Skribent: Emil Perron
Denne teksten sto på trykk i Røyst #19-20.
“Blind død slår ned både rike og fattige, lesekyndige og analfabeter”
– Jacques Roumain, Le Petit Impartial, 22 février 1928. (1)
“Vi skal alle dø”... – og hun førte hånden ned i den tørre jorden.”
– Jacques Roumain, Gouverneurs de la rosée, 1944. (2)
Stolper og murvegger langs bilveien var garnert med rosa plakater med inskripsjonen “tèt kale” (skallet hode) og det smilende ansiktet til popmusikeren “Sweet Micky”. Michel Martelly hadde gjort seg til nasjonalkjendis som musiker i den haitiske popmusikk-sjangeren compas. Etter det horrible og ødeleggende jordskjelvet i 2010 ønsket Sweet Micky å bli president. Rosa var hans farge i presidentvalgkampen i 2011. Flere tiår etter utgivelsen av sangen “Prezidan” (“president” på haitisk kreol), hvor han sang om at landet trengte en president som spilte compas-musikk, så Sweet Micky muligheten for å gjøre kunsten om til virkelighet. Ukrainsk politikk har vist oss et annet eksempel på Oscar Wildes uttrykk om at “livet imiterer kunsten” (1889, “The Decay of Lying”). Sweet Mickys rosabølge slo over et nedbrutt og kaotisk Haiti, og den populære musikeren vant det kontroversielle presidentvalget 4. april 2011. Omtrent fem år seinere, 7. februar 2016, gikk Martelly av som president. Men kontroversene skulle ikke forlate politikken likeså øyeblikkelig. Etter en kort interim-periode ved president Jocelerme Privert, var det Jovenel Moïse som tok over presidentskapet i 2017, med tilhørighet til den rosa fargen og det politiske partiet Tèt Kale (inspirert av Martellys presidentkampanje), men kun frem til han, 7. juni 2021, ble brutalt henrettet i sin egen seng, i sitt eget hjem, klokken ett på natten, av bevæpnede menn som hadde tatt seg uoppdaget inn i Moïse og førstedamens residens. De økende utfordringene med bander og organisert kriminalitet har ikke avtatt siden.
12. januar 2010 raste verden sammen for uhorvelig mange av Haitis innbyggere. Et kraftig jordskjelv (7,3 på Richters skala), det haitierne med frykt i stemmen onomatopoetisk kaller “goudou goudou”, la store deler av hovedstaden og omegn i grus. Estimatene varierer, men jordskjelvet skal ha forårsaket tilnærmet 230 000 dødsfall og skal ha skadet over 300 000 mennesker (i en hovedstad med omtrent én million innbyggere og et land med omtrent ti millioner innbyggere). Konsekvensene ble utallige. Fedre, døtre, familier, fattige, rike, hjemløse ble knust. Det var ingen garanti for at et slikt brøl fra jordens indre ikke skulle diskriminere; de som ble hardest rammet var dem som allerede hadde lite, eller bodde i skjøre hus som slett ikke var bygget for å tåle jordens voldsomme og impulsive raseri.
I etterkant av jordskjelvet i 2010 tilbrakte jeg et år i Haiti for å gjøre min franske siviltjeneste på etterspørsel fra Den haitiske stat. Dette har lenge vært vanskelig for meg å snakke om. Ikke fordi det i seg selv var en utelukkende negativ opplevelse ; tvert om var det den største og mest formative opplevelsen i mitt liv. Større enn døden, i alle dets former, var livet i Haiti. Nettopp derfor har det vært vanskelig å snakke om, for hvordan skulle jeg i det hele tatt kunne fortelle om noe så meningsfylt og betydningsfullt uten å sitte igjen med inntrykket av at jeg har underminert det. Det eneste svaret jeg har kommet frem til er følgende: jeg må skrive. Det kan ikke forbli usagt; det er for viktig til å ties om, men jeg må skrive med et eksplisitt forbehold : jeg er fortsatt ikke i stand til å formidle viktigheten av disse opplevelsene i den språkdrakten de fortjener. Så dermed, leser, innbyr jeg til å omfavne forbeholdet om at dette er mye viktigere enn mine ord vil kunne klare å tilsi. Derfor takk, leser, for at du tillater meg å formidle følgende.
