Redaksjonsmedlem Sten Ravi Lona Shaw argumenterer for at venstresidas tap i det britiske valget er mindre ille enn det umiddelbart kan virke.
Resultatene fra det tredje parlamentsvalget i Storbritannia på fem år er endelig klare. På overflaten ser valget ut som en katastrofe for venstresiden. Labour Party (det britiske arbeiderpartiet) gjør sitt dårligste valg på over 80 år, mens de konservative gjør sitt beste siden Margaret Thatcher. Til tross for de åpenbare negative sidene ved disse resultatene, er det noen «lyspunkter» vi kan holde fast ved de neste fem årene.
Det verserer allerede mange ulike forklaringer for hvorfor valget gikk som det gikk denne gangen. Særlig tre forklaringsmodeller trekkes frem av mediene i Storbritannia. Jeg vil først skissere hver av dem kortfattet, og så redegjøre for styrkene og svakhetene i hver av dem.
Jeremy Corbyn, lederen i Labour, er upopulær. Folk lot være å stemme på Labour fordi Corbyn var partiets leder. Årsaken til partiets resultater var altså partilederens upopularitet.Labours bevegelse mot venstre de siste årene (siden Corbyn ble valgt) har gjort at partiet er umulig å støtte for velgere som står i sentrum på det politiske spekteret. Altså, årsaken var først og fremst politikken til Labour (og de andre partiene).Spørsmålet om Brexit, om hvorvidt Storbritannia skal forlate EU eller ikke. Altså, årsaken var at spørsmålet om EU var det avgjørende, og at de konservative kom seirende ut av dette.
Før vi ser på hvorvidt, og eventuelt hvordan, disse tre faktorene har spilt inn på årets valgresultat, skal vi ta en liten titt på selve resultatene. Innledningsvis skrev jeg at resultatene var historisk dårlige for Labour, og historisk gode for de konservative. Dette er en sannhet med betydelige modifikasjoner. Målt i antall seter vunnet i parlamentet stemmer denne fortellingen. Labour har ikke vunnet færre seter siden valget i 1935, mens de konservative ikke har funnet flere seter siden valget i 1987. Målt i andel stemmer, på den annen side, er historien en ganske annen. Labour fikk ved dette valget 32,2 prosent av stemmene, sammenliknet med 40 prosent ved valget i 2017. De siste to årene har altså Labour falt betydelig. Om man derimot ser resultatet fra 2019 i et større perspektiv, ser man at det er snakk om et relativt «normalt» resultat. I 2015 fikk Labour 30,4 prosent av stemmene, i 2010 fikk de 29 prosent av stemmene, og i 2005 fikk de 35,2 prosent av stemmene. Slik sett er det valget i 2017 som skiller seg ut, dette som et svært godt resultat (En oversikt over resultatene for både de ulike partiene ved de ulike valgene kan man se her).
Hvordan kan det da ha seg at Labour fikk så dårlig uttelling for stemmene sine? Svaret finner man i det britiske valgsystemet, som er et såkalt «first-past-the-post»-system. I Storbritannia velges representantene til parlamentet direkte fra bestemte geografiske områder som utgjør valgkretsene. Dersom et parti får flertall i en valgkrets, vinner partiet mandatet. Det betyr at den totale andelen stemmer på nasjonalt nivå er av begrenset betydning for tildelingen av mandater i parlamentet – det avgjørende er om disse stemmene er distribuert som et flertall i hver av valgkretsene.
Et eksempel kan tjene for å tydeliggjøre de praktiske implikasjonene av dette systemet. Dersom parti A fikk 49% av de totale stemmene i Storbritannia og parti B fikk 51%, kunne dette føre til et parlament hvor parti B hadde alle setene, forutsatt at dette resultatet også gjaldt for hver enkelt valgkrets. I teorien kunne parti A ha hatt et betydelig flertall av de totale stemmene, men likevel fått langt færre seter i parlamentet. Et av de mest bemerkelsesverdige resultatene av dette systemet så man i 2015, da UK Independence Party fikk 12,6 prosent av stemmene, men bare ett av de 650 setene i parlamentet.
Ved dette valget mistet Labour en rekke seter i parlamentet i bestemte geografiske områder hvor de tidligere hadde stått sterkt. En generell tendens synes å være at disse områdene også er områder hvor et flertall i befolkningen vil at Storbritannia skal melde seg ut av EU. Resultatene kan derfor leses som en tendens til skiftninger i stemmegivningen i bestemt områder hvor Labour tidligere har stått sterk, noe som har gitt seg betydelig utslag i fordelingen av mandater, men et mer begrenset utslag i den totale fordelingen av stemmer. Fortellingen om at Labour gjorde et historisk dårlig valg er derfor både sann og usann. Det er sant dersom man ser på fordelingen av mandater, men usann dersom man ser på det totale antallet stemmer. La oss med dette i bakhodet vurdere de tre tidligere beskrevne faktorene, og se i hvilken grad forklaringene knyttet til dem kan forsvares.
1. Labours partileder
Jeremy Corbyn har vært et hett navn i de britiske mediene siden han vant partiledervalget i Labour, først i 2015, og så igjen i 2016 da parlamentsgruppen i partiet forsøkte å få ham fjernet. Upopularitet har vært knyttet til tvetydighet i spørsmålet om Storbritannias forhold til EU, til radikalismen han representerer, til anklager om antisemittisme, og til anklager om manglende lederegenskaper (også dette tett knyttet til de alt for ofte korrekte anklagene om antisemittisme i Labour). En rekke målinger har pekt tydelig på at Corbyn er en heller lite populær partileder blant britene. De britiske mediene spiller også en sentral rolle, og nylige undersøkelser peker på at mediene har vært langt mer negative i sin dekning av både Corbyn og Labour, enn av de konservative.
Å si at Corbyn er upopulær, er likevel ikke det samme som å si at Corbyns fraværende popularitet er årsaken til resultatene ved årets valg. Dersom Corbyn var den overordnede årsaken til Labours historisk dårlige valg, burde man kunne se to tendenser. For det første burde resultatene være omtrent like mye dårligere i hele landet, og for det andre burde resultatene være dårligere enn de var i periodene før Corbyn ble valgt. Så langt peker det meste mot at fallet hos Labour varierte betydelig geografisk, og at det største fallet skjedde på de stedene hvor støtten til å forlate EU var størst. Sammenlikner man resultatet fra valget i 2019 med valget i 2015, 2010, eller 2005, ser at man at forskjellen mellom tiden før og under Corbyn er begrenset. Unntaket er 2017, hvor mange har pekt på nettopp Corbyn som årsaken til det beste resultatet for Labour på (den gang) nesten 15 år. Det er derfor lite hold i forklaringer som fremmer Corbyns mangel på popularitet som den avgjørende faktoren for valget i 2019, uten av man av dette kan slutte at Corbyns popularitet ikke har spilt inn i det hele tatt.
2. Labours politikk
Labour har denne valgkampen lagt frem en rekke politiske forslag som er relativt radikale i britisk kontekst. De har blant annet foreslått å nasjonalisere strøm- og vannverk, gi alle briter gratis internett, plante skog som aldri før, og gjennomføre en “Green Industrial Revolution”. Dette føyer seg inn i en trend fra 2015, da partiets medlemsbase vokste til et langt høyt nivå enn tidligere (og dermed fikk en ny komposisjon), og Corbyn ble valgt som leder av partiet. Dersom årsaken til fallet lå i den radikale politikken, burde man sett de to samme tendensene som dersom Corbyn selv var årsaken til det dårlige valget. I tillegg burde meningsmålinger knyttet til den spesifikke politikken, altså spørsmål om enkeltsakene heller enn om partiene, vist at de radikale enkeltsakene til Labour var upopulære. Så langt peker målingene mot det motsatte – den radikale politikken til Labour var populær. Det er derfor lite hold i at venstrevridningen til Labour var den viktigste årsaken til fallet, selv om dette, blant enkelte velgergrupper, kan ha spilt inn.
3. Labours Brexit-politikk
Da nyvalget i høst ble utlyst, var årsaken at Brexit-prosessen ble fastlåst i parlamentet. Den konservative regjeringen forsøkte å melde Storbritannia ut av EU, i henhold til folkeavstemningen om landets medlemskap i EU fra 2016. I parlamentet var det ikke flertall for formen for Brexit som de konservative forsøkte å presse frem, og dermed ble prosessen låst. Nyvalget hadde som mål å endre maktbalansen i parlamentet i favør av Brexit-politikken til regjeringen. Fordi dette også var årsaken til valget i 2017, kunne man trodd at valgresultatet burde blitt relativt likt. Det er dog noen viktige endringer i partiene Brexit-politikk som endret debatten om spørsmålet om Storbritannias forhold til EU ved valget i 2019 sammenlignet med i 2017.
