Hvorfor er politikk så kjedelig?

Et av venstresidens mål bør være å reetablere den praktiske politikken som en politisk arena hvor andre enn dem som liker å lese NOU-er på fritida kan engasjere seg for å endre verden, skriver Sten Ravi Lona Shaw i Røystredaksjonen.




Den moderne politikkens karakter som en aktivitet bestående av å lese, analysere, og kritisere tunge tekster og følge debatter som for de fleste oppleves lite personlig relevant, er et viktig hinder for etablering av massebevegelser.


Som en hvit(-ish) middelklasse(-ish) mann som er interessert i politikk, er jeg tvunget til å måtte forholde meg til en ubestridelig sannhet – politikk er kjedelig. Den største ulempen med å være interessert i politikk, er at man for de aller fleste fremstår som verdens kjedeligste person. Få ting dreper god stemning like effektivt som betraktninger om statsbudsjettet og konfliktene på Stortinget, uavhengig av om man er på skolen, på jobb, eller på stevnemøte.


Sten Ravi Lona Shaw er redaksjonsmedlem i Tidsskriftet Røyst

En av de viktigste lærdommene jeg tok med meg fra min tid i ungdomspolitikken, var at det går et skille mellom dem som var interessert i politikk og «vanlige folk». Vårt mål var å «selge» inn politikken på en måte som fenget disse «vanlige folkene», som om det var en grunnleggende forskjell mellom oss og dem. I denne tilnærmingen til formidling av politikk ligger det en erkjennelse av at politikk for de aller fleste er uinteressant. Det følger en rekke spørsmål av denne erkjennelsen, som jeg gjennom denne teksten skal forsøke å besvare. To av disse spørsmålene er som følger:


  1. Hvorfor er politikk så utrolig kjedelig?

  2. Hvilken rolle spiller venstresiden i å gjøre politikk så utrolig kjedelig?


Hvorfor er politikk så utrolig kjedelig?

Uten å ha gjennomført noen systematisk undersøkelse, er det en rekke faktorer som kan tenkes å bidra til at politikk er kjedelig. Noen slike faktorer er måten politikken formidles på, hvordan formidleren av politikken fremstår, og innholdet som formidles.


Én faktor som gjør at politikk fremstår ekstra kjedelig, er måten politikere snakker på. Politikere, og andre politisk interesserte, har en helt unik evne til å kommunisere på en måte som er milevis fra måten vanlige mennesker kommuniserer på. På et spørsmål der en vanlig person ville svart med ett ord, svarer politikeren med en litt lang tale som ikke svarer på spørsmålet, og som lander på det området politikeren selv helst vil snakke om – gjerne egne prestasjoner eller drit om en meningsmotstander. Ideelt sett inneholder svaret kompliserte, tekniske begreper, og er designet for å villede eventuelt kritisk publikum. At NRKs Fredrik Solvang har gjort seg kjent ved å dekke gapet mellom politikerspråket og vanlig språk, og ved å presse politikere til faktisk å svare på spørsmål, tjener som et vitnesbyrd på den språklige avstanden mellom politikere og vanlige folk.


Politikeren, som de fleste representanter for kjedelige ting, er som regel dresskledd, har høyere utdannelse, og er en hvit mann.[1] [2] Politikernes bakgrunn kan bidra til å forklare deler av den språklige avstanden, og peker frem mot den åpenbare underliggende årsaken for de fleste typer avstand – klasse.[3] Blant Norge representanter til Stortinget har omkring 79% av dem høyere utdannelse (på høyskole- eller universitetsnivå).[4] Blant den norske befolkningen som helhet har omkring 34% utdannelse på samme nivå.[5] Dette tjener ikke bare som en forklaring på den språklige avstanden mellom politikere og vanlige folk, men tjener som et eksempel på de enormt ulike livsvilkårene politikere lever under, sammenliknet med vanlige folk.


En spesielt viktig grunn til at politikk fremstår utrolig kjedelig, er at den svært sjeldent oppleves personlig relevant for de fleste av oss. De politiske sakene som får mest oppmerksomhet, være det formueskatt, endringer i reglene hos NAV, flyktningpolitikk, eller rovdyrpolitikk, har en lei tendens til påvirke de aller fleste svært lite, og noen få svært mye. Samtidig som dette kan bidra til at folk stemmer, ofte som følger av partienes standpunkter i konkrete saker som angår dem, bidrar det også til å gjøre at politikken mer helhetlig fremstår lite personlig relevant for svært mange (og dermed uinteressant).


Det åpenbare spørsmålet blir da, «hvorfor snakker ikke partiene om ting som er mer interessant»? Et mulig svar finner vi hos Lenin, som skriver følgende: «Derimot er det tusenvis av stengsler som hindrer de arbeidende massene fra å delta i borgerlige parlamenter (som i et borgerlig demokrati aldri tar viktige avgjørelser: disse blir fattet av børen og bankene). Arbeiderne vet og føler, innser og oppfatter utmerket godt at borgerlige parlamenter er fremmede institusjoner, redskaper for borgerskapets undertrykking av arbeiderklassens, institusjoner for klassefienden, for et mindretall av utbyttere.»[6]


Det pekes her på særlig to mulige årsaker for at innholdet i politikken ikke er mer interessant for folk.


