Staten og den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen – Karl Marx’ kritikk av Adam Smith

Oscar Dybedahl

Røyst #12 - Staten


Illustrasjon: Catrine Kooyman


For å forstå staten tar Oscar Dybedahl frem Adam Smiths forståelse av den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen, og statens rolle i denne. Han fremhever forskjeller mellom Smith og det som ofte omtales som nyliberalistene, for så å vise hvordan Marx’ kritikk av Smiths statsteori fortsatt bør være sentral for venstresiden i dag.

Spørsmålet om staten dukker opp hos Adam Smith bare innenfor rammene av en mer allmenn samfunnsteori, der akkumulasjonsprosessen innehar en nøkkelrolle. Karl Marx utviklet på sin side en teori om staten og akkumulasjonsprosessen gjennom en kritikk av denne liberalistiske samfunnsteorien. Marx’ kritikk har etter mitt syn ikke fått oppmerksomheten den fortjener, selv om den har relevans for en rekke omstridte og grunnleggende spørsmål for politisk teori i vår tid, for eksempel hvorvidt staten kan legemliggjøre folkets «allmennvilje» og hvorvidt samfunnsutviklingen legemliggjør en gradvis rasjonaliseringsprosess henimot færre kriger, mindre lidelse og større opplysning. Ved det han kaller «kritikk av den politiske økonomi» forsøker Marx å overskride Smiths uhistoriske og harmoniserende teori om markedet med en historisk og kritisk teori om den kapitalistiske produksjonsmåten, som skal vise at staten, i likhet med markedet og dets «usynlige hånd», ikke er i stand til å oppfylle liberalismens løfter.


En avklaring: Kritikk av liberalismen eller av nyliberalismen?

Det ser ut til at det nå er omstridt å rette kritikk mot den liberalistiske tenkemåten som sådan, selv om det i de siste par tiårene har funnet sted en eksponentiell økning av bøker og artikler som vil forklare elendigheten i vår tid gjennom innflytelsen til en ideologi kalt nyliberalisme, markedsfundamentalisme eller liknende. Det er comme il faut å hevde at denne ideologien forutsetter at mennesket ikke er et felleskapsvesen, men grådig, egoistisk og individualistisk; at den vil bekjempe velferdsinstitusjonene, utvide markedets logikk til å omfatte hele samfunnet, og så videre. Men hvilken politikk følger av en slik kritikk? For noen gjelder det å rehabilitere den samfunnsbevisste varianten av liberalisme og økonomisk tenkning som fantes i gamle dager, og for andre er det keynsianismen som bør gjenopplives. Problemet blir at kritikken av nyliberalismen som et egoistisk eller markedsfundamentalistisk prosjekt kan gjennomføres under dekke av et uendelig antall ulike politiske prosjekter, og de kan like gjerne være reaksjonære som sosialistiske. Når Det internasjonale pengefondet selv framstiller nyliberalismen som det virkelige problemet, er det verdt å vurdere om den fortsatt kan være en nyttig fiende for venstresiden, eller om angrepene på den nå tilslører mer enn de avdekker.


Det er i og for seg ikke riktig at «nyliberalismen» tror at mennesket er iboende egoistisk. For Friedrich Hayek var problemet snarere at mennesket i uminnelige tider hadde bodd i egalitære småsamfunn, og utviklet altruistiske impulser som ikke er forenelige med et innviklet storsamfunn.[1] Han har kanskje også et poeng i at det er vanskelig å organisere et innviklet storsamfunn på grunnlag av altruisme, men det får så være. Det blir tvilsomt å trekke et voldsomt skille mellom den nye liberalismen og den gamle, som om den «klassiske» liberalismen til Adam Smith tilhørte en helt annen politisk leir enn den som ble utviklet av Friedrich Hayek. Implikasjonen blir at man kan tilegne Adam Smith som et alternativ til nyliberalismen, slik venstrevridde professorer som Kalle Moene og Gudmund Hernes har forsøkt seg på, med påstander om at Smith var en forløper for sosialdemokratiet.[2] Dette illustrerer at kritikken av nyliberalismen ofte blir tuftet på en lite grundig forståelse av og oppgjør med nyliberalismen selv. Det man ønsker er en modifisert og begrenset variant av de samme prinsippene, en «nyliberalisme med et menneskelig ansikt». Derfor synes det relevant å understreke den grunnleggende politiske kontinuiteten som finnes mellom Smith og senere (ny)liberalister.


« Kritikken av nyliberalismen som et egoistisk eller markedsfundamentalistisk prosjekt kan gjennomføres under dekke av et uendelig antall ulike politiske prosjekter, og de kan like gjerne være reaksjonære som sosialistiske. »

At kritikken ble rettet mot nyliberalismen var forståelig på begynnelsen av 2000-tallet, da det for mange stadig så ut til at begreper som kapital og klasse hadde mistet sin relevans. Utflagging av industri til Sørøst-Asia førte til nå diskrediterte teorier om postindustrielle samfunn, slik Sovjetunionens historie fra invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968 til dets fall i 1991 ga næring til de nå like vaklevorne totalitarismeteoriene.[3] Det ble hensiktsmessig å formulere samfunnskritikken uten begreper som kapital og klasse, men mot markedets totalemakt, dets «makt over sinnene» og liknende. Nå som Alexandria Ocasio-Cortez kan ta til orde for en «arbeiderklasserevolusjon» på valgkampsmøter for Bernie Sanders uten å mane fram skandaliserende overskrifter, virker dette unødvendig distraherende. Det kan fortsatt være nyttig å analysere nyliberalismen. Det burde likevel ikke lenger gjøres på den troskyldige måten der dens forbindelser til dypere strukturer og samfunnsforhold blir utelatt, eller der man gir inntrykk av at det bare er å vende tilbake til en tid før nyliberalistiske tenkemåter forpurret den klassiske liberalismen eller den sosialdemokratiske gullalderen. Jeg følger derfor Marx i å rette kritikken mot den liberalistiske samfunnsteorien som sådan, med Smith som dens toneangivende representant.[4]