Den kanskje viktigste forskjellen mellom valget i 2017 og 2019 i spørsmålet om Brexit, var at i 2017 var begge partiene offisielt for å gjennomføre Brexit i henhold til folkeavstemningen. Forskjellen mellom Labour og de konservative lå først og fremst i formen på Brexit de ønsket, og ikke i spørsmål om det skulle gjennomføres i det hele tatt. Fra da til nå, har Labour endret sin politikk for dette spørsmålet. Deres politikk ved dette valget var at Labour skulle forhandle frem en ny avtale, ulike den de konservative hadde fremforhandlet, og at man deretter skulle ha en ny folkeavstemning der man valgte mellom Labour sin avtale og å forbli i EU. Kravet om en ny folkeavstemning har vært et sentralt krav hos dem som ville forbli i EU, og de fleste meningsmålinger peker mot et knapt flertall for å bli i EU dersom ny folkeavstemning skulle blitt avholdt.
Det kan dermed argumenteres for at forskjellen i Brexit-politikk ved valget i 2019 handlet om hvorvidt Brexit skulle gjennomføres eller ikke, heller enn om formen på utmeldelsen av EU slik som i 2017. Mens de konservative både i 2017 og 2019 forsøkte å få valget til å handle om Brexit, lyktes de bare delvis med dette i 2017, men i større grad i 2019. Det kan argumenteres for at dette skyldes både Labour sitt endrede standpunkt, og at Brexit har dominert nyhetsbildet de siste to årene siden det, og at folk dermed “vil bli ferdig” med saken. Nedgangen i valgdeltakelse kan også tolkes i retning av sistnevnte faktor. I valget i 2019 så man en klar tendens til at de konservative overtok seter fra valgkretser som lenge har støttet Labour, særlig i områder hvor et flertall støttet Brexit i 2016. Det er altså bedre grunnlag for å hevde at Labours Brexit-politikk har vært sentral for valgresultatet, enn at noen av de to andre beskrevne faktorene har vært avgjørende.
Samtidig er det vanskelig å se for seg noen god alternativ Brexit-politikk for Labour. Ved valget til det europeiske parlamentet, sommeren 2019, gjorde Labour et eksepsjonelt dårlig valg, mens både Liberaldemokratene (som var sterkt for britisk medlemskap i EU) og Brexitpartiet (som var sterkt mot britisk medlemskap i EU) gjorde svært gode valg. Mye peker mot at Labour mistet velgere til begge disse partiene. Dette er illustrerende for Labours generelle problem i sammenheng med Brexit, nemlig at deres egen velgerbase er splittet i spørsmålet. Et flertall av Labour-velgerne støttet remain, mens et betydelig mindretall støttet leave. Det betyr at uansett hvilken retning Labour beveget seg i i spørsmålet om Brexit, var det en betydelig risiko for at det ville medføre velgerflukt i den ene eller den andre retningen.
Summen av alt dette kan oppsummeres i én enkelt setning:
Alt håp er ikke ute!
De konservatives økning i stemmer i områdene de tok fra Labour stammer i stor grad fra at flere i disse områdene stemte enn ved tidligere valg. I 2017 greide Labour å kompensere for dette med økninger i antall velgere på de riktige stedene i landet (som svarte til og overgikk økningen hos de konservative). I 2019, på den annen side, gikk Labour tilbake til «normalen» før 2017 på disse områdene, mens de konservative greide å opprettholde sin støtte. Spørsmålet blir da hvorvidt økningen blant de som stemte på de konservative skyldes støtte til de konservative sin politikk, eller om det handlet om Brexit. Siden de konservative i begge disse valgene har forsøkt å få valgkampen til å handle primært om Brexit, er det ikke urimelig å anta at mye av årsaken til økningen ligger nettopp her. Det vil i så fall betyr at vi her ikke ser noe permanent fall for Labour, men et fall knyttet til det spesifikke, midlertidig viktige spørsmålet om Brexit. Det betyr også at vi, til tross for de borgerlige mediene sine overskrifter, ikke ser noen pasokifisering (etter det greske arbeiderpartiet som ble så godt som utradert i 2015) av Labour. Den britiske, radikale venstresiden har på sikt fortsatt helt reelle muligheter til å få makt og endre Storbritannia til et samfunn for de mange, ikke for de få.