Med nesten hånlig tone ble Rødts mistillitsforslag mot arbeidsminister Anniken Hauglie i samband med NAV-skandalen avvist av mange som usaklig, for tidlig fremført eller kun en måte for partiet å få oppmerksomhet på. Tarjei undersøker hvorfor mistillitsforslaget ble møtt på denne måten, og hvorvidt det virkelig var så dårlig begrunnet som mange argumenterer for.
Rødts parlamentariske strategi så langt kan sies å bygge på et prinsipp om at de skal fremme forslag som de andre partiene ikke tør å føre på egenhånd — brøytebilsparlamentarisme. Dette gir partiet både plass i den offentlige samtalen, noe de utnytter godt, og mulighet til å få fremmet forslag som aldri ellers ville blitt stilt. Dette er nok nyttig, også for SV og Arbeiderpartiet.
Men akkurat denne gangen gikk det ikke like bra som tidligere. Fra både SV og andre lengre til høyre ble Rødts forslag kontant avvist. Hovedbegrunnelsen var enkel nok: Opprydningsprosessen er allerede i gang, og kontroll- og konstitusjonskomiteen vil håndtere dette. En slik kontrollsak vil kunne ende med at komiteen uttrykker tillitt eller mistillit til en statsråd, som dermed medfører et naturlig sluttpunkt for NAV-skandalen og en påfølgende mistillitserklæring fra Stortinget – dersom det skulle være grunnlag for det.
La kontrollkomiteen gjøre sitt?
Det som virker å være den primære kritikken av Rødt er dermed at Stortinget bør la denne prosessen gå sin gang, for på den måten å danne et så grundig grunnlag som mulig for en eventuell mistillitserklæring. Det er likevel helt klart at det vi for lengst har passert grensene for det tidligere statsråder har gått av for.
Vi vet at Anniken Hauglie som arbeidsminister er den direkte ansvarlige for en rekke justismord; At mennesker er blitt møtt med tilbakebetalingskrav som medførte økonomisk ruinering og salg av hus og heim; at hennes departement og direktorat bevisst har unngått å få rettsavklaring gjennom domstolene; at selv om departement og direktorat var klare over skandalen, så ble oppryddingen utsatt i lang tid, og folk sendt i fengsel selv etter det var klart at lovtolkningen var gal. Både Per-Willy, Amundsen, Sylvi Listhaug – og for den del Audun Lysbakken – gikk av på teknikaliteter uten store reelle konsekvenser. Hauglie er på sin side ansvarlig for et departement som systematisk, veloverveid og på nesten konspiratorisk vis har sørget for å behandle trygdemottakere strengere enn det loven gir grunnlag for.
I tillegg fungerer Norges konstitusjon slik at ikke-mistillit, det betyr tillitt. Hvem som skal styre staten Norge er ikke et spørsmål man bare «avventer litt» å ta stilling til. Det er et spørsmål om enten/eller. Av denne grunn er det svært vanskelig å forstå hvorfor et mistillitsforslag skal være så upassende, og de fleste partiene på venstresiden har gitt uttrykk for dette.
Å tyste på sin egen sjef
Enkelte virker likevel å mene at mistillitsforslaget er forstyrrende for den interne opprydningsprosessen – som om det var nødvendig at statsråden skulle bli sittende samtidig som prosessen pågikk. Dersom dette stemmer, kan det kanskje forsvare den avventende holdningen til resten av Stortinget. Jeg vil i det følgende se bort fra at mistillitsforslaget uansett ville falt fordi regjeringen er kollektivt ansvarlig, og ikke vil vedta mistillit mot seg selv. Dette er en realitet man uansett må forholde seg til, enten forslaget kommer nå eller senere.
Spørsmålet er da om man bør avsette statsråden før eller etter kontrollvirksomheten. Og da virker det heller nyttig å avsette en statsråd før man går i gang med en grundig gjennomgang av vedkommende statsråds departement. Som vi nå vet, så var det for eksempel flere interne møter i departementet som Hauglie og hennes underordnede ikke førte noe referat fra. Og selv med de store fullmaktene til kontroll- og konstitusjonskomiteen og regjeringens nedsatte granskingsutvalg, så må man vite hvor man skal lete før man finner det man trenger. Da er departementansatte nøkkelpersoner. Man kan spørre om sjansene for et åpent og samarbeidsvillig departement vil minskes av at Hauglie siden 2015 har vært, og fortsatt er, deres sjef.