Handel og velstand Selv om det ofte blir hevdet at Adam Smiths liberalistiske teori handler om å begrense statens virksomhet så mye som mulig, betraktet han seg som en bidragsyter til en vitenskapsdisiplin kalt «politisk økonomi». Den handlet ikke om å utvikle abstrakte økonomiske modeller, men utgjorde en «gren av statsmannens eller lovgiverens vitenskap» som skulle bestemme hvilke oppgaver som var sømmelige og nødvendige for staten i et moderne «kommersielt» samfunn.[5]


Smith utviklet sin teori gjennom en kritikk av merkantilismen, som utgjorde den dominerende økonomiske doktrinen da han skrev Nasjonenes velstand. Ifølge denne var handel et null-sum-spill, og den enes død, den andres brød.[6] Det gjaldt å benytte alle lumske redskaper for å havne på den gode siden av handelsbalansen. Et samfunn tilegnet seg overskudd gjennom utenlandshandel, mens rikdommen i hovedsak bare ble omfordeltav innenlandshandelen. Utenlandshandelen ble samtidig forstått som transitthandel, der profitten er en «avhendelsesprofitt» eller «profit upon alienation» (James Steuart) som blir tilegnet ved at man «kjøper billig for å selge dyrt». En høy profitt er bare mulig om man har en monopolistisk kontroll over handelsruter og markeder ved hjelp av militær- og flåtemakt, og statens evne til å opprettholde slike maktmidler er igjen betinget av dets pengelager, som blir forstørret eller forminsket av handelsbalansen.


I Nasjonenes velstand undergraver Smith de grunnleggende forutsetningene til den merkantistiske teorien. Nøkkelen til nasjonens velstand er for Smith ikke avhendelsesprofitten, men den menneskelige arbeidsdelingen og følgelige framskritt i arbeidets produktivkraft. Arbeidsdelingen er igjen en «nødvendig konsekvens» av «en bestemt tilbøyelighet i den menneskelige natur», nemlig «tilbøyeligheten til å kjøpslå og bytte en ting mot en annen», et «allmennmenneskelig trekk vi ikke finner hos noen annen dyreart».[7] I et førsosialt stadium av menneskenes historie der man levde relativt isolert fra hverandre, var verken byttet eller arbeidsdelingen særlig utviklet. Men da menneskene bosatte seg tettere, vokste bytteforhold og arbeidsdeling fram og utvidet seg like gradvis som begrensningene mot dem ble fjernet.


Her er ikke handel lenger et null-sum-spill, noe Smith vil vise ved hjelp av et tankeeksperiment (antakelig ment som et historisk argument) om et førsivilisatorisk samfunn av uavhengige småprodusenter. «I et stammesamfunn av jegere eller gjetere, for eksempel, er det en bestemt person som er i stand til å lage buer og piler som er mer effektive enn andres. Han låner dem ofte bort til sine venner i bytte mot kveg eller viltkjøtt.»[8] Siden han kan bytte overskuddet mot tilsvarende overskudd fra noen andre, vil han konsentrere seg om sitt arbeid og rendyrke det talentet han har. Ettersom byttet er frivillig, vil han bare gjøre det når han føler seg tjent med det, og hver transaksjon vil være fordelaktig og gjøre ham rikere. Det som gjelder for to byttende individer, gjelder også for et kommersielt samfunn der «ethvert menneske lever ... av å byttehandle, og blir ... [en] kjøpmann».[9]


« Staten har i utgangspunktet bare tre enkle, men vesentlige plikter. »

Tuskhandel forutsetter at de som skal bytte har noe å tilby hverandre. Alle kan skjønne at dette er lite praktisk og hensiktsmessig, og at det er nødvendig å anvende et byttemiddel som kan formidle utvekslingen. «For å unngå å komme opp i ... uheldige situasjoner, vil enhver fornuftig mann, i ethvert samfunn basert på arbeidsdeling, selvsagt forsøke å ordne sine anliggender slik at han, i tillegg til de særegne produktene av sitt eget arbeid, alltid har en viss mengde av en eller annen vare, som han tror vil være så attraktiv at bare noen få ville være tilbøyelig til å avvise det som et godt bytte mot produktet av deres eget arbeid.»[10] Pengene innføres i bytteprosessen bare som et teknisk forenklende redskap, uten at den grunnleggende rokker eller forandrer noe ved denne prosessen som sådan.


