Nå starter det virkelige primærvalget

Redaksjonsmedlem Johan Elfving prøver å nøste opp i hva som egentlig skjer etter forrige ukes dramatiske omveltning av hele det demokratiske primærvalget.


Foto: Phil Roeder/Gage Skidmore


Veien til South Carolina

Det som har vært en av de mest mangfoldige og kandidatfylte nominasjonsprosessene i det Demokratiske partiets historie, har på mindre enn en ukes tid kokt ned til et løp mellom kun to kandidater: Senator Bernie Sanders og tidligere visepresident Joe Biden. Det finnes selvfølgelig flere samvirkende årsakssammenhenger som har ledet frem til at det ble akkurat slik. Men i en kortere tidshorisont kan vi spore en snøballeffekt som ble satt i gang for to uker siden, da Jim Clyburn, en av de mektigste stemmene i partiet, og den mektigste demokraten i South Carolina, offentlig ga sin støtte til Joe Biden.


Kun dager etter Clyburns omfavnelse av Bidens kandidatur, var det nemlig duket for det fjerde delstatsvalget i nettopp South Carolina. Uken som gikk etter Sanders’ seier i Nevada, hadde vært preget av usikkerhet og forventning. I de tre foregående delstatsvalgene oppnådde Biden knapt pallplassering, med respektivt fjerde-, femte- og andreplass i henholdsvis Iowa, New Hampshire og Nevada. Skulle han virkelig kunne klare å stå imot Sanders momentum?


De første valgdagsmålingene etter at valglokalene stengte indikerte at Biden sin “brannmur” kom til å holde. Da de faktiske resultatene ramlet inn utover kvelden, var det ingen tvil om Bidens skredseier: den tidligere visepresidenten fikk nesten halvparten av alle stemmene, og mer enn dobbelt så mange som Bernie på andreplass. Delegatfordelingen ga niogtyve til Joe, og ni til Bernie. Ingen av de andre kandidatene fikk med seg noen delegater.


Jim Clyburn (Foto: Center for American Progress, CC BY-ND 2.0)

Hvis vi sammenligner meningsmålinger i forkant av valget med selve resultatet, blir det tydelig hvor undervurdert Biden har vært. Men dette utfallet var samtidig ikke uventet: lignende avvik mellom målinger og resultat i South Carolina skjedde med både Clinton i 2016 og Obama i 2008. Der er ikke veldig kontroversielt å påstå at Clyburns omfavnelse fikk stor effekt, og spørsmålet er heller ikke hvorvidt Biden ville vunnet uten støtte fra Clyburn (det ville han), men med hvor stor margin. Ifølge en valgdagsmåling, spilte Clyburn sin støtteerklæring en avgjørende rolle i beslutningen til hele tre av fem sør-karolinere som avga sine stemmer.


Fra South Carolina til Supertirsdag

Etter South Carolina ble stemningen definitivt skrudd opp et hakk. For det var langt fra sikkert hvor stor betydning Bidens resultat ville komme til å få for syklusens neste og kanskje viktigste valgdagsrunde, kun tre dager senere. På “Super Tuesday” ble det avholdt valg i hele fjorten delstater, blant disse viktige stater som California, Texas, Virginia, North Carolina og Massachusetts. Ville resultatet fra South Carolina svare til Biden-leirens håp om å holde på mediefokuset for å bygge nødvendig momentum, eller ville strategien om å legge alle egg i én kurv bare resultere i en pyrrhosseier?


Valgresultatet fikk uansett store konsekvenser allerede samme kveld. Før han bukket ut av valgkampen bare timer etter at resultatet ble publisert, brukte dollarmilliardæren Tom Steyer totalt mer enn 2,3 milliarder norske kroner på sitt kandidatur. Mer enn 185 millioner kroner ble satset i South Carolina, men den tidligere hedgefondforvalteren nådde ikke over 15%-sperren denne gangen heller.

Dagen etter droppet også stjerneskuddet “Mayor Pete” ut, til tross for at han vant (eller nesten vant - avhengig av hvordan man teller) i både Iowa og New Hampshire.


At Buttigieg så plutselig suspenderte kampanjen sin og direkte hoppet på Biden-toget, kom som litt av et sjokk for mange - inkludert flere av hans valgarbeidere. Førtiåtte timer med ryktespredning kulminerte mandag kveld i at også Minnesota-senator Amy Klobuchar hoppet av, og direkte ga sin støtte til Joe Biden.