Goudou goudou/voodoo
I løpet av mitt opphold i Haiti bevitnet jeg en nasjonalstat i en ekstremt vanskelig og utfordrende situasjon, som selv med god vilje og hele verdens øyne rettet mot den, hadde vanskeligheter med å håndtere de enorme mengdene med død, lidelse, sjokk, sorg og seinere forsøk på gjenoppbygging. Presidentpalasset kollapset foran alles øyne og ble liggende i grus som det mest skrikende bildet på total politisk kollaps og en utilstrekkelig stat. Katedralen i Port-au-Prince ble gruslagt, som for å si, i dette landet hvor religion ikke bare importeres – katolisisme sammen med tradisjonelle afrikanske religioner blir voodoo gjennom synkretisme!–, men også skapes i stadige barokke, organiske metamorfoser og tilblivelser, at selv Gud forlot sitt eget hus; goudou goudou veltet den allmektiges herredømme, og haitierne får klare seg selv – en slik utfordring føles som en evig gjentakelse i haitiernes historie. (3)
I dag, tolv år etter det kataklysmiske jordskjelvet, står Haiti foran nok en krise, eller to, eller mange. All verdens bistand, fra all verdens land – hele verdens øyne var rettet mot Haiti i 2010 – virker fullstendig impotent. Det ble sagt den gang da at Haiti, det fattigste landet på den vestlige halvkule, var landet med den aller største tettheten av hjelpe- eller utviklingsorganisasjoner – det virket unektelig sant. Man sluttet å telle alle de milliarder av kroner, euro, dollar og en haug med andre valutaer som ble ført inn i landet. Men i dag står Haiti tilbake – nok en gang – uten stabil grunn under beina. Hvordan kan det ha seg? Den anerkjente haitiske filmskaperen Raoul Peck gir et godt svar i sin dokumentar “Assistance fatale” (2013), hvor han tar publikum med på en kritisk reise i den utfordrende og kolossale gjenoppbyggingen i Haiti etter jordskjelvet; en jungel av gode eller kyniske intensjoner fra alle verdens hjørner bygger snubletråder heller enn hjem. (4) Dagens politiske landskap er i beste fall kaotisk, og Haiti står tilbake med fungerende president Ariel Henry som leder av et forretningsministerium, i påvente av nye valgrunder, etter at forrige folkevalgte president, Moïse, ble henrettet i fjor.
I løpet av et års tid i Haiti opplevde jeg de mest fantastiske mennesker, kunst, naturlige landskap, mat, og kulturelle uttrykk – inntrykk! Men jeg opplevde også en by, et presidentpalass, en katedral og et utall andre hus og bygninger i ruiner, ødelagte familier, orkaner, oversvømmelser i regnsesongen, bistandskaos, en proliferasjon av poserende messianske gjenkomster og hollywoodske innblandinger, et kontroversielt presidentvalg, FN-styrker, et gigantisk kolera-utbrudd introdusert av FN-styrker fra Nepal, fattigdom, teltleirer (mange består fortsatt den dag i dag), den tidligere diktatoren Jean-Claude Duvalier (1951-2014. Kjent som “Baby doc”, sønn av François Duvalier, 1907-1971, kjent som “Papa doc”) og den tidligere presidenten Jean-Bertrand Aristides (f. 1953) kontroversielle og følelsesladede returer til Haiti, og mye mer.
Aldri før, og aldri siden, har jeg opplevd at livet og politikken – i vid forstand – kan inneholde så mye. Verden den gang da føltes så aldeles liten, for all verdens øyne og intensjoner og hjelpende hender var rettet mot disse få kvadratkilometerne mellom hav og trange fjell i Karibien. Men samtidig minnet opplevelsen meg på at Historien også påtvinger enkeltmennesket en ubetydelig rolle. Historien er for altomfattende. Den kan ei gripes i sin helhet, selv nå, tolv år seinere. Hva kan en så? Simpelthen hoppe i vannet og la seg omfavne.
