Tekst: Tarjei Ellingsen Røsvoll (redaksjonsmedlem)
Søndag 6 september skreiv Espen Goffeng ein kronikk i Agenda Magasin, der han meinte at norsk venstreside fokuserer alt for mykje på kulturelle og sosiale spørsmål, og i tillegg har blitt alt for oppteken av teoriar og begrep ingen personer skjønar eller har bruk for. I denne teksten spør Tarjei Ellingsen Røsvoll i kva grad denne fortellinga verkeleg er truverdig.
Forfatter og debattant Espen Goffeng har over lengre tid vært en av de sterkeste pådriverne for å importere en amerikansk kritikk av ulike kritiske akademiske teorier, som kjønnsteori, kritisk raseteori, postkolonial teori, inn i den norske samfunnsdebatten. Senest i fossen av vann på denne mølla, er James Lindsay og Helen Pluckrose sin bok "Cynical Theories", som føyer seg i rekken over populærvitenskapelig kritikk av populærvitenskapelig akademisk teori - sjangre som ikke burde eksistert. Hensikten er å bruke dette som verktøy for å angripe visse typer antirasisme, feminisme, og andre politiske kamper som Goffeng og andre skribenter som identifiserer seg med sentrum-venstresiden synes er problematisk, såkalt "Social Justice" (med store forbokstaver!).
Goffeng er kanskje den fremste representanten for en gruppe personer som i sine senere år ser et stort og voksende problem i at unge studenter og aktivister importerer tankegods som ikke bare eller primært handler om 'økonomiske spørsmål'. Om vi skal tro Goffeng, er de også beint frem rasistiske. Andre personer jeg ville plassert i samme kategori er NRK-korrespondent Anders Magnus, den forunderlige Kjetil Rollness, og "vi kan bli som Sverige"-advarere som Hilde Sandvik. Disse utviklingstrekkene er i følge dem et problem fordi det er både splittende og fremmedgjørende. Jeg holder meg her til Goffeng, for enkelthets skyld.
Budskapet til Goffeng er kort sagt at teoriene skader venstrepopulismen. At noe er splittende og fremmedgjørende er utelukkende et problem for den som ønsker en politisk bevegelse som holder seg til det som er velkjent og akseptert av den norske befolkningen, kort sagt, å sikre en god økonomi og velferdsstaten. Men om man er enig i målet (hvilket jeg ikke er, vel og merke), så behøver man ikke å være enig i middelet. For måten Goffeng kritiserer er også gjennomgående populistisk i den dårlige forstand, eller sagt rett ut, fordummende: Teoriene han kritiserer for å danne grunnlaget for aktivismen beskrives aldri detaljert. Det fremheves at de har rare navn og inneholder vanskelige begreper, hvilket i viss utstrekning kanskje er riktig, særlig med tanke på noe av den mer akademiske lingoen. Det pekes på at de hører til postmodernismen og Frankfurterskolen, og at de mangler nasjonal tilknytning. På denne måten er de lette å avvise fullstendig, fordi det er populistisk i verste forstand: En kritikk bygget på karikaturer og lemfeldighet med fakta og redelighet.
For i vanlig akademisk debatt er det nødvendig å kritisere kjernen av en teori for å diskreditere den, og ikke bare enkelte deltakeres tolkning. Grunnpremisser får imidlertid lite plass i Goffengs tekst (selv om han påstår at det han fremstiller er 'grunnideer'), som når han omtaler det verste eksempelet, Kritisk Raseteori. Jeg spurte derfor Goffeng om hva han var uenig med i presentasjonen av i “kritisk raseteori” (KRT) som var gitt i boken "Critical Race Theory: An Introduction" av Richard Delgado, Jean Stefancic, den mest siterte boken på Google scholar så vidt jeg kan se. Denne boken presenterer kjernen i kritisk raseteori, en presentasjon som mange, men ikke alle, innenfor denne tradisjonen er enige i. Denne kjernen har tre hoveddeler. For det første at rasismen i samfunnet ikke bare handler om spredte enkelttilfeller, men er et systemisk trekk ved samfunnet som helhet (og kan analyseres med et slikt utgangspunkt). For det andre at systemisk rasisme tjener visse samfunnsgrupper. Og for det tredje at rase, og rase-tilknyttede kategorier (som etnisitet i Europeisk kontekst) er sosiale konstruksjoner, som er et resultat av historien og nåværende sosiale relasjoner.