Smith utvikler dermed sin markedsteori på grunnlag av et abstrakt bilde av et samfunn av enkle vareprodusenter som bytter sine produkter med hverandre, uten verken penger eller kapitalkostnader. (For å illustrere implikasjonene av det siste: en «primitiv» buemaker kan fritt bytte geskjeft og bli en fisker eller noe annet. Et moderne individ som ønsker å etablere seg som ammunisjonsprodusent må ha noen hundre milliarder i pengekapital.) Smith antar likevel at dette ikke forandrer noe ved saken, slik at framstillingen gjør det mulig å trekke konklusjoner om markedets egenskaper og utviklingstendenser i et moderne kommersielt samfunn. At man kan forstå markedet på grunnlag av en enkel byttemodell uten penger, er en antakelse Smith har til felles både med en sentral nyliberalistisk tenker som Milton Friedman og allment med nyklassiske økonomer.[11] Målet for handel er dermed ikke (som hos merkantilistene) «å samle sammen gull og sølv i store stabler», siden det er «selvinnlysende» at ikke «pengene i seg selv ... får mennesker til å ønske seg penger», og at forbruk er «det eneste og endelige formålet med all produksjon».[12]


Adam Smiths nyliberalistiske stat

På grunnlag av denne teorien kan Smith utvikle en ny teori om staten, der den ikke lenger har som oppgave å plyndre fremmede markeder og monopolisere handelsruter. Staten har i utgangspunktet bare tre enkle, men vesentlige plikter. For det første «plikten til å beskytte samfunnet mot vold og angrep fra andre selvstendige samfunn», for det andre «å i størst mulig grad beskytte hvert enkelt medlem av samfunnet mot urettferdig og undertrykkende adferd fra andre medlemmer av dette samfunnet», det Smith kaller håndhevelsen av rettferdighet; og for det tredje, «plikten til å opprette og opprettholde visse offentlige funksjoner og institusjoner som enkeltpersoner eller mindre grupper av enkeltpersoner ikke vil ha interesse av å ta ansvar for, siden gevinsten aldri vil kunne erstatte deres respektive utgifter».[13]


Plikten om å forsvare samfunnet mot overgrep fra andre samfunn, forutsetter militær makt og i praksis «en velorganisert stående hær», noe som også er nyttig for å bevare indre fred. Dersom det ikke finnes noe slikt vil magistratens sikkerhet «[komme] i fare hver gang folk flest er misfornøyd, selv om han har støtte hos de fremste menneskene i landet» og «når en liten tumult er i stand til å starte en revolusjon i løpet av noen få timer, da må all den autoritet regjeringen besitter settes inn for å slå ned og straffe all murring og alle anklager som rettes mot den». Et statsoverhode som derimot har den nødvendige støtte fra en velorganisert stående hær, «vil ikke oppleve særlig uro over selv de simpleste, de mest grunnløse og de mest skamløse protester».[14]


« Det er oppsamlingen av verdifull og omfattende eiendom hos noen få som gjør det nødvendig med en offentlig myndighet overhodet. »

Staten skal også håndheve rettferdigheten, og denne forpliktelsen retter seg både mot de fattige og de rike. «[R]ike menneskers grådighet og ærgjerrighet, og fattige menneskers motvilje mot anstrengelser og forkjærlighet for øyeblikkets velbehag og nytelse, er de lidenskapene som kan tilskynde angrep på eiendomsretten». Det er oppsamlingen av verdifull og omfattende eiendom hos noen få som gjør det nødvendig med en offentlig myndighet overhodet, og som bestemmer hvilken form den må anta. «Sivile myndigheter, i den grad de er blitt opprettet for å forsvare eiendomsretten, er i realiteten blitt opprettet for å forsvare de rike mot de fattige, eller til å forsvare dem som har noe eiendom mot de som ikke har noe som helst.»[15] Dette blir særlig nødvendig ettersom velstandsveksten ikke tilfaller alle samfunnslag i likt monn:

Overalt hvor det finnes betydelig eiendom, finnes det også store forskjeller. For enhver rik mann finnes det minst fem hundre fattige. For at noen få skal leve i overflod, må flertallet leve i fattigdom. Velstanden blant de rike utløser sinne hos de fattige, som ofte tvinges av nød og egges av misunnelse til å forgripe seg på den rikes eiendom. Det er bare under beskyttelse av en magistrat at eieren av slik verdifull eiendom – som gjerne er ervervet gjennom mange års arbeid, eller kanskje flere etterfølgende generasjoners arbeid – kan sove trygt om natten. Han er til enhver tid omgitt av ukjente fiender, og selv om han ikke har tirret dem, så er det lite han kan gjøre for å blidgjøre dem. Det eneste som kan beskytte ham mot deres ugjerninger, er den sivile magistratens mektige arm som til enhver tid er hevet, og rede til å slå ned på dem.[16]


Passuser som dette blir gjerne sitert for å vise at Smith var en forløper for sosialdemokratiet. Men for ham er oppsamlingen av eiendom hos noen få en nødvendig del av den velstandsvekst som de fattige selv vil tjene på. Når magistraten beskytter de rikes eiendom kan han derfor likevel opptre i egenskap av å være en «upartisk tilskuer», siden det til syvende og sist ikke er noen virkelig motsetning mellom de eiende og de eiendomsløse.


Riktignok finnes det en interessekonflikt mellom arbeiderne og «the masters». (Jeg følger nølende den norske oversettelsen, som har valgt «arbeidsgiverne».) «Hva som er vanlig arbeidslønn avhenger av kontrakten som inngås av disse to partene som overhodet ikke har sammenfallende interesser. Arbeideren ønsker å få mest mulig, mens arbeidsgiveren vil gi så lite som mulig.» Arbeideren står i en håpløs stilling og vil ikke vinne slaget mot arbeidsgiverne om en høyere lønn. Staten gir ham heller ikke noen forhåpninger. Når staten innfører en regulering som er i arbeidsfolkenes favør, er den «alltid rettmessig og rettferdig», men lovgiveren «tar ... alltid arbeidsgiverne som sine rådgivere» når han regulerer dette forholdet.[17]