I Texas sto dessuten enda en av Demokratenes unge håpefulle, Beto O’Rourke, frem fra askene av sitt eget avbrutte presidentkandidatur for å støtte Biden. På kvinnedagen gjorde Kamala Harris det samme.


Veivalget til Buttigieg og Klobuchar et al er like krystallklart som det er rasjonelt. Når ting blir satt på spissen, tydeliggjøres gjerne de virkelige politiske skillelinjene. Den tilspissingen fant sted da Bernie faktisk så ut til å stikke av med seieren i en majoritet av supertirsdagsvalgene. Og uansett hvor mye sannhet det ligger i ryktene om Barack Obamas innblanding i saken, er det ingen tvil om at det Demokratiske etablissementet etter South Carolina har pekt ut Biden som sin “Blue no matter who”-kandidat i kampen mot både Trumps skitne og fascistoide presidentskap og Bernie Sanders’ skumle sosialisme.


Statene som stemte på Super Tuesday (Foto: Amkutzko/CC BY-SA)

Selv om de begge har gjort en sterk innsats i valgkampen så langt, ble det relativt tydelig at sjansene var små for at hverken Buttigieg eller Klobuchar kom til å høste solide nok resultater på Super Tuesday til å bære seg videre. Bedre, da, å droppe ut i forkant - mens støtteerklæringer fremdeles bærer tyngde og forhandlingskortene har verdi. Men igjen hersket tvil om strategiens potensiale for å oppnå ønsket effekt, da konsolideringen fant sted kun timer før åpningen av de fjorten statenes stemmelokaler.


Natt til onsdag norsk tid begynte de første resultatene å tikke inn. Som forventet gikk California, Colorado, Utah og Vermont til Sanders. Biden vant de resterende ti. Blant disse Texas, hvor det likevel var veldig jevnt, men også uventede stater som Maine, Minnesota og Massachusetts. Flere delstater ble altså en gjentagelse av South Carolina. Om vi sammenligner noen av resultatene med gjennomsnitt av meningsmålinger, er det ikke tvil om at Biden overpresterte i flere viktige stater, og det ser ut til at mange velgere rett og slett fulgte sine avtroppende favoritter og sluttet opp om Den Utvalgte.


Strategien til etablissementet fungerte som planlagt.


Bye-bye Bloomberg (for nå)

Onsdagen derpå meldte også Mike Bloomberg at han ga opp sin kamp om nominasjonen, også til fordel for Joe Biden. Super Tuesday var første gangen velgere fikk mulighet å stemme på den tidligere republikanske New York-borgermesteren, og han gikk på en storsmell. Dette på tross av at Bloomberg - en av verdens rikeste personer - brukte mer enn seks milliarder norske kroner (!) i sin valgkamp. At han ikke klarte å bokstavelig talt kjøpe hele nominasjonen kan på en måte sees som noe positivt i seg selv. Blant demokratenes grasrotaktivister var det nok mange som pustet lettet ut da beskjeden kom: bare tanken på at denne inkarnasjonen av autoritær nyliberalisme kunne ha en reell sjanse til å vinne (les: kjøpe) nominasjonen var traumatiserende nok i seg selv.


Bloombergs kandidatur bidro til å synliggjøre hvor gjennomkorrupt det amerikanske politiske systemet er, først og fremst gjennom hvordan pengebruken hans fikk partiets valgregler til å bøye seg gradvis. Det har aldri vært helt vanntette skiller, men likevel en grad av separasjon, mellom kapitaleiernes økonomiske interesser og utformingen av politiske kandidaters plattformer. Med Bloomberg sin kandidatur ble illusjonen av et slikt skille likevel helt utvisket.


Men det underliggende problemet gjenstår likevel. Bloomberg vil nå, sammen med representanter fra alle deler av den amerikanske eierklassen, pumpe inn stadig mer økonomiske midler i Bidens kampanje, samtidig som de vil bruke sin innflytelse til å påvirke medienes narrativ og vri den offentlige diskursen mot bevegelsen som kjemper for Bernie Sanders.


