Kven: Marthe Hammer, gruppeleiar i Vestland SV Kva: Distrikts- og næringspolitikk Kor: Røyst #13, juni 2020
1. Har politikerne abdisert fra primærnæringene, og er i så fall det et problem?
Vi er en generasjon som alltid har hatt magen full. Koronakrisen har vist oss at vi er sårbare. De siste ukene har det vært mangel på smittevernutstyr. 12. mars, dagen Norge stengte, gikk butikkene tom for utvalgte matvarer, hermetikk og dopapir. Heldigvis var det ingen grunn til å bekymre seg for mattilgangen, ikke denne gang. Men, alvoret i situasjonen tvinger oss likevel til å stille noen helt grunnleggende spørsmål. Hva er planene dersom leveransene stopper? Finnes det matreserver? Hva er egentlig Norges kapasitet til å tåle kriser med det vi produserer i våre regioner? Hvor mange dager klarer vi å brødfø egen befolkning?
Norges selvforsyningsgrad ligger i underkant av 50 prosent. Vi produserer bare halvparten av det vi spiser. Resten importerer vi. Dersom vi bare inkluderer maten som er produsert på norsk fôr, synker selvforsyningsgraden til omtrent 40 prosent. Usikkerheten rundt klimautvikling, internasjonale handelsforhold, og nå koronakrisen, viser at norsk matvareberedskap må styrkes. Dagens politikk baserer seg på import av mat og fôr. At Norge over lengre tid har tatt mye lettere på matvareberedskapen enn andre europeiske land, er ikke bare bekymringsfullt, men uansvarlig. Så ja, dagens regjering har abdisert fra primærnæringene.
2. Hva er de viktigste grepene for å øke den reelle selvforsyningsgraden i Norge?
Vi trenger en selvforsyningsstrategi som sikrer at varer produseres og konsumeres så lokalt som mulig, samtidig som vi senker transportbehovet og ressursforbruket. Det må bli slutt på å skipe kraftfôr halve kloden rundt for å produsere kjøtt og oppdrettsfisk for overskuddslager. Tiden er inne for å gjennomgå tilskuddsordningene til land- og skogbruket, slik at vi premierer vestlandsbondens beitedyr, som utgjør bærekraftig, miljøvennlig og lokal matproduksjon. Vi må legge om fra storbruk og industrilandbruk til jordoppbyggende og karbonbindende produksjon. En slik omlegging vil også sikre det økologiske kretsløpet og hindre utarming av dyrkingsjord. Vi må ta hele Norge i bruk, sikre matproduksjon på de små brukene, og støtte deltidsbonden. Jo mer urbane vi blir, dess viktigere er det å sikre kunnskap om hage- og terrassedrift, kolonihager, gårdskollektiv, samdrift og så videre. Dessuten bør vi sikre statseide kornlager. Men vi må arbeide for at staten, sammen med oppdrettsnæringen, gir langt mer midler til å utvikle utslippsfrie anlegg og stiller krav om at næringen erstatter soya med bærekraftig fôr.
3. Har historien noe å lære oss for framtidens nærings- og distriktspolitikk?
I en tid der internasjonale handelsavtaler og leveringssikkerhet av medisinsk utstyr blir brutt i land etter land, er det tilsvarende viktig å sikre norsk matproduksjon. Dessverre lukker landbruksministeren øynene for norsk matberedskap. Det er foruroligende at regjeringen ikke har oversikt over Norges evne til selvforsyning. Stortinget må sørge for beregninger av dette, som må ligge til grunn for en reell matberedskap. Beredskap handler om å være forberedt på endrede forhold og kriser. Dagens akutte koronakrise og klodens kroniske klimakrise viser at de er her allerede. Derfor er det kritisk å sørge for høyere grad av selvforsyning, og en reell matberedskap. Gjør vi endringer nå, er det kanskje fortsatt tid.
4. Hva vil være de viktigste industrieventyrene på Vestlandet i tiårene som kommer?
Å satse på nye, grønne industrier, som flytende havvind og anlegg for karbonfangst og -lagring, er å ta de som jobber med petroleum på alvor. Det er å ha en plan for deres fremtid, hvor deres kompetanse kan brukes. Å satse på bioindustri, fra fisk og trevirke til biogass og legemidler, er å ta Norges store biologiske ressurser i bruk til annet enn eksport – og dermed avslutte et langt kapittel med råvareeksport. Å satse på grønn skipsbygging og batteriproduksjon vil være å ta etablert industriell tenkning inn i en ny tid. Alle disse industriene har store eksportmuligheter for Norge, i en tid hvor vi trenger å bygge nye i kjølvannet av petroleumsindustriens uunngåelige fall.
5. Hvordan henger tradisjonelle venstresideverdier som rettferdig fordeling og velferd sammen med en offensiv distrikts- og næringspolitikk?
Norge står overfor tre varige kriser. Sammen med resten av verden står vi overfor en global klimakrise, som vi skal gjøre vår del for å bekjempe. Som et oljeavhengig land i en verden som skal slutte med olje, står vi overfor en økonomisk krise dersom vi ikke skaper nye næringer å leve av. Vi har også en ulikhetskrise, der de økonomiske forskjellene i Norge er økende. Vi trenger derfor en samfunnsplan for hvordan Norge skal løse disse tre krisene samtidig. Sterke distrikter er viktig for Norges verdiskaping og beredskap, og en av nøklene for å lykkes med det grønne skiftet. Bærekraftig bruk av naturressursene er avgjørende. Den globale miljøkrisa fører til at vann, jord og skog forsures, utpines eller ødelegges i et så stort tempo at grunnlag for næring og samfunn utfordres. Tilgangen til disse ressursene er allerede i store deler av verden et knapphetsgode. Bærekraftig forvaltning og høsting av våre biologiske ressurser er nøkkelen til å klare å skape levedyktige samfunn. Ambisiøs distriktspolitikk en forutsetning. I Norge er de biologiske ressursene spredt, derfor må vi også bo spredt for å høstes av og holde ressursene i hevd. Folk bør bo over hele Norge skal vi skape nye næringer, bli selvforsynt, og nå klimamålene. Distriktspolitikken er en avgjørende del av løsninga for å skape et bærekraftig samfunn.
6. Hvordan kan fylkeskommunen være en motor for regional, naturressursbasert næringsutvikling? Fylkeskommunen er en sentral aktør innen regional utvikling og har potensial til å bli enda mer sentral. Fylkeskommunen må føre en politikk som motvirker sentralisering og maktkonsentrasjon. Fylkeskommunen må få ansvaret for sykehus, og få flere oppgaver og større ansvar på områder som videregående skoler, samferdsel, distrikts- og regionalpolitikk, integreringspolitikk, miljøvern, arealforvaltning, landbruk og kultur.
SV mener at Vestland fylkeskommune skal være en for miljø og klimavennlige løsninger innen transport, energiforsyning, teknologi, industri og næringsliv. Dette får man til med fergene. Gjennom tøffe miljøkrav som Hordaland fylkeskommune stilte til nye bilferger, har man kuttet klimagassutslipp med 90 prosent, medvirket til en teknologirevolusjon innen marin skipsfart og elektrifisering, skapt nye arbeidsplasser og sikret at våre skipsverft er verdensledende. Her har fylkeskommunen som offentlig innkjøper og regional utviklingsaktør vært helt avgjørende for å drive utviklingen fremover. I tillegg må fylkeskommunale arbeidsplasser fordeles på en slik måte at man unngår fraflytting og sentralisering. SV vil arbeide for at folk kjenner tilknytning og engasjement for utviklingen i fylket.