  1. Avstanden mellom politiske avgjørelser og vanlige folk.

  2. Viktigheten på avgjørelsene i parlamenter.


Den eneste påvirkningen den vanlige person i gata har på politikken er stemmegivning. Svært få er medlem av partier, og enda færre er aktive i enten partiene eller fagforeninger.[7] Avstanden fra de fleste av oss til de politiske beslutningene er dermed lang. Dette fører til at det er en relativt liten andel av befolkningen som avgjør hvilke saker som diskuteres og får plass i mediene. Denne lille andelen av befolkninga består av medlemmene av de politiske partiene, journalister og redaktører.


Politikere har, som vist tidligere, en svært ulik bakgrunn enn de fleste andre av oss. Jeg finner ingen moderne tall for utdanningsnivået til journalister og redaktører, men tør likevel gjette at de fleste av dem, spesielt de som dekker og har ansvar for politikk, stort sett har høyere utdannelse, og (blant annet) slik skiller seg fra de fleste av oss. Den store avstanden mellom dem som setter dagsorden og vanlige folk, kan bidra til at sakene som får oppmerksomhet er sakene som er interessante for folk som er relativt like gruppene som velger ut disse sakene.[8] Konsekvensen av det er bla. at konflikter på Stortinget får mye oppmerksomhet, til tross for at det er lite relevant for de aller fleste av oss.


Samtidig kan det, slik Lenin gjør, argumenteres for at beslutningene som fattes av staten er av begrenset viktighet for de aller fleste, sammenliknet med beslutninger som fattes av andre organer. Relativt få forhold i livene våre påvirkes merkbart av beslutningene som fattes på Stortinget, fordi de, som nevnt, tenderer til å påvirke de fleste svært lite (og noen få svært mye). Mens kapitalistenes avgjørelser direkte bestemmer om vi har arbeid, hvilke aktiviteter vi har tilgang til å på fritiden, og prisen på disse, er avstanden mellom vårt opplevde liv og de politiske beslutningene langt større (og dermed langt mindre merkbar). Denne avstanden er både organisatorisk og temporær. Det er lang vei fra de fleste politiske beslutninger til endringer i livene våre, gjennom et hav av byråkrati. Fordi denne ferden er lang, tar det også lang tid fra et vedtak er gjort, til det manifesterer seg i våre liv.


Ueinig i at politikk er kjedeleg? Ting abonnement på Tidsskriftet Røyst og få politisk tankeleik heim i postkassa fire gongar i året.



De fleste av disse problemene er knyttet til én felles årsak, nemlig at politikk er blitt ensbetydende med parlamentarisk orientert arbeid. Denne typen arbeid kjennetegnes av langvarige, kompliserte prosesser, som krever både tid, interesse, og arbeid å sette seg inn i og forstå. Kravene for å bedrive denne typen politikk gjør at bestemte grupper mennesker, fra bestemte samfunnslag, engasjeres i politikken, mens dem av oss som ikke er like vant til eller interessert i å lese kompliserte dokumenter i mindre grad engasjeres.


At politikken er fokusert rundt parlamentene gjør dessuten at de praktiske sidene av politikken, være det selve produksjonen av mat eller organiseringen av hjem, anses som en annen sfære enn det «politikken» favner om. Det gjør at de praktisk orienterte av oss ikke har noen plass i politikken, og dermed rettes vårt fokus mot andre deler av livet, være det vår egen gård eller bygging og oppussing av eget hjem. Det kan derfor argumenteres for at den overordnede grunnen til at politikk er så utrolig kjedelig, er at den er sentrert rundt parlamentariske prosesser fjernt fra folk, med begrenset direkte innflytelse over folks liv, som kun er tilgjengelig for en liten andel av befolkningen.

Hvilken rolle spiller så venstresiden i å gjøre politikk så utrolig kjedelig?

Det korte svaret på dette spørsmålet er at venstresiden ofte går i de samme fellene som andre politikere. Vi har adoptert politikerspråket, de fleste har en helt annen bakgrunn enn de fleste vanlige folk, vi fokuserer ofte på ting som er teknisk, fjernt fra folk, eller av begrenset direkte relevans for dem. På samme måte som for mesteparten av høyresida er vår primære (og nesten eneste) politiske aktivitet orientert mot parlamentariske prosesser, hvilket gir andre enn spesielt interesserte få grunner til å involvere seg. Slik er også vi på venstresida er med på å fremmedgjøre folk fra politikken, og dermed også fra både muligheten til reell kontroll over egen livssituasjon, og våre egne politiske mål.