Smith tar ikke til orde for en stat som skal prioritere råd fra arbeidsgiverne. De er «mer opptatt av å tenke på hva som tjener deres egen bransje» enn på hva som tjener samfunnet. Staten må være på vakt dersom arbeidsgiverne fremmer lovforslag, og særlig detaljhandlerne har «en interesse av å skade og til og med undertrykke samfunnets interesse».[18] Arbeidernes håp om en gunstig lønn finnes likevel verken i lønnskamper eller i staten, men i det kommersielle samfunnets kontinuerlige akkumulasjonsprosess. «Når etterspørselen etter folk som lever av arbeidslønn ... stiger jevnt og trutt; når hvert år gir sysselsetting til flere mennesker enn det antall som var sysselsatt året før, trenger ikke arbeiderne å slå seg sammen for å heve lønningene.» Det oppstår en mangel på arbeidskraft, en konkurranse mellom arbeidsgivere som overbyr hverandre for å få tak i dem, og «etterspørselen etter lønnsarbeidere vokser ... proporsjonalt med økningen av ethvert lands inntekt og kapital [stock]».[19] Det minner om Ronald Reagans «trickle-down-economics», og det berømte utsagnet fra den vesttyske rikskansler Helmut Schmidt: «dagens profitt er morgendagens investeringer og framtidens arbeidsplasser».


Illustrasjon: Catrine Kooyman

Det er likevel riktig at flere av de tidlige nyliberalistene, særlig tyske ordoliberalister som Walter Eucken, Wilhelm Röpke, Alexander Rüstow og Franz Böhm, ofte var svært kritiske til Smith, som de forbandt med den østerrikske «laissez-faire»-liberalismen til Ludwig von Mises. I hovedsak polemiserte de mot liberalister som trodde at staten skulle være svak og som derved gjorde liberalismen ute av stand til å forsvare og opprettholde markedets orden med den makt som var nødvendig. Det gjaldt å «planlegge for konkurranse», som Hayek sa, eller å utvikle en «liberalistisk intervensjonisme». Men det er nettopp dette Smith gjør i Nasjonenes velstand, der han viser at iverksettelsen av økonomisk frihet er en oppgave som må tilfalle suverenen. Derfor kan bare en sterk, aktiv og årvåken stat sørge for at individenes ærgjerrighet blir formidlet på en måte som er til det allment beste, og ikke utarter til plyndring og uorden. Nyliberalister som Milton Friedman og Friedrich Hayek er derimot langt mer positive til Smith. Ifølge Friedman var det Smith som utviklet den avgjørende teorien om markeder (via tuskhandel) som en frivillig utveksling alle individer tjener på, slik at private interesser kan tjene den allmenne interesse. Hayek var på sin side en entusiastisk Smith-tilhenger, og Hayeks grunntanke om en «spontan orden» ville ikke ha vært mulig uten Smiths refleksjoner om bytte (tuskhandel) og arbeidsdeling.[21]


« Bare en sterk, aktiv og årvåken stat sørge for at individenes ærgjerrighet blir formidlet på en måte som er til det allment beste. »

Den liberalistiske staten Smith forsvarer er en klassestat, og den gir seg heller ikke ut for å være noe annet.[22] Den er imidlertid ikke en klassestat fordi dens arbeidsgivere har en privilegert rolle i styre og stell, eksempelvis på grunn av stemmerettsbegrensninger, valgkampfinansiering eller korrupsjon. Tvert imot er arbeidsgiverne de siste lovgiverne burde høre på når de skal fatte sine beslutninger, slik Smith ser det. De drives av ærgjerrighet til å angripe eiendomsrettens orden like mye som de fattige drives av misunnelse og nød til det samme. Staten skal være en klassestat ikke på tross av at den ikke gir noen spesiell makt til arbeidsgiverne, men på grunn av det. Derfor skal den liberalistiske staten til syvende og sist også inkludere arbeiderne og de fattige, ettersom den ved å opprettholde eiendomsrettens orden sørger for deres virkelige langsiktige interesser og gir dem en velstand de ikke kunne oppnådd gjennom opprør eller streik. Det må likevel finnes en stående hær for å avverge revolusjon, et dommer- og politivesen for å opprettholde eiendomsretten, og et utdanningssystem som kan skolere de lavere klasser i akkumulasjonsprosessens velsignelser.


Det kommersielle samfunnet er ikke begrenset til de territorielle grensene til en «suveren» statsmakt, men realiserer seg nødvendigvis som et overnasjonalt og globalt fenomen. «Innehaveren av kapital er egentlig en verdensborger, og er ikke bundet til et bestemt land», som Smith skriver. For ham er kapitalinnehaveren en verdensborger fordi han «vil være tilbøyelig til å forlate et land der han ble [påført] en tyngende skatt, og flytte sin kapital til et annet land der han enten kan videreføre sine forretninger eller nyte sin formue i ro og mak». Dermed gjør arbeidsgiveren «slutt på den virksomhet som [kapitalen] opprettholdt i det landet han forlot», noe som betyr at man ved å innføre plagsomme skatter bare vil «utradere enhver inntektskilde for både suverenen og samfunnet».[23] Dette vil være kjent stoff for de som fulgte med på 2000-tallets globaliseringslitteratur, der stor oppmerksomhet ble viet såkalt «internasjonalisering» eller «deterritorialisering» av kapital og markeder, et visstnok banebrytende fenomen fra og med midten av 1970-tallet der kapitalen brøt ut av nasjonalstatens begrensende skall og forrykket styrkeforholdet til egen favør. Denne nye situasjonen fordret at man skrotet eldre teorier som nødvendigvis ikke kunne informere den epokedannende utviklingen, selv om internasjonaliseringen av handel i virkeligheten bare hadde gjenvunnet nivået fra før første verdenskrig.


