Marsdals metode


Av Tarjei Ellingsen Røsvoll



Kan venstresiden spinne seg til en seier over høyrepopulismen?



Magnus Marsdal har i boken Listhaugs metode forsøkt å gi venstresida en håndbok mot høyrepopulismen. Boka forsøker i utgangspunktet å gi venstresida en vei mellom to grøfter: På den ene siden den rene fokuseringen på 'verdispørsmål' der all politikk handler om å kjempe for minoriteters rettigheter, og på den andre siden en 'arbeiderisme' som fetisjerer arbeiderklassens rolle i samfunnet. Marsdal plasserer seg i midten ved å foreslå at venstresiden kan bekjempe høyresiden ved å kjempe for sosialdemokratisk politikk og samtidig ta visse — men ikke alle — kamper mot høyrepopulisters rasistiske (med mer) utsagn. Slik sett er bokas hovedbudskap greit nok. Det trengs en mellomting, og det kan alle være enig i.


Bokens budskap er såpass selvsagt, fordi det etter mitt syn representerer synet til en majoritet på den norske venstresiden. Marsdal kan slik sett sies å 'oppsummere tidsånden'. Av den grunn er det verdt å undersøke hvorforMarsdal når de konklusjonene han gjør, og videre, undersøke detaljene i den strategien han foreslår. For til syvende og sist er spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha lest boken flere ganger: Kan venstresiden spinne seg til en seier over høyrepopulismen?


Kritikken vil bestå i tre steg.[i] For det første er det nødvendig å ta spesielt tak i en form for retorikk Marsdal har adoptert fra det som ofte kalles den nye høyresiden. Marsdal argumenterer nemlig, i likhet med det mange på venstresiden har gjort siden midten av 90-tallet, for at venstresiden på ulike måter ikke tør å snakke om de såkalte problemene med innvandring, konkret uttrykt ved at man avviser kulturforklaringer på sedelighetskriminalitet. Denne retoriske strategien er effektiv og appellerende, og ved å gå nøye gjennom argumentasjonen håper jeg å kunne forklare hvorfor, og hvorfor det er problematisk.


For det andre er det et paradoks at i en bok om høyrepopulisme skriver Marsdal knapt et ord om innvandringspolitikken i Norge. Mer generelt kan vi si at Marsdal i for liten grad forstår hvordan det norske samfunnet har sementert rasialiserende[ii] institusjoner som skaper grunnlaget for høyrepopulismens strategi, og at konsekvensen av dette er at boken ikke argumenterer for at venstresiden skal konfrontere høyrepopulismen på deres kjernesaker. Dette er etter mitt syn det største strategiske feilsteget.


For det tredje mener jeg at de to problemene ovenfor delvis kan forklares og forstås som en konsekvens av Marsdals grunnleggende analyse, en analyse han deler med mange. Jeg argumenterer derfor mot at venstresiden bør definere visse saker som 'verdipolitikk' og andre saker som 'interessepolitikk', ettersom denne motsetningen ikke egentlig beskriver men skaper og definerer en politisk virkelighet der visse saker fremstår mindre viktige enn andre, til tross for at de på ingen måte behøver å være det.





Liksom-tabuet


Opptil flere steder peker Marsdal - og dette er vanlig å gjøre - på spørsmål som venstresiden angivelig ikke tør eller ønsker å diskutere. Problemet er bare, som jeg vil vise, at venstresiden ikke har noen spesielt stor berøringsangst i innvandringsspørsmål. Tvert om er selve tanken om at en selvutnevnt "god" venstreside som dysser ned debatt på disse punktene, en av de mest vesentlige retoriske strategiene til den populistiske (og andre deler av) høyresiden.[iii]Det er med andre ord en del av Listhaugs metode som Marsdal har oversett.


Blant annet hevder Marsdal at venstresiden ikke skal "stikke hodet i sanden og late som det ikke finnes problemer knyttet til innvandring."[iv] Jeg vet ikke hva Marsdal har tenkt for sin egen del, men det jeg vet er at norsk venstreside i lang tid har anerkjent "problemer knyttet til innvandring". For eksempel var det Arbeiderpartiet som innførte innvandringsstopp i 1975. Han skriver - polemisk - at man ikke er tjent med "tabubelagte no-go-zones", og mener det må være "... lov å snakke om dem".[v] Marsdal viser til at både forfatter og forlag følte "et visst ubehag" da journalist Ida Wangberg ga ut en bok om skolepolitikk som pekte på problemer med segregerte skoler i Oslo.[vi]


Å underbygge et fravær av diskusjon er naturligvis ingen enkel sak, men for meg som har fulgt den politiske debatten i en årrekke fremstår det som en høyst usannsynlig påstand at det ikke er "lov å snakke om" problemene med innvandring. På forskningsfeltet er det godt grunnlag for å hevde at man i hovedsak har forsket på problemene ved innvandring, slik Helge Hiram Jensen og Geir Tore Brenne argumenterer for i Morgenbladet.[vii] Helt sentralt i flere diskusjoner om innvandring står Brochmann-utvalgene, og det første ble nedsatt av den rødgrønne regjeringen, med mandat om å vurdere innvandringens konsekvenser for velferdsmodellen i Norge.[viii] Mandatet skulle også se direkte på konsekvensene innvandringen hadde for både lønnsdannelsen, stabiliteten til universelle velferdsordninger, og foreslå ny politikk på denne bakgrunn, med mer. I de røde partienes partiprogrammer finner man også vanligvis kapitler om innvandring og integrering, der SVs program 2017-2021 for eksempel skriver at det er "utfordringer vi må jobbe med" og "ta på alvor", som "kvinners deltakelse i arbeidslivet", "æreskultur", og at "barnehager, skoler og arbeidsplasser er viktige fellesarenaer for å skape en felles forståelse av samfunnets verdier …", med politikk som eksplisitt er ment å bøte på segregeringsproblem.[ix] Det fremstår altså usannsynlig at venstresiden ikke snakker om eller anerkjenner problemer ved innvandring.


