Tekst: Ståle Holgersen
Utgåve: Røyst #3 Klasse, 2014
Hvem skal eie byen?
I Kalfaret bor folk i villa med hage og kveldssol. På Løvstakken noen hundre meter borte bor folk i leiligheter. Ingen hage, ingen kveldsol. Og de dør langt tidligere enn de som bor på Kalfaret. De geografiske forskjellene er åpenbare, kan enkelt observeres og vi kan regne oss fram til forskjeller i lønninger og boligpriser. At vi lever i klassedelte byer er helt åpenbart. Men for å kunne endre dette må vi ha en noenlunde riktig forståelse av problemet, og dermed må vi bortenfor det som enkelt kan observeres.
Selv om fattigdom og rikdom – og dermed klasse – ofte diskuteres i både media og samfunnsvitenskapene, begrenses dette som regel til spørsmål om distribusjonen av penger. Klasse ses her som uavhengig av produksjonsforhold og underliggende maktforhold i samfunnet. Denne tilnærmingen bunner i et liberalt tankemønster. Vi kan enkelt se hvordan områder forfaller eller gentrifiseres, men med mindre vi trekker linjer tilbake til organiseringen av kapitalismen kan vi aldri forstå hvorfor dette skjer.
Om vi går under overflaten og nærmere kjernen av maktforholdene i samfunnet finner vi sentrale spørsmål: Hvem eier (ikke) byen? Hvem har (ikke) makt? Hvem bestemmer hvem som (ikke) skal bo hvor? Hvem bestemmer hva folk i byen (ikke) skal jobbe med? Hvem bestemmer hva som (ikke) skal bygges hvor? Og for å besvare slike spørsmål må vi videre ned i kapitalismen kjerne: hvordan er arbeidet organisert? Og hvem tjener på det?
Skal vi besvare slike spørsmål er vi tjent med en marxistisk tilnærming, hvor vi unngår svært uheldige skiller mellom distribusjon av penger og organiseringen av kapitalismen som sådan; mellom «sosial» og «økonomisk» politikk; og dermed mellom såkalt velferd til fattige og næringsutvikling for rike.
Klasse på byens overflate
«Klasse» er et komplekst fenomen, og ulike klassifiseringer kan gjøres. Man kan for eksempel se på inntektsnivå, eller hvorvidt man er arbeidsselger eller arbeidskjøper. Man kan relatere det til identitet eller materielle forhold (klasse i seg vs klasse for seg) eller analysere det på forskjellige geografiske steder (arbeidsplassen, hjemmet, byen), og klasse kan gi forskjellige kulturelle, sosiale og symbolske uttrykk (gjerne sterkt vektlagt av mindre radikale folk som har lest Pierre Bourdieu).
Et begrep som er ubrukelig – og som på tross av (eller kanskje nettopp på grunn av?) sin ubrukelighet er blitt en skikkelig hype – er smart cities. Og på tross av – eller igjen, kanskje på grunn av – at begrepet er diffust, anvendes det i dag veldig aktivt av makthavere, regjeringer og forskere.
Fra et marxistisk perspektiv er det sentralt at klasse er strukturert av mekanismer knyttet til dominans og utbytting, noe som gir noen mennesker makt over livene til andre.[1] Det er også viktig å nevne at selv om vi utvider klassebegreper til «byen», er urbane klasserelasjoner kontinuerlig sammenvevd med klasseforhold i arbeidsprosessen – herunder dens spesifikke former for kapitalistisk eierskap og inntektsfordeling. I liberale diskurser ses derimot klasse gjerne som et fenomen på samfunnets overflate.
Liberalister, ja til og med folk som stemmer Venstre, evner å se at fattige og rike bor forskjellige steder i byen og at dette har mye å si for hvordan byen ser ut. Noen steder er det fysisk forfall mens andre steder renoveres. Noen steder stiger prisene så høyt og fort at den samfunnsklassen som bodde der forsvinner. Det er mye forskning i emner som urbane studier, samfunnsgeografi og byplanlegging som påpeker slike forhold, og forskjellige begreper brukes for å beskrive og analysere slike iøynefallende prosesser.
Et begrep som inntil nylig har vært meget populært blant EU og andre maktinstitusjoner er social exclusion. Dette begrepet er særlig rettet mot det å integrere en distinkt gruppe i befolkningen inn i storsamfunnet. Andre populære begreper er segregering og polariseringen, som gjerne resulterer i dual cities.[2] En prosess som har vært veldig aktuell de seneste årene er gentrifisering. Begrepet ble innført i 1964 av Ruth Glass som observerte hvordan arbeiderboliger i Islington, London, systematisk ble overtatt av folk fra mellomsjiktet og hvordan dette endret områdets karakter.[3] En nyere diskurs er sosial bærekraftighet[4], som i likhet med sine storebrødre økologisk og økonomisk bærekraft er et begrep med enormt radikalt potensial, som mindre radikale krefter ofte anvender for å legitimere status quo. Et annet begrep som brukes mye, og som ikke minst i media brukes veldig ofte misvisende, er ghetto – ment som områder med fattige mennesker.[5]
Et begrep som er ubrukelig – og som på tross av (eller kanskje nettopp på grunn av?) sin ubrukelighet er blitt en skikkelig hype – er smart cities. Og på tross av – eller igjen, kanskje på grunn av – at begrepet er diffust, anvendes det i dag veldig aktivt av makthavere, regjeringer og forskere. Her feies alle konfliktlinjer under teppet, her er politikk forkledd som teknokrati: er vi bare «smarte» nok og anvender «rett» teknologi til å finne de «riktige» løsningene, kan vi løse både økologiske, økonomiske og sosiale problem. Vi er alle i samme båt.
Begrepene over, unntatt smart cities, har alle potensialer, siden de kan vise hvordan maktforhold i byen er ujevnt distribuert, og hvordan forholdene for mange av byens fattige og arbeidere forverres. Men dette er bare potensialer. Ifølge den marxistiske geografen Jamie Gough[6] har social exclusion bidratt til å flytte fokus fra politisk-økonomiske forhold som bakgrunn for fattigdom og over til de fattige selv, deres kultur og deres livsstil: den politiske implikasjonen blir snarere at de fattige må endre seg slik at de også får ta del av storsamfunnets goder. Peter Marcuse[7], professor emeritus i byplanlegging, mener begrepet dual city er en «vag metafor», som tilslører hva som er konstant og hva som er nytt, og som ofte romantiserer over tiårene etter andre verdenskrig. Han mener også at begrepet noe forenklet drar en akse gjennom en kompleks by. Og da denne aksen normalt baseres på kjøpekraft, forholder den seg også lojalt til (liberale) debatter om distribusjon av penger i byen.
Klasse og byen – en marxistisk kritikk
Om vi vil forstå mer grunnleggende sammenhenger enn hva som fremkommer over, og hvordan vi potensielt kan endre disse, må vi gå dypere til verks.
Let us therefore […] leave this noisy sphere, where everything takes place on the surface and in full view of everyone, and follow them into the hidden abode of production […]. – Karl Marx [8]
Et av hovedpoengene til Marx var å vise hvordan den rådende liberale oppfatningen av fordeling av makt og ressurser er misvisende. For liberalere er urettferdighet og ulikhet normalt resultater av noe som skjer i handelsrelasjoner: er du fattig har du gjort en dårlig deal på markedet. Har du dårlig lønn, må du manøvrere deg bedre på arbeidsmarkedet. Har du dårlig bolig, har du bommet på boligmarkedet. Spørsmål om samfunnets distribusjon av penger og makt forholder seg også bare til fordelingspolitikk og markedslogikk.
Gjennom det siste halve århundre har marxister overført mye av Marx’ tankegods til en urban kontekst. Pionerene på 1960 og 70-tallet må sies å være den franske sosiologen Henri Lefebvre og den engelske geografen David Harvey, men flere fulgte raskt etter.
I sterk kontrast til en slik tilnærming revolusjonerte Marx forståelsen av kapitalismen gjennom å vise hvordan arbeidere ikke har mindre makt på grunn av tilfeldige avtaler inngått i et marked, men fordi arbeidere under kapitalismen er systematisk utbyttet av kapitalister. Da lønnen alltid er lavere enn hva verdien av arbeidet tilsier, skapes en merverdi for selskapet, og det er her Marx finner kilden til både utbytting, reproduksjon av maktforhold mellom arbeid og kapital, samt kilden til kapitalismens evig vekst. Spørsmål om samfunnets distribusjon av penger og makt, er dermed ikke bare et spørsmål om fordeling og distribusjon – det er spørsmål om hvordan produksjonen er organisert, det blir et spørsmål om eierskap, utbytting og kontroll. Dette er også et veldig viktig sted for distribusjon av makt, penger og velferd. Med andre ord: distribusjonen av makt og ressurser finner også sted i produksjonen: produksjon er distribusjon.[9]
Marx skrev dog ikke så mye om byutvikling[10], men gjennom det siste halve århundre har marxister overført mye av Marx’ tankegods til en urban kontekst. Pionerene på 1960 og 70-tallet må sies å være den franske sosiologen Henri Lefebvre og den engelske geografen David Harvey[11], men flere fulgte raskt etter.[12] Nå ble begreper som klasse åpnet til også å inkludere relasjoner som mellom leietakere og huseiere – ikke bare mellom arbeider og kapitalist. I følge Lefebvre[13] kan klassekampen ta tusen ulike former, og forskjellige krav og kamper i det urban rommet er en del av dette. Og den urbane klassekampen innebærer ikke bare kvantitative krav (for eksempel hvor mye skal bybanebilletten koste), men også kvalitative krav (for eksempel hvem skal eie bybanen, og hvem skal eie retten til å dekorere den?).
Klasse i byen i firepunktsform
For å kunne diskutere et så komplekst fenomen som klasse, er det hensiktsmessig med noen inndelinger. Forhåpentligvis kan disse fire punktene bidra til klarhet og dybde:
i) Det klassiske marxistiske spørsmål hvem eier? Hvem eier bygningene, kvarterene, veiene, havnene, torgene, parkene? Og når noe bygges, hvem eier arkitektkontoret og konsulentfirmaet? Og hvem eier bankene som muliggjør det hele? Og ikke minst, hvem eier selskapene som faktisk bygger byen: Skanska, Veidekke, NCC? Og i det offentlige rom: hvem eier retten til å sette opp reklame, og hvem eier det det reklameres for? (Vi involverer ikke staten eller kommunen før punkt fire under).
Alle menneskene som finnes i svarene på spørsmålene over har til felles at de har en kapitalistisk relasjon til byen. De eier selskaper som – i likhet med alle normale selskaper under kapitalismen – må produsere profitt for å overleve. Lefebvre og Neil Smith spiller på Marx’ distinksjon mellom bruksverdi og bytteverdi når de argumenter at folk har forskjellig relasjon til byen, og alle eierne over har en relasjon basert på bytteverdi – de skal tjene penger på byen. Harvey[14] har en annen inndeling, og viser til tre fraksjoner av byens kapitalister: den første er generell kapital: en bred kategori med alle som har noen form for virksomhet i det bygde miljøet med den hensikt å skape profitt. De bruker byen med hensikt om å øke produksjonen og akkumulere kapital, og/eller som et sted/marked hvor varer og tjenester kan selges. Den neste fraksjonen er mer spesifikk, nemlig bygg og anlegg: de som akkumulerer kapital gjennom å bygge nye elementer i byen. Og den siste fraksjonen er eierne: de som i kraft av sitt eierskap av land og eiendom kan dra ut leie for bruk av ressursene de kontrollerer.
Michael Edwards har en annen – og jeg vil hevde bedre – inndeling når vi søker kapitalistiske posisjoner i urban utvikling.[15] Edwards mener vi kan se etter funksjoner, ettersom det alltid er visse funksjoner som må fylles: noen må for eksempel eie eiendommer, noen må finansiere, noen må planlegge, noen må bygge, og kanskje noen skal leie eller kjøpe bygningen. Med denne tilnærmingen kan vi til en hver tid og i alle byggeprosjekt lokalisere de med bytterelasjon til byen.
I tillegg må det nevnes at de med bytterelasjon til byen er en svært heterogen gruppe: fra selskaper som nærmest eier hele bydeler, banker som nærmest eier hele byer, og selskaper som kontrollerer utendørsreklame på global skala, til små butikkeiere som leier små lokaler i en bakgate for å selge sine produkter.
Mens noen har en bytteverdi-relasjon til byen, har de fleste av oss en relasjon basert på bruksverdi. Det er vi som ikke eier byen. Vi som bare bruker den. Går på gater og sitter i parker uten noen ambisjon om å tjene penger på det.
ii) Det finnes alltid flere ender av klassesamfunnet. Mens noen har en bytteverdi-relasjon til byen, har de fleste av oss en relasjon basert på bruksverdi. Det er vi som ikke eier byen. Vi som bare bruker den. Går på gater og sitter i parker uten noen ambisjon om å tjene penger på det. Todelingen bytte- og bruksverdi er selvsagt meget generell, men sier oss samtidig noe sentralt. For de fleste er byen ikke en kilde til profitt, men noe vi bruker i alle mulige sammenhenger. Lefebvre [16] mener det fins en konflikt mellom de som bruker rommet til å produsere merverdi, og oss andre som ikke produserer annet enn «enjoyment» – og derfor er uproduktive. Dette er et sammenstøt, med Lefebvre sine ord «between capitalist ‘utilisers’ and community ‘users’». I en studie om London drar Edwards og MacDonald m.fl. [17] en lignende bi-polar distinksjon: mellom de interessene som er opptatt av framtiden til London som et levedyktig forretningsmiljø og de som er bekymret for Londons fremtiden som et sted å bo.
En trend vi har sett de senere årene er hvordan politikere og kapitalen gjerne vil påføre oss alle kapitalistiske relasjoner – være seg som boligeiere (gjennom enormt subsidierte boligsparinger for ungdom, BSU) eller gjennom våre pensjoner (som er «på børs» – hvilket gjør oss til mikro-eiere av andre sine arbeidsplasser). Dette skal gjøre vanlige folk mer lojale til systemet – plutselig er det arbeiderklassen som taper på krakk på børsen eller sprukne eiendomsbobler. Dette er en utvikling som mer handler om å spre risken og tapene ved kriser, og bør bekjempes på politisk nivå.
iii) Klassesamfunnet reproduseres hver dag, og det betyr at verdensøkonomien stadig vokser. Klassesamfunnet er ikke unntaket: det er ikke bare sjokkerende nyheter om at 85 personer eier like mye som 3,5 milliarder mennesker – det er det vi alle lever i hver dag. «Klasse» er ikke noe som bare oppstår når ungdom i forstedene brenner biler eller når mektige utbyggere river store deler av byens sentrum. Kapitalismen er et klassesystem som reproduseres daglig: for hver bygning som bygges, når folk pendler til jobb, eller når en reklame erstatter en annen. Og ettersom kjernen i klassesamfunnet er at arbeidere produserer mer verdi enn de får i lønn, er det også imperativt at «status quo» i kapitalismen er økonomisk vekst. De seneste tiårenes enorme urbanisering må derfor ikke bare ses som resultat av befolkningsøkning, men også som et resultat av at en økonomi som vokser med 2-3 prosent hvert år trenger steder å investere.[18]
iv) En av statens viktigste roller er å opprettholde status quo, noe som under kapitalismen altså er definert av økonomisk vekst. Dette er også sentralt i byutvikling og byplanlegging. En utførlig diskusjon får vi ta en annen gang, men inspirert av teoretikere som Nicos Poulantzas, Bob Jessop og Lefebvre kan vi kort si at staten er konstituert av sosial relasjoner.[19] Staten eller kommunen er verken helt uavhengig eller helt determinert av ytre forhold, men en organisatorisk kropp som opererer i et samfunn som allerede er konstituert av klasserelasjoner. Staten og kapitalen er knyttet sammen både strukturelt (da staten og kapitalen begge streber mot økonomisk vekst), og gjennom personlige bånd mellom «eliter» (rike næringslivsfolk og mektige politikere).
I tillegg er kommuner og stater ofte viktige eiere, noe som gir en ny dynamikk til spørsmålet om klasse i byen. På en side er staten og kommunene fanget i det samme racet som kapitalen – økonomisk vekst eller dø. Men det finnes også rom her for en byutvikling som ikke direkte determineres av kapitalinteressene. Særlig i etterkrigstiden ble kommunalt eierskap av tomter og større landområder brukt aktivt, ikke minst i utbyggingen av forstedene. Men i de senere årene har nye former for kommunalpolitikk – ofte kalt nyliberalisme, New Public Management eller governance – mer utelukkende favorisert kapitalinteresser.
Vårt nåværende klassesamfunn er en premiss for en samfunns- og byutvikling som favoriserer kapitalen over oss andre. Utfordringen for radikalere blir hvordan vi kan regulere/avskaffe en slik premiss som legger makten over byutviklingen i hendene på noen få.
Om vi legger sammen de fire punktene ser vi både den store kompleksiteten, men forhåpentligvis kan vi også begynne å se konturer av en helhet. Under kapitalismen stopper det meste opp om ikke bedrifter får sin profitt. Så også i byutvikling. Både utbyggere, grunneiere, planleggere og banker må få sin profitt, ellers ingen utbygging. Dette forklarer mye av hvorfor alt prat om å bygge flere «billige boliger» sjelden materialiseres. De med bytterelasjon til byen har noe avgjørende som de med bruksrelasjon ikke har: penger og makt til å gjennomføre sine ideer, samt ofte nære relasjoner til politikere. I tillegg har de riset bak speilet: får de ikke viljen kan de investere andre steder. Dermed kan forskjellige selskaper med bytterelasjon til byen presse gjennom sine krav, være seg flere hoteller, forurensende cruisetrafikk i byens sentrum, flere kontorer, rive gamle bygninger for å bygge nye glasshus eller mindre uteareal til nye boliger. Men klassesamfunnet er (heldigvis) ikke fullstendig determinert av én klasse – ei heller i byutviklingen. Planprosesser blir derfor også et sted for klassekampen. Når kommunen ikke legger seg langflate for utbyggere, fordi de må ta hensyn til «byens beste» (som om dette skulle finnes noe objektivt «beste» for byen) tar de ofte egentlig bare hensyn til andre klasseinteresser enn (bare) kapitalinteressene.
Sosial eller økonomisk? Avsluttende refleksjoner.
Vårt nåværende klassesamfunn er en premiss for en samfunns- og byutvikling som favoriserer kapitalen over oss andre. Utfordringen for radikalere blir hvordan vi kan regulere / avskaffe en slik premiss som legger makten over byutviklingen i hendene på noen få. Dette er dessverre ikke plassen for noen dyptgående debatt om strategi eller framdriftsplan, men noen avsluttende refleksjoner er nødvendige, og igjen skal vi se hvor viktig kritikken av en liberal forståelse av klasse er.
Det kanskje mest radikale verktøyet i forhold til klasse innenfor dagens byplanlegging er sosial mix. Ettersom fattige bydeler og fattige mennesker er «problemer», blir det sentrale spørsmålet hvordan disse kan «integreres» (hva nå enn det ordet egentlig betyr?) med resten av byen. Med andre ord: anstendige, ikke-fattige, borgere bør flytte til disse områdene – og mer radikalt: fattige bør flytte til rikere områder – slik at man oppnår sosial mix. (I realiteten handler det ikke overraskende oftere om at rike skal bosette seg i fattige områder, enn motsatt.) Selv om sosial mix er å foretrekke foran økt segregering, er det likevel en politikk som er begrenset til det liberale feltet: man ser ikke sammenhenger til klasseforskjellene som sådan.
Begrepet «sosial» kan her fungere som en veiviser. I en liberal forståelse av klasse blir fordeling av rikdom og ressurser nettopp et spørsmål om sosialpolitikk. Fattige steder, fattige folk, økt segregering og polarisering – alt møtes med sosial politikk, som igjen begrenses til hvordan velferdsstaten, fattige steder, eller – verre – de fattige selv, skal forandres slik at fattige individer hjelpes mest effektivt. Liberalere evner ikke å se at klasserelasjonene som skaper fattige og rike bydeler og mennesker, inngår i de samme klasserelasjonene som produserer kapitalismen som sådan. Og det er her hunden ligger begravet. På grunn av det liberale hegemoniet i slike debatter har det oppstått en avgrunn mellom økonomisk politikk (å tiltrekke kapital, stimulere investeringer, skape vekst) og sosial politikk (det vil si å ”hjelpe” de fattige, som med den nåværende regjeringen absurd nok er ensbetydende med å gjøre dem fattigere).
La oss ta et eksempel. I kapitalismen konkurrerer byer om å tiltrekke seg kapital. Denne trenden har økt i styrke siden 1970-tallet, og fokus har siden det primært vært kapital relatert til finans, kunnskap, kultur eller turisme og ikke sjelden forskjellige statlige arbeidsplasser. I motsetning til etterkrigstidens industriarbeidsplasser, er dette ofte arbeidsplasser til den såkalte middel- eller overklassen (om det da medfører flere arbeidsplasser overhode). En annen klassisk post-industriell/nyliberal strategi er å tiltrekke seg (rike) mennesker (gjerne gjennom å bygge dyre sjønære leiligheter) som kan bidra med innovasjon og skape arbeidsplasser. Deretter skal penger og arbeidsplasser «dryppe ned» på alle andre i byen. Denne politikken har en klar klasseprofil.[20]
I bypolitikk skapes dermed et enormt skille mellom på den ene siden produksjonen av våre samfunn, med hva som bygges og økonomisk politikk, og på den andre siden distribusjonen av sosiale «velferdsgoder». Denne distinksjonen er sentral i legitimeringen av vår økonomi, da den fullstendig frikobler rikdommen fra fattigdommen. Den frikobler Kalfaret fra Løvstakken, Fana fra Fyllingsdalen. Men i virkeligheten henger alle feltene for økonomisk politikk sammen, og er utrykk for de samme klasseinteressene i samfunnet. Problemet begynner ikke når et boligområde får dårlig rykte på grunn av fattigdom eller andre «sosiale» problemer – det oppstår når kapitalen ikke har interesse av å sysselsette menneskene som bor der.
Skal vi virkelig konfrontere klassesamfunnet kommer vi ikke unna de større spørsmålene: Hva skal vi jobbe med i byene våre? Hvordan skal arbeidet være organisert? Hvem skal eie byen – bygningene, parkene, det offentlige rom? Hvordan skal boligsektoren – ikke boligmarkedet – være organisert? Et eller annet sted i disse svarene finnes nøkkelen til en ny og bedre verden. Og en ny og bedre by.
Referenser
[1] Wright, Erik Olin, (2009). Understanding Class. Towards an Integrated Analytical Approach. New Left Review (60,) 101-116. [2] Ingen av disse prosessene som beskrives handler selvsagt bare om klasse – for å forstå byens dynamikk må en klasseanalyse kombineres med analyser av hvordan rasisme, sexisme, etc., også spiller inn. Men i denne teksten avgrenses analysen til klassespørsmålet.
[3] Ordet gentry betegner «people of gentle birth», som i «gentleman», og har dermed som begrep en direkte relasjon til klassesamfunnet. [4] Littig, Beate, and Griessler, Erich (2005). Social sustainability: a catchword between political pragmatism and social theory. International Journal of Sustainable Development 8 (1), 65-79. [5] Historisk er dette områder forbeholdt enkelte etniske/religiøse grupper, som for eksempel jødeghettoene i middelalderen, eller ghettoer for svarte i USA. Områdene som også inneholdt en viss sosioøkonomisk mobilitet. Å for eksempel beskrive Herregården i Rosengård, Malmö, som ghetto blir derfor helt feil. [6] Gough, Jamie, Aram Eisenschitz, and Andrew McCulloch (2006) Spaces of social exclusion. Routledge, London and New York. Se også: Byrne, David, (2005). Social Exclusion. Maidenhead: Open University Press. [7] Marcuse, Peter (1989) ‘Dual City’: a muddy metaphor for a quartered city. International journal of urban and regional research 13.4: 697-708. [8] Marx, Karl, (1976). Capital Volume I. London: Penguin Books Ltd, p. 279-280.
[9] Marx, Karl, (1976). Capital Volume I. London: Penguin Books Ltd.; Harvey, David, (1973). Social Justice and the City. London: Edward Arnold. Om hvordan våre posisjoner i samfunnet fremstår som determinerte av distribusjonen, se Marx, Karl, (1973). Gundrisse. New York: Vintage Books.
[10] Men se Engels, Friedrich (1993). The condition of the working class in England. Oxford University Press; og (ingen dato) [1872] The Housing Question. Martin Lawrence Limited: London [11] Harvey, David, (1973). Social Justice and the City. London: Edward Arnold; Harvey, David (1999 [1982]) The Limits to Capital. London: Verso; Lefebvre, Henri, (1991 [1974]). The Production of Space. Oxford: Basil Blackwell. [12] For leser som vil undersøke videre kan i tillegg til de allerede nevnte også nevnes folk som Cynthia Cockburn (om den «lokale staten»), Neil Smith (om gentrifisering, og produksjonen av naturen), Michael Stone (om boligspørsmålet), Richard Walker (meget bra økonomisk geograf), Peter Marcuse (om bolig og planlegging), Eric Clark, Tom Slater og Elvin Wyly (alle om gentrifisering), Susan Fainstein (om «rettferdig» byplanlegging), Don Mitchell (om landskap) og Bill Risebero (den beste marxisten på arkitektur jeg kjenner til).
[13] Lefebvre, 2009, side 204: The state and society. In: Brenner N and Elden S (eds) State, Space, World – Selected Essays by Henri Lefebvre. Minneapolis, MN: University of Minnesota Press. [14] Harvey, D (1985) Urbanization of capital. Oxford: Blackwell, side 168. [15] Edwards, Michael, (1995). Agents and Functions in Urban Development: Frameworks for Analysis. Cartas Urbanas 4, 26-39. [16] Lefebvre, H. (1991) The Production of Space. Side 359-360. [17] Edwards, M., K. MacDonald, et al. (1992). A Vision for London. I: The Crisis of London. A. Thornley (ed). London, Routledge: 185-201. [18] Om byen som sted for investeringer av kapital som sliter med å finne avkastning andre steder, se Harvey (1985) Urbanization of capital. Oxford: Blackwell, eller nær sagt hvilken som helst bok av Harvey. [19] Om planlegging som kondensering av sosiale relasjoner, se Holgersen, S (2013) Spatial planning as condensation of social relations: A dialectical approach. Planning Theory.
[20] Holgersen, Ståle (2014) The Rise (and Fall?) of Post-Industrial Malmö. Investigations of City-Crisis Dialectics. PhD-dissertation. Lund University Press: Lund.
Comments