Hele menneskehetens reise
Landet Haiti (fransk: Haïti; haitisk kreol: Ayiti) deler øyen Hispaniola – Columbus’ første landgang i den såkalte nye verden – med Den dominikanske republikk. (5) En tredjedel i vest tilhører det fransk- og fransk-kreoltalende Haiti, to tredjedeler i øst er territoriet til den spansktalende dominikanske republikk. Grensen mellom de to landene er tydeligere enn mang en annen; i vest danser solstrålene over nakne åser, i øst sluker skogen solens lys i en stadig skapelse av et stort, frodig og grønt landskap. Landskapet har blitt formet av mennesket; i øst øyner man en bærekraftig frodighet, i vest en nakenhet som gjenspeiler vanskelige levekår og avskogning. Men dette er kun overflaten i nok en komplisert virkelighet.
Mye av Haitis historie består av fascinerende fortellinger om menneskelig fargespill i kaotiske formasjoner. Historien om Haiti er verd en livstids fordypelse. Det er en formidabel innfløkt historie om urfolk, Kristoffer Columbus’ landgang i den såkalte nye verden, slavehandel, kolonitid, franskmenn, spanjoler, Napoléon Bonaparte, uavhengighet som den første svarte frigjorte republikk i 1804, keiserdømme, store klasseskiller, amerikansk tilstedeværelse – okkupasjon, mener mange haitiere –, diktatorer – både far og sønn –, orkaner, jordskjelv, humanitær bistand, mislykket utviklingshjelp, religion og voodoo, samt politikk i alle dets former og fasonger. Alt i en ekstremt konsentrert form i dette lille øylandet mellom hav og fjell.
Siden 1804, da Haiti gjennom revolusjon og blodige kamper mot Napoléons menn løsrev seg fra Frankrike og ble erklært verdens og historiens første svarte republikk, har landet både erfart keiserdømme og vanskelige politiske regimer. En politisk historie med 23 forskjellige grunnlover vitner om politisk ustabilitet. Den siste grunnloven trådte i kraft i juni 2021, og erstattet den forrige fra 1987 som ble vedtatt etter Duvalier-regimets fall (1957-1986). Haiti fortsetter å lide av kronisk politisk ustabilitet: av de 38 presidentene i republikken som har etterfulgt hverandre siden opprettelsen av funksjonen (inkludert 14 forskjellige siden godkjennelsen av grunnloven i 1987), har bare 6 fullført sitt mandat. Men ut av kaos, kampen for overlevelse og selvbestemmelse, stiger også de mest fantastiske kunstneriske assosiasjoner og skapelser. Haiti fylles også med generøse smil, sterke farger, fantastiske landskap, turkisblått hav og palmestrender, reflekterte og opplyste mennesker, gatekunstnere, musikk, kunstmalere (for eksempel Haitis velkjente og anerkjente såkalte “naive kunst”) og litteratur. Sjeleføden i Haiti er rik, og sjelelivet dirrende unektelig.
Opp av jorden stiger litteraturen
Det var i Haiti at jeg gjorde mitt første bekjentskap med den vidunderlige haitiske litteraturen, deriblant tekstene til Jacques Roumain (4. juni 1907- 18. august 1944), og især hans (bonde)roman Gouverneurs de la rosée (“Duggens herskere”) publisert i 1944. Roumain var forfatter, intellektuell, oversetter (fra spansk og tysk), etnolog og politisk engasjert som grunnleggeren til kommunistpartiet i Haiti.
Gouverneurs de la rosée er et uttrykk først brukt av Roumain i en artikkel ved tittel “La tragédie haïtienne” for Regards (Paris) i 1937, hvor han beskrev uttrykket således: “Men jorden mater ikke lenger disse svarte bøndene, hardnakkede arbeidere, hvis praktfulle tittel de gir seg selv ville være nok for å definere nøden de opplever og stoltheten de erfarer over sin egen skjebne: duggens herskere.” (6, 7). Romanen Gouverneurs de la rosée fremstår som en både veldig konkret og samtidig symbolrik mytologisk roman, ispedd en særegen stil og sterke bilder, og en fullendt form: fra ende til annen, fra første til siste side, en fullendt sirkel – den hellige, perfekte form, ifølge de gamle grekerne.
I Roumains absolutte mesterverk – den sanne perfekte roman –, som har fulgt meg siden jeg først leste boken på haitisk grunn i 2010, går forfatteren imot det livløse landskapet, imot døden, imot de nakne åser. Hovedkarakteren, haitieren Manuel, kjemper mot denne nakenheten og fattigdommen – både økonomisk, kollektiv, samt økologisk, kan det sies.