Så mente Goffeng at dette var "rasistisk" eller "farlig" tankegods? Naturligvis ikke. Han svarte at problemet bare dreide seg om overdrivelser, og gjentok det han skriver i teksten, at tradisjonen misforsto 'idealet om fargeblindhet'. For Goffeng, på samme måte som Lindsay og Pluckrose, må nemlig karikere motstanderen sin ved å ta ting ut av kontekst, og å misforstå med vilje. Det fremste eksempelet er den angivelige "misforståelsen" til Kritisk raseteori om "idealet om fargeblindhet". (Jeg bør merke at Goffeng aldri siterer noe fra litteraturen som faktisk sier det han påstår at de sier.)
Selvsagt er det nemlig slik at KRT og annen kritisk teori ønsker et samfunn der rase, etnisitet og kjønn har mistet sin betydning, et 'fargeblindt' samfunn om en vil. Men all den tid samfunnet er rasistisk, og behandler folk rent faktisk ulikt, så er det naivt å insistere på et slikt ideal. Kategorien rase er på en og samme tid en fiksjon og realitet - det er en sosial konstruksjon. (Goffengs posisjon omtales i tradisjonen som vulgær anti-essensialisme, vulgær fordi den neglisjerer den sosiale realiteten 'rase' er i dag. Martin Luther King blir ofte tatt til inntekt for Goffengs posisjon, men dette stemmer selvsagt heller ikke, og beror på en misbruk av Kings teorier)
For å illustrere poenget kan vi vende tilbake til den “økonomiske" politikken som Goffeng liker bedre, og bruke følgende eksempel. Da arbeiderklassen først trådte inn på den historiske scenen, var situasjonen begredelig. Arbeids- og lønnsvilkår var forferdelige. Hvordan svarte den liberale eliten på arbeiderbevegelsens krav? Jo, gjennom å peke på kontraktsfriheten og at arbeiderne var frie og like individer som byttet sin arbeidskraft frivillig mot å motta lønn, slik at de bare kunne finne seg en annen jobb om de ikke likte den de hadde. Idealet om kontraktsfrihet mellom formelt likestilte parter, var dermed en måte å legitimere situasjonen. Realiteten var likevel at eierklassen satt på produksjonsmidlene, og arbeiderklassen uten dem. Den relasjonen som idealet om formell likhet mellom kontraktsparter foreskrev, sto derfor i selvmotsigelse til det faktiske innholdet av relasjonen: Arbeideren var faktisk ikke lik sin arbeidsgiver. På denne bakgrunn latterliggjorde og avviste arbeiderklassen idealet i sin propagandistiske litteratur (fordi det fungerte legitimerende for status quo), samtidig som de arbeidet for å realisere idealet selv, og studerte sin egen posisjon i samfunnet "med lupe". Ja - de dannet atpåtil selvstendige arbeiderforeninger!
Dette er en vekslende kritikk, der man på den ene siden avviser idealet som et latterlig forsøk på å legitimere status quo, og på den andre kjemper for å realisere dets innhold, og gjerne mer til - ettersom man så hvor begrenset idealet var. Parallellen kan ikke være mer åpenbar: Kritisk raseteori forsøker på samme måte som arbeiderklassens teorier å kritisere et naivt og urealisert ideal (om 'fargeblindhet'), for å samtidig kjempe for å realisere dette idealet (ved å motvirke rasisme i samfunnet i praksis), ved å vise hvordan rase (slik ulikhet er), er et sosialt konstruert fenomen, som på den ene siden bygger på en fiksjon, men som på den andre like fullt har praktiske og virkelige konsekvenser. Å gjenta igjen og igjen at rase ikke eksisterer fungerer ikke, slik det ikke fungerer å gjenta at kontraktsfriheten er en illusjon i et samfunn med kapitalistiske produksjonsrelasjoner.