Det er viktig å understreke at dette er resultatet av en historisk prosess, der politikken har blitt stadig mer orientert med parlamentene på bekostning av andre typer politisk aktivitet. Der venstresiden tidligere etablerte egne butikker, skoler, fritidsaktiviteter, og andre maktstrukturer[9] er stadig flere av disse aktivitetene nå enten gitt opp eller overført til staten.[10] Overføringen av den praktiske utførelsen av politikken til staten skaper den samme typen fremmedgjøring som overføring av oppgaver til markedet. Heller enn å være en del av et politisk prosjekt for annen verden, blir utførelsen av oppgavene lønnsarbeid. På samme måte som for de fleste arbeidsplasser er dette en dødsdom for motivasjon, engasjement, og tilhørighet.[11]


Av dette følger det noen åpenbare grep som kan tas for å gjøre politikk mindre kjedelig. Noen slike jobber de politiske partiene tilsynelatende aktivt med, som å involvere folk med variert bakgrunn i politikken, og legge fokus på saker som fremstår mer relevante for større lag av befolkningen. Viktigere, og mer relevant for venstresida, er det utenomparlamentariske politiske arbeidet, altså å skape arenaer for praktisk politikk.


Ved igjen å utvide politikken til også å omfavne arbeid, være det praktisk eller teoretisk, uavhengig av de parlamentariske prosessene, skapes muligheter for å involvere varierte deler av befolkningen på en måte lesing og kritikk av stortingsmeldinger og NOU-er ikke kan[12]. På denne måten kan vi også bygge makt, ved å etablere kontroll over strategisk viktige ressurser. Målet med en slik tilnærming er altså todelt – det skaper grunnlag for å engasjere flere politisk, og det en strategi for etablering av makt[13].


En avsluttende bemerkning er at problemet med lav interesse for politikk (eller snarere, at politikk er så utrolig uengasjerende) ikke ligger hos vanlige folk, men i et fremmedgjørende system tilpasset de mest privilegerte i samfunnet. Venstresidens historiske prosjekt er, og har alltid vært, å erstatte dette systemet. Det er på tide at venstresiden igjen ser forbi rammene av det parlamentariske systemet. Vår jobb fremover vil være å skape en politikk som er formet for deltakelsen av de mange - ikke bare de få.



Referenser [1] https://www.ssb.no/kommvalgform/. [2] https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/Kvinner-paa-Stortinget/#statistikk. [3] Utdanningsbakgrunn alene er ikke avgjørende for klasse, men kan likevel tjene som en indikasjon på forskjeller i levekår og livsmuligheter mellom grupper, i henhold til en weberiansk forståelse for klassebegrepet. [4] https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Representantene/Statistikk/Stortingsrepresentantenes-utdannelse-og-yrke/. [5] https://www.ssb.no/utniv/. [6] Lenin, V. I. (1918) Den Proletariske Revolusjonen og Renegaden Kautsky. Forlaget Oktober, Oslo. Gitt ut 1975. [7] https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/artikler-og-publikasjoner/fa-aktive-medlemmer-i-politiske-partier. [8] Journalister og redaktører er riktignok underlagt det kapitalistiske profittbehovet. Det kan på den bakgrunn argumenteres for at oppmerksomhet i noen grad følger av mediekonsumentenes preferanser, målt ved kjøp av aviser, reklametitting, og klikk på nettaviser. Samtidig er det viktig å merke seg at ikke alle leser aviser, og at de som gjør det ikke nødvendigvis leser om politikk. For tall om avislesing, se http://www.medienorge.uib.no/statistikk/medium/avis/253. [9] Gjennom bla. etablering av og oppkjøp av medier, bygninger, og selskaper, samt en svært militant fagbevegelse. [10] Det er verdt å understreke at denne type strategi på ingen måte er unik for venstresiden. I dag ser man i Norge denne typen aktivitet primært hos religiøse grupper, et fenomen som vil bli tatt opp i en fremtidig tekst. [11] Noe både Marx og moderne motivasjonspsykologisk forskning er tydelig på. Se f. eks. Ryan og Decis selvbestemmelsesteori. Også dette vil bli utførlig diskutert i en senere tekst. [12] La meg likevel få understreke at også sistnevnte tjener en både viktig og nyttig funksjon. Poenget her er ikke at parlamentarisk politikk er uviktig - bare at den for mange ikke vekker det største engasjementet. [13] Også den konkrete organiseringen av den praktiske politikken vil bli nøyere drøftet i en fremtidig tekst. Temaet er såpass omfattende at jeg ville gjort det urett ved å presse det inn her.

Nettredaktørar: Mari Gjengedal og Johan Elfving 

Følg oss på Instagram

Org.nr. 912801624
Kontonummer:
3633.54.45591

Tidsskriftet Røyst
c/o Thor Olav Iversen
Baneveien 39, 5010 BERGEN

Følg oss på Facebook