Mari Gjengedal argumenterer at dersom Rødt går inn for å skrote målsetningen om en tidfestet avvikling av norsk oljeutvinning, vil det kunne være en bjørnetjeneste for både arbeiderne og klimaet.
Marie Sneve Martinussen, Rødts nestleder og leder for partiets programkomite, åpner for at programkomiteen kan gå inn for å skrote dagens sluttdato i norsk oljeindustri. Det melder Klassekampen i mandagsutgaven 10. februar. Hensikten for skrotingen skal være å øke tilliten blant fagorganiserte i industrien.
Avvikling av Norges (i dag) viktigste næring er et mildt sagt politisk betent tema. Klimaendringene kommer med full styrke, og alle vet at vi ikke kan holde på med oljeutvinning til siste dråpe. Samtidig vil en avvikling av oljeindustrien innebære en kostbar omstilling og en reorganisering svært mange arbeidsplasser. Det er ikke et politisk yndet tema.
Rødt har lenge posisjonert seg som det nye arbeiderpartiet. Dette samtidig som (det gamle) Arbeiderpartiet, med sin stadig økende grad av politikerprofesjonalisering og sin polerte, men utydelige politiske kommunikasjon, framstår som en spak skygge av fordums prakt. Med økende avstand til grasrota og manglende kontakt med grunnfjellet, oppfattes de ikke lenger som partiet for «gutta og jentene på gølvet». Rødt ønsker å fylle dette tomrommet. Da sier det seg selv at det blir viktig å ikke støte fra seg kjernevelgerne ved å snakke om avvikling av bærebjelken i norsk industri.
Likevel mener jeg at det å gå tilbake på dagens programfestede ambisjon om å avvikle 90% av dagens olje- og gassindustri innen 2030, vil være et skritt i feil retning. Istedenfor å formidle egen klimaretorikk for å sanke arbeidernes stemmer, kan man risikere å miste velgerappell gjennom å ofre tydelighet og tæl. Samtidig utsettes den nødvendige omstillingen nok en gang.
Rødt er et parti som har bygget mye av sin identitet på å forene kompromissløs arbeiderpolitikk med ambisiøs miljøpolitikk. De vil ta kampen der andre ikke tør, snakke på vegne av den svake part og bekjempe urettferdige (økonomiske) strukturer i samfunnet. For mange klimaengasjerte velgere framstår de som det kapitalismekritiske alternativ til MDG. I motsetning til MDG er Rødt godt og tydelig plantet langt til venstre på den politiske aksen, til glede for mange velgere som ikke vil gi sin miljøstemme til en potensiell sentrum-høyrekoalisjon.
Både klima og fordeling er saker som opptar store deler av velgermassen. Slik sett bør Rødt kunne ha et stort potensial for videre vekst gjennom å fortsette med det de har drevet med i det siste: være et tydelig, høyrøstet og kompromissløst alternativ til en uinspirert høyreside som beviselig ikke klarer å levere løsninger for hverken fattigdom eller klima. Det er nå, når startskuddet for arbeidet mot valget i 2021 går, at det er viktigere enn noen gang ikke å begynne å tvile på denne posisjonen. Det innebærer blant annet å ikke begynne å nøle når det kommer til å støtte en tydelig og planmessig avvikling av norsk oljeindustri.
Hvorfor?
I bunn og grunn handler politikk om å vedta planer og gjennomføre dem. Hva slags planer man vil gjennomføre, avhenger av hva slags verdisett og prioriteringer man har, og hvordan man vil løse problemene man mener er viktigst i samfunnet. Mange av oss på venstresiden, deriblant mange i Rødt, mener at en rettferdig fordeling av godene og byrdene i samfunnet bør være et grunnleggende premiss for annen politikk. Samtidig mener mange av oss at klimaendringene er en av de største utfordringene vi har, og at det er tvingende nødvendig å legge om samfunnet for å begrense dem så mye som mulig. For å klare det, trenger vi planer. De må være gjennomførbare, ambisiøse, rettferdige og konkrete. De må gjelde alle sektorer og inkludere alle arbeidere. Hvis ikke, blir omstillingen - som ubunnhørlig må komme - nok en mulighet for de største og rikeste til å sko seg på vanlige folks bekostning. Spillereglene vil overlates til internasjonale selskaper og storkapitalister, mens arbeidsplasser vil forsvinne og sosial dumping bli mer utbredt. Derfor er budskapet mitt til Rødt: Dette er ikke tiden å bli vag når det gjelder å ta et kraftfullt standpunkt om rettferdig, inkluderende og ikke minst planmessig grønn omstilling!
Betydningen av en sluttdato
Alle vet hva slags signaleffekt det gir å sette seg et mål. På lik linje med at en bedrift lager seg et budsjett som den gjennom året bruker ulike virkemidler for å styre etter, må den grønne omstillingen i Norge sette seg konkrete, oppnåelige og operasjonaliserbare mål. Har man et mål, kan man begynne å iverksette tiltak. Man sier «hit vil vi», og man kan begynne å iverksette tiltak. Man kan igangsette omskoleringsreformer, langsiktige investeringer og nasjonale industriplaner. Her har man et fantastisk handlingsrom for å inkorporere arbeiderne og fagbevegelsen i omstillingen på en naturlig måte. Når alle er klar over rammene man står overfor, kan man sammen jobbe for at arbeidstakerne kan være med og legge premissene for en omstilling til nye, grønne arbeidsplasser - og ikke en omstilling til NAV.
Det å ha et mål betyr ikke at oljen nødvendigvis skrus av nøyaktig den dagen. Som med alle andre planer kan det hende ting ikke går som planlagt. Kanskje vil man støte på utfordringer og forsinkelser. Kanskje man vil klare omstillingen raskere enn planlagt. Budsjettet kan revideres og planer justeres. Men det å ha en plan er hundre ganger bedre enn å ikke ha en plan.
Selvsagt er omstilling vanskelig. Det vil komme til å koste. Det vil bli kontroversielle saker som det kan være vanskelig å stå i. Men svaret er ikke å dempe seg og vike bort fra det mest konkrete målet som vil kunne legge føringene for forutsigbare omstillingstiltak. Å utsette å sette seg konkrete mål, og nok en gang vise handlingslammelse og passivitet slik de såkalte styringspartiene har gjort i årtier, er ikke en gangbar løsning for dem som jobber for reell folkerevolusjon. Det redder ikke klimaet, og det vil være å gjøre en bjørnetjeneste for alle arbeiderne som vil bli straffet av mangelen på planlagt omstilling. Det vil også gjøre det vanskeligere for velgere å holde de folkevalgte ansvarlige, når det innebærer at regjerings- og stortingspolitikere får mulighet til kompromisse eller forhandle bort avvikling. Resultatet vil bare være at når oljen en eller annen gang tar slutt (som den må gjøre), står vi dårligere forberedt som samfunn, og med en haug av oljearbeidere som ikke har andre jobber å gå til.
Nå er ikke tiden for å lempe på ambisiøse klimaambisjoner for å hanke inn arbeidernes stemmer. Nå er tiden for overbevise arbeiderne om hvorfor og hvordan den eneste løsningen framover er å jobbe planmessig for å sikre grønne arbeidsplasser og forutsigbar, ansvarlig omstilling.