(Vi kan jo også, for parallellens skyld, legge til at arbeiderklassen adopterte ukritisk denne litteraturen som kom fra den daværende kulturimperialistiske kjernen Tyskland! Her importerte man latterlige begreper som kapital, dialektikk, borgerskap og sosialiserte individer, som selvsagt ikke var tilpasset norske forhold, slik studenter i dag mer eller mindre ukritisk importerer kulturimperalistisk amerikansk begrepsbruk som BIPOC (Black, Indigenous, and People of Color))
I fravær av reelle argumenter mot kjernen i Kritisk raseteori, og en vrangvillighet til å lese tradisjonens kritikk av liberale idealer i beste mening, må Goffeng supplere med ytterligere karakterdrap. Dette gjøres ved å skape en populistisk og enkel fortelling om tradisjonens historie, som underbygger inntrykket av at den er idiotisk. Slik Goffeng beskriver veien går den - i tråd med langvarig propaganda fra Amerikansk kulturkonservatisme - fra 1960-tallet (roten til alt vondt) via Frankfurtskolen, senere postmodernismens ulike avarter på 1980- og 90-tallet, og frem til idag. Borte er dermed, for eksempel, den viktigste forløperen til Kritisk raseteori, nemlig Kritisk juss-bevegelsen.
Denne forløperen er den viktigste, og begrepet interseksjonalitet ble for eksempel skapt i et forsøk på å gripe manglene til diskrimineringslovgivningen i USA. Det opprinnelige tilfellet oppsto der en bedrift nedskalerte, og sparket alle de svarte kvinnene. Fordi de hvite kvinnene fikk forbli i sine jobber kunne det ikke være kvinnediskriminering, og fordi de svarte mennene fikk forbli i sine jobber kunne det ikke være diskriminering basert på rase. Dermed trengte man et begrep for sammenblandingen av ulike identiteter - interseksjonelle identiteter, som senere utviklet til en mer generell teori. Og kritiske rettsstudier har igjen sine forløpere i den amerikanske rettsrealismen, som igjen går tilbake til Høyesterettsdommere som Oliver Wendell Holmes, samt i den britiske kritisk-juss tradisjonen fra Duncan Kennedy. De direkte forløperne til Kritisk raseteori er derfor eliminert fra Goffengs enkle fortelling. Alt som står igjen er en idéhistorie der alt går tilbake til Frankfurterskolen og postmodernismen, som var innflytelser, men på ingen måte de eneste (og om det er forfatterskapet til f.eks. Adorno, Horkheimer, Marcuse, Habermas eller Honneth en sikter til sier man selvsagt ingenting om). På denne måten isoleres kritisk teori fra sin praktiske rolle for konkret forbedring av folks levekår, og underbygger slik fortellingen om dette som obskure akademiske bevegelser.
Goffeng får det selvsagt også til å virke som om dette er ren import av amerikansk teori til Norge. Dermed forsvinner koblingene i norsk sammenheng mellom teoriene Goffeng kritiserer, og tilknytningen til miljøer som Kvinnerett ved UiO, tidsskriftet Retferd, og forfattere som Nils Christian Sundby og Thomas Mathiesen, for å bare nevne eksemplene jeg personlig er kjent med. Historiefortellingen hans eliminerer helt og holdent det faktum at disse tankene ikke er noe nytt i en norsk kontekst. Professor i jus ved UiO, Tove Stang Dahl (1938-1993), forsvarte likestillingslovens forrang for kvinner fordi historisk ulikhet måtte korrigeres, slik kvotering av minoriteter forsvares i dag, og latterliggjorde Rune Slagstads forsøk på å omtale det som illiberalt. Videre kjempet man for reell likhet på bekostning av den formelle, for eksempel mot deltidsarbeid, også på den tiden. At nyvinninger på internajsonalt plan behøver en fase der de 'oversettes' til vår kontekst er åpenbart, men dette er helt normalt, og en del av den akademiske prosessen.