Departementansatte er nemlig vanlige mennesker. De er forpliktet til å følge lovverk, men lovverket er gjennomsyret av skjønnsmessige vurderinger, både i tolkningen og anvendelsen av dette. Dermed har individuelle, subjektive og politiske forhold en nesten selvfølgelig plass i prosessen. Når de departementansatte så skal få i oppgave å hjelpe Stortinget og granskingskommisjonen med å granske Hauglie, er det ikke unaturlig om én faktor som spiller inn i disses velvillighet, er hvorvidt hun fortsatt er arbeidsminister. Poenget er ikke særlig kontroversielt: Allerede det faktum at granskingsutvalget er nedsatt av Regjeringen og ikke Stortinget, fikk flere jussprofessorer til å rynke på nesen, nettopp fordi slike formelle bånd utgjør realiteter i det konkrete arbeidet.
Ut over dette har jeg vanskelig for å se argumenter for hvordan et mistillitsforslag vil påvirke selve faktaundersøkelsen. Dersom målet faktisk er å få alle fakta på bordet er, synes et mistillitsforslag – eventuelt en midlertidig permisjon så regjeringskollegiet formelt er uberørt – å være et hensiktsmessig middel. (Og dette sistnevnte hadde kanskje vært mulig å få regjeringen med på, om ikke alle partier og mediene likeså, hadde blitt enige på forhånd om at mistillitt måtte vente til kontrollarbeidet var ferdig)
Svaret på hvorfor Rødts forslag møtte såpass stor motstand ligger nok derfor et helt annet sted.
Statsrådsjakt eller strukturell reform?
Mistillittene jeg allerede har nevnt – mot Listhaug, mot Lysbakken og kritikken av Amundsen – var alle det man med nåværende regjeringsadvokat Fredrik Sejersted kan kalle ansvarskontroll. Dette kan oppsummeres som statsrådsjakt, altså at opposisjonen og mediene får blod på tann, og krever avgang umiddelbart. Motsatsen er styringskontroll, som da forstås som en mer (partipolitisk) nøytral kontrollvirksomhet hvor formålet først og fremst er å skape grunnlag for senere reformer. Den sistnevnte tilnærmingen ble vesentlig styrket på 90-tallet i den norske nyliberalismens tidsalder, og kom samtidig med en rekke andre kontrollorganer som Stortinget tok i bruk for å kontrollere regjeringen. Heller enn å rette blikket mot den enkelte statsråd, rettes blikket istedenfor mot Norge som statsmakt, og man spør hva som kan gjøres for å bedre situasjonen i fremtiden. De forskjellige lederskribenter, til og med i Klassekampen, kritiserer først og fremst Rødt for å gjøre spill ut av noe som bør være en lengre prosess.
Dette kan virke hensiktsmessig: Selvfølgelig bør skandaler få konsekvenser i form av strukturelle reformer, men på dette punkt illustrerer NAV-skandalen et paradoks i Stortingets kontrollmekanismer. For på den ene siden kjenner Stortinget bare statsråden – ikke departementet. Det er kontroll med statsråden Stortinget fører, ikke de ansatte i embetsverket. På den andre siden er det nettopp i departementet at de strukturelle reformene må skje. Ansvarskontroll og styringskontroll er to vesensforskjellige kontrollformer. Det virker både lederskribenter, SV, Ap, og Stortinget mer generelt å ha glemt ( Uten at jeg nødvendigvis skal gå god for at Rødt har tenkt på det)
For realiteten er at et mistillitsvotum, selv mot en mindretallsregjering, er materielt meningsløst så lenge opposisjonen ikke er klar til å ta over regjeringen. Dersom Hauglie nå går av – hva har det å si for fremtiden? Det virker jo i det store og det hele som om hun har styrt departementet sitt på en tillitsvekkende måte, ettersom ingen har opplevd behov for å kontrollere de mange trygdesvindelsakene hennes departement har vært ansvarlig for å (delvis) håndheve. Tvert om har Stortinget, med Arbeiderpartiets støtte, vedtatt innskjerpinger i adgangen til trygdeeksport så sent som i 2017-2018 (se Klassekampen 02.12.2019). Ser vi på Solberg sitt justisdepartement med sine syv Frp-ministere, er det også rimelig klart at å skifte ut statsråden hverken skader partiet eller endrer styringen særlig.