Warren og en samlet venstreside

Ved siden av Bloomberg, ble Elizabeth Warren en av supertirsdagens største tapere. Dette kom kanskje som en overraskelse for mange i Norge, hvor senatoren fra Massachusetts har vært en meget populær skikkelse. Journalisten Ryan Grim fra The Intercept, argumenterer overbevisende for at utsiktene hennes for å kunne nå hele veien egentlig var dystre allerede i fjor høst.


Elisabeth Warren (Foto: Gage Skidmore)

I likhet med Steyer, har Warren så langt valg å ikke støtte noen annen kandidat. Men det at Warren kastet inn håndkleet, ga både enkeltindivider og organisasjoner som tidligere støttet henne muligheten til å støtte Bernie istedenfor. For at flere av Warrens tidligere støttespillere skal bevege seg mot venstre, hvor de kan utgjøre en nevneverdig påvirkning av Sanders’ oppslutning, hadde det hjulpet om Warren selv omfavnet den sosialdemokratiske plattformen hans. Og det burde hun helst ha gjort så snart hun droppet ut. Hvis hun likevel skal støtte opp om en av sine tidligere motstandere, og det skal kunne ha en reell effekt, må det skje før stemmelokalene stenger i neste valgrunde, 10. mars (altså i dag!) - når 342 nye delegater til Landsmøtet skal velges i Idaho, Michigan, Mississippi, Missouri, Washington og North Dakota.


Sanders ligger i utgangspunktet godt an til å vinne flere av disse statene, og det er veldig viktig at han gjør det bra - ellers vil utsiktene for å kunne nå majoritet, med minimum 1991 delegater, kraftig reduseres. I følge en nylig måling fra Michigan, ser det likevel ikke så bra ut for Sanders akkurat nå. Men det gjorde det ikke i 2016 heller, hvor han til slutt var veldig nære å vinne over Clinton. Også på nasjonale målinger ser vi at Biden foreløpig leder over Sanders.


Men om den seneste uken har lært oss noe som helst, så er det at absolutt ingenting i denne nominasjonsprosessen er hugget i stein. Hvertfall ikke når det kommer til Joe Biden.


Sin egen verste fiende

I et to-personens spill kunne nemlig ikke Sanders ha bedt om en bedre kandidat å kjempe mot. Å legge alle eggene i Biden-kurven er langt fra sikkert en stategisk god beslutning. La oss kort se nærmere på noen av grunnene til dette.


Det kanskje mest åpenbare er Joe Bidens forverrede mentale helse og kognitive evner: bare sammenlign dette klippet fra 2016 (hvor han dessuten argumenterer godt for Sanders’ sak) og denne videoen av noen tabber og rare utspill han har tilbudt så langt i valgkampen. Uttalelser som at “ingenting vil fundamentalt endre seg” under hans presidentskap hjelper kanskje for å betrygge Wall Street - som utgjør den fjerde største donorgruppen hans - men for en velgermasse som har beveget seg mer til venstre siden 2016 er dette mildt sagt problematisk.


Den tidligere visepresidenten har også et komplisert historisk forhold til rasesegregering, hvit-maktpersoner, fengslings-bølgen under både Ronald Reagan og Bill Clinton, og utroverdige påstander om egen innblanding i Borgerrettsbevegelsen - noe som kanskje gjør støtten blant progressive afroamerikanske velgere litt paradoksal. Også når det gjelder avkriminalisering og legalisering av cannabis, har Joe Biden fremstått som den minst progressive kandidaten, og han spilte i tillegg en sentral rolle i den pågående studielånkrisen. Han har historisk faktisk vært relativt progressiv når det kommer til klima og miljø, men sammenlignet med Sanders er det ingen tvil om hvem som virkelig prioriterer en akutt og rettferdig omstilling.


Som Alexandria Ocasio-Cortez sa i januar i år: “I hvilket som helst annet land, ville ikke Joe Biden og jeg være i samme parti”.


Men Biden møter ikke bare problemer med valgbarhet hos segmenter av Demokratenes velgermasse. Han er også svak når det gjelder politiske saker som kommer til å bli viktige i en eventuell valgkamp mot Trump. Blant annet har Biden vært pådriver for trygdekutt, og i spørsmål om handelsavtaler som NAFTA og TPP er historikken hans langt fra flekkfri. Det samme gjelder for krigen i Irak, som Biden kalte en “marsj mot fred og frihet”. Dette vil kunne skape en del problemer i stater som Michigan, Wisconsin og Ohio.


