Denne teksten omhandler den franske filosofen Michel Onfray, hans nye tidsskrift Front Populaire og den nye politiske bevegelsen Front Populaire et compagnie. Artikkelen er første bidrag i spalten “Fransk vindu” av redaksjonsmedlem Emil Perron, som skal tilby leseren et innblikk i Frankrike.
Michel Onfray (f. 1959). Filosof. Forfatter. En rungende stemme i samtiden. Frankrikes mest profilerte og produktive filosof-forfatter, både i Frankrike og i utlandet. Likevel er kun én av hans bøker oversatt til norsk og han er fullstendig fraværende i norske medier.[1] I Norge er det få, om noen, som har hørt om Michel Onfray. Likevel er vi kanskje mer knyttet til ham enn man kanskje skulle tro. Onfray selv liker i hvert fall å tenke slik når han av og til trekker frem sin familiehistorie, og hvor han kommer fra: Normandie – normannernes land siden Gange-Rolv og andre vikinger ankom fra nord. Onfray er knyttet til Frankrike gjennom tusen år, siden normannerne tok med seg familienavnet til Normandie. Tusen år senere viderefører Michel Onfray denne genealogien, av det franske og av det nordiske.
I mange år har jeg lest Onfrays bøker og hørt og sett hans mange intervjuer og opptredener i franske medier. Med kritisk sans og kritisk blikk, som filosofi-utdannelsen min har innprentet i meg, kan jeg si at Onfray og hans nye tidsskrift og den bevegelse han forutser kan være verdt et nærmere blikk.
Hvem er så denne Lucky Luke-filosofen, som ser seg selv som sannhetens og rettferdighetens tjener? Forfatteren med over hundre utgitte bøker. Filosofen som skriver raskere enn sin egen skygge. Den ensomme rytter i det ville vestlige kultur- og medielandskap. Den selvstendige cowboy, som nå ikke lenger rir alene inn i solnedgangen, men som har åpnet for tilstrømminger av tenkere “fra venstre, fra høyre, fra allestedsfra og fra ingenstedsfra” som vil forsvare (nasjonal) suverenitet og populisme, som han skriver i sitt nye tidsskrift Front Populaire, lansert sommeren 2020.
Formålet med denne teksten er å introdusere norske lesere til den franske filosofen Michel Onfray, samt gi et innblikk i hans nye aktuelle tidsskrift Front Populaire. Et tidsskrift som kanskje vil muliggjøre en ny folkebevegelse med påvirkningskraft på det neste presidentvalget i Frankrike i 2022 – om Onfray får det som han ønsker.
Filosof-cowboyen leder nå en karavane av flere og flere selverklærte pionérer vestover gjennom ørkenen mot det de forstår og ønsker som en bedre fremtid. La oss, derimot, på vår kant, vandre mot en bedre forståelse av hvem Michel Onfray er, hvor han kommer fra og hva han ønsker med sitt nye tidsskrift.
1. Hvem er Michel Onfray?
Michel Onfray ble født 1. januar 1959 i Argentan, Normandie, i Frankrike. Han kommer fra beskjedne kår. Michel Onfrays far arbeidet som landbruksarbeider, mens hans mor var hushjelp. Onfray så opp til faren. Sistnevnte har hatt en stor innflytelse på sin sønns karakter, hvilket igjen har hatt innflytelse på sønnens forfatterskap og politiske tanker. Onfray skriver omsorgsfullt, rørende og nesten oppbyggelig om sin far, deres relasjon og kvelden da faren døde i Michels armer for flere år siden i boken Cosmos (Onfray, 2015).
I barneårene gikk Onfray flere år i skole på et pensjonat hos den katolske ordenen til Salesianerne – en til tider fæl opplevelse som gjorde stort inntrykk. Han ble tildelt sin doktorgrad i filosofi fra Universitetet i Caen i 1986 [2]. Videre arbeidet og underviste Onfray i nesten 20 år som filosofiprofessor ved en yrkesfaglig videregående skole i Caen. Onfray har alltid vært tett knyttet til hjem-provinsen Normandie, og dette er av interesse og viktighet for å forstå Onfray da provinsene er noe som vektlegges og gir seg uttrykk i Onfrays filosofi. I 2002 forlot Onfray jobben sin som filosofilærer. Som en motreaksjon mot den politiske ytre høyre-presidentkandidaten Jean-Marie Le Pen fra partiet Front national, som ble kvalifisert til andre og siste runde av presidentvalget mot Jacques Chirac i 2002, men som siden tapte mot sistnevnte, opprettet Michel Onfray på eget initiativ og frivillig basis en institusjon for folkeopplysning og -utdannelse, et gratis folkeuniversitet, Université populaire de Caen (Folkeuniversitetet i Caen), i juni 2002, kun én måned etter andre runde i presidentvalget.
Onfray bor nå hovedsakelig i en leilighet i Caen, Normandie. Dette er også indikativt for Onfrays filosofiske posisjon. Det finnes en historisk opposisjon i Frankrike mellom hovedstad – Paris – og provins – hele landet utenom hovedstaden – i det historisk sentraliserte Frankrike siden de iverksatte reformene til Filip IV “den smukke” av Frankrike (1268-1314), regnet som den første "moderne" herskeren over en mektig og sentralisert stat, og som kan spores tilbake til sistnevntes berømte farfar Sankt Ludvig IX og 1200-tallet. Onfray gjør stolt krav på sin provinsialitet [3], hvilket også bidrar til få turer inn blant den intellektuelle elite i Paris annet enn for medieopptredener. Så hvordan blir Onfray oppfattet og mottatt blant de intellektuelle i Paris, og ellers generelt?