Som jeg har forsøkt å vise er griper Goffeng til to andre og velkjente grep for å underbygge sin ellers svake kritikk: For det første en tilordning av teorien til postmodernismen og Frankfurterskolen, og for det andre en løsrivelse av tankenes tilknytning til nasjonal kontekst. På denne måten gjøres de til upraktiske tradisjoner av esoterisk art, og de mister samtidig sin konkrete tilknytning til tidligere sosiale bevegelser. Begge deler bygger på en feilaktig idéhistorisk fremstilling. Sammen med den slepphendte kritikken av enkeltforfattere, er det likevel tilstrekkelig for å avvise hele tradisjonen, om vi tror Goffeng.
Det bør nevnes at jeg personlig ikke er en enorm tilhenger av de teoretiske tradisjonene som Goffeng og likesinnede velger å henger seg opp i. For meg er det teorier som jeg delvis ikke kjenner godt nok, og delvis drar bruk av en gang i blant. Jeg er for eksempel uenig i kritiske rettsstudiers kritikk av rettsregler som "indeterminate", altså ubestemte og uten fast innhold, og at Mouffes venstrepopulsime basert på enhet mellom artikulerte subjektposisjoner er noe vås. Samtidig synes jeg den kanoniske teksten til Robert Gordon, 'Critical Legal Histories' er en av de beste tekstene i amerikansk rettsvitenskap, at Duncan Kennedy var en fremragende rettsviter, og at postkolonial og interseksjonell feminisme gir fremragende analyser av den moderne flyktningeretten. Kort sagt forholder jeg meg til disse tradisjonene som jeg gjør til (nesten) alle andre: arbeid som med kritisk tenkning kan adopteres til gode formål og sannhetssøken, og oftere enn ikke, korrigerer blindsoner i 'tradisjonell' teori og min egen tenkning.
Ser jeg også tendenser til at enkelte aktivister og akademikere, enkelte ganger forlater den velbegrunnede kritikken og bruker disse teoriene til å heve seg selv som moralsk overlegne? Selvsagt. Det bør motvirkes, slik vi bør motvirke forenkling i all forskningsformidling, som samfunnsvitere som preker om valgordninger uten å ta hensyn til kontekst, økonomer som ikke forteller om forutsetningene for teoriene sine, eller jurister som fremstiller gjeldende rett som gjeldende moral. Men da er barnslig kritikk på linje med den Goffeng kommer med lite annet enn kontraproduktivt, fordi vi da må bruke all tid på å diskutere om enkeltteorier er roten til alt vondt, heller enn teorier på linje med andre teorier, som bør og kan problematiseres på et akademisk og politisk, men forutsetningsvis saklig, grunnlag.
Jeg har kort sagt ikke et behov for å demonisere disse fagretningene, til tross for at også jeg synes enkelte ting er problematisk. De er, på ingen måte, roten til alt vondt, og hva akademikere og studenter på campus gjør, berører i liten grad det politiske prosjektet jeg ser meg selv som en del av. Jeg har ikke noe behov for å legge venstresidens fall de siste 50 årene på skuldrene til ungdommer. Målet mitt er samtidig heller ikke å ha et stort Arbeiderparti som er mer 'opptatt av økonomisk politikk', til fordel for 'kulturspørsmål'. Den naive troen på at vi bare må vende tilbake til 'økonomiske spørsmål' er lite mer enn et populistisk ønske om gjenreisning av et prosjekt som sviktet, og som ikke kan gjenopplives før det er villig til å innse at dets egne premisser var en vesentlig forklaring på dets fall. I så fall må man bevege seg forbi de enkle fortellingene og syndebukkene som danner grunnlaget for Goffengs populisme.