Det som i realiteten har sviktet i denne saken er embetsverket: Det er lovavdelingens utredninger av EØS-rettslige problemstillinger, det er NAV-ledere som ikke har brukernes beste for øye, og det er departementssjefer som ikke tar brev fra ESA (EFTA Surveillance Agency) eller tragiske historier fra brukere i betraktning. Dette er problemer som Stortingets styringskontroll, altså strukturelle og helhetlige blikk, kan avdekke. På den andre siden så vet vi allerede at ansvarslinjen mellom svikten og Hauglie selv, er direkte. Dermed står vi igjen med at styringskontrollen i denne saken er meningsløs å rette mot en statsråd, mens ansvarskontrollen, statsrådsjakten, allerede har en åpenbar konklusjon. Rødts tilnærming avspeiler nettopp dette: Sluttpunktet for NAV-skandalen bør ikke være at statsråden går av – dette burde skjedd umiddelbart. Sluttpunktet bør være en strukturell reform av NAV og embetsverket under arbeids- og sosialdepartementet.
Når Stortinget nesten som en selvfølge avviser Rødts mistillitsforslag, så sammenblander de disse to formene for kontroll. Utfallet av kontroll- og konstitusjonskomiteens arbeid bør ikke først og fremst bli å plassere Hauglie som den ansvarlige, da det har lite å si hvilke av regjeringens lakeier som styrer departementet. Hovedfokuset deres bør være å bidra til å undersøke de strukturelle problemene på statsråds- og departementsnivå.
Ikke mistillit, er tillit
Konsekvensen av denne sammenblandingen er at man i realiteten lar en statsråd som har sviktet fullstendig i sine hovedoppgaver få fortsette å delta i gjennomføringen av den samme hovedoppgaven. Samtidig får ingen av de urettmessige dømte den rettferdigheten mot Hauglie personlig som de har krav på — vi får ingen «statsrådsjakt» å meske oss med.[4] At kontrollkomiteen driver parlamentarisk ansvarsplassering – eventuelt parlamentarisk snikksnakk – i Lysbakken-saken, er greit nok. Den saken handlet ikke om store strukturelle svikter i hele Barne- og likestillingsdepartementets geskjefter. Det handlet om at Lysbakken som ansvarsperson hadde sviktet. Men i en sak som NAV-skandalen er det ikke nok å holde Hauglie ansvarlig, det er bare det første steget på veien mot en strukturell reform av folketrygden i Norge, og nettopp derfor bør hun gå av så fort som mulig (at hun skal få ‘anledning’ til å rydde opp selv, er selvfølgelig en mulighet. Men som nevnt ovenfor kan dette svekke kontrollarbeidet). NAV-skandalen i et større perspektiv bør ikke være gjenstand for parlamentarisk snikksnakk, det bør vi få ut av veien så fort som mulig. Vi står overfor den største rettssikkerhetsskandalen i norsk moderne historie. Det er ingen tvil om at alle kriker og kroker må gjennomgås. Men vi må ikke bare lete etter hvor kommunikasjonssvikten var, hvordan regelverket kunne bli praktisert feil, eller hvorvidt forsvarsadvokater får nok i salær. Vi må også kunne si at NAV fungerer ikke, at mennesker har blitt uskyldig dømt og ruinert, og at dette har skjedd på Hauglis vakt. Mistillitsforslaget er en måte å uttrykke nettopp dette på.
Det er ikke nødvendig å vite mer enn at NAV ikke fungerer, fordi vi nå – på samme måte som vi visste hvilken skade Listhaug gjorde som innvandrings- og integreringsminister – vet at Haugli sviktet. Som Carl I. Hagen uttrykker det: «Den som står alene står sterkt», skrev Ibsen. Moxnes står opp for de svake, for dem som er gjort urett med av NAV, av myndighetene, han står opp for dem, og er deres helt og skårer velgere.» Å fremme mistillit mot henne, er å uttrykke den frustrasjonen, og å sementere i historien øyeblikket da vi bestemte oss for å bygge opp NAV igjen. Men å fremme mistillit er ikke bare strategisk populisme, det er antageligvis en god rekkefølge på prosessen uansett. Det motsatte er å ha tillitt til en statsråd som står ansvarlig for Norges største rettssikkerhetsskandale
Comentários