Marsdal mener imidlertid at et eksempel på noe venstresiden ikke tør eller vil snakke om er at "... menn fra land på det afrikanske kontinentet synes å være overrepresentert blant gjerningspersonene, i forhold til sin andel av befolkningen, i statistikken for voldtekt i Norge."[x] Marsdal hevder så at en "typisk respons" fra venstresiden er å "... peke mot andre sosiale og økonmiske faktorer og avvise at dette kan ha noe med kulturforskjeller å gjøre."[xi] Marsdal argumenterer så for at dette er dumt, fordi vi "kulturforklarer" voldtekt for øvrig ved å peke på "... kjønnsroller, kvinnesyn og mannskultur." Og i så fall er det dumt å "... avvise kulturelle forklaringer for andre grupper, der vi vet at kvinnekampen og likestillingen står mye svakere enn i vår kultur."[xii] Dette leder til et overordnet poeng om at venstresiden ikke bør være forutinntatte, og at vi bør "... lære om striden til dem som kjemper for frigjøring og bidra med fellesskapets ressurser i den kampen."[xiii]


Marsdal underbygger heller ikke dette poenget spesielt godt, all den tid han ikke fremlegger dokumentasjon på at venstresiden faktisk avviser 'kulturforklaringer'.[xiv] Det samme gjelder selve poenget om at ikke-norskfødte begår flere voldtekter, som Marsdal bare underbygger med en note til en Kripos-rapport der overrepresentasjonen bortforklares som en følge av at innvandrere er overrepresenterte blant unge menn (som igjen er overrepresenterte blant voldtektsanmeldelser).[xv] Rapporten nevner også en SSB-rapport om seksuallovbrudd mer generelt, som konkluderte med at det var små forskjeller. Dette kan naturligvis forklares på mange måter: En nærliggende forklaring er at å måle overrepresentasjon blant befolkningen mot lovbrudd begått av personer uten statsborgerskap eller annet fødeland risikerer å 'telle med' tilreisende personer, som egentlig burde vært holdt utenfor dersom vi vurderer om en nasjonal del av befolkningen er overrepresentert.


Det mer underliggende problemet er imidlertid spørsmålet: Hvorfor er det Marsdal har argumentert for viktig? Tolket i beste mening, så ønsker han å løse problemer som både innvandrere og ikke-innvandrere møter, uten forutinntatthet. Og dette er jo selvsagt. Men nettopp derfor er det underlig at Marsdal ikke tar kritikken av måten denne debatten blir ført på alvorlig. Istedenfor å argumentere for at venstresiden bør gå inn i debatten på de premissene Marsdal trekker opp, så antyder han at det er fordi man er redd, og ønsker å "stikke hodet i sanden". Derfor ender han også opp med å argumentere for at venstresiden bør akseptere en debatt basert på begrepet "kultur" som årsak, og kategorien "afrikanske menn" som statistisk referansegruppe. Her har vi altså lagt rammene for debatten, nemlig at det eksisterer "problemer med innvandring", og at "kultur" er en (mulig) forklaring på overrepresentasjon blant "afrikanske menn".


Dette er velkjente talepunkter. Innvandrere, spesielt muslimer, har siden årtusenskiftet blitt rasialisert, spesielt gjennom antagelsen om at de har en annen kultur enn "oss". Kjønns- og seksualitetslikestilling samt 'liberale verdier' som ytringsfirhet, har i utpreget grad blitt brukt som målestokk på hvor "godt integrert" innvandrerbefolkningen (en mildt sagt ikke-homogen masse), passer inn i 'våre' samfunn.[xvi] Å akseptere disse premissene er ikke å stå solidarisk med innvandrere, ei heller å være opptatt av sannhetssøken, men heller å gi opp kampen om på hvilke måter disse debattene skal føres.[xvii]


Problemet er grunnleggende sett at Marsdal underkjenner at en del av den sannhetssøkende diskusjonen offentligheten gjennomgår, også inkluderer hvilke spørsmål vi stiller, hvilke begreper som brukes, og hva som er gyldige slutninger dersom vi bruker visse begreper. Og det er nettopp dette som er tvistetema her - og der det finnes godt akademisk belegg for å hevde at akkurat den typen påstand Marsdal mener venstresiden ikke bør avvise "a priori", er en problematisk påstand, ettersom den ikke i realiteten lar seg prøve empirisk. Hvordan skal man vise en årsakssammenheng mellom "kultur" og de fenomener man forsøker å forklare overrepresentasjonen til?[xviii]


Dette blir desto mer problematisk av at ideen om innvandreres (spesielt muslimers) "kultur", ikke bare er et nøytralt teknisk begrep.[xix] Det er snarere et sterkt ladet ideologisk begrep, som har blitt brukt av den nye høyresiden i deres reformasjon av moderne nasjonalisme, bl.a. i kjente bøker som Huntingtons Clash of Civilizations, og en rekke andre.[xx] Ikke bare argumenterer Marsdal for at venstresiden bør akseptere disse rammene, han gir sin egen argumentasjon styrke ved å presentere sin posisjon som mothegemonisk til en naiv anti-rasisme. Dermed adopterer han helt og holdent to av de sentrale retoriske strategiene til den ytre høyresiden: Det er problemer med innvandreres kultur, og venstresiden forsøker å stilne diskusjon om disse.[xxi] Snarere enn å være nysgjerrig på hvorfor aktører på venstresiden og i akademia mener akkurat en slik kritisk holdning er viktig, så antar Marsdal bare at det er et resultat av et indre ønske om å fremstå eller være "god", å ikke være rasistisk, eller andre motivasjoner som kritikken av selve debatten bare vikarierer for.


