i en park, på et kjøpesenter, eller på Torgallmenningen, er det utfordrende å få tilfredsstilt et av våre mest grunnleggende behov. Dersom man mot all formodning skulle finne et toalett, er man som regel avhengig enten av andres godvilje, eller av å kunne betale for det. Toalettbesøkene, eller snarere, fraværet av dem i det offentlige rom, belyser en viktig problemstilling for moderne sosialister – privatiseringen og kommersialiseringen av det som tidligere har vært offentlig rom, og overføringen av makt disse både følger av og innebærer.
Deler av det norske, offentlige rom har historiske forbindelser til handel, til utvekslingen av varer og tjenester, og til behovet for fysisk å møtes for å gjennomføre disse transaksjonene. Det har tatt form som torg, handelsgater, og promenader, og har bestått av boder, kiosker, og butikker langs eller rundt en relativt åpen, tom plass. Det offentlige rommet har tendert til å være nettopp det – offentlig, eid av kommunene, og dermed relativt tilgjengelig for innbyggerne av kommunen. Som en kontrast til det offentlige rom finner vi stadig flere, og stadig større private varianter av det offentlige rom. Den mest åpenbare formen for private offentlig rom er kjøpesentrene, hvor tidligere tomme områder omgjøres til handelsområder eid og kontrollert av private aktører. Kjøpesentrene er ofte plassert slik at de er lett tilgjengelig med bil, med rikelig av parkeringsplasser, og samler butikker som tidligere var spredd, til et lite område.
Utfordringene med kjøpesentre
Det finnes en rekke utfordringer knyttet til privatiseringen av det offentlige rom. For det første begrenses ytringsfriheten av en slik overføring av makt idet beslutningene knyttet til hvilke typer ytringer som skal være tillatt i det offentlige gis til eiere av det private offentlige området (samt når, hvor, og hvordan disse kan ytres). I praksis innebærer dette at eierne av kjøpesenteret bestemmer hvilke grupper som f.eks. får gjennomføre kampanjer på deres områder, hvem som får holde «stands», hvem som får dele ut flygeblader, hvordan dette skal gjøres, og når det eventuelt kan gjøres. Siden kjøpesentrene en del steder utgjør det som er av offentlig rom, overføres med dette enormt mye makt over de demokratiske prosessene til private aktører med bestemte interesser.[1] Privat eiendomsrett muliggjør denne maktoverføringen, og privatiseringen fullbyrdiger den.
I tillegg til å kunne sette rammer for andres ytringsfrihet i det offentlige rom, har eierne også anledning til å fremme budskap de selv mener er viktig. Dette kan sees i reklamer, kunstneriske uttrykk og i hvem som får mulighet til å drive virksomhet i disse rommene. Om eierne heller ønsker internasjonale hurtigmat-konsern velkomne i sine lokaler fremfor veldedige organisasjoner eller hvilken som helst annen type virksomhet, har de den makten i dag.
En annen konsekvens av overføringen av makt er kontrollen over menneskelige behov. Det tydeligste eksempelet er begrensingen av tilgang på toaletter, samt krav om betaling for bruk av dem. Et annet eksempel er knyttet til “menneskefiendtlige arkitektur”, til benker og områder under tak som med viten og vilje gjøres ubehagelige eller umulig å sove på.[2] Reklamen som dekker de private, offentlige områdene er et annet, mindre brutalt men mer omfattende eksempel på dette - appell til menneskelige behov og impulser, med mål om å få oss til å kjøpe ting vi ikke trenger på bekostning av både personlig økonomi, klimaet, og miljøet.
I disse tider er likevel den mest aktuelle kontrollen over menneskelige behov, kontrollen eierne av det offentlige rom har over våre muligheter til å sosialisere. Selv i en pre-pandemisk verden var det vanskelig å finne steder å samles som ikke krevde betaling (en nødvendighet i regnfylte Bergen), om man ikke hadde plass i eget hjem. Under pandemien, med restriksjoner på antall man kan ha besøk av, kunne det offentlige rom tjent en viktig rolle i dekningen av det menneskelig behov for sosial omgang under trygge forhold. Jevnlige bilder fra fulle parker i Bergen demonstrerer nettopp både et behov for å samles ute, og at det er begrenset med områder å samles på.
At eierskapet og kontrollen over det offentlige rom er i private hender, fører med seg bestemte rammer for utformingen av både byene og bydelene som omgir dem. Der bybildet tidligere var preget av små butikker med et lokalt særpreg, dominerer nå de store, internasjonale kjedene som har råd til å leie lokaler. Det unike ved lokalsamfunnet dør, og erstattes av standardiserte utsalgsplasser for McDonalds og Burger King. I bydelene, som Åsane, er det de private kjøpesentrene som utgjør sentrumet, og tilnærmet all bebyggelse må tilpasses og ta hensyn til de private eierne av det offentlige rom. Når bydelsutviklingen graviterer rundt sentrene faller andre behov bort. Åsane prydes av intet mindre enn fire enorme kjøpesentre i gangavstand fra hverandre, brodert med parkeringsplasser og motorvei, uten et eneste område som er utviklet for å tilfredsstille menneskelige og demokratiske behov. Slik overføres også makt over byplanleggingen til de private aktørene.
