Vi trenger en ny retning for matproduksjonen. En retning som fordrer at vi tar tilbake eierskapet til hvordan maten skal produseres, og til politikken som må til for å komme oss dit vi vil.
Tekst: Mari Austvoll Gjengedal, redaktør for Røyst #13 Kor: Røyst #13 - Bruk av land og hav
«Nå må vi alle bli bønder», skriver skribenten Kari Gåsvatn i Nationen kort tid etter at koronakrisen er et faktum. Gåsvatn tar, i likhet med mange andre debattanter i ukene som følger, opp hvordan selve strukturen for matforsyning er sårbar i vår markedsliberaliserte verden.
I de samme dagene som jeg leser ordene hennes, slår jordbruket alarm om manglende sesongarbeidskraft og gir kritiske spådommer for årets avlinger. Diskusjonene om selvforsyning begynner å rase i mediene. Jordbruket har de siste generasjonene opplevd en rask og aggressiv industrialisering. Matproduksjonen har på en global skala blitt effektivisert og spesialisert til det punktet at vi ikke lenger kan være trygg på om vi har nok mat til befolkningen i en krise. Innsatsmidlene matproduksjonen har gjort seg avhengig av – kraftfôr, syntetisk gjødsel, sprøytemidler og maskiner – fraktes ikke bare over landegrenser, men over verdenshav. Det frie markedet framelsker «just-in-time»-mekanismer, hvor alt skal produseres der det er billigst, og hvor man aldri skal produsere mer enn akkurat nok for det umiddelbare behovet. Matsikkerhetstiltak som beredskapslagre for korn og såfrø, eller oppbygging av nasjonale verdikjeder som kan gjøre oss selvforsynt med dyrefôr, anses som økonomisk irrasjonelle og hører ikke hjemme i en globalisert, kapitalistisk markedsmodell.
Stadig flere tar nå til orde for et oppgjør mot dette paradigmet, og sier at vi må se på handelslinjer, verdikjeder og selvforsyning med nye øyne. Det er min sterke mening at tiden er overmoden for drastiske endringer. Kan koronakrisen gi et sårt etterlengtet puff i riktig retning?
I denne teksten vil jeg forklare hvilke endringer jeg mener jordbruket trenger, og stake ut en alternativ retning for det norske matproduksjonssystemet som vil innebære et kraftig, men nødvendig oppgjør med gjeldende jordbrukspolitikk. Jeg vil ta til orde for ti premisser som jeg mener bør diskuteres og trykkes til brystet av den brede rødgrønne venstresiden. Men før vi kommer så langt, skal vi rette et kritisk blikk mot dagens system.
Mat er ikke spiker Det trengs å etableres noen grunnleggende forståelser omkring matproduksjon og jordbrukspolitikk, forståelser som ofte er mangelvare i dagens jordbruksdebatt. Kanskje den aller viktigste, er forståelsen av matproduksjon som en biologisk og geografisk forankret prosess. Mat, enten det er korn og grønnsaker dyrket på et jorde, eller animalske produkter som kjøtt, melk og ost, er et resultat av biologiske prosesser. Disse prosessene krever stort sett alltid god tid, forutsigbarhet, planlegging og lange investeringshorisonter. De er også, i hvert fall i utgangspunktet, nært knyttet til sine geografiske omgivelser. Hva du kan produsere på et gitt sted i et gitt land, avhenger av de ressursene som er tilgjengelig. Oppå dette legger det seg et intrikat rammeverk av jordbrukspolitiske og markedsmessige forhold som påvirker virkeligheten matproduksjonen foregår innenfor. Den kapitalistiske virkelighetsanskuelsen tilsier at mat er som en hvilken som helst annen vare som kan kjøpes og omsettes på et marked. Markedet reguleres av tilbud og etterspørsel, og markedskreftene kanaliserer produksjonen der den kan gjøres mest effektivt og til lavest mulig kostnader. Produsentene må tilpasse seg ved effektiv