Marsdal har derfor ikke egentlig har avdekket noen blindsone hos venstresiden - om vi så aksepterer de fleste av hans premisser om at det eksisterer en slik - men heller demonstrert sin egen blindsone for hva sannhetssøken går ut på, og begrepenes rolle i vår forståelse av sannheten. Heller enn å gi oss opplyst selvrefleksjon, videreformidler han derfor bare en mer vennlig formulert versjon av høyrepopulismens trope om den naive venstresiden som tilsidesetter vitenskapen av hensyn til "de undertrykte".[xxii]


Kan man skrive en bok om høyrepopulisme uten å diskutere rasisme og innvandringspolitikk?


Om det bare var manglende kunnskap om hvordan sannhet produseres som var problemet, så hadde jeg kanskje ikke skrevet denne kritikken. Men det er det ikke. Marsdal skriver nemlig en håndbok om høyrepopulisme - fra et presumtivt radikalt venstresideperspektiv - der han i nærmest parodisk forstand foreslår at 'velferd uten profitt' skal være en god kampsak.[xxiii] Gjennomgående er det nemlig slik at Marsdal kanskje først og fremst er interessert i hvordan venstresiden kan spinne valgkampen på en slik måte at vi vinner det kommende valget, og slik 'bekjemper' høyrepopulismen. Som jeg kommer tilbake til under, er nemlig ett av Marsdals sentrale poeng at venstresiden bør fokusere på såkalt 'materiell' politikk til fortrengsel for 'verdipolitikk', ved å for eksempel peke på at Listhaug påstår å kjempe den lille manns sak, men egentlig støtter opp om en liten rik elite.[xxiv] Derimot vier han knapt et ord til hvilken innvandringspolitikk venstresiden bør føre, eller hvordan man skal gjøre noe med rasismen som er institusjonalisert i samfunnet.


Det er nemlig ganske påfallende at Marsdals "solidaritet" med innvandrere, først og fremst blir eksemplifisert ved at vi skal være solidariske med dem i deres kamp for å bekjempe sin egen kvinneundertrykkelse, sin egne vold i hjemmet, og deres egen sedelighetskriminalitet.[xxv] Foruten disse områdene, så er Marsdals politikk for innvandrere basert på at de og resten av arbeiderklassen har felles interesser mot en økonomisk elite, for eksempel ved å kritisere Frps investorvennlige boligpolitikk.[xxvi] Og dette stemmer selvsagt, men det har også vært sant i alle tider, uten at det har vært tilstrekkelig til å mobilisere på bakgrunn av. Velferd uten profitt har også vært en viktig kampsak i mange år, uten at det har gitt venstresiden store seire.


Marsdal tar rasisme på alvor, det er ikke problemet. Han bruker lang tid på å argumentere for at den ortodokse tanken om arbeiderklassen som den 'viktigste' klassen, hører fortiden til, og har et kapittel der han kritiserer den danske innvandrings- og integreringspolitikken.[xxvii] Problemet er at Marsdal - i likhet med mange innenfor venstresidens institusjoner - ikke forstår moderne rasisme godt nok. Det nærmeste Marsdal kommer, er i sin diskusjon av Danmark. Han peker der på den eksplisitte rasismen som kommer fra dansk regjeringshold,[xxviii] og peker også til at måten man snakker om innvandrere som at de "... mangler vår arbeidsmoral …" eller "... utnytter vårt system", innebærer å la seg "... fange inn av høyrepopulismens fremstilling …"[xxix] Her identifiserer han altså den typen retorikk som jeg ovenfor har nevnt - men uten å samtidig se hvordan den mer moderate versjonen man finner på venstresiden er en viktig del av puslespillet, som gir støtte til høyrepopulismens mer eksplisitte versjon, og grobunn for sosialdemokratisk paternalistisk 'håndtering' av 'problemene med innvandring'.


Jeg tror nemlig at den største og viktigste grunnen til at venstresiden taper i innvandringsdebatter er at venstresiden hverken kan nok om innvandring og rasisme, eller tar det tilstrekkelig på alvor som et politikkområde. Det er få aktører på venstresiden som utfordrer at vi har internering av uskyldige mennesker, deriblant barn, på Trandum.[xxx] Det er få som stiller spørsmål ved institusjonene i utlendingsforvaltningen, når personer blir satt i sansedeprivasjonsmaske. Det finnes knapt en analyse av hvordan moderne grensepolitikk er strukturert, og at grenser har utviklet seg til å bli en selekteringsmekanisme, der velstående personer er garantert inngang, mens fattige personer fra land vi har utnyttet blir brutalt drevet vekk, eller kastet inn i et kafkask byråkrati, der vi for eksempel den dag i dag ikke slipper inn forfulgte homofile dersom vi mener at det er sannsynlig at de vil holde seg i skapet når de sendes hjem. Det samme ser vi med EØS-innvandring, der partier på høyre- og venstresiden kan enes om at fri bevegelighet er en uting, hvilket har resultert i NAV-skandalen og mer. I begge tilfeller er venstresiden av den oppfatning av at innvandringen er et problem som må håndteres, formes, begrenses, styres og kontrolleres. Ikke på noe tidspunkt argumenterer noen for at asylsøkere, flyktninger eller arbeidsinnvandrere er mennesker på lik linje med alle andre, og trekker de politiske konsekvensene av dette standpunktet.


Nettopp den institusjonaliserte selekteringen av ulike befolkningsgrupper, er en viktig del av den moderne nasjonalstatens institusjonaliserte rasisme. Dette handler ikke bare om den åpenlyse og moralsk forkastelige undertrykkelsen vi foretar av arbeiderklassen fra det globale sør. Det handler grunnleggende sett om å forstå rasisme som noe mer og annet enn bare ideer i menneskers hoder, eller ideologier bak politiske partier.[xxxi]


For mens Marsdal argumenterer for at arbeiderklassen er unik i den forstand at det er den eneste klassen som ikke kan likestilles, i motsetning til "[a]ndre grupper, som kvinner, minoriteter, homofile …",[xxxii] så er dette bare sant innenfor en nasjonal kontekst. For inntil videre er det fortsatt slik at ikke-norske statsborgere er en egen rettslig kategori, som vi tillater oss av såkalte 'innvandringsregulerende hensyn' å behandle annerledes hver eneste dag.[xxxiii] Selv personer som har etablert seg i Norge og bodd her lengre enn min levetid, må møte hos UDI og dokumentere grunnlaget for sitt opphold. Folk som har kommet hit får ikke hente familien sin, med mindre de tjener mer enn minstelønn (og attpåtil får de ikke godkjent utdanningen sin). Over hele Europa vokser egne kriminalsystemer for innvandrere frem, i Norge inkludert, med Trandum som et grelt eksempel.[xxxiv] Den institusjonaliserte differensieringen mellom ulike befolkningsgrupper er den mest åpenbare forklaringen på hvorfor det oppstår "problemer" med innvandrere (det er per definisjon på grunn av slike institusjonaliserte skiller at det gir mening å snakke om gruppen overhodet), men ikke på noe tidspunkt tar Marsdal til orde for å forandre noe på det, eller utvikle en kommunikasjonstrategi for å forklare viktigheten av det.[xxxv] Og her er han helt på linje med en stor del av venstresiden.


Det er årsaken til høyrepopulismens vekst: Den møter ingen motstand på sine kjernesaker, og deres rasialiserende retorikk har et direkte og utvetydig grunnlag i den rasialiserende praksisen som den norske stat baserer seg på. Naturligvis kan ikke Marsdal skrive en bok om hvordan alle disse konkrete problemene skal løses, og hva som er alternativer. Men det nevnes ikke som et sted venstresiden må ta opp kampen mot høyrepopulismen. Marsdals håndbok mot høyrepopulismen ønsker å gi oss den lette veien ut - politisk kommunikasjon som unngår spørsmålene vi trenger svar på.[xxxvi] Det vi trenger er heller en virkelig solidaritet, som nekter å anerkjenne høyrepopulismens premisser,[xxxvii] tar opp kampen for grunnleggende demokratiske verdier som kulturell pluralisme, rettssikkerhet også for innvandrere (selv kriminelle innvandrere), og en velferdsstat som faktisk er til for alle.


Skal man få til dette, trenger man sterkere lut enn det jeg har karakterisert som spinn. Da trenger vi solide politiske analyser, med et gjennomarbeidet tankegods, som kan gi svar på de spørsmål og utfordringer som høyrepopulistene stiller oss overfor. Det er flere punkter der dette mangler i Marsdals analyse.


Enkelte steder handler det om uheldige formuleringer, som når Marsdal peker på en avpolitisering av viktige spørsmål. Ett av eksemplene han bruker er: "Hvorvidt vi skal slippe løs hundretusener av underbetalte østeuropeere i norsk industri og byggenæring …".[xxxviii] Denne typen retoriske vendinger reduserer andre lands befolkning til en ansiktsløs og ukontrollert masse, heller enn folk med likeverdige behov og ønsker som alle andre.


Et annet eksempel på lemfeldighet er Marsdals omtale av det verdifulle i marxistisk analyse som at den legger "... vekt på den politiske stridens materielle grunnlag - interessekampen."[xxxix] Dersom interessekamp faktisk var det sentrale for Marx, hadde vi lettere kunne brukt forfattere som høyrepopulismens gudfar Carl Schmitt, som nettopp så politikken som definert av skillet mellom venner og fiender, eller andre forfattere i samme politisk-filosofiske tradisjon.[xl] Tvert om er Marx en av tenkerne som nettopp kritiserer selve interessebegrepet slik det vanligvis forstås, og som åpner for en teoretisk forståelse av hvordan kapitalismen som samfunnssystem former og skaper interesser hos enkeltindividet.. Dette står i kontrast til liberalismen, der de rene, uformidlede interessene forutsettes, og teorien bygges på dette grunnlag. Det Marsdal henter fra Marx, er dermed lite mindre enn liberal pluralisme, der politikken består av interessekamp mellom ulike grupper. Om det er venstresidens ideologiske grunnlag, kommer vi ikke langt.


Dette grunnproblemet finner man også i de mer gjennomtenkte delene av Marsdals analyse. Marsdals strategi går nemlig grovt sagt ut på at venstresiden må fronte såkalt interesse- eller materiell politikk, heller enn såkalt verdipolitikk, for å vinne velgere fra Frp.[xli] Han bruker her det sosiologiske verktøyet SOSIORASTER, for å påstå at venstresidens velgere i første rekke tilhører personer med mye kulturell kapital, mens høyresidevelgere legger større vekt på økonomisk kapital.[xlii] Begge sider av politikken rekrutterer fra dem med mye økonomisk og kulturell kapital, men Frp er spesielt dyktige på å rekruttere dem med lite økonomisk og kulturell kapital, spesielt mannlige arbeidere i privat sektor. Listhaug er ekspert på å sette en lite bemidlet arbeiderklasse opp mot de øvre sjiktene av den kulturelle kapitalen. Poenget er at venstresiden bør orientere sin politikk i retning av mer materielle spørsmål som kan tiltrekke seg velgere fra denne gruppen gjennom å føre en mer interesse- enn verdiladet politikk.[xliii]


Problemet er bare at selve skillet mellom verdipolitikk og interessepolitikk enten er banalt, eller særdeles problematisk. Jeg vil nemlig hevde at dikotomien mellom verdier og interesser, eller for den del det materielle og det ideelle, ikke er presise begreper vi kan bruke for å skille mellom ulike saker, men snarere det vi kan kalle 'omtvistede begreper' - begreper som stadig formes av hva vi som samfunn mener er viktig og ikke. Dersom vi forsøker å si hva som er "verdipolitikk" ender vi nemlig enten opp med noe som i realiteten betyr "lite viktig" - for eksempel er Frps opphevelse av lakrispipeforbudet en typisk verdipolitisk sak, men substansen i saken er likevel banal. Det samme gjelder spørsmål om politikere skal oppfordre, enten bare rent muntlig eller gjennom en liten avgift, til mindre kjøttspising. Denne saken kan godt kalles en verdipolitisk sak, men det er først og fremst en lite viktig sak, som vekker følelsen av at politikere ikke egentlig ønsker å gjøre noe for vanlige folk.


Motsatt kunne vi imidlertid sett for oss at begge disse sakene ble transformert til mer substansielle og viktige saker, som et spørsmål om i hvilken grad staten skal utforme spesifikke regulatoriske instrumenter for hvilke dagligvarer som kan selges, eller hvordan vi skal utforme matforsyningsinfrastrukturen i Norge for fremtiden. I begge disse tilfeller er det store samfunnsinteresser i spill, og å kalle det "verdipolitikk" gir ikke lenger mening. Dermed ser vi at distinksjonen mellom verdi- og interessepolitikk ikke er kvalitativ, men kvantitativ, dvs. det er ikke en horisontal og vertikal akse slik Marsdal hevder, men snarere en gradert skala over intensiteten på den politiske konflikten.[xliv]


Et slikt skjema gir også langt mer mening dersom vi bruker det for å forstå spørsmål som ofte kategoriseres som verdipolitiske. For eksempel blir likestilling, homofiles frigjøring, eller innvandringspolitikk ofte kategorisert som verdipolitiske saker - og derfor som bagateller venstresiden ikke behøver å bruke mye krefter på (uten at Marsdal nødvendigvis hevder dette). Og ofte kan disse sakene nettopp være relativt bagatellmessig dersom man ser på dem enkeltvis (f.eks når venstresiden mobiliserer for å hjelpe en konkret familie som skal deporteres, eller benken med navnet til Carl von Linné), men dette er i stor utstrekning nettopp fordi det mangler en samlet og kraftfull politisk bevegelse som kan støtte opp under dem og gjøre dem langt mer kraftfulle.


#metoo var for eksempel en kamp ført av og for kvinner som allerede var relativt høyt oppe i samfunnslivet - politikere, journalister, kulturarbeidere - men en venstreside som så det "interessepolitiske" potensialet kunne naturligvis politisert denne saken i ennå større grad, og gjort det til en kamp som omfattet alle sider av kvinners stilling i arbeidslivet, med søkelys på spørsmål som lavtlønte kvinners avhengighet av sin sjef, en kamp mot arbeidsgivers styringsrett, og så videre.[xlv] Man kunne med andre ord gjort det som fremsto som en verdimessig kamp, om til en reell interessekamp (igjen uten at Marsdal hevder #metoo er en verdikamp).


Hovedpoenget er dette: Det er venstresiden selv som (riktignok innenfor rammer man ikke bestemmer over, som rådende politiske diskurser, mediene, osv.) bestemmer hva som er interessekamper og hva som er verdikamper. Det er helt korrekt observert av Marsdal at bagatellmessige saker er noe høyrepopulismen tjener mye på, men dette er i alle tilfeller en konsekvens av at venstresiden ikke har gjort noe stort ut av denne bagatellen, for eksempel at vi ikke har gjort kjøttfri mandag om til et landbruksoppgjør som tar matforsyning, makten til dagligvarekjedene og bøndenes inntekter i betraktning.


Basert på denne innsikten blir også problemet med Marsdals inndeling tydelig. Verdipolitikk - eller identitetspolitikk, kulturkrig, politisk korrekthet, som høyrepopulistene selv ofte kaller det - er nemlig en merkelapp som settes på visse politiske prosjekter. Og denne kategoriseringen skjer ikke bare av høyresiden, den brukes aktivt av de fleste (meg selv inkludert). Det er et begrep som fungerer ved å bagatellisere visse kamper som mindre viktige, og inndelingen mellom interesser og verdier tjener som et sentralt grunnlag for denne strategien. Det forhindrer oss fra å se etter potensialet i politiske saker, enten det er transbevegelsens kamp mot kjønnsstrukturene i samfunnet, 'rabiate studenter' sine forsøk på å dekolonisere pensum, eller Grorudbefolkningens ønsker om å fjerne en benk. Heller enn å møte disse med en holdning om at dette er unyttig verdipolitikk som dreier valgkampen i høyrepopulismens favør, må en se på det som essensielle kamper som potensielt hjelper oss å mobilisere flere, til stadig mer, og i stadig større fellesskap, dersom man er i stand til å samle folk rundt dem og utrette noe mer.


