Den store samfunnsomveltningen

Hva kan krisen vi nå står i ha å si for oss som mennesker og samfunn? Er dette starten på en kapitalismekritisk samfunnsutvikling? spør Mari Gjengedal.

I løpet av noen få dager og uker ble samfunnet vårt brått snudd på hodet. Det som først ga inntrykk av å være et relativt harmløst, om enn svært smittsomt influensaliknende virus, holder nå på å sette store deler av verden ut av spill. Også her i Norge gikk vi fra en ganske naiv og tilbakelent «er det nå så farlig»-tilværelse til tomme gater, tomme busser og tomme varehyller. Nærmest ved et trylleslag har unntakstilstand tatt over, og virkeligheten har blitt erstattet av en rar, apokalyptisk drøm.


Vi liker å tro at vi er høyt utviklede individer i et sivilisert samfunn, men så langt viser erfaringene fra koronakrisen at reptilhjernen overraskende fort kan ta overhånd. Hamstring av frossenpizza og medisiner, tilfeller av korona-motivert rasisme og overdreven bruk av munnbind bærer alle preg om det samme: når vi føler oss truet, tar panikken og frykten raskt kontroll.


De omfattende konsekvensene av krisen vi nå står overfor, har vi antakelig bare begynt å se omfanget av. Situasjonen setter oss på store prøver. Ikke bare når det gjelder umiddelbare hensyn til liv og helse, og de mange utfordringene som oppstår i helsevesenet som en følge av dette, men også for en rekke andre samfunnsmessige strukturer. For ikke å snakke om for enkeltmennesker.

De fleste av oss husker de store bekymringene sars-viruset og fugleinfluensaen vekket i 2003 og 2013, og hvor relativt beskjedne konsekvensene av disse endte opp med å være. Dødsfall som følge av slike epidemier er alltid beklagelige, men sett i sammenheng med konsekvensene av en vanlig influensaepidemi har som regel antallet dødsfall i etterkant vist seg å være beskjedne. På grunn av den høye smittsomheten har imidlertid koronaviruset et helt annet potensial for å sette et verdenssamfunn ut av spill.


Er det én situasjon som kan blottlegge svakhetene som kommer av en nyliberalistisk og globalisert økonomi, så er det denne.


Verdikjedene og verdensøkonomien er nå så totalt sammenfiltret at vi har gjort oss fullstendig avhengig av jevnlige forsyninger fra andre land. Dette har det i lang tid blitt advart mot fra ulikt hold, og det er mange som i disse dager kan si «hva var det vi sa», når vi etter hvert risikerer å oppleve utfordringer med beredskap og forsyningssikkerhet av nødvendige varer. Av de mer prekære eksemplene er Norge i liten grad selvforsynt med egne medisiner. Også landbruket har i mange år advart mot at selvforsyningsgraden i Norge er bekymringsverdig lav. Vi er allerede avhengig av import av korn, frukt og grønnsaker. Dersom importen av kraftfôr-råvarer fra Brasil og Europa skulle stanse, vil også kjøtt- og melkeproduksjonen være i krise. På lang sikt sliter vi med å produsere alt fra biler og teknologiske produkter, til byggematerialer, klær, verktøy og redskaper. Alt vi omgir oss med er et resultat av et system som er rigget for at tjenester og bestanddeler skal fraktes over mangfoldige landegrenser, slik at forbrukeren skal få det billigst mulige produktet, «just in time». Det fins praktisk talt ikke nasjonale verdikjeder lenger.


Der fokuset etter andre verdenskrig var på å bygge opp egen industri og ta i bruk alle dyrkbare jorder, har politikerne de seneste tiårene vist en tilnærmet naiv tiltro til at verdensmarkedet skal redde oss fra enhver krise. Industri og hjørnesteinsbedrifter har flagget ut, lavkostland har overtatt produksjonen av våre mest basale produkter og tjenester, og infrastrukturen i Norge står ribbet tilbake. Fiskerimottakene, vare- og beredskapslagrene, slakteriene og sagbrukene som før fantes jevnt omkring i distrikts-Norge, er kuttet ned til et minimum. Dersom vi skulle bestemt oss for at vi skal bygge opp vår egen selvforsyning av mat, har vi ikke lenger folk igjen som raskt kan komme inn i jordbruket og begynne å produsere. Mye av kunnskapen om å bruke jorda er forsvunnet, og jorder som er gjengrodd krever langt mer å rydde en de som er holdt i hevd. Det samme gjelder for kunnskapen om mange tradisjonelle håndverksyrker. Vi er rett og slett svært dårlig forberedt på enhver form for forrykkelse av den moderne økonomien.


Situasjonen vi har i dag er resultatet av en blind tiltro til en «rasjonell» verdensøkonomi. Men den rasjonelle økonomien er også, som vi ser, ekstremt sårbar. Det er nå vi virkelig ser verdien av beredskap, på alle samfunnsnivåer.


Miljøbevegelsen har vært blant dem som har advart mot dette. Gang på gang ropes det varsko om at stadig mer ekstremvær som tørke og flom kommer til å utfordre oss mer enn vi er forberedt på. Én ting er matvareforsyningene, som fort kan gå fra stabile til fraværende når store matproduserende land opplever vanskelige perioder. En annen utfordring er alle de millionene av mennesker som kommer til å se seg nødt til å migrere fordi hjemmene deres blir ubeboelige. Hva skal vi i Norge gjøre når de virkelige store hordene av mennesker fra sårbare land, som flykter fra en klimakatastrofe vi i stor grad har bidratt til, kommer og banker på vår dør? Hvordan vil det påvirke samfunnet vårt? Eller vil det tvert imot bli oss selv som vil bli blant dem som må rømme? Det virker virkelighetsfjernt nå, men som vi i disse tider opplever, kan virkeligheten svært fort bli forandret. Hvor lenge vil vår oljebaserte rikdom vedvare i en verden hvor finansmarkeder skjelver og de helt konkrete tingene som mat og dopapir brått blir langt mer verdifulle?


Som klimaaktivist kjenner jeg selv en slags frustrasjon over situasjonen vi nå opplever. Ikke fordi koronasituasjonen ikke er alvorlig, for det er den, men fordi vi nå endelig ser Norge handle med en besluttsomhet vi i miljøbevegelsen har etterlyst i flere tiår. Og der koronaepidemien etter hvert kommer til å komme under kontroll (på kort eller litt lengre sikt), ser vi ikke noen liknende utsikter når det gjelder klimaet.


Foto: Markus Spiske/Unsplash.

Erfaringen fra de siste dagene viser at der folk føler en umiddelbar trussel mot eget liv og helse, vil politikerne etter hvert bli villig til å ta dramatiske grep for å forhindre eskalering. Ingen vil risikere at alt spinner ut av kontroll. En ukontrollert spredning av korona ville ha medført en uakseptabel trussel mot samfunnsøkonomien som man foreløpig ikke har tatt inn over seg at også klimaendringene vil føre til på sikt. Det vi nå erfarer er at dersom det virkelig, virkelig gjelder, så kan vi iverksette drastiske tiltak. Vi ser nå at når man blir presset hardt nok, vil til og med en høyreorientert, markedsliberalistisk regjering sette store deler av folket i karantene og midlertidig stenge ned store deler av landets bedrifter for å redde samfunnets stabilitet og økonomi på lang sikt. Selv om man kan irritere seg over at det tar for lang tid og at myndighetene ikke er villig til å gå langt nok, gir det likevel grunn til optimisme.


Vi ser at det er mulig. Vi ser at brå samfunnsomveltning går an. At vi kan forandre oss, om vi må.


Kriser setter oss på prøve og bringer fram det verste i oss, men også det beste. Der vi ser enkelte hamstre varer i panikk slik at det ikke blir nok igjen til andre, ser vi minst like mange oppfordre til moderasjon og omtanke. Vi ser folk vise takknemlighet overfor bønder, renholdsarbeidere, helsearbeidere, butikkarbeidere og andre som holder samfunnet i gang mens resten av oss sitter hjemme. Vi ser frivillige som tilbyr seg å handle for folk som sitter i karantene, og pensjonerte leger og helsearbeidere som melder seg til tjeneste på sykehusene. Det er noe rørende i å se at folk mobiliserer, at mange folk på ulike måter gir en ekstra innsats for noen andre i denne nasjonale dugnaden. Kriser tvinger oss også til å finne nye muligheter. Når bedrifter ikke kan møtes på vanlig måte, oppdager mange at digitale kommunikasjonsmåter faktisk fungerer ganske bra likevel. Vi kan ha digitale telefonkonferanser fra hjemmekontor, vi kan streame foredrag og kurs, og mange av flyturene og arbeidsreisene vi tar, kanskje mye av gammel vane, finner vi ut at ikke var så veldig nødvendige likevel. Kultursektoren, som er blant dem som opplever spesielt utfordrende tider, bruker Facebook til å strømme konserter og teater mot frivillige Vipps-bidrag. Selv om dette ikke vil være en fullgod erstatning, vil det være en god hjelp, og kanskje vil vi også merke at kulturtilbudene vil nå er større publikum. Vil denne perioden bidra til at vi får et kulturliv som i større grad er digital og grenseløs, og dermed også mer inkluderende for folk som har vanskeligheter for å delta på de fysiske arrangementene? Tiden vil vise.


Ikke minst minner kriser oss om hva som virkelig er viktig i verden. Når alt kommer til alt, handler det om det nære. Om at familien og vennene våre har det bra og er utenfor fare. At vi har et sted å bo, varme, nok mat og basisvarer til å klare oss. Og ut over det? Gode stunder. Fellesskap. Samvær. Livskvalitet.


Ikke høy lønn. Ikke dyre utenlandsferier. Ikke unødvendige forbruksvarer.


Det er antakeligvis mange med meg som brått merket at de fleste planene de hadde for de nærmeste ukene, ble avlyst. Møter, reiser, konferanser, korøvelser og arrangementer som fylte opp kalenderen forsvant med et pennestrøk. På tross av unntakstilstand, må jeg innrømme at vi her i huset har nytt vår uplanlagte fritid. Selv om vi holder oss hjemme og unngår sosial kontakt, har vi fått merke en underlig følelse av frihet. Plutselig har vi en haug av tid vi kan disponere selv, uten å ha dårlig samvittighet for det. Vi har jo ikke noe valg.


For min del har det medført en god del lesing av både skjønnlitteratur og faglitteratur, spising av god mat, brettspill, hjemmedates, rolige morgener før hjemmekontoret, oppdagelse av ny musikk, og store språklige framskritt på Duolingo, hvor jeg øver meg på fransken min. Og ikke minst tid til å skrive denne teksten her.


Kommer vi til å klare å holde på noe av denne stemningen når samfunnet begynner å komme i gjenge igjen? Kan vi klare å fortsette å kjenne på følelsen av hva det er som virkelig er viktig? For dersom en av de store lærdommene av denne krisen er at vi kan stå sammen som samfunn og at vi kan gi avkall på veldig mange av de tingene vi vanligvis forteller oss selv at vi trenger - hvis det betyr at vi blir enige om at vi faktisk ikke trenger stadig mer av det vi allerede har for mye av - tenk hvilken sprengkraft det kan ha for diskusjonen om hva slags økonomisk system vi bør bygge for framtidens samfunn.


Spoiler alert: det er ikke kapitalismen.

Nettredaktørar: Mari Gjengedal og Johan Elfving 

Følg oss på Instagram

Org.nr. 912801624
Kontonummer:
3633.54.45591

Tidsskriftet Røyst
c/o Thor Olav Iversen
Baneveien 39, 5010 BERGEN

Følg oss på Facebook