Denne listen kunne vært mye lengre, men jeg tror at poenget mitt likevel er tydelig.

En problematisk politisk forhistorie og en mangelfull og uinspirert plattform hos Demokratenes presidentkandidat, er noe Donald Trump effektivt vendte mot Hillary Clinton i 2016, og som han enkelt kan ramme Joe Biden hardt med dersom han skulle vinne nominasjonen. Ved å nominere Biden istedenfor Sanders, vil Demokratene gi Trump muligheten til å spille outsider-kortet igjen, men nå med hele presidentskapet og det republikanske maskineriet i ryggen. Hundretusener, om ikke millioner, av velgere vil bli aktivt utestengt eller demobilisert. Det er Bernie Sanders som har den beste sjansen til å vinne over Trump.


Elitene innad Demokratene har tilsynelatende lært leksa fra Republikanerne i 2016 og gjort et reellt forsøk på samle seg med hensikten å stoppe "outsideren". Men forskjellen mellom Trump og Sanders er at den første aldri utgjorde en trussel mot eierklassens interesser.


Og dersom Joe Biden, mot all formodning, skulle vinne mot Trump i høst, så er det på ingen måter en garanti for at noen av de grunnleggende problemene vil bli adressert i det hele tatt - snarere tvert imot.


MAGA, DNC-versjonen

Fordi kjernen i Bidens støtte er et slags speilbilde av Trumps "Make America Great Again" - et nostalgisk ønske om å vende tilbake til et falsk glansbilde av en svunnen storhetstid: I stedet for en idé om “Great” forankret i 1950-tallets Amerika, er Bidens støttespillere overbevist om at det er Trump alene som utgjør en uanstendig anomali, selve avbruddet i et i utgangspunktet respektabelt og velfungerende status quo. Det Joe Bidens kandidatur tilbyr er, som Hillary gjorde for fire år siden, et løfte om at vi endelig kan gå tilbake til denne normalen: Til Obama-årenes USA, til en fortsettelse av Clintons’ America - ja, til og med årene under Bush er i ferd med å bli totalt hvitvaskede.


Idéen om Biden handler om en tilbakevending til business as usual. Dette er så klart forlokkende for velgere og maktpersoner som ikke har kjent baksiden av medaljen. Å ignorere motstanden mot tunggrodde, korrupte og fiendtlige systemer, fra ytterste høyre så vel som sentrum-venstre, er den samme, vanlige businessen som fikk Trump valgt - og som vil gjøre det igjen med mindre Bernie Sanders vinner nominasjonen.


Veien mot Milwaukee

Både Donald Trump og Bernie Sanders plattformer angriper denne ideen om at det etablerte er godt nok. Men Trump har gjennom fire år vist at han ikke har et mål om å grunnleggende utfordre strukturene som opprettholder status quo. Det er ingen tvil om at Bernie Sanders, hvis han blir USAs neste president, vil gjøre absolutt alt i sin makt for å gjennomføre så mange av valgløftene sine som mulig.


Og det er nettopp derfor Bernie er den eneste reelle utfordreren til Trumps America. For å møte klimakrisen, korona-epidemien og alle andre, kommende kriser; for global fred, for vanlige folk både i og utenfor USA, og for alle internasjonale venstreorienterte politiske krefter. Men først må han vinne mot Biden.


Og Bernie Sanders har fremdeles en reell sjanse til å vinne de 1991 delegater som trengs for å oppnå majoritet og bli nominert som Demokratenes presidentkandidat på landsmøtet i Milwaukee i sommer. Før valgene 10. Mars er delegatfordelingen, sett bort fra Tulsi Gabbards to, 664 for Biden mot Bernies 573. Og mens Biden fortsetter å høste støtteerklæringer fra etablissementet, slutter de progressive kreftene opp bak Bernie.


Stemmene fra California er langt fra ferdig opptalt. Det gjenstår omtrent 2500 delegater, fordelt på 37 statlige valg. De neste ukene vil bli en generalprøve i utholdenhet for alle direkte involverte, og i nerveender og neglebitt for oss andre.

Nettredaktørar: Mari Gjengedal og Johan Elfving 

Følg oss på Instagram

Org.nr. 912801624
Kontonummer:
3633.54.45591

Tidsskriftet Røyst
c/o Thor Olav Iversen
Baneveien 39, 5010 BERGEN

Følg oss på Facebook