Som Linn Herning poengterte i Klassekampen er det nemlig ikke slik at fordi noe fremstår merkelig, så er det uviktig. Lønnsoppgjørets språk er uforståelig for den uinnvidde, og om lærerne får 2.7 eller 2.8 prosent lønnsøkning er åpenbart ikke av avgjørende betydning for samfunnet vårt. Lærerne selv opplever det også ofte som et spørsmål om verdighet — og offentligheten anerkjenner dette. Årsaken er selvsagt at fagbevegelsen (med rette) har fått etablert seg som den gruppen som konsekvent betraktes som interessepolitikkens kjerne. Dermed ser alle (på venstresiden, i alle fall) intuitivt den større sammenhengen som den enkelte arbeidskamp inngår i.


På samme måte bør vi se det radikale potensialet i langt flere kamper, og arbeide for å gjøre dem til en del av den større sammenhengen som venstresiden i Norge utgjør. Skal vi oppnå det, må vi problematisere den merkelappen som tillater oss å betrakte det ene som mer, og det andre som mindre viktig, eller i alle fall forstå at det er vår egen unnfallenhet som tillater oss å definere transbevegelsens kamp mot TERFer som noe vi bare må akseptere, mens vi selvsagt ikke hadde sagt at vi bare må tåle Akademikernes instendige kamp for lokale forhandlinger.[xlvi]


Alle de tre underoverskriftene henger naturligvis sammen. Slik jeg ser det bommer Marsdals analyse til syvende og sist fordi han forstår innvandringspolitikk som i første rekke en verdipolitisk kamp, ikke en radikal interessekamp. Det grunnleggende problemet er derfor aksepten av paradigmet der begrepet verdipolitikk kan brukes for å kategorisere ulike saker som uverdige vår oppmerksomhet. Dette demonstrerer Marsdal ved å knapt skrive noe om hvordan venstresiden skal håndtere elementære bestanddeler av høyrepopulismens grunnlag, og ved å aktivt gå inn for at vi bør oppgi kampen om hvilke begreper vi bruker for å analysere samfunnet, og adoptere høyrepopulismens analytiske ramme for "problemer ved innvandring". Heller enn å gå inn i disse diskusjonene antar Marsdal at det er på grunn av tabu og frykt for å fremstå som rasistisk, en antagelse som står helt i kjernen av den moderne høyrepopulismens retorikk.


Det grunnleggende problemet er at Marsdal til syvende og sist er alt for pessimistisk i sin kamp mot høyrepopulismen. For han må venstresiden balansere på en knivsegg mellom å kjempe for 'økonomiske' spørsmål' for å vinne valg, og å ta moralske oppgjør med høyrepopulismen, ikke gå aktivt inn for å reformere det norske samfunnet på en måte som gjør at rasisme og demonisering av Den andre, er en effektiv politisk strategi. Når det 'verdifulle' i Marx er begrenset som det er, er det kanskje ikke så rart. Profittfri velferd er en kampsak for venstresiden, men ikke for Arbeiderpartiet, og det er kanskje dem Marsdal vil påvirke. Derfor står også håndboken mot høyrepopulisme uten svar på om vi skal akseptere at Ap kanskje går inn for å deportere flyktninger til mottak i tredjeland.[xlvii]


Heller enn en håndbok mot høyrepopulismen, er det derfor en håndbok for sosialdemokratiske kommunikasjonsstrateger. For når punkt én i Marsdals strategi er å "... sørge for økonomisk trygghet og fremtidsro …", er det liten grunn til å tro at radikale forandringer står på menyen.[xlviii] Det faktum at venstresiden inntar en såpass defensiv stilling i relasjon til en voksende høyrepopulisme (som også sammenfaller med en kommende økonomisk nedgangstid, en konsolidering av statsmakten i den utøvende makt, og veksten i denne makten) er ikke et tegn på styrke, velvilje, eller et resultat av større innsikt. Det er hovmod fra en venstreside som har glemt hva som står på spill.