Privatisering innebærer med andre ord overføring av eierskap og kontroll fra organer som i siste instans er demokratiske, til private aktører som i begrenset grad er bundet av demokratiets vilje til fordel for aksjonærenes interesser.
Hvordan endte det slik?
Det er ingen tilfeldighet at denne utviklingen har funnet sted. Som alle andre store endringer i samfunnet, følger privatiseringen av det offentlige rom av endrede forhold i det kapitalistiske systemet. Det er ingen mystisk nyliberalisme, løsrevet fra materielle forhold, som over natten fordummet politikerne og fikk dem til å selge ut det offentlige rom. Som alle forhold i det kapitalistiske samfunnet følger utviklingen av kapitalens evige jag etter profitt. Dette jaget fører til sentralisering, drevet av stadig effektivisering av produksjonen, med den konsekvens at de store kjedene utkonkurrerer de små. Det offentliges rolle i dette systemet er å sikre profitten, og på den måten sikre lokale investeringer og arbeidsplassene som følger med disse.
Jaget etter profitt, etter nye steder å investere i, presser både det offentlige og det private til å åpne stadig nye områder for kjøp og salg. Kjøpesentrene er en naturlig følge av dette, hvor tidligere uproduktive områder gjøres produktive, og samtidig utkonkurrerer de gamle, mindre effektive handelsområdene. Byplanleggingen, hvis mål blant annet er å sikre næringslivet dets profitt, bidrar til ytterligere profitabilitet gjennom å legge kjøpesentrene til grunn som selve sentrum i byutviklingsprosessen. Slik slipper det offentlige å gjøre de enorme investeringene et offentlig sentrum krever, samtidig som de private eierne får tilgang til et enormt kundegrunnlag etter utbyggingen av det nå privateide, offentlige rom.
Å foreslå endringer i byutviklingen uten å anerkjenne at den pågående utviklingen skjer for å sikre den økonomiske veksten ville vært håpløst naivt. De kravene vi stiller til et offentlig rom for å sikre grunnleggende menneskelige behov og demokratiske prinsipper vil gå på bekostning av økonomiske investeringer. Dette betyr ikke at offentlige rom må privatiseres videre. Det betyr derimot at kapitalismen som system ikke er kompatibel med utviklingen vi ønsker oss. Om man ønsker å fortsette i samme retning må man anerkjenne at man prioriterer profitt over behov. Det er med andre ord en grunnleggende interessekonflikt mellom kapitalens jag etter profitt, og et offentlig rom som sikrer både våre grunnleggende menneskelige behov, og våre demokratiske rettigheter.
I et kapitalistisk samfunn, hvor det offentlige har som en av sine mest sentrale oppgaver å støtte opp om næringslivet for å sikre dets overskudd, er det vanskelig å se for seg endringer i situasjonen. Det finnes likevel glimt av håp. SV har nylig vedtatt at de ønsker tilgang til gratis toaletter på offentlig rom i alle byer. Dette er et lite steg, men likevel det første steget i å anerkjenne maktstrukturene som oppstår når offentlige rom blir drevet av mål om profittmaksimering. Denne anerkjennelsen må bygges videre på, og vi må være ærlige om at demokratiske prinsipper og menneskelige behov som i dag er truet av privat eierskap over det offentlige rom ikke er kompatible med kapitalismens logikk. Med bakgrunn i en slik eksponering av kapitalismens svakheter blir det neste steget å bygge ned kjøpesentre, bygge opp lokale sentrum og la fellesskapets interesser styre byutviklingen, vel vitende om at det går på bekostning av profitt.
Tiltakene som presenteres her er likevel ikke annet enn kortsiktige tiltak som sikrer våre grunnleggende menneskelige behov og demokratiske rettigheter nå. Spenningene som oppstår mellom kapitalismens profittjag, som det offentlige er uløselig knyttet til og spiller en viktig rolle for, og tiltakene vi foreslår, vil presse i retning av gjentatt og videre privatisering. Tiltakene innebærer med andre ord et økonomisk tap - en rekke utgifter som enten må betales av næringslivet, som dermed får mindre insentiver til å investere i det aktuelle området, eller dekkes av det offentlige selv over skatteseddelen. På lang sikt er det eneste alternativet å erstatte hele det kapitalistiske systemet med et system hvor ikke kun profitt er den drivende kraften, men hvor menneskelig behov og demokratisk utvikling er økonomiens endelige mål. Sagt med andre ord - bare sosialismen kan løse problemene vi står overfor, og gi oss et ekte og endelig offentlig rom som tjener menneskets behov.
[1] Enten det er ved å gi bestemte organisasjoner fordeler og andre ulemper, eller ved å begrense politisk aktivitet overhodet. [2] I den sammenheng er det viktig å understreke av det virkelige problemet er systemet og politikken som gjør at folk er hjemløse og er nødt til å sove på bakken. Den menneskefiendtlige arkitekturen gjør vondt langt verre, men er i seg selv ikke det grunnleggende problemet.