Det er en bok om familie, feider, livgivende kilder, blod, støv og en sol som kan være ens venn, eller blende en – tanken flykter noen ganger til Albert Camus’ beskrivelser av solen i L’Été (1954, Gallimard). (8) Det er også en roman om mennesker som kjemper den mest mytologiske kamp der finnes; en kamp hvor mennesket slår hånden i den tørre, varme bakken til støvet løfter seg, skriker sin fortvilelse til himmelen, for så å knytte neven og tvinge jordens sprekker åpne for å hente det blå gullet som skal berike menneskets verden. Livets kamp starter med en neve fylt med jord, som blir til to hender, fire bein, åtte hoder, seksten familier, trettito små samfunn og en utall mengde håp.
Romanen begynner med en coumbite (haitisk kreol for “kollektivt jordbruksarbeid”). I det lille tettstedet Fonds-rouge er det tøffe tider. Tørken raser, og med den kommer også fattigdom, mens innbyggerne er avhengige av jordens frukter for å overleve (tørkens herjinger i Europa sommeren 2022 reaktualiserer romanen på en helt spesiell måte for selv oss nordmenn). Hovedpersonen i romanen, Manuel, vender tilbake til sitt hjemland Haiti og foreldrene sine etter femten års fravær hvor han arbeidet på nabolandet Cubas sukkerrørplantasjer. I løpet av sitt opphold på Cuba fikk Manuel muligheten til å observere moderne landbruk i praksis. Han lærte å forstå irrigasjon og vannkilder, og han tok denne kunnskapen med seg tilbake til sitt overøsende tørste og sultne Haiti. Ved hans retur fører revolusjonære og kommunistiske ideer ham til handling. Manuel skal få vannet til å springe fra kilden, irrigere jorden, frembringe livgivende frukter og fø, og dermed også gi håp, til sitt folk.
“Vi skal alle dø”... – og hun førte hånden ned i den tørre jorden”. (9) Slik åpner Roumain romanen Gouverneurs de la rosée (“Duggens herskere”) og legger grunnsteinen på den støvete haitiske grunnen for resten av fortellingen om opprør, selvstendighet, selvstyre, fruktbar jord og livet som rører seg i grunnen og blant menneskene. Jorden og menneskets relasjon til den finner man spor av flere steder i Roumains forfatterskap. I den korte teksten som du finner oversatt i dette nummeret av Røyst vil du også finne at Roumain formulerer dette forholdet seksten år før utgivelsen av “Duggens herskere”. Roumain skriver vakkert gjennom motstand.
18. august 1944, tre dager etter at han kom tilbake til Haiti fra en reise til Cuba, hvor han møtte cubanske og haitiske kamerater, deriblant den kjente cubanske forfatteren Nicolás Guillén, døde Roumain i en alder av 37 år. Omstendighetene forblir tåkelagt: døde han av skrumplever og malaria, eller ble han i det skjulte forgiftet og henrettet? Historien om livet til Roumain mytologiseres ytterligere ved hans mystiske endelikt. Roumain etterlot seg dikt, essays, artikler, oversettelser, romaner og noveller.
Roumain var 21 år gammel da han skrev teksten “Le Peuple et l’Élite” (på norsk “Folket og Eliten”) som har blitt oversatt og trykket i dette nummeret av Røyst. Til tross for sin unge alder da han skrev den, uttrykker teksten en gammel manns visdom. Store deler av Roumains litterære verk gestalter raseriet og lidenskapen for livet til et folk som har blitt undertrykt i århundrer av den ene, av de andre, av de mange. I sin omtale av haitiere inkluderte han dem alle, og han oppfordret de fattige til å forene seg i deres kamp mot elendigheten de var blitt tildelt.
Å skrive vakkert eller viktig gjennom motstand: Anbefalt videre lesning
En komplett liste over alt som fortjener innsyn og undersøkelse ville vært så altfor meget lang for de få sidene som her er dedikert til Haiti. Men noen varierte anbefalinger finner plass herunder. Både skjønnlitterære originalverker av Jacques Roumain, Jacques Stephen Alexis og Frankétienne anbefales på det aller sterkeste. Den litterære sjangeren magisk realisme blir ofte forbundet med Sør-Amerika og argentinske Jorge Luis Borges eller colombianske Gabriel García Márques, men magisk realisme har også sin helt egne tradisjon i Haiti. Én av de store forfatterne som har frembragt denne sjangeren er forfatteren Jacques Stephen Alexis (1922-1961). To av Alexis mest fremragende romaner er Compère Général Soleil (1955, Gallimard) og Les arbres musiciens (1957, Gallimard).
