Marsdals metode


Av Tarjei Ellingsen Røsvoll



Kan venstresiden spinne seg til en seier over høyrepopulismen?



Magnus Marsdal har i boken Listhaugs metode forsøkt å gi venstresida en håndbok mot høyrepopulismen. Boka forsøker i utgangspunktet å gi venstresida en vei mellom to grøfter: På den ene siden den rene fokuseringen på 'verdispørsmål' der all politikk handler om å kjempe for minoriteters rettigheter, og på den andre siden en 'arbeiderisme' som fetisjerer arbeiderklassens rolle i samfunnet. Marsdal plasserer seg i midten ved å foreslå at venstresiden kan bekjempe høyresiden ved å kjempe for sosialdemokratisk politikk og samtidig ta visse — men ikke alle — kamper mot høyrepopulisters rasistiske (med mer) utsagn. Slik sett er bokas hovedbudskap greit nok. Det trengs en mellomting, og det kan alle være enig i.


Bokens budskap er såpass selvsagt, fordi det etter mitt syn representerer synet til en majoritet på den norske venstresiden. Marsdal kan slik sett sies å 'oppsummere tidsånden'. Av den grunn er det verdt å undersøke hvorforMarsdal når de konklusjonene han gjør, og videre, undersøke detaljene i den strategien han foreslår. For til syvende og sist er spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha lest boken flere ganger: Kan venstresiden spinne seg til en seier over høyrepopulismen?


Kritikken vil bestå i tre steg.[i] For det første er det nødvendig å ta spesielt tak i en form for retorikk Marsdal har adoptert fra det som ofte kalles den nye høyresiden. Marsdal argumenterer nemlig, i likhet med det mange på venstresiden har gjort siden midten av 90-tallet, for at venstresiden på ulike måter ikke tør å snakke om de såkalte problemene med innvandring, konkret uttrykt ved at man avviser kulturforklaringer på sedelighetskriminalitet. Denne retoriske strategien er effektiv og appellerende, og ved å gå nøye gjennom argumentasjonen håper jeg å kunne forklare hvorfor, og hvorfor det er problematisk.


For det andre er det et paradoks at i en bok om høyrepopulisme skriver Marsdal knapt et ord om innvandringspolitikken i Norge. Mer generelt kan vi si at Marsdal i for liten grad forstår hvordan det norske samfunnet har sementert rasialiserende[ii] institusjoner som skaper grunnlaget for høyrepopulismens strategi, og at konsekvensen av dette er at boken ikke argumenterer for at venstresiden skal konfrontere høyrepopulismen på deres kjernesaker. Dette er etter mitt syn det største strategiske feilsteget.


For det tredje mener jeg at de to problemene ovenfor delvis kan forklares og forstås som en konsekvens av Marsdals grunnleggende analyse, en analyse han deler med mange. Jeg argumenterer derfor mot at venstresiden bør definere visse saker som 'verdipolitikk' og andre saker som 'interessepolitikk', ettersom denne motsetningen ikke egentlig beskriver men skaper og definerer en politisk virkelighet der visse saker fremstår mindre viktige enn andre, til tross for at de på ingen måte behøver å være det.





Liksom-tabuet