[i] Referanser til hvor i boken Marsdal skriver det ene og det andre kommer i selve kritikken. [ii] Ordet rasialiserende høres litt nytt og fremmedgjørende ut, men det er et godt ord som jeg vil bruke, fordi det presist betegner at personer ikke har en 'rase' de blir 'diskriminert' på bakgrunn av, men heller at rasisme er en praksis som påfører personer en hierarkisk plassering gjennom en rekke kompliserte selekteringsmekanismer. [iii] En utførlig beskrivelse av disse strategiene gis i Gavan Titley, Is Free Speech Racist?, Polity Press 2020, se bl.a. s. 59. [iv] Marsdal 2021 s. 92. [v] Marsdal 2021 s. 92. [vi] Marsdal 2021 s. 91. [vii] https://www.morgenbladet.no/ideer/kronikk/2019/08/23/migrasjonsforskningens-politisk-korrekte-skjevhet/. Se også forskningssammendraget fra 2017, ved et seminar ved NSfK i 2017, der det gis oversikt over statistikk på kriminalitet blant innvandrere, det publiseres gjennomsnittlig ett paper i året om dette, s. 28, https://www.nsfk.org/wp-content/uploads/sites/10/2018/11/Report-NSfK-Research-Seminar-2017.pdf#page=14 [viii] Brochmann I, NOU 2011:7 Velferd og migrasjon - den norske modellens framtid. [ix] Arbeidsprogram for Sosialistisk Venstreparti 2017-2021, s. 57 og 60. Arbeiderpartiets program har naturligvis også punkter langs samme linjer, se Arbeiderpartiets partiprogram 2021—2025 s. 109. [x] Marsdal 2021 s. 92. [xi] Marsdal 2021 s. 92-93. [xii] Marsdal 2021 s. 93. [xiii] Marsdal 2021 s. 94. [xiv] Arbeiderpartiets partiprogram skriver for eksempel at "Mange av dilemmaene vi møter i integreringsdebatten, knytter seg til situasjoner der frie mennesker skal velge hvordan de vil leve livet sitt, og opplever et sosialt og kulturelt press som begrenser den friheten." s. 109. [xv] Marsdal nevner ikke noe sidetall, men jeg antar han viser til side 18. [xvi] Titley 2020 beskriver også dette utførlig på s. 82 flg. Som han poengterer er dette en form for governmentality, en populasjonsstyrende teknikk, sml. også Fekete 2017 loc 1869. [xvii] Dette er ikke et poeng om vinklingen på debatten, men om selve sannhetskraften i de påstandene vi eventuelt diskuterer, og holdbarheten til de slutningene vi fører. Å bruke et begrep som "kultur" innebærer for eksempel å sammenfatte en uklar og stor mengde samfunnsfenomener med ulik kategoritilhørighet under samme begrep. Hvordan "kultur" kan være årsak til noe, og samtidig være felles for f.eks. hele gruppen "afrikanske menn" er høyst uklart, og noe som må avklares gjennom teoretiske diskusjoner. Nettopp derfor er "kulturforklaringer" generelt sterkt kritisert (i alle fall i mitt fagfelt komparativ rett, der 'rettskultur' ofte blir problematisert), og den som har lest litt feministisk teori vet at det ikke akkurat er vide begreper om kvantitativ data denne typen forskning først og fremst begir seg ut på: Feministisk teori er i utpreget grad teoretisk og kvalitativt orientert, og det er en god ting. At noen andre gjør feil, gjør ikke Marsdals poeng mer rett, slik at samfunnsdebatterende feministers generaliseringer ikke gir noen unnskyldning. Det jeg har sagt så langt er også helt innenfor rammen av en empiristisk vitenskapsteoretisk tilnærming (klarhet, presisjon, analytiske slutninger etc.), og naturligvis burde venstresiden - i linje med Marx - være svært bevisst på at de begreper vi har og bruker (men ikke selve termene vi betegner disse begrepene med) i en virkelig forstand former vår virkelighet. Sannhet søkes ikke, den produseres. [xviii] Det er for eksempel ganske åpenbart at "kultur" i alle fall må inneholde et sterkt normativt aspekt. Da oppstår spørsmålet om forholdet mellom norm (du skal gjøre noe) og virkelighet (hva du gjorde), et spørsmål som er særdeles vanskelig å håndtere. Lemfeldighet her ender raskt i sirkelresonnement, der "kultur" forklarer enkeltstående handlinger, hvor disse enkeltstående handlingene igjen bekrefter at det eksisterer en felles "kultur". Se også det ovennevnte litteratursammendraget, som på s. 28 skriver at "Det er imidlertid vanskelig å se for seg hvordan disse forklaringene skal kunne testes empirisk, primært av metodiske grunner, men det burde likevel være mulig å få et bedre kunnskapsgrunnlag enn vi har i dag." [xix] Se Fekete 2017 loc. 828—1014. [xx] Se Titley 2020 s.65 flg. for en oversikt. Som han der skriver har kultur alltid vært en sentral del av rasialiserende diskurs, og det går ikke an å oppstille noen klar forskjell på "kulturell" og "biologisk" rasisme. [xxi] Se bl.a. Titley 2020 s. 24—25, "The hallmark of the putative ‘post-truth’ era is not just the proliferation of competing ‘truths’, but the structuring force of the reactionary contention that there is a truth, and it is being repressed." [xxii] Denne tropen finner vi tydelig igjen i en rekke av de diskusjonene knyttet til "identitetspolitikk" eller "politisk korrekthet", og selv tilbake til f.eks. høyresidens kritikk av postmodernisme og Frankfurterskolen. Poenget mitt her er naturligvis ikke at Marsdal støtter denne typen kritikk, eller allierer seg med høyrepopulismene, men å forsøke å belyse hvorfor akkurat denne feilslutningen er såpass appellerende at den blir trukket såpass ofte, slik at venstresiden kan unngå å trekke den igjen. [xxiii] Marsdal 2021 s. 84. Han mener selvsagt ikke at dette er det eneste man skal gjøre. [xxiv] Dette er hovedpoenget i kapittel 3, der Marsdal blant annet skriver, langs de samme linjene som han argumenterte for i Frp-koden, at "I 2001 ble for første gang den veridpolitiske aksen viktigere enn den økonomiske på valgdagen. (Verdipolitikk er i dette tilfellet definert som sakene innvandring, miljøvern, strengere