omstilling, eller legge ned og la andre og bedre egnede produsenter ta over. Jeg vil hevde at denne forestillingen hemmer en konstruktiv jordbruksdebatt, fordi mat er grunnleggende annerledes enn spiker, støvsugere, klær, biler og de fleste andre produkter man kan kjøpe. Den første grunnen til dette er at mat, i motsetning til spiker, er komplett livsnødvendig. Mat er direkte uunnværlig for vår eksistens i den grad at vi dør eller blir syke dersom vi ikke har tilgang på nok og sunn mat. Derfor er retten til mat nedfelt i menneskerettighetene, og ethvert land har et ansvar for å sørge for nok og riktig mat til sin befolkning. Derfor havner også mat i en særkategori hva gjelder produksjon og omsetning. Erfaringer viser at et profittmaksimerende marked i liten grad er skikket til å utføre oppdraget med å sørge for nok mat til alle. Den andre grunnen til at matproduksjon skiller seg ut, er at den er immobil i sin natur. Spikerfabrikken kan du ganske enkelt flytte på – og allerede er store deler av produksjonen av tingene vi omgir oss med flyttet til lavkostland som Kina, Bangladesh og Taiwan. Klær kan sys hvor som helst, og de fleste råvarer og enkeltdeler kan transporteres og settes sammen mange steder. Slik kan man hente ut effektiviseringsgevinster og stordriftsfordeler. Disse reglene gjelder ikke for mat. Matproduksjon baserer seg på fotosyntesen, og fotosyntesen forholder seg hverken til effektivisering eller stordriftsfordeler. Ressursene ligger der de er, og all den tid matproduksjonen (i hvert fall i Norge) fremdeles er knyttet til privat eiendomsrett og selveiende bønder, er det ikke bare å erstatte en «dårlig produsent» med en annen. Det er fremdeles et uomtvistelig faktum at matproduksjon må forholde seg til geografiske, klimatiske og stedbundne realiteter. En tredje grunn til at matproduksjon ikke uten videre kan eller bør sidestilles med andre forbruksvarer i et kapitalistisk produksjonssystem, er at de ressursene som er nødvendige for produksjonen - hvor fruktbar matjord er den desidert viktigste - er svært knappe ressurser som vi på et globalt nivå har et stort felles ansvar for å forvalte så godt som mulig. Det er dermed ikke uproblematisk å legge ned norsk landbruk fordi det er mer kostnadseffektivt å produsere maten i andre land. Å skulle legge byrden ved matproduksjonen vår på noen andre, samtidig som vi i Norge lar være å bruke og ta vare på de ressursene vi selv har, er i et etisk og forvaltningsmessig perspektiv forkastelig. At matjordsressursene er på kraftig tilbakegang hører også med. Ifølge FN har vi mindre enn 50 år igjen med den intensive matproduksjonen som foregår i dag. Til tross for disse forholdene er det mange aktører som har økonomiske og politiske interesser i å presse maten inn i en markedsliberal og kapitalistisk virkelighet. De globale matsystemene har blitt «effektivisert» og økonomisk utnyttet, muliggjort gjennom et grovt overforbruk av naturressurser og en enorm avhengighet av fossil energi. Produksjonen blir forsøkt outsourcet til andre land, kostnader blir forsøkt kuttet med energikrevende og miljøødeleggende innsatsmidler og økosystemene blir presset nær randen av økologisk katastrofe. Det er først når vi er klare over de enorme negative økologiske, økonomiske og sosiale konsekvensene det å presse mat inn i et globalt kapitalistisk system har, at vi kan avvise de klassiske «Hegnar og høyreside»-argumentene om effektivisering eller konkurranseutsetting av norsk landbruk. Det er også først da vi kan begynne en hensiktsmessig diskusjon om hvordan matsystemet vårt egentlig skal være.