Karl Marx’ kritikk av teknologioptimismen

I de fleste lærebøker og innføringer heter det at Marx «bidro til» den politiske økonomien, en vitenskapelig disiplin som ble igangsatt av Adam Smith og videreutviklet av David Ricardo. I Norge har bøker om Marx’ økonomiske teorier gjerne hatt titler som «ABC i politisk økonomi» og «Innføring i politisk økonomi». Likevel er det klart nok at Marx ikke regnet seg som noen bidragsyter til den politiske økonomien. Han ønsket ikke å bidra til statsmannskunsten, men betraktet staten som en «snyltende utvekst [på samfunnet]» og skrev med formål om å oppheve det system og de økonomiske kategorier han analyserte.[24] Kapitalen var ikke et forsøk på å utbrodere allmenne økonomiske lovmessigheter for å informere de som skulle råde over statsfinansene og oppfostringen av folket.[25] Med andre ord var det ikke tilfeldig at Marx valgte «kritikk av den politiske økonomien» som undertittel til sitt magnum opus, selv om mange av hans erklærte tilhengere ikke fikk med seg forskjellen.


« Staten skal være en klassestat ikke på tross av at den ikke gir noen spesiell makt til arbeidsgiverne, men på grunn av det. »

Det Marx i første omgang kritiserer hos Smith er at han forsøker å utvikle en allmennhistorisk økonomisk vitenskap som ikke tar hensyn til at økonomiske kategorier som kapital og verdi har en begrenset historisk utstrekning. For Smith og hans like «har det vært en historie, men det finnes ikke lenger», skriver Marx, siden borgerlige produksjonsforhold og deres «arbeidsdeling, kreditt, penger osv. [framstilles som] faste uforanderlige, evige kategorier» uten at noen oppmerksomhet blir viet til de historiske samfunnsforhold som har skapt eller konstituert dem.[26]


Det kommersielle samfunnet er hos Smith den endelige realisering av en impuls som kom til uttrykk allerede ved den første byttehandling. Bare fordi analysen på denne måten forsøker å være overhistorisk, kan den komme fram til moderne markeder ved hjelp av tuskhandel og dermed fundere teorien om varebyttets gjensidige velsignelser og harmoniske akkumulasjonsprosess. Det er også Smiths teori om den harmoniske akkumulasjonsprosess som forankrer det utviklingsoptimistiske perspektivet til Steven Pinker i boka Enlightenment Now, der han argumenterer for «opplysningstenkernes» teori om at historien går i retning av fornuft og frigjøring ved å vise at det gradvis blir mindre vold og større velstand på planeten.[27]


Marx hadde selvsagt også en viss tro på historiens framskritt, men han forankret den ikke i en tiltro til byttehandelens skapende og rasjonaliserende virkninger. En slik tro ble for ham tilbakevist allerede av de første moderne økonomiske kriser, der nød og underernæring kunne vokse parallelt med at rikdom og velstand samlet seg opp som usolgte varer i varelagrene, «en sosial epidemi som for alle tidligere epoker ville ha fortonet seg som den rene absurditet». Under handelskriser ble samfunnet «satt tilbake i en tilstand av midlertidig barbari; en hungersnød, en allmenn ødeleggelseskrig synes å ha avskåret samfunnet fra alle næringsmidler; industri og handel ser ut til å være utslettet – og hvorfor? Fordi samfunnet er i besittelse av for mye sivilisasjon og for mange næringsmidler; for mye industri og for mye handel.»[28] Den «usynlige hånd» som hersker over menneskehetens produktive liv er ikke en rasjonaliserende mekanisme, men slår over til det midlertidige barbari like gjerne som det sivilisatoriske framskritt.


« Den «usynlige hånd» som hersker over menneskehetens produktive liv er ikke en rasjonaliserende mekanisme, men slår over til det midlertidige barbari like gjerne som det sivilisatoriske framskritt. »

Thomas Hobbes påpekte betimelig nok at menneskets verdi «som med alle andre ting, er hans pris» og dermed «avhengig av behovet og vurderingen til en annen».[29] Det koster rundt $450 å kjøpe seg en slave i 2019, selv om en sexslave kan generere en profitt opp mot $36,000.[30] I 2017 ble det anslått at slaveriet nå omfattet rundt 40 millioner mennesker, samtidig som rundt 300 millioner barn er «økonomisk aktive».[31] Andre vekstindustrier inkluderer prostitusjon, salg av nyrer og andre organer, såvel som utvikling av «autonome» krigsvåpen og overvåkningsredskaper. Slike tendenser gir en viss støtte til Marx’ poeng om at bytteprosessen ikke fører til en historisk utvikling som er rasjonell og frigjørende, men til en utvikling som er grunnleggende tvetydig: potensielt frigjørende produktivkrefter kan bli forvandlet til like voldsomme ødeleggelseskrefter, på samme måte som potensielle midler til å redusere tiden og slitet som går med til samfunnets arbeid kan brukes til å forlenge og intensivere dette arbeidet.