2. Onfrays mottakelse i Frankrike
Onfray gjorde sin første medieopptreden i 1995, i det franske tv-programmet Bouillon de culture for publiseringen av hans bok La Raison gourmande : Philosophie du goût (Paris, Grasset, 1995). Siden den gang har skikkelsen Michel Onfray vokst seg stadig større etterhvert som den ene boken etter den andre har blitt publisert i et overveldende tempo. Over tid ble det kortere og kortere mellom medieopptredenene. Etter hvert var det ikke bare Onfray som snakket om ting i mediene, men mediene selv som begynte å snakke om Onfray. Men med mer oppmerksomhet kom også mer kritikk. I dag er Onfray den mest leste og den mest tilstedeværende franske filosof i medielandskapet i Frankrike spesielt, men også i verden generelt.
Onfray har nesten siden starten hatt en del offentlige kritikere [4]. Det er spesielt tre hendelser som har satt igang en gnist hos kritikerne: 1. Da han publiserte en avmystifiserende bok om Sigmund Freud som skapte sterke og til dels voldsomme reaksjoner hos en del psykoanalytikere i et land som har et nært og langt forhold til psykoanalysen (Onfray, 2010) [5]; 2. Motbør fikk han også da han publiserte en bok om Albert Camus, som samtidig avmystifiserte Jean-Paul Sartre (Onfray, 2012a); 3. Likeledes fikk han motbør da han for noen år siden begynte å tale imot noe av den politiske og kulturelle venstresiden som han mener er blitt for tilgivelige overfor en viss form for islamisme (fransk: islamo-gauchisme), og tale for nasjonal suverenitet.
Han ble da anklaget av den borgerlige (i forståelsen bourgeois-bohème), intellektuelle venstresiden for enten selv å ha beveget seg mot det politiske ytre høyre eller for å ha falt inn i det politiske spillet til Marine Le Pen, lederen for det politiske ytre høyre i Frankrike. Den intellektuelle venstresiden er fortsatt i dag skeptisk til det de ser på som Onfrays krappe sving mot ytre høyre. Onfray selv, hevder at han siden starten av sitt forfatterskap har vært og fortsatt er trofast til venstresiden, men en spesifikk venstreside, vel å merke. For “venstre” kan bety så mangt (mer om dette i del 5 av denne teksten).
Onfray blir regelmessig kritisert for sine synspunkt av journalister og andre skribenter i media. Men han mottar også en annen type kritikk. En faglig kritikk av hans filosofiske tanker og argumenter. Pierre Jourde, for eksempel, kaller Onfray for en «intellektuell bedrager» («escroc intellectuel »), og filosof Michael Paraire har skrevet og fått publisert en bok med tittelen Michel Onfray : Une imposture intellectuel (fritt oversatt til «Michel Onfray: Et intellektuelt bedrageri»). Altså, han blir av den første beskyldt for å selv være en bedrager, mens han av den andre blir beskyldt for, ikke å være en bedrager, men, til tross for oppriktige intensjoner, å bedrive intellektuelt bedrageri.
Jeg tror ikke Onfray er en bedrager. Han gir et genuint inntrykk av å virkelig ønske å bidra til en bedre verden. Men et inntrykk er ikke nok. Hva ellers kan vi finne av tegn og argumenter? Det er ingen tvil om at Onfray er svært godt belest, at han innehar mye kunnskap om mange forskjellige emner, at han er en ekstremt produktiv skribent og forfatter. Han holder heller ingen offisielle maktposisjoner eller verv, og er heller ikke knyttet til noen institusjoner. Han viser konsistens i sine intellektuelle posisjoner gjennom sitt forfatterskap. Han viste også sine gode intensjoner ved å etablere og arbeide frivillig for Folkeuniversitetet i Caen i seksten år (2002-2018). Onfray er altså langt fra en bedrager, mener jeg. Han fremstår som oppriktig og genuin. Det som er litt mer usikkert derimot er om hans intellektuelle bidrag – til tross for at Onfray selv tror og mener at de er gode og stødige bidrag – egentlig er vaklende eller står på vaklende grunn. Det mener i hvert fall Paraire. Selv om det ikke kan utelukkes, så mener jeg at premisset for å trekke en slik konklusjon kanskje ikke burde være så utvetydig akseptert som Paraire skal ha det til.
Onfray fører ikke den samme akademiske stringens som man vanligvis finner i akademia. Dette har han av flere blitt kritisert for. Men det er kanskje å kritisere på feil premiss. For Onfray ønsker ikke å være en akademiker. Å kritisere Onfray for å ikke holde seg til akademisk stringens kan tenkes, i hans øyne, nesten å være et kompliment, da Onfray hverken gjør krav på eller intenderer det akademiske. Onfray vil være en pådriver for praktisk filosofi som har betydning for våre praktiske liv, for folket og for enkeltindivider. Onfray ser ikke for seg, skriver han, “filosofi uten det filosofiske liv, og det filosofiske liv uten en selvbiografisk roman som ledsager den, muliggjør den og vitner om autentisiteten til prosjektet. En eksistens må produsere et verk, akkurat som et verk til gjengjeld må generere en eksistens.” (fritt oversatt). [6]
Onfray ønsker å være en selvstendig filosof i byens agora hvor han har frihet til å skrive utover de selvpålagte begrensninger akademia innretter seg etter i stringensens navn. Således er kanskje ikke Onfray den mest interessant akademiske filosofen. Derimot mener jeg han kan være en desto mer interessant “byfilosof”. Det vil si, istedenfor å være en akademisk filosof som er knyttet til og forsker ved en utdannings- eller forskningsinstitusjon hvis hovedbeskjeftigelse har det formål å publisere i overveldende esoteriske akademiske tidsskrifter som sjeldent engasjerer hverken samfunnsborgere eller samfunnet generelt utover den akademiske sirkel, så vil byfilosofen, i sokratisk ånd, stille seg til rådighet og diskusjon, ikke på en institusjon, ei heller i et akademisk tidsskrift, men på byens metaforiske markedsplass for å direkte engasjere seg i samfunnsdebatter og diskusjoner med samfunnsborgerne. Denne rollen tillater ham også å rekke over større intellektuelt territorium og åpner for større fantasi og dermed rekkevidde i tenkingen av hva som er mulig eller hvilken fremtid som er mulig. Baksiden av medaljen er selvfølgelig at med større risiko kommer større sjanse for feil, men kanskje også større sjanse for slagkraftig suksess når suksess først inntreffer.
