Ingrid Wergeland Røyst #12 - Staten
Hvordan skal venstresida forsvare velferdsstaten i et altomfattende markedssamfunn? Ingrid Wergeland, forlagssjef i Forlaget Manifest, gir svarene.
For folk som er opptatt av rettferdig fordeling av samfunnets ressurser, er det å forstå velferdsstatens sentrale rolle helt essensielt. Velferdsstaten er grunnleggende omfordelende i sin utforming, all den tid den er skattefinansiert og de som tjener mest, betaler mest skatt. Samtidig er velferdstjenestene våre universelle, og vi får likt tilbake etter behov. Utover små egenandeler i helsevesenet, er helsetjenestene gratis, vi har universelle sosial- og familiepolitiske ordninger og utdanning er gratis. Barnetrygden utbetales til alle, uansett inntekt, noe som stadig tas opp som problematisk: Hvorfor skal de rikeste blant oss få kontantutbetaling månedlig? Alle får likt, uavhengig av lommeboka. Stein Erik Hagen og jeg betaler samme egenandel om vi behandles av landets aller beste leger på Rikshospitalets hjerteavdeling.
Det enkle svaret på hvorfor vi vil ha en velferdsstat, er at staten må være noe mer enn et voldsmonopol. Verden er likevel full av eksempler på det motsatte. For hva staten må og bør være er en evig diskusjon, til enhver tid en politisk strid. Slik har det vært opp gjennom historien.
Hva vi skal fylle staten med, hva som er dens funksjon, er en dragkamp mellom ulike politiske interesser. Velferdsstaten er en ung konstruksjon. Spørsmålet framover er om vi x antall år i fremtiden kommer til å se tilbake på velferdsstaten som en parentes i historien, av et høyere nivå av sivilisasjon, eller om vi klarer å sikre og videreutvikle den, som en trygg havn i livets storm.
Historisk kan vi grovt dele inn utviklingen, fram til velferdsstaten slik vi kjenner den i dag, fra den liberale staten via sosialhjelpsstaten fra 1880-årene til 1930-årene, til den gradvis innførte universelle velferdsstaten, som særlig ble utviklet fra etterkrigsårene og utover. I motsetning til sosialhjelpsstaten, som kun skulle hjelpe de aller fattigste, skulle velferdsstatens tjenester være universelle og omfatte alle.
I motsetning til sosialhjelpsstaten, som kun skulle hjelpe de aller fattigste, skulle velferdsstatens tjenester være universelle og omfatte alle.
Man gikk fra å ha tjenester på et minimumsnivå, hvor tjenestene kun skulle dekke helt grunnleggende behov, som at ingen skulle sulte ihjel. Men det var ikke rausere enn det.
Sild
I beskrivelsen fra Justisdepartementet (1932) var det formulert at statsstøtten til kommunenes fattighjelp ble gitt hvis de kun utleverte sammalt mel, skummet melk, poteter og sild. Hjelpen måtte «ikke [gå] lenger enn til å hindre at vedkommende forkommer» (gjengitt i Fellesskap fungerer 1 av Lotta Elstad, Forlaget Manifest, 2013). Denne gjerrige, behovsprøvde og utmattende organiseringen av hjelp, gjennom konkrete matvarer, ser vi også forekomme til i dag, i stadige nyhetsoppslag om Kirkens bymisjon, fattighus, matsentraler og andre frivillige organisasjoner som rapporterer om fattige og sultne folk som ikke klarer seg på ytelsene fra det offentlige, eller har falt ut av systemet eller aldri har blitt omfattet av det.
Velferdsstaten, slik vi kjenner den i dag, må forstås som et resultat av klassekamp. Dette er ikke ordninger som har blitt tenkt ut blant byråkrater i departement og servert de brede klasser på sølvfat. Dette er resultat av kamp, krav og politisk vilje til økt rettferdig fordeling av samfunnets ressurser. Velferden er sterkt knyttet til arbeiderbevegelsens kampkraft. Og selv om det er mangler ved ordningene våre, er det stor forskjell på en stat som garanterer rettigheter, og en stat som tar hånd om innbyggerne først når det går skikkelig galt med dem og er avhengige av velviljen hos en lokal byråkrat. I dette systemet skal du kunne stå med rak rygg og kreve rettighetene du har.
Velferdsstaten, slik vi kjenner den i dag, må forstås som et resultat av klassekamp. Dette er ikke ordninger som har blitt tenkt ut blant byråkrater i departement og servert de brede klasser på sølvfat.
Både før og nå har land ulike former for statlige velferdsordninger som skal sørge for en viss grunnleggende trygghet til innbyggerne. Disse har i alle sammenhenger blitt utviklet gjennom kompleks interessekamp. Visse interesser vil privatisere velferdsordningene (altså ikke skattefinansiere disse, men at hver og en sørger for sin velferd gjennom eventuell formue og private forsikringer), en annen innfallsvinkel er av mer paternalistisk art (for å unngå sosial uro og sikre byråkratiet en viss legitimitet), mens arbeiderbevegelsens påvirkning på utformingen av velferdsstaten har utfordret begge disse tankesettene. Det er resultatet av arbeiderbevegelsens kamp som trues når man går fra rettighetene mennesker har i kraft av å være arbeider eller innbygger, tilbake til at man ser på ytelser som noe som gis ovenfra og ned, sammen med harde krav om kontroll og ikke minst, takknemlighet og ydmykhet.
Trygdeskandalen
I disse tider føles det søkt, absurd og virkelighetsfjernt å skrive abstrakt og teoretisk om hva som er grunnidéen i den universelle velferdsstaten. Etter trygdeskandalen som har preget høsten 2019, har det blitt utløst et skred av marerittaktige historier i offentligheten. Folk forteller om NAV-leger som overstyrer deres egen lege, folk som ikke kommer fram til saksbehandleren sin, en digitaliseringsprosess i NAV som framstår som motsatt mål fra andre servicetjenester: Her skal du helst ikke finne fram, og du skal i alle fall ikke få snakke med noen eller kunne møte saksbehandlere på noe kontor.
Slik viser trygdeskandalen oss velferdsstatens skyggeside, nemlig borgerens fullstendige avmakt i møtet med et ansiktsløst og allmektig system. Det var ikke dette arbeiderbevegelsen kjempet for. Derfor må vi kreve at det skjer noen dramatiske endringer med organiseringen av velferdsordningene våre. Vi trenger at mistenksomhet erstattes av tillit når vi som omfattes av en velferdsordning, skal få det vi har rett på.
Vi trenger at mistenksomhet erstattes av tillit (...)
Vi trenger at den enkelte blir sett i møte med systemet, og at det må gjøres svært grundige vurderinger før man i NAV-systemet lager strømlinjeformede pakkeløsninger for folk med komplekse behov for oppfølging.
Bekymringsindustrien
Alternativet til universelle statlige rettighetsbaserte ordninger vil alltid være svært nær. Utrygghetsindustrien eller bekymringsindustrien er mektig og markedet vil alltid, gjennom sin utstuderte måte å kommunisere på, hevde forlokkende at det vi har ikke er godt nok. Det er dette vi ser uttrykk for når omfanget av private helseforsikringer har vokst enormt den siste tiden. 609 000 nordmenn er omfattet av private helseforsikringer. Hvordan skal vi forstå det, i et land hvor vi har gratis tilgang på helsetjenester? Mange forklaringer kan stemme på en gang: folk frykter ventetid på helsetjenester, det kan være en misnøye med det offentlige helsevesenet, det føres hard markedsføring fra de kommersielle helseaktørene, folk har mye penger og folk er villige til å bruke penger på det mange tenker er noe av det viktigste, nemlig helsa vår.
609 000 nordmenn er omfattet av private helseforsikringer. Hvordan skal vi forstå det, i et land hvor vi har gratis tilgang på helsetjenester?
Samtidig vet vi at det er svært høy tilfredshet blant de som nylig har vært brukere av helsetjenestene, og at tilfredsheten er lav blant de som ikke selv har brukt det eller har pårørende som har trengt hjelp. Jo nærmere man er tjenesten, jo mer tilfreds er man altså. Men den som tjener penger på bekymringer og engstelse, blir fort rik. Om man ikke selv har barn, kan jeg avsløre (og advare og forberede) at det er et stort omfang av kommersielt, tilsynelatende velment trykk man utsettes for. Og kommende foreldre er en meget sårbar og emosjonell gruppe, så at kapitalen kjenner sin besøkelsestid, er ikke overraskende.
Staten og kapitalen
Man kan kanskje tenke at det er en motsetning mellom staten og kapitalen, med staten som aktør utenfor det kapitalistiske markedet, på siden av det. Men staten er i høy grad en muliggjører for markedet. Staten er garantist for eiendomsretten gjennom håndhevelsen av lovverket. Staten anerkjenner at du ikke kan ta brød uten å betale fra butikken selv om du er så sulten at du besvimer. Statens lange arm vil systematisk heller sørge for at brødet kastes enn at det gis det til den sultne.
Det er staten som er tilrettelegger for markedet når den sikrer såkalt «likebehandling» mellom barnehager eid av kommunen, ideelle og kommersielle aktører. En likebehandling som kun gjelder den ene veien: nemlig for tilskuddet disse får til drift, ikke i hva de skal levere tilbake, i form for bemanning, lønns- og arbeidsvilkår eller pensjonsutgifter. Det er på fullt lovlig vis, velsignet av statens lovverk (om enn ikke av lovens intensjon, vil mange hevde) at vi har fått en håndfull av en ny adel, gjerne kalt barnehagebaroner i aviser gitt ut på rosa papir.
Med den utømmelige staten og kommunen som kunde er det forståelig at de kommersielle aktørene ser markedspotensialet i både skole, eldreomsorg og søppeltømming.
Pseudomarked
Det er staten som er tilrettelegger for pseudomarked når jernbanedriften ikke lenger er noe som skal gjøres av Norges Statsbaner. Det logistikkmessig kompliserte rutesystemet, som det sammenhengende jernbanenettet utgjør, krever såpass finmasket planlegging av tabeller, togsett og personell at selv de mest ihuga markedsliberalistene ofte ser at det ikke er egnet for flere aktører. Også her legger den mørkeblå staten til rette for marked. Da har jeg ikke engang nevnt at det er så kostnadskrevende å drive jernbane i Norge at det er subsidiert. Men disse subsidiene takker naturlig nok det britiske kommersielle togselskapet Go-Ahead ja til, når de nå står klare til å bli rike på investeringene norske jernbanekroner har lagt i Sørlandsbanen i sytti år.
Markedets glupskhet og det meningsløse arbeidet
Markedets iboende glupskhet vil alltid lete etter nye muligheter for å tjene penger. Kapitalismens drivkraft etter nye markeder er imperialistisk. Slik selskaper gjør ved å etablere stadig nye butikker, i nye byer, land og kontinenter. Men også i det nære, i våre liv, vil markedet alltid lete etter nye muligheter for profitt, som et barn som leter etter noe søtt i kjøkkenskapet.
Markedet vil alltid lete etter nye muligheter for profitt, som et barn som leter etter noe søtt i kjøkkenskapet.
Du ser det på produktene som selges. En hudkrem er ikke bare en hudkrem: du må ha egen for ansiktet, for hendene, for føttene, for øynene. Du må ha foundation før du legger sminken over, du må ha kroppsfoundation, så også armene og leggene dine har jevn farge. Det går an å få utført tjenesten «bleking av rumpehull». Innovativt? Ja. Verdiskaping? I følge noen, ja. Samfunnsnyttig? Nei. Markedets iboende glupskhet vil alltid lete etter nye muligheter for å tjene penger, og det har ingenting med nytte, moral eller mening å gjøre.
Så lenge det er villighet til å betale for en tjeneste, og markedet klarer å skape opplevelsen av et behov for denne, vil det oppstå.
Vi lever i et samfunn der det finnes sykepleiere på private klinikker som jobber med å sprøyte et middel inn i lepper på kvinner, og det står mennesker på gata og selger totalt uvitenskapelig såkalt helsefremmende pulver. Disse jobbene har markedet plass til, dette er oppgaver mennesker bruker mange timer av livet sitt på, som de får betalt for å gjøre.
Det skjer samtidig som vi mangler folk til å gjøre viktige oppgaver i samfunnet. Dette skjer samtidig som det ikke er vikar i barnehagen når de ansatte er syke, fordi man har et kommunebudsjett som kun tillater en bemanning som ikke forholder seg til at det er sykefravær overhode, selv i den smittefabrikken en barnehage er.
Det er åpenbart nok folk. Det finnes penger her til lands, men de er ikke godt nok fordelt.
Det finnes en iboende motsetning mellom det som kan sørge for et godt liv i fellesskap og det som skjer når profittmotiver blir avgjørende. Slik er det også med velferdsordningene. Det går an å organisere dem kommersielt, men da blir det ikke bare et spørsmål om kostnadene blir høyere eller fordeles annerledes, det blir et helt annet fenomen, på avgjørende punkter.
Det finnes en verdi for individet i seg selv å være omfattet av det universelle sikkerhetsnettet vi kaller velferdsordningene våre, men det finnes også en samfunnsmessig verdi, som påvirker våre sosiale relasjoner, i å leve i et samfunn der du vet at heller ikke din nabo risikerer å dø om hun ikke skulle ha råd til en operasjon om hun skulle trenge den.
Hva må gjøres?
Venstresidens svar på hvordan vi skal forme samfunnet framover må være mer demokrati. I noen tilfeller kan det bety mer stat, men ofte kan det bety mindre marked og mer foreningsliv, flere folkestyrte initiativer, kooperativer og arbeiderstyrte og arbeider-eide bedrifter.
Staten skal kanskje ikke organisere alt, men markedet er glupsk. Derfor må vi lage grenser. I den norske velferdsstaten har vi en rekke fristeder som markedsinteresser, spekulanter og investorer til enhver tid står klare til å erobre.
Arbeiderbevegelsen har kjempet mange tiårs kamp for å sørge for at jobben som gjøres i hjemmetjenesten og barnehager skal ha skikkelig betalt. Men resultatene av kampen og organiseringen kan kollapse, om et internasjonalt investeringsfond møter kommunen, med glansede brosjyrer og løfter om lavere pris, om bare deres selskap tar over oppgaven, og deres største inntjening er lavere bemanning og dårligere lønns- og arbeidsvilkår.
Kjernen av velferdsstatens idé er frihet og trygghet i våre liv, når vi er på vårt mest sårbare. I det ligger det å være fri fra markedets makt over våre liv og våre tanker.