Nålevende forfatter, dikter, maler og kunstner Frankétienne (f. 1936) skriver både på fransk og på haitisk kreol. Romanen Dézafi (1975, Éditions Fardin) var den første romanen på haitisk kreol, og beskrev livet under Duvalier-regimet. Bernard Diederich og Al Burt har forfattet boken Papa doc and the Tontons Macoutes (1986, Éditons Henri Deschamps) om det fryktinngytende diktaturregimet til Duvalier far (Papa Doc) og sønn (Baby doc) og hvordan et diktatur kan oppstå i dagslys for siden å la mørket senke seg over mennesker.
C. L. R. James skriver fryktløst med sine beskriver av brutaliteten i Den haitiske revolusjon (1791-1804) – et forglemt og forvridd speilbilde av Den franske revolusjon (1789) og opplysningstidens frigjørende tanker i Europa – i sin bok The Black Jacobins. Toussaint L’Ouverture and the San Domingo Revolution (1963, Random House). James får frem hvordan revolusjonen skulle vise seg å bli en modell for frigjøringsbevegelser på Cuba, i Afrika og andre steder i Latin-Amerika i de påfølgende århundrer. Jean-Pierre Le Glaunec har skrevet en historiebok om Napoleons tapte slag mot det revolusjonære haitiske slaveopprøret hvilket ledet til sistnevntes frigjørelse i 1804. I L’armée indigène. La défaite de Napoléon en Haïti, (2014, Lux Éditeur) beskriver Le Glaunec et mer enn ofte glemt kapittel i fransk kolonihistorie og en av Napoléons minst kjente, men mest bemerkelsesverdige innblandinger. Historien om Haitis uavhengighet og de blodige kampene som gikk forut for dette fortjener historiens oppmerksomhet.
Den nålevende haitiske forfatteren Dany Laferrière befant seg i Port-au-Prince under jordskjelvet i 2010. I Laferrières bok Tout bouge autour de moi (Grasset, 2010) beskriver han, uten pathos, hva han så, og hva som gjenstår etter at alt virker å ha kollapset. Roumains Gouverneurs de la rosée (1944) finnes tilgjengelig på originalspråket fransk, men den er også oversatt til engelsk og en rekke andre språk. (10) Den er enda ikke oversatt til norsk. Å tilgjengeliggjøre et slikt mesterverk på norsk ville vært å introdusere norske lesere til et sant litterært mesterverk – en utfordrende men ærefull oppgave. Haiti er et land hvis historie er merket med de dypeste tragedier, men det er også et land som bærer en historie med de vakreste fargespill, enten det være seg gjennom musikk, kunst eller litteratur. Den haitiske litteraturen er en vidunderlig kilde til sjelens irrigasjon og tankens fruktbarhet. Det gode hjertets håp og styrke banker ei tydeligere og mer oppløftende enn gjennom disse kaleidoskopiske uttrykk som farger landet, folket og nasjonen Haiti.
(1) Oversatt fra fransk av Emil Perron.
(2) Oversatt fra fransk av Emil Perron.
(3) Se også stoikernes forståelse av den evige gjenkomst, eller også Friedrich Nietzsches i Den muntre vitenskap (1882).
(4) Finnes også på engelsk: Fatal Assistance (2013).
(5) Både fransk og haitisk kreol er offisielle språk i Haiti.
(6) På fransk: gouverneurs de la rosée.
(7) Oversatt fra fransk av Emil Perron. Originalteksten er gjenpublisert i Roumain, 2003, s. 687.
(8) Se også Roumains samtidige kommunistiske romanforfatter Jacques Stephen Alexis (1922-1961) roman om “solgeneralen” Compère Général Soleil, Paris, Gallimard, 1955.
(9) Oversatt fra fransk av Emil Perron.
(10) Masters of the dew. (1947) Gouverneurs de la rosée, translated by Langston Hughes and Mercer Cook. New York: Reynal & Hitchcock.