Hvilken betydning har akkumulasjonsprosessen for «proletaren», altså «lønnsarbeideren som produserer og øker ‘kapital’ og som blir satt på gata når han er blitt overflødig til behovene til ‘Monsieur Kapital’»?[32] Med økningen av den samfunnsmessige rikdom og den fungerende kapitalen, vokser også ifølge Marx gjerne proletariatets absolutte størrelse. De gjennomsnittlige lønningene kan øke, selv om de relativt betraktet vil synke sammenliknet med kapitalens «inntektsandel», som det heter i vår tid. Det vokser også fram en relativt økende merbefolkning som er «absolutt overflødig for kapitalens behov», som ikke får arbeid og som må leve av tigging og den «offisielle pauperismen». «[A]lle midler til å utvikle produksjonen slår over i herske- og utbyttingsmidler for produsenten, de forkrøbler arbeideren til ... et tilheng til maskinen, ... og forvandler hans levetid til arbeidstid. ... Akkumulasjonen av rikdom på den ene polen er således akkumulasjon av nød, arbeidsbyrde, slaveri, uvitenhet, brutalisering og moralsk degradering på motpolen.»[33]


I elendigheten finnes likevel en frigjørende kime. Kapitalen er en «prosesserende motsigelse», som både «forhindrer at arbeidstiden settes til et minimum, mens den på den andre siden konstituerer arbeidstiden som det eneste mål for og den eneste kilde til rikdom.» Den både hindrer og muliggjør at de samfunnsmessige individer kan vie seg til en «kunstnerisk, vitenskapelig osv. utvikling» ved å øke den arbeidsfrie tid «som står fritt til rådighet for hvert individ».[34] Kapitalen utvikler en allsidiggjort og vitenskapelig arbeiderklasse som kan framskaffe samfunnets rikdom med minimal tidsbruk og kraftanstrengelse, men virkeliggjørelsen av denne fritiden er ikke forenelig med en samfunnsform der arbeidstiden er målet for og kilden til rikdom.[35] Kort sagt er Marx stadig forpliktet til opplysningstenkningens tro på at det er mulig for mennesket å tre ut av sin «selvforskyldte umyndighet», selv om han kritiserer opplysningstenkernes optimistiske utviklingsteleologi, forankret som den er i overfladisk samfunnsteori og teknologisk determinisme.


Staten og et samfunn av frie produsenter

Marx begynner ikke sin framstilling med en oppdiktet førsivilisatorisk og naturlig tuskhandel, men med en analyse av det moderne kapitalistiske samfunnet og dets tilhørende måte å produsere, distribuere, konsumere og bytte samfunnets rikdom på. Alternativt kan man si at han analyserer den form for menneskets stoffskifte med naturen som er karakteristisk for den kapitalistiske produksjonsmåten. Dette utforskes i samtlige (skrevne og uskrevne) bind av Kapitalen ved en framstilling som beveger seg gradvis fra noen abstrakte og generelle bestemmelser til «en enhet av mange bestemmelser» for å gi et konkret «tverrsnitt» av det eksisterende, kapitalistiske samfunnet.[36]


I første omgang kjennetegnes denne historiske produksjonsmåten av at arbeidsdeling kombineres med privateiendom: produksjonen gjennomføres av uavhengige «produsenter» (bedrifter, kapitaler) som produserer for hverandre (bonden produserer fløte for iskremfabrikken, og så videre). De produserer for hverandre, men når de produserer har de gjerne ikke denne gjensidige avhengigheten i tankene.[37] Deres forbindelser til hverandre kommer til uttrykk bare ved at de produserer varer som skal bli solgt på et marked, der varene blir verdsatt ex-post i henhold til «markedsmagens» behov (tilbud/etterspørsel). Slik blir produksjonen regulert i henhold til det som er «samfunnsmessig nødvendig» for å produsere og forøke verdi. Den umiddelbare løsningen på motsetningen mellom egeninteressene til hver kapital og deres fellesinteresser, blir her løst («gis bevegelsesrom») av ved at de produserer for et marked. Dermed må markedet som noe utenfor og ovenfor kapitalene selv stå som representanten for deres felles interesser.


« Det følger av dette at staten som «samfunnets konsentrerte makt», for Marx, slik som hos Smith, ikke kan være et simpelt redskap for verken over- eller underklassen. »

I likhet med Smith innser Marx at dette ikke er en tilstrekkelig løsning. Den fremmedgjorte forbindelsen mellom ulike kapitalers egeninteresser og deres gjensidige avhengighetsbånd, innebærer at hver enkelt kapital kan se disse båndene (representert av markedet) som en barriere den kan overvinne, eksempelvis gjennom svindel, tyveri eller rå makt. «[N]ettopp på grunn av denne motsigelse mellom den særlige og de felles interesser, antar den felles interesse en selvstendig skikkelse som stat.»[38] På denne måten blir samfunnets felles interesser og indre avhengighetsbånd fremmedgjort til ytre makter – først markedet, så staten. Det følger av dette at staten som «samfunnets konsentrerte makt», for Marx, slik som hos Smith, ikke kan være et simpelt redskap for verken over- eller underklassen.[39] Staten må stå ovenfor klassene for å kunne fasilitere og opprettholde markedet og dets betingelser. Det er i denne tilsynelatende nøytraliteten, som gjør staten til en representant for hele samfunnet, at man finner nøkkelen til statens klassekarakter.


Selv om Marx delvis aksepterer Smiths perspektiv på staten, regner han det som fullstendig illusorisk at staten virkelig kan legemliggjøre allmenninteressen. Staten er et «illusorisk fellesskap».[40] Dette poenget begrunnes til syvende og sist av kritikken av Smiths teori om akkumulasjonsprosessen. Når akkumulasjonen ikke kan oppfylle liberalismens løfter, kan heller ikke staten gjøre det.