straffer og bistand.)" (uthv. i original) s. 69. [xxv] Naturligvis kan det godt være at Marsdal mener andre kamper også er verdt å ta opp. [xxvi] Se bl.a. s. 84-87, pkt. 3. og 4. Punkt 5, der han snakker om solidaritet (s. 94), innebærer bare å gi "progressive svar på Frps spørsmål" (s. 91), uten at Marsdal stiller noen egne spørsmål. Boligpolitikk på s. 96. [xxvii] Se bl.a. Marsdal 2021 s. 126. [xxviii] Marsdal 2021 s. 130-132. [xxix] Marsdal 2021 s. 133. [xxx] Karin Andersen fra SV er det svært hederlige unntaket. Og hun er veldig god på å kritisere profitt i velferden! [xxxi] Marsdal peker f.eks. på at det også eksisterer fremmedfiendtlige holdninger i Norge, som et argument for at vi bør være var for å gå i samme retning som det mer eksplisitt fremmedfiendtlige Danmark, på s. 132, for så å si at vi ikke fornektet 'dårlig moral' blant arbeiderklassen på 1800-tallet eller på 1920-tallet heller, men heller "... organiserte foreninger og tok fatt i problemene selv." s. 133. Slik jeg forstår han er altså poenget at vi ikke bør avvise problemene med innvandring av frykt for å krenke eller lignende, men heller forandre de økonomiske- og sosiale omstendighetene for innvandrerbefolkningen slik vi gjorde for arbeiderklassen på 1800- og 1920-tallet. Dette er selvsagt sant, men også på grensen til det banale som politisk strategi, all den tid det ikke sier mer enn "gjør gode ting for folk". [xxxii] Marsdal 2021 s. 121. [xxxiii] Liz Fekete, Europe's Fault Lines, Verso 2017, kindle location 2251, karakteriserer dette som et globalt apartheidregime, med videre henvisninger. [xxxiv] Fekete 2017 loc. 1121—1179. Trandum er formelt sett ikke en del av den norske kriminalomsorgen. Men som Sivilombudet påpeker i sin besøksrapport fra 2015: "Internatets sikkerhetsrutiner er i stor grad de samme som i kriminalomsorgen, blant annet gjelder det rutiner for inn- og utlåsing, bruk av sikkerhetsceller og isolasjon og romundersøkelser. På visse områder, slik som full visitasjon etter besøk, fremstår rutinene som mer inngripende enn i mange fengsler." Visitasjonsrutinene innebar blant annet "... full avkledning og at man måtte sette seg naken ned på huk over et gulvspeil for å sjekke om gjenstander var gjemt i underlivsområdet." [xxxv] For å bare ta ett eksempel er arbeidslivsdeltakelsen blant innvandrere åpenbart formet av deres status som ikke-statsborgere. EØS-innvandrere risikerer å bli kastet ut av landet på dagen dersom de begår en kriminell handling. Konsekvensen av dette er for eksempel at arbeidsgiver kan bruke kunnskap om privatlivet (eller egentlig også arbeidslivet, f.eks. dersom vedkommende kjører ulovlig) til den ansatte som et pressmiddel. For asylsøkere og kvoteflyktninger innebærer reglene for familiegjenforening at personen må jobbe for å tjene inn til det såkalte oppholdskravet, som overstiger minstelønnen i de fleste vanlige yrker for innvandrere. Denne inntekten må videre være stabil over lengre tid. Dette skaper et stort press for at personer må ta flere jobber, fra flere arbeidsgivere, og risikerer store konsekvenser (ikke få treffe familien) dersom de mister jobben. [xxxvi] Deriblant er det f.eks. slik at store deler av utlendingsforvaltningen er gull verdt for velferdsprofitører, slik at det ikke burde være spesielt vanskelig å koble sammen en direkte konfrontasjon med venstresidens øvrige politikk, se oversikt over denne privatiseringen i Fekete 2017 kapittel 7, The Market in Asylum and the Outsourcing of Force.. [xxxvii] Fordi de er dårlige premisser, ikke fordi vi er redde for dem. [xxxviii] Marsdal 2021 s. 64. [xxxix] Marsdal 2021 s. 120. [xl] Andre er forfattere som Burke, Rousseau, mfl., en god gjennomgang gis i Martin Loughlins Political Jurisprudence. [xli] Marsdal 2021 bl.a. s. 69 og 76. [xlii] Marsdal omtaler senere kategorien "arbeiderklassen" som en såkalt 'økonomisk' kategori som springer ut av Marxistisk teori (s. 123-24) og defineres funksjonelt. Men han er utydelig på hvorvidt dette er en annen begrepsbruk enn tidligere i hans bruk av SOSIORASTER, som nettopp opererer med et klassebegrep basert på visse kvantitative indikatorer (grad av utdanning, inntekt, formue, osv.), dvs. ikke et funksjonelt klassebegrep som Marsdal her bruker. [xliii] Jeg legger til side et vesentlig problem, nemlig at Marsdal ikke gir noe overbevisende svar på hvorfor akkurat SOSIORASTER er et egnet verktøy for å foreta en politisk klasseanalyse, samt de ubegrunnede påstandene han fremmer om årsaken til at høyrepopulismens popularitet blant de som scorer lavt på både kulturell kapital og økonomisk kapital, men mer på sistnevnte enn førstnevnte. [xliv] Når Marsdal skriver på s. 69 at han definerer "... innvandring, miljøvern, strengere straffer og bistand" som verdipolitiske saker (i den konkrete sammenhengen — ellers er begrepsbruken vag) sier det seg litt selv hvor absurd det hele er. [xlv] Og dette budskapet ble selvsagt fremført av mange, uten at man lykkes. [xlvi] Marsdal bruker det at transpersoner må tåle TERFer som eksempel på hva man må akseptere av meningsmotsetninger, se Marsdal 2021 s. 121. Enten har han ikke helt forstått hva TERFer er, eller så er jeg svært uenig med han. Men poenget mitt er naturligvis ikke at alle må ha perfekte meninger, så om noen ikke er helt oppdatert på hva det vil si å være trans, eller har noen fordommer mot innvandrere, så må vi naturligvis akseptere dette innenfor rimelighetens grenser, og jobbe internt for å motvirke slikt gjennom skolering osv. [xlvii] https://www.vl.no/nyheter/2021/06/28/ap-vil-sende-flykninger-til-afrika-usolidarisk-mener-sv/. [xlviii] Marsdal 2021 s. 77.