Frankrike er et litterært land par excellence og Paris er et sentralisert økosystem med en lang tradisjon og historie, og er for mange en uoversiktlig jungel av skribenter, forfattere, jorunalister, filosofer, intellektuelle, aviser, satireaviser, karikaturaviser, ukeaviser, månedsaviser, bokklubber, bokpriskomiteer, litterære salonger, og mer. Onfray prøver å slå tilbake like hardt som han selv blir truffet. Det er ikke lett, men som selvstendig cowboy-filosof med fingeren på avtrekkeren og kvikke reflekser så skaper han alltid oppmerksomhet og reaksjoner rundt seg mens han beveger seg gjennom det parisiske jungellandskapet og prøver å enten unngå, eller ta til gjenmæle og gå til motangrep på krypskyttere, rovdyr og andre skjulte farer. Hvordan arbeider så Onfray sine angrep og motangrep, og fra hvilke filosofiske posisjoner?
3. Onfrays arbeidsmetode og filosofiske posisjon
For å først si noen få ord om Onfrays filosofiske standpunkter, så plasserer han seg selv innenfor de filosofiske retningene materialisme, epikurisme, hedonisme, ateisme og frihetlig sosialisme (socialisme libertaire). De viktigste filosofene som har innflytelse på Onfrays forfatterskap er, i filosofihistorisk-kronologisk rekkefølge, Diogenes av Sinope, Lucretia, Michel de Montaigne, Pierre-Joseph Proudhon, Friedrich Nietzsche og Albert Camus, samt Lucien Jerphagnon. Sistnevnte var universitetsprofessor i filosofi ved Universitetet i Caen og underviste Onfray.
Jerphagnon ble en slags uformell intellektuell læremester for Onfray. Det var også ham som for alvor introduserte Onfray til materialismen, epikurismen og Lucretia.
Derimot er det nok Nietzsche som er den tydeligste innflytelsen på Onfrays filosofiske metode, i så grad at Onfray knytter seg til en slags nietzscheansk “genealogisk metode” for å forstå tingenes tilstand. For å ta for seg et spørsmål som for eksempel “Hvorfor har så mange terrorangrep inntruffet i Frankrike de siste årene?”, og for å forstå mulige svar, så må man forstå hvor terroren kommer fra. Dette kan begripes ved å gå metodisk til verks for å spore terrorismens genealogi tilbake til én eller flere årsaker og en årsakssammenheng. Dette er Onfrays metode. Dessverre så blir metoden fra tid til annen, enten med velvilje eller uvitende, misforstått i mediene, og man ender opp med ad hominem-reaksjoner som ikke makter å skille mellom sak og person.
I Onfrays tilfelle gjelder det kunsten å skille mellom observasjon og dom. Eller, for å bruke Onfrays egne ord, mellom “diagnose” og dom. Selv om Onfray gir en diagnose av tingenes tilstand og deres opphav, som for eksempel i hans bok Décadence (Onfray, 2017), en bok om den vestlige sivilisasjons dekadanse og forfall [7], så vil ikke det være ensbetydende med at Onfray også feller en moralsk dom over dette. Likesom doktoren eller onkologen som gir en kreftdiagnose, så gir Onfray en filosofisk diagnose, uten at hverken onkologen eller Onfray dermed også avlegger en moralsk dom. Dette er mediene raske med å feilaktig blande sammen, enten fordi de ikke ser forskjellen, eller fordi, i jakten på sensasjonalitet eller provokasjoner som vil gi enda mer oppmerksomhet, med vilje blander dem.
Metoden Onfray benytter seg av i sine bøker der han tar for seg filosofer eller andre forfattere (for eksempel Sigmund Freud eller Albert Camus) er en arbeidsmetode han sier er basert på en historisk-biografisk betraktningsmåte. Onfray stritter imot strukturalismen og postmodernismens ahistorisisme – et oppgjør mot åndsretninger som dominerte akademia allerede da Onfray selv var student. Onfray ønsker å kontekstualisere og historisere i en tid som for ham virker å ha mistet sansen for de lange tidsbegreper og mistet forståelsen for viktigheten av historiefaget. Han representerer en nå eldre generasjon som for eksempel gjør seg flid med å huske andre verdenskrig, i en tid hvor nye generasjoner blir stadig fjernere fra den virkelighet som forsvant ettersom de overlevende blir færre og færre, ifølge Onfray selv. Onfrays biografiske metode begrenser seg til å forstå et verk kun i sammenheng med dets forfatter. Han benytter seg hovedsakelig kun av primærlitteratur, ikke sekundærlitteratur, og leser alt som er skrevet av forfatteren selv, det vil si bøker, artikler, brev og korrespondanse, før han fremlegger sin egen tese om forfatteren og verket. Et grunnleggende premiss for Onfray er at verket kun kan leses i lys av forfatterens levde liv. Som vi har sett tidligere så er også Onfrays metode basert på nietzscheansk, genealogisk metode. Det gjelder å følge årsakssammenhengenes spor tilbake til en forklarende årsak for å begripe en hendelse. Når det gjelder tekster som omhandler personer eller personligheter, så utgjør dette altså til sammen Onfrays arbeidsmetode som han har fulgt konsekvent gjennom store deler av hans forfatterskap. Men hva kan vi så si om forfatterskapet selv?
4. Onfrays forfatterskap
Onfrays forfatterskap på over hundre bøker er umulig å gjengi her i sin helhet. Men noen av hans hovedverker kan nevnes. Over mange år og nærmest like mange bind har Onfray skrevet en alternativ filosofihistorie, en slags “mothistorie” av filosofien (Contre-histoire de la philosophie). Onfray har også skrevet en bok om ateisme som har fått mye oppmerksomhet (Onfray, 2005).
I de senere år har Onfray gitt ut tre bøker i en serie ved dens tilsiktede paradoksale tittel Brève encyclopédie du monde (“Kort verdensencyklopedi”) som per nå består av Cosmos (2015), en naturfilosofi; Décadance (2017b), en historisk filosofi; og Sagesse (2019a), en praktisk filosofi. Denne serien som opprinnelig var planlagt som en trilogi er nå tenkt å fortsette med flere bind, blant annet en bok om nihilismen. Denne serien er en god syntese av mange av Onfrays tidligere bøker, og han har selv erklært at Cosmos var hans første “ordentlige bok”. Onfray har også skrevet en rekke politiske bøker om blant annet sosialisme, frihetlig sosialisme, Gule vester-bevegelsen (gilets jaunes), samt om de tidligere franske presidentene Charles de Gaulle og François Mitterrand. [8] Men Onfray har også skrevet en rekke estetiske verker [9], diktsamlinger og lyriske verker [10], samt reiseskildringer [11]. Bøker som, til Onfrays skuffelse og frustrasjon, får lite oppmerksomhet i media. Det som derimot får uhorvelig mye oppmerksomhet i media er Onfrays politiske bøker, tanker og meninger.
5. Onfrays politiske tanker
Onfray har lenge vært tro mot sine politiske overbevisninger som har plassert ham på venstresiden av det politiske spektrum, nærmere bestemt innenfor retningen “frihetlig sosialisme”. En retning i stor grad påvirket av “anarkismens far”, Pierre-Joseph Proudhon 1809-1865).
Gracchus Babeuf (1760-1797) er en fransk 1700-talls-tenker som har gitt sitt navn til retningen “babouvismen” som har påvirket og gitt grobunn til både anarkismen såvel som kommunismen. Babeuf ble av Marx selv regnet som en foregangsmann. Hvordan passer så Proudhon inn i dette? Proudhon er av mange kjent som den første anarkist (eller den første til å kalle seg selv anarkist) og har hatt innflytelse på både anarkismen og kommunismen. Proudhon regnes av mange, inkludert Onfray, som et mer fredelig alternativ til de voldelige implikasjoner i Marx’ tenkning. Onfray selv, forfekter diplomati, dialog og ikke-vold (Onfray, 2018a). Han går også langt i å forsvare og intellektuelt etterfølge Proudhons politiske tanker.
En annen skillelinje som Onfray opererer med er linjen mellom jakobinerne (jacobins) og girondinerne (girondins). En skillelinje som har sine røtter i Den franske revolusjon à 1789. Onfray legger ofte vekt på jakobinernes hang til sentralisering og ovenfra-og-ned-tilnærming, mens girondinerne, som Onfray foretrekker, fremlegger en form for desentralisering, regionalisme og nedenfra-og-opp-tilnærming [12]– hvilket også står mer i stil til Onfrays hang til populisme. Onfray trekker altså på historiske referanser på den politiske venstresiden. Men hva så med dagens tilstand? Hva kan man si om Onfray og dagens politiske venstreside?
Sosialistpartiet i Frankrike (Parti socialiste), det tradisjonelt største og dominerende venstrepartiet, har ikke vært et venstreparti siden 1983, hevder Onfray, da den franske presidenten Mitterand åpnet for nyliberalismen og førte Sosialistpartiet i dit hen en retning. Siden har det knapt nok vært politisk makt i andres hender enn de nyliberales hender, ifølge Onfray som forblir kritisk til den nyliberale vendingen i politikken på 1980-tallet med Ronald Reagan som president i USA, Margaret Thatcher som statsminister i Storbritannia og Mitterrand som president i Frankrike. Denne vendingen i verdenspolitikken har i Frankrike, til tross for senere presidenter og majoriteter fra forskjellige sider av det politiske spektrum, fortsatt i en nyliberal bane, ifølge Onfray, og blir nå videreført av president Macron. Utviklingen ville vært mindre alvorlig hadde det ikke vært for at Onfray ser dette som negativt for folket og for statsborgerne, og at det frarøver dem både rettigheter og frihet. Det er spesielt én hendelse som får konsekvent kritikk av Onfray.
I 2005 skulle alle EU-medlemsland stemme for en grunnlov. Dette ville vært den første skikkelige grunnlov for EU og det ville for alvor ha sådd frøene til en virkelig europeisk føderalisme. For at grunnloven skulle bli ratifisert så måtte alle medlemsland godta den. Absolutt konsensus. Flere land, blant dem Frankrike, valgte å ta denne beslutningen ved folkeavstemning. 29. mai 2005 organiserte Frankrike en folkeavstemning. Men til regjeringens antakelige forargelse gikk det nok ikke som de hadde våget å håpe. Det franske folk stemte imot en ny grunnlov for EU ved 54,67 % av stemmene. To år senere fikk franskmennene likevel en slags europeisk EU-grunnlov tredd nedover hodet i form av den nye Lisboa-traktaten i 2007. En dårlig skjult trojansk hest. Folkets røst fra to år tidligere ble ignorert av maktinnehaverne på øverste politiske hold. Dette er, i Onfrays øyne, et kritikkverdig punkt. Han ser det som en illegitim frarøvelse av makten fra folket til fordel for EU-teknokratiet. Onfray ønsker å gi politikken tilbake til folket. Men hvis dagens politikk frarøver folket sin legitime makt, og hverken den franske høyresiden eller venstresiden har klart å karre seg ut av nyliberalismens spor de siste tiårene, og et nyliberalt, føderalt EU virker å være Macrons store makro-politiske mål, hvordan skal den franske venstresiden igjen kunne bli relevant? For at venstresiden skal finne tilbake til seg selv, hevder Onfray, så må den igjen forsvare nasjonal suverenitet, egenrådighet, selvstyre og folkesuverenitet.
Onfray prøver å gi et svar på denne politiske utfordringen, ikke bare gjennom sitt forfatterskap, men også gjennom kollektiv handling i samfunnet. Likesom i 2002 – uten sammenligning forøvrig – så tar Onfray grep også denne gangen. Han virkeliggjør sin overbevisning om at filosofien må være en praktisk livsfilosofi. Handling må følge ord. Som et svar på frarøvelsen av folkemakten grunnla Onfray i juni 2020 et tidsskrift som skal samle forsvarerne av en suveren stat, i et håp om å skape en dialog og et rom for fremtidig politisk handling. Disse forsvarerne av en suveren stat blir på fransk kalt for souverains, av Onfray. Jeg foreslår å kalle dem “suverenister” på norsk i denne teksten (ellers bedre oversatt og forklart med “forsvarerne av en enerådende, suveren, uavhengig stat basert på folkesuverenitetsprinsippet”). Én av hovedtankene bak dette tidsskriftet er å samle disse suverenistene i et intellektuelt forum i kontakt med leserne for å drøfte den politiske tanken om en suveren stat “av folket, ved folket, for folket”, som det står i den franske grunnlov – en arv fra Gettysburg-talen (1863) av den amerikanske presidenten Abraham Lincoln.
6. Onfrays nye tidsskrift: Front Populaire
Tidsskriftet Front Populaire ble lansert 23. juni 2020 og fanget umiddelbart stor interesse, fikk mange abonnenter på kort tid og mye medieoppmerksomhet i Frankrike. Tidsskriftets navn henviser til “Front populaire” (Populærfronten), en venstrepolitisk union som kom til makten i Frankrike i 1936, som Onfray nostalgisk beskriver som en av de bedre og lykkeligere tider for den franske venstresiden.
Tidsskriftets første nummer hadde som tittel “Souverainisme !” [13], mens det andre hadde som tittel “L’état profond: le vrai pouvoir à abattre” [14], og det tredje og hittil siste nummer, som kom ut 2. desember, hadde som tittel “Le génie français: Ce qui nous fait aimer la France” [15]. Siden starten har tidsskriftet møtt kritikk, men det har også blitt møtt med – en for mange – overraskende stor popularitet og god respons.
Tidsskriftets motto er “Soyez résolus à ne plus servir et vous voilà libres !” (fritt oversatt til: “Vær bestemt på å ikke være i noens tjeneste og se deg selv fri!”). Et sitat av Étienne de la Boétie (1530-1563), forfatter av Discours de la servitude volontaire. Ellers mest kjent som nær og personlig venn til filosofen, forfatteren og oppfinneren av essayet, Michel de Montaigne (1533-1592). Sitatet gjenspeiler Onfray og tidsskriftets fokus på suverenitet.
Front Populaire er et tidsskrift hvis formål er å åpne for samtale og tekster fra suverenister, hvor enn de måtte komme fra eller utenfor det politiske spektrum. Tenkere “fra venstre, fra høyre, fra allestedsfra og fra ingenstedsfra” som vil forsvare “suverenisme” (eller nasjonal suverenitet basert på folkesuverenitetsprinsippet). Onfray håper da at han muliggjør en diskusjon på et annet nivå enn den sterile, binære debatten som nå foregår mellom høyresiden og venstresiden. Enkelte trodde at Macron i sin presidentkampanje og spede start i det høyeste politiske embetet i Frankrike skulle transcendere dikotomien høyresiden og venstresiden utgjør. For mange viste dette seg å være en godt eller dårlig skjult illusjon i så måte at Macron viderefører en allerede etablert liberal, globalistisk politikk. Onfray håper å åpne for et nytt rom, en ny kategori for diskusjon. Den nye kategorien er “suverenitet”.
Onfray plasserer seg selv på den politiske venstresiden. Front Populaire ønsker velkommen bidrag fra alle politiske kanter. Er ikke dette en motsetning? Nei, vil jeg hevde. Hovedsakelig av to grunner: i) Onfray er overbevist om at filosofien er sannhetssøkende og lytter til det beste argumentet, ikke til merkelapper eller personrelatert autoritet. En ærlig filosofisk diskusjon og dialog må kunne ta hensyn til alle stemmer. Det kan opponeres med at politikken er regjert av verdispørsmål og at det enkelte ganger er vanskelig å se hvor sannheten skulle være – om slik en sannhet skulle eksistere. ii) Onfray vil heve politikken til et annet generelt nivå ved å åpne for å diskutere suverenitet, som han hevder ikke har blitt diskutert nok i det offentlige rom – især siden de Gaulle var president i Frankrike. Det har vært en stilltiende og underforstått forståelse og aksept av at suverenitet ikke var svaret på utfordringene samfunnet står overfor. Nå er tiden kommet for å ta et oppgjør med antagelsen om at nyliberalismen og forflytningen av makt fra folket til teknokratiet er den eneste mulige og sanne politiske virkelighet, deklamerer Onfray.
For at en verdig politikk igjen skal se lyset, en politikk verdig sitt navn, en politikk som vi må tilbake til de Gaulle for å finne spor av i Frankrike, en politikk som bryr seg om folkesuverenitet og folkesjel, som fremlegger tydelige visjoner, som leder og griper an nasjonens skjebne, istedenfor dagens politikk som ligner mer et markedsliberalt teknokrati som er tilfreds med å administrere, må det intellektuelle og politiske rommet for suverenitet åpnes, hevder Onfray. Først da kan man igjen tenke på partipolitikk. Først da kan Onfrays håp om en venstreside forankret i nasjonal suverenitet og frihetlig sosialisme få uttrykke seg med gjennomslagskraft og reell politisk vekt.
Som nevnt tidligere etablerte Onfray tidsskriftet ikke bare for tankens skyld, ikke bare for å skrive og debattere og samtale, men også som en kollektiv handling. Han ønsker å forene suverenister og populister, avsløre kommunitarismen, forsvare universalismen i henhold til den franske tradisjonen og videre legge grunnlaget for en slagkraftig bevegelse med politisk innflytelse i det neste franske presidentvalget i 2022. Slike kunngjorte ambisjoner tiltrekker seg unektelig reaksjoner og motreaksjoner.
Allerede før tidsskriftet ble lansert i juni 2020 hevet kritiske røster i det franske medielandskapet stemmen da det ble annonsert at Onfray skulle gi ut et tidsskrift kalt Front Populaire og at det skulle handle om (nasjonal) suverenitet. Onfray og Front Populaire ble anklaget for å tiltrekke seg og være et talerør for ytterliggående politiske holdninger og synspunkter – inkludert ytre høyre. Denne kritikken var nok for det meste uberettiget, og mye av kritikken faller på sin egen urimelighet da den ble ytret før tidsskriftet hadde fått trykket sitt første nummer – altså før noen i det hele tatt hadde fått muligheten til å lese tidsskriftet. Til tross for kritikken ble lanseringen av tidsskriftet en stor suksess.
Første nummer av tidsskriftet Front Populaire ble solgt i over 70 000 eksemplarer, og det ble tidlig notert over 45 000 abonnenter – hvilket utvilsomt er en kommersiell suksess. I tillegg til skribenter i form av filosofer, forfattere, politikere, men også andre tenkere og intellektuelle, karakteriseres tidsskriftet også av en åpenhet for bidrag fra menigmann og -kvinne, og hvem som helst kan sende inn sine klager (doléances)[15] om aktuelle saker til tidsskriftet. Dette blir så registrert og eventuelt publisert på nettsiden til tidsskriftet (frontpopulaire.fr). Tidsskriftet kommer altså ut i en trykket utgave, såvel som elektronisk på tidsskriftets nettsider, samtidig som det finnes enda flere bidrag og mer stoff på nettsidene utover dette.
Dette kan sies å være i forlengelsen av Onfrays stadig større tilstedeværelse på Internett. Siden 2016 har Onfray hatt sin egen nettside (michelonfray.com) og sitt eget “WebTV” med et stort antall videoer (inkludert flere videoer fra Folkeuniversitetet i Caen), intervjuer og mer. Det kan altså sies at det skjer ting i det politiske landskapet i Frankrike. De gule vester-bevegelsen viste at det er samfunnsmessige bevegelser under overflaten som ikke alltid kommer til syne før samfunnstilstanden når et kritisk punkt. Onfray er lest, lyttet til, støttet og han gjør selv det han kan for å få frem stemmer som ellers ikke blir hørt, med det formål å gi suvereniteten tilbake til folket. Det ser ut som om Onfrays ambisjoner kan realiseres. Det kan være en ny samfunnsbevegelse på gang.
7. En ny samfunnsbevegelse? Front Populaire et compagnie
En ny samfunnsbevegelse var også det Onfray og hans kolleger i Front Populaire innså kunne realiseres, og de la dermed til rette for at den bevegelsen skulle få rom innenfor noen av de rammer som Onfray allerede hadde etablert gjennom tidsskriftet og sitt eget politiske forfatterskap.
Ut av tidsskriftet Front Populaire steg en spire for en mulig fremtidig folkebevegelse raskt til syne. 4. august 2020 ble Front Populaire et compagnie lansert som en assosiasjon for å kanalisere det sosiale og intellektuelle engasjementet til alle dem som fattet interesse for, eller fant tilhørighet til, Onfrays nye tidsskrift. Men hva så med fremtiden for denne mulige bevegelsen? Hva kan vi forvente oss? Og hva vil mannen fra provinsen, som nå er mannen i sentrum, Michel Onfray, kunne utrette? Kan det tenkes at Onfray selv vil presentere seg som kandidat til presidentvalget i 2022?
Selv om mange journalister har stilt ham spørsmålet, så har Onfray benektet planer om å stille som presidentkandidat i det neste presidentvalget i 2022 – det ville også være, etter min mening, en dårlig spådom å forestille seg Onfray som presidentkandidat da det hverken står til hans prosjekt eller karakter. Det som derimot kan hende, er at Onfrays bevegelse får frem en presidentkandidat han kunne støttet, selv om Onfray har forklart ved tidligere anledninger at han ikke har tro på en individuell frelserskikkelse i politikken (l'homme providentiel). Det gjelder altså ikke å finne en slik leder. Og dermed er det heller ikke, i hvert fall i Onfrays øyne, en svakhet om man ikke finner en slik leder. Lederskapet skal komme fra og bli representert gjennom et kollektiv, ikke et individ eller én politisk leder. [16]
Alle forventer at det skal stå mellom nåværende president Macron og Marine Le Pen i det neste presidentvalget i 2022. Men kan det komme et annet populistisk alternativ? Ikke Jean Luc Mélenchons La France insoumise – som hadde vind i seilene og ble sett på som en seriøs utfordrer ved forrige valg, men som nå dupper i vindstille farvann – men en politisk bevegelse og en kandidat som springer ut av Onfrays Front Populaire-prosjekt? Front Populaire et compagnie kan bli en viktig bevegelse frem mot presidentvalget i 2022. Enten Macron stiller til gjenvalg eller om han finner ut at han, på bakgrunn av nødvendige reformer og påfølgende hjemlig upopularitet, likesom sin forgjenger president François Hollande, vil avstå fra å stille til gjenvalg, vil det bli spennende å se om Onfray kan komme til å få innflytelse på Frankrikes gang inn i fremtiden. [17]
Konklusjon
Michel Onfray er en uortodoks skikkelse i det intellektuelle landskapet i Frankrike. En mann fra provinsen. En filosof som har holdt stand utenfor Paris, som ikke har gitt etter for det mest tiltrekkende av skimmer fra “Lysets by”, denne strålende stjernen i sentrum av Frankrike. Onfray har motstått mye av hovedstadens umiskjennelige og unektelig tiltrekningskraft på intellektuelle i Frankrike og verden for øvrig. Kanskje kunne man likeså godt si at Onfray har tent sitt eget lys, og flere og flere blir tiltrukket av dets skinnende utstråling. En ny stjerne på himmelen. Hvor sterkt kan denne stjernen skinne? Ender jakobinernes sentraliserte, intellektuelle sentrum, Paris, opp med å danse i bane med provinsenes skinnende lys inkarnert av girondinerne? Utfallet av denne himmellegemenes dans kan vanskelig forutses på dette tidspunkt. Men som Nikolaus Kopernikus så godt viste oss, så skal vi lære å observere himmelen før vi vet hvem som går i bane rundt hvem, og hvem som står i sentrum av systemet.
Enten man er enig eller uenig med Onfray, enten man liker ham eller ikke, så er han en stor røst, en selvstendig stemme, uten institusjonelle tilknytninger, som aldri har vært redd for å si det han mener og snakke mot makten. En konsistent stemme til en filosof med stabile overbevisninger over flere tiår. Den ildnende kraften, produktiviteten og røsten Onfray har vært kjent for er det ingen grunn til å tro vil slukkes uten videre.
Hva som skjer i Frankrike, et land med territorier på alle kontinenter, medlem i FNs sikkerhetsråd, atommakt, sentral og grunnleggende medlem av EU, verdens sjette største økonomi, verdens nest største maritime territorium, vil også påvirke verdens gang, og Norge. Vi må se til Frankrike, og vi må analysere og ta lærdom.
Hva lover alt dette for fremtiden, for presidentvalget i 2022, for venstresiden i årene som kommer? Dette forblir åpne spørsmål, og dermed desto mer interessante å stille seg og undersøke. Det skal i hvert fall bli unektelig spennende å følge Onfray, Front Populaire og bevegelsen Front Populaire et compagnie i tiden fremover. Kanskje er de tidlig ute på en ny politisk bølge av betydelige konsekvenser… Tiden vil vise.
Referanser
[1] Michel Onfray (2007) Vi trenger ikke Gud. En håndbok i ateologi (oversatt av Erik Thorstensen), Oslo: Kagge Forlag. Dette er én av Onfrays mest kjente og solgte bøker på fransk. I Norge fikk oversettelsen lite oppmerksomhet.
[2] “Les implications éthiques et politiques des pensées négatives de Schopenhauer à Spengler” (fritt oversatt til “De etiske og politiske implikasjonene av negativ tenkning fra Schopenhauer til Spengler”) (1986) under veiledning av Prof. Simone Goyard-Fabre (http://www.theses.fr/1986CAEN1010).
[3] Se blant annet Onfray (2017a).
[4] Kan særlig nevnes blant annet dagsavisene Libération og Le Monde. Mens ukeavisen Marianne derimot har til tider forsvart Onfray.
[5] Se også Jacques Lacans posisjon i fransk tenkning og i det franske samfunn.
[6] “Je n'imagine pas la philosophie sans la vie philosophique, et la vie philosophique sans le roman autobiographique qui l'accompagne, la rend possible et témoigne de l'authenticité du projet. Une existence doit produire une œuvre exactement comme en retour une œuvre doit générer une existence.” Onfray, 2000).
[7] Som tar utgangspunkt i den tyske historiker og filosof Oswald Spenglers (1880-1936) tese og historie-modell om at enhver kultur er en superorganisme (en idé som ligner på Aristoteles’ politiske naturalisme som forfekter at en polis er en naturlig entitet), med en begrenset og forutsigbar levetid (Spengler 1991). Dette legger seg inn i rekken av senere tenkere som har skrevet om sivilisasjoners forfall, slik som Samuel P. Huntington i sitt svar (Huntington, 1996) til Francis Fukuyamas tese om at verden hadde kommet til sitt endepunkt i Hegeliansk forstand (Fukuyama, 1992).
[8] Et utvalg: Politique du rebelle : Traité de résistance et d'insoumission, Paris, Grasset, 1997; Le Miroir aux alouettes : Principes d'athéisme social, Paris, Plon, 2016; Décoloniser les provinces : Contribution aux présidentielles, Paris, L'Observatoire, 2017; L'Impensé de la gauche : Autour d'un Carnet soviétique, Paris, Galilée, 2019; Grandeur du petit peuple : Heurs et malheurs des Gilets jaunes, Paris, Albin Michel, 2020; De Gaulle / Mitterrand : Les Vies parallèles, Paris, Robert Laffont, novembre 2020
[9] Et utvalg: L'Œil nomade : La Peinture de Jacques Pasquier, Bédée, Folle Avoine, 1993; Archéologie du présent : Manifeste pour une esthétique cynique, Paris, Grasset/Adam Biro, 2003; La Danse des simulacres : Une philosophie du goût (édition établie par Henri de Monvallier), Paris, Robert Laffont, coll. « Bouquins », 2019.
[10] Et utvalg: Ars Moriendi : Cent petits tableaux sur les avantages et les inconvénients de la mort, Bédée, Folle Avoine, 1994; La Sagesse des abeilles : Première leçon de Démocrite (ill. Robert Combas), Paris, Galilée, 2012; Avant le silence : Haïkus d'une année, Paris, Galilée, 2014; Au pied du volcan : Poèmes pierrotins, Paris, Galilée, 2019.
[11] Et utvalg: À côté du désir d'éternité : Fragments d'Égypte (fotograf Alain Szczuczynski), Bordeaux, Mollat, 1998; Esthétique du pôle Nord : Stèles hyperboréennes (fotograf Alain Szczuczynski), Paris, Grasset, 2002; Le Chemin de la Garenne, Paris, Gallimard, 2019.
[12] Se for eksempel Onfray, Michel, Décoloniser les provinces : Contribution aux présidentielles, Paris, L'Observatoire, 2017.
[13] Norsk: “Selvstendighet!” (fritt oversatt).
[14] Norsk: “Den dype staten: den sanne makt å bekjempe” (fritt oversatt).
[15] Norsk: “Den franske egenart og folkesjel: Det som får oss til å elske Frankrike” (fritt oversatt).
[16] Les cahiers de doléances var listene over klager som ble utarbeidet av hver av de tre stender i Frankrike mellom mars og april 1789, året da Den franske revolusjonen begynte.
[16] Se for eksempel https://www.lepoint.fr/politique/la-gauche-germanopratine-est-autant-de-gauche-que-le-pape-un-athee-forcene-06-06-2020-2378683_20.php.
[17] En tanke for videre analyse av denne bevegelsen Front Populaire et compagnie, for å forstå den og dens grunnlegger, kan være kan være at man for en gangs skyld anvender Onfrays egen metode på ham selv: en genealogisk, biografisk analyse av Front Populaire et compagnie.
Litteraturliste
Fukuyama, Francis (1992) The End of History and the Last Man, New York: Free Press.
Huntington, Samuel P. (1996) The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order, New York: Simon & Schuster.
Onfray, Michel (1995) La Raison gourmande : Philosophie du goût, Paris, Grasset.
Onfray, Michel (1997) Politique du rebelle : Traité de résistance et d'insoumission, Paris: Grasset.
Onfray, Michel (2000) Théorie du corps amoureux : Pour une érotique solaire, Paris: Grasset.
Onfray, Michel (2005) Traité d'athéologie : Physique de la métaphysique, Paris: Grasset.
Onfray, Michel (2010) Le Crépuscule d'une idole : L'Affabulation freudienne, Paris: Grasset.
Onfray, Michel (2012a) L'Ordre libertaire : La Vie philosophique d'Albert Camus, Paris: Flammarion.
Onfray, Michel (2015) Cosmos : Une ontologie matérialiste, Paris: Flammarion.
Onfray, Michel (2016) Le Miroir aux alouettes : Principes d'athéisme social, Paris: Plon.
Onfray, Michel (2017a) Décoloniser les provinces : Contribution aux présidentielles, Paris: L'Observatoire.
Onfray, Michel (2017b) Décadence : Vie et mort du judéo-christianisme, Paris: Flammarion.
Onfray, Michel (2018a) Solstice d'hiver : Alain, les Juifs, Hitler et l'Occupation, Paris: L'Observatoire.
Onfray, Michel (2018b) Le Deuil de la mélancolie : Récit intime, Paris: Robert Laffont.
Onfray, Michel (2019a) Sagesse : Savoir vivre au pied d'un volcan, Paris: Albin Michel/Flammarion.
Onfray, Michel (2019b) L'Impensé de la gauche : Autour d'un Carnet soviétique, Paris: Galilée.
Onfray, Michel (2020) De Gaulle / Mitterrand : Les Vies parallèles, Paris: Robert Laffont.
Spengler, Oswald (1991) The Decline of the West (edited by Arthur Helps and Helmut Werner. Translated by Charles F. Atkinson. Preface by H. Stuart. Hughes) New York: Oxford University Press.