Det er klart at liberalistiske tenkere gjerne vil framstille saken motsatt, slik at kommunismen står for en stat som foregir å representere allmennviljen, til forskjell fra liberalismen, som lar hvert enkelt individ stå for sin egen vilje. Men dette er mulig å opprettholde bare når «det kommersielle samfunnet» framstilles gjennom den førsivilisatoriske tuskhandel, der hver byttehandel er gjensidig fordelaktig. Så snart noe som minner om et virkelig marked kommer inn i bildet – med penger, konsentrasjon av kapital og klasseforhold – bryter det hele sammen og det blir statens oppgave å stå for det felles beste, noe samtlige av den økonomiske liberalismens store tenkere også forutsetter. Det at så store deler av venstresiden har kommet til å overta liberalismens tillit til staten som representanten for fellesskapets interesser, antyder imidlertid at Smith kanskje likevel er deres virkelige teoretiske forløper.


« Det at så store deler av venstresiden har kommet til å overta liberalismens tillit til staten som representanten for fellesskapets interesser, antyder imidlertid at Smith kanskje likevel er deres virkelige teoretiske forløper. »

I alle tilfeller innebærer den dissosierte produksjonsform Marx beskriver at «vi gror fast i én sosial virksomhet, at vårt eget produkt konsoliderer seg til en tinglig makt over oss, som vokser ut av vår kontroll, trosser våre forventninger [og] tilintetgjør våre beregninger.» Denne tilstand kan ikke løses av staten, som bare er et symptom på den samme fremmedgjøringen. Heller ikke av det som ofte kalles «teknologisk utvikling», det Marx kaller «den mangedoblede produksjonskraft», som i kapitalistiske samfunn framstår for individene «ikke som deres egen forente makt, men som en fremmed voldsmakt som står utenfor dem selv, ... noe de ikke lenger kan herske over og som tvert imot gjennomløper en eiendommelig rekke av faser og utviklingstrinn som er uavhengige av menneskenes vilje og handling, ja, dirigerer denne vilje og denne handling.»[41] Slik gjøres mennesker til «kasteballer for fremmede makter» som markedet, kapitalen og staten.[42] Løsningen må være opphevelsen «av grunnlaget, av privateiendommen» og «den kommunistiske reguleringen av produksjonen». Det innebærer «tilintetgjørelsen av den fremmedhet igjennom hvilken menneskene forholder seg til deres eget produkt» og vil forvandle «makten forholdet mellom tilbud og etterspørsel utøver til det rene ingenting, slik at menneskene på ny får kontroll over vareutvekslingen, over produksjonen og over den måte de forholder seg til hverandre.»[43]


Marx brukte ulike synonyme uttrykk som «kommunisme», «sosialisme», «arbeidets republikk», «et samfunn av fritt assosierte produsenter», «assosiasjonen», og «det kooperative samfunn» for å beskrive et samfunn der ikke fellesinteressene, som i liberalismen, må bli opprettholdt av staten som et ytre maktorgan. Dermed vil samfunnslegemet få tilbake «all den kraft tilbake som nå er brukt opp av den snyltende utveksten ’staten’ som lever av samfunnet og hemmer dets frie bevegelse», og «hvert individs fulle og frie utvikling vil danne det herskende prinsipp».[44]


Referenser

[1] Friedrich Hayek, Law, Legislation and Liberty, London, Routledge 2013, se bind 2, «The Mirage of Social Justice». [2] Gudmund Hernes: «Var Adam Smith sosialdemokrat?» i Morgenbladet 22. mars 2012. Kalle Moene, «Brødre i ånden» i Morgenbladet12. desember 2007. [3] Se Mikkel Bolt: På råbeafstand af marxismen. Studier i den vestlige marxismes selvkritik, udvidelse og afvikling, København, Antipyrine, 2019. [4] Jeg ønsker ikke å implisere at det bare finnes én monolittisk liberalistisk teori. Etter mitt syn har Simon Clarke rett i at Smiths teoretiske grunnsetninger «has become so deeply embedded in western thought as to have established itself as no more than common sense». Simon Clarke, «The neoliberal theory of society» i Neoliberalism: a critical reader, London, Pluto Press, 2005, s. 50. Det er denne common sense som i det følgende blir omtalt som «den liberalistiske samfunnsteorien» i bestemt form entall. Det finnes liberalistiske tenkere som ikke deler denne teorien, slik det finnes sosialistiske politiske tenkere som tar del i den. [5] Adam Smith, Nasjonenes velstand. Bok III-V, Trondheim, Sonstad forlag, 2007, s. 58. [6] Se Simon Clarke, Keynianism, Monetarism and the Crisis of the State, London, Edward Elgar Publishing Company 1988, s. 21-44. Framstillingen av Smith i det følgende er inspirert av Simon Clarke, men også Werner Bonefeld. Jf. The Strong State and the Free Economy, London, Rowman & Littlefield International, 2017. [7] Adam Smith, Nasjonenes velstand. Bok I-II , Trondheim: Sonstad forlag 2007, s. 47. Modifisert oversettelse. [8] Ibid, s. 49. [9] Ibid, s. 54. [10] Ibid, s. 55. [11]Jf. Paul Samuelson: Economics, an Introductory Analysis, New York, Mcgraw Gill, 1961, s. 54: «Even in the most advanced industrial economies, if we strip exchange down to its barest essentials and peel off the obscuring layer of money, we find that trade between individuals or nations largely boils down to barter — transforming one good into another by exchange rather than by physical transmutation.» [12]Smith: Nasjonenes velstand. Bok III-V (op.cit), s. 59, 159. [13]Ibid, s. 174. [14]Ibid, s. 190. [15]Ibid., s., 197, 192. [16]Ibid. Modifisert oversettelse. [17]Smith: Nasjonenes velstand. Bok I-II(op.cit),, s. 195, Adam Smith, An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations. Vol 1-2,London, Oxford University Press 1976, s. 157. [18]Ibid., s. 149. [19]Ibid, s. 98. [20]Smith, Nasjonenes velstand. Bok III-V (op.cit), s. 220-221. [21] For Hayek og Friedmans forhold til Smith, se Craig Smith, «Adam Smith and the New Right» i The Oxford Handbook of Adam Smith, Oxford, Oxford University Press 2013. For ordoliberalistene, se Bonefeld, (op.cit), kap. 2 og Bonefeld, «Adam Smith and ordoliberalism: on the political form of market liberty», Review of International Studies 29:02, 2013. [22] Jf. Clarke 1988 (op.cit), s. 43. Som Werner Bonefeld skriver: «The Smithen state is not a weak state. It is a strong state. It does not yield to the social interests. Instead it governs over them to secure the system of perfect liberty.» Se Bonefeld, Critical Theory and the Critique of Poltical Economy – On Subversion and Negative Reason, London, Bloomsbury 2014, s. 170. [23]Adam Smith, Adam Smith, An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations. Vol IV-V, London: Oxford University Press 1976, s. 484. [24] Karl Marx, «Generalrådets annen adresse om den fransk-tyske krig» i Paris-kommunen, Oslo, Ny Dag 1971, s. 71. [25] I foredraget Confessions of an Erratic Marxist (https://www.youtube.com/watch?v=A3uNIgDmqwI) hevder den greske økonomen Yanis Varoufakis at Marx lot seg friste til å formalisere noen enkle matematiske modeller fordi de var en kilde til makt, for eksempel til å rådgi om økonomisk politikk. Denne vurderingen følger naturlig dersom man blander politisk økonomi med kritikken av den politiske økonomi. Tilsvarende har økonom Hilde Bojer (i Klassekampen14. september 2017) hevdet at Marx’ arbeidsverdilære impliserer et falskt skille mellom produktivt og uproduktivt arbeid som fikk Sovjetunionen til å neglisjere detaljhandelen. Altså hevder hun at Marx’ økonomiske teori skal utbrodere en styringsmodell som ble forsøkt implementert i Sovjetunionen. Igjen er dette en feiltolkning. Marx’ teori om produktivt og uproduktivt arbeid i Kapitalen har ingen implikasjoner for arbeidsdelingen i et etterkapitalistisk samfunn, men handler om å beskrive virkemåten til kapitalistiske samfunn. Dette gir seg selv dersom man tar hensyn til implikasjonene av Marx’ bruk av ordet «kritikk». [26] Karl Marx, Kapitalen, Oslo, De norske bokklubbene 2008, s. 97; Karl Marx, «Filosofiens Elendighed» i Karl Marx Skrifter i Udvalg – Den tyske ideologi og Filosofiens elendighet, København, Rhodos 1971, s. 179. [27]Steven Pinker, Enlightenment Now, London, Penguin Books 2018. [28]Karl Marx og Friedrich Engels, Det Kommunistiske partis manifest, Oslo: Sentralkomiteen 2016. [29]Hobbes, Thomas. Leviathan, London, Oxford University Press 1998, s. 59. [30]Se Siddharth Kara, «A global economy untainted by slavery? It can happen – and here's how» i The Guardian 13. juni 2014. [31]ILO, 2017 «Global estimates of child labour: Results and trends, 2012-2016». Dette poenget kommer fra Bonefeld, «Human Progress and Capitalist Development» i Global Restructuring, State, Capital and Labour, New York, Palgrave Macmillian 2006, s. 147. [32]Marx, Kapitalen (op.cit), s. 764. [33]Ibid, s. 806, 805 [34]Karl Marx, Grundrids til kritikken av den politiske økonomi - bind 3, Aarhus, Modtryk 1974, s. 749. [35]Jf. Guido Starosta, Marx’s Capital, Method and Revolutionary Subjectivity, Brill, Leiden, 2008. [36]Karl Marx, Grundrids(op.cit), s. 86. [37]Det er forsåvidt likegyldig hvorvidt produsentene tenker over dette eller ikke. Poenget er at arbeidsdelingen fungerer selv om de ikke tenker over det. På dette punktet gir David Harvey et heilt feilaktig inntrykk i A Companion to Marx’s Capital. The Complete Edition, London, Verso 2018. [38]Karl Marx, «Den tyske ideologi» (op.cit), s. 42. [39]Karl Marx, Kapitalen(op.cit), s. 926. [40]Karl Marx, «Den tyske ideologi» (op.cit), s. 42. [41]Ibid., s. 44. [42]Karl Marx, «Til jødespørsmålet» i Økonomisk filosofisk manuskripter og andre ungdomsverker, Oslo, Falken forlag 1991, s. 32. [43]Karl Marx, «Den tyske ideologi» (op.cit), s. 45. [44] Karl Marx, «Generalrådets annen adresse om den fransk-tyske krig» (op.cit), s. 73; Kapitalen(op.cit), s. 88.

Nettredaktørar: Mari Gjengedal og Johan Elfving 

Følg oss på Instagram

Org.nr. 912801624
Kontonummer:
3633.54.45591

Tidsskriftet Røyst
c/o Thor Olav Iversen
Baneveien 39, 5010 BERGEN

Følg oss på Facebook