Målet med norsk jordbruk er ikke billig mat Hensikten med dette bakteppet er å tydeliggjøre hva som jeg mener bør være retningsførende for målsetningene til norsk landbrukspolitikk. Slik kan man lettere skille mellom snørr og bart i en sammensauset debatt. Jeg vil begynne med å avlive det jeg mener er en grov, men seiglivet feilslutning: Hensikten med norsk jordbruk er ikke, og kan ikke være, å produsere mest mulig billig mat. Dette understreker jeg fordi man ofte kan få inntrykk av at mange politikere og markedsaktører har en forestilling om at det er det motsatte som er tilfellet. Man hører ofte argumenter som «denne typen produksjon lar seg ikke forsvare fordi den ikke er kostnadseffektiv nok» eller «vi er avhengig av utenlandsk arbeidskraft for å lage mat i Norge». Etter min mening er det helt åpenbart at norsk jordbruk aldri kan bli «kostnadseffektivt» eller «konkurransedyktig» i global målestokk. Satt på spissen er det i et kapitalistisk og globalisert verdensmarked absolutt ingen norsk matproduksjon som kan la seg forsvare økonomisk. Det vil alltid være billigere å dyrke korn og matvekster på store flate jorder i lavkostland som har billig arbeidskraft, enn det er i Norge. Her har vi både lite matjord, topografiske og klimatiske utfordringer, og en befolkning som er vant til en høy levestandard og gode lønninger. Heldigvis, kan man jo legge til. For dersom jordbruk i Norge skulle vært lønnsomt, måtte vi ha redusert gjennomsnittsinntekten for folk flest og det generelle kostnadsnivået betraktelig. Vrangforestillingen om kostnadseffektiv mat har forårsaket en rekke negative statistikker for jordbruket. Den norske bonden holder på å effektivisere seg selv bort, og legger samtidig ned norske jordbruksarealer. Antall aktive gårdsbruk i Norge har gått fra 155 000 til 39 000 de siste femti årene. I perioden fra 2000 til 2019 har antall melkebruk i Norge falt fra 25.500 til 7600, mens gjennomsnittlig antall melkekyr per bruk er doblet. I 1991 ble det dyrket korn på 3,7 millioner dekar jord, mens tallet i 2019 var gått ned til 2,8 millioner dekar.
Såkalte «ulønnsomme» og «marginale» arealer går ut av produksjon, mens et helt apparat av tilskuddsordninger, rådgivere og myndigheter presser bønder til å bli stadig større, løpe stadig fortere og investere i stadig større fjøs. De få gjenværende bøndene som ønsker å satse på framtiden, tar opp mer gjeld og blir låst i en gjeldsfelle hvor det eneste valget de har, er å produsere mer, for mindre penger. I 2018 var den gjennomsnittlige næringsinntekten for den norske bonden 199 900 kroner. Den gjennomsnittlige gjelden var over ti ganger så stor. Flertallet av bønder må finne seg annet inntektsgivende arbeid i tillegg til gården for å subsidiere matproduksjonen. Alt på grunn av jakten på ikke-eksisterende stordriftsfordeler og en forestilling om at matproduksjon skal være effektivt.
Høy levestandard, høye kostnader og vanskelige produksjonsforutsetninger betyr altså at det er dyrt og krevende å dyrke mat her på berget. Dersom vi på tross av dette likevel er enige om at det er verdt å gjøre det, må vi også bli enige om at det er noen andre målsetninger som skal ligge til grunn for jordbrukspolitikken. Når vi endelig forkaster målet om billig mat, store volumer og kostnadseffektivitet, kan vi reorientere jordbrukspolitikken etter noen andre og langt mer hensiktsmessige mål. Hva kan de være?
Jordbrukets samfunnsoppdrag
Jeg vil si at den viktigste grunnen til at vi ikke legger ned norsk jordbruk og overlater all matproduksjon til andre land, er den moralske. Som nevnt innledningsvis, har vi – gitt det faktum at jordbruksarealer er en knapp global ressurs som er ujevnt fordelt - et moralsk og solidarisk ansvar for å utnytte de mulighetene vi har innenfor egne landegrenser for å bidra til verdens totale matproduksjon. Vi kan ikke forvente at andre land skal brødfø oss i kriser.
Fra et realpolitisk perspektiv vil nok de fleste politikere mene at selvforsyningsargumentet er minst like viktig: På tross av at vi i dag har en liberal regjering med en tilnærmet blind tiltro til det frie markedets evne til å forsyne oss med mat i medgang og motgang, vil til og med ikke denne regjeringen risikere at vi står uten et minimum av egen produksjon i krisetid. Vi fremdeles noen bønder igjen her i landet, og en infrastruktur som det er mulig å benytte seg av i krisetid.
I tillegg til å bidra til et minimum av selvforsyning, bidrar jordbruket til arbeidsplasser (både i jordbruket selv og lenger ut i verdikjeden, med videreforedling, transport og salg), lokaløkonomisk aktivitet, distriktsbosetning og levende bygder, et velskjøttet kulturlandskap med estetiske og biologiske verdier, biomangfold, karbonfangst i jorden, ivaretakelse av materiell og immateriell kulturarv, og ikke minst kortreist, sunn og miljøvennlig mat produsert med et minimum av antibiotika og medisiner, og med relativt god dyrevelferd.
Disse grunnene er det som til sammen utgjør jordbrukets samfunnsoppdrag. Det er målet om å fylle disse oppgavene, som jeg mener bør være retningsførende for norsk jordbrukspolitikk.
Ikke bare fryd og gammen
Samtidig må vi være åpne om at disse målene ofte ikke nås i dag. Virkemidlene og politikken i jordbruket prøver stadig å få oss til å produsere billig mat, når vi i virkeligheten aldri kan gjøre det innenfor forsvarlige sosiale og miljømessige rammer.
Det er en kjensgjerning at utviklingen i jordbruket har hatt negative følger som resultat av den effektiviseringspolitikken som har vært ført de siste tiårene. Mange norske forbrukere vil nok eksempelvis la seg forferde av den systematiske og brutale masseslaktingen av nyklekkede hannkyllinger i eggindustrien, eller slaktingen av unge hannkje i geitemelknæringen. Disse dyrene produserer hverken egg eller melk, og kjøttet er ikke ansett som verdifullt nok i seg selv til at de skal få leve. Resultatet blir en inhuman anskuelse av dyr som produkter og ikke levende vesener.
Videre vil mange mislike tanken på at de fleste kyllinger i Norge, som i resten av den industrielle matproduksjonen, vokser så fort og blir så store at kroppene deres til slutt ikke tåler vekten av dem. De vil mislike å tenke på at de fleste griser aldri får se dagslys, at utrangerte egghøner blir til sement framfor å bli spist, og at kuer og sauer som er utviklet til å spise gras og burde være ute og beite, står inne i fjøset og spiser kraftfôr store deler av året.
Vi som ønsker et bærekraftig jordbruk må være forsiktige med kategorisk skjønnmaling. Å ukritisk støtte opp under det norske jordbruket uten å være bevisst de negative sidene, gagner ingen på lang sikt. Vi må kunne ha et kritisk blikk til dagens system og være på aktiv søken etter de områdene som trenger forbedring – uten å bli beskyldt for å være fiender av norsk landbruk.
Vi må kunne ha et kritisk blikk til dagens system og være på aktiv søken etter de områdene som trenger forbedring – uten å bli beskyldt for å være fiender av norsk landbruk.
Den nye jordbrukspolitiske ordenen
La oss ta utgangspunkt i at det er de nevnte målsetningene – selvforsyning, arbeidsplasser, levende distrikter, trygg mat, bruk av norske ressurser og de tilhørende positive miljø- og klimamessige positive konsekvensene som kommer av å bruke disse ressursene – som er de faktiske målene for jordbrukspolitikken. Hvordan bør da jordbruket se ut?
1. Norske ressurser må lønne seg
La oss ta det mest åpenbare først. Dersom vi skal øke den reelle selvforsyningsgraden vår - den som i dag ligger på litt over 30 prosent og som ikke regner med den importerte kraftfôrråvaren som i dag brukes i nesten alt dyrehold – så må bruken av norske ressurser være relativtsett mer lønnsom enn import.
Vi har i dag potensial for å doble bruken av beite i Norge, men bonden trenger insentiver for å benytte seg av de store utmarksarealene som gror igjen. Da må det være mer økonomisk lønnsomt for bonden å bruke utmarken enn å la dyrene stå inne. Dette kan effektivt gjøres ved å øke prisen på korn og kraftfôr. Korn er den viktigste bestanddelen i kraftfôr, og dersom kornprisen øker, vil prisen på både norskprodusert og importert kraftfôr øke. Samtidig som det vil bli mindre attraktivt for husdyrbønder å fôre dyr med kraftfôr, vil den norske kornbonden få seg en etterlengtet vitamininnsprøytning etter mange år med ulønnsomhet. Man kan også tenke seg at større deler av kornarealene kan brukes til matkornproduksjon framfor kraftfôrproduksjon.
Dersom man faktisk mener alvor med å bruke norske arealer, må man samtidig slutte med såkalt prisnedskriving av korn, hvor staten bruker store summer på å gi husdyrprodusenter kraftfôr til kunstig lave priser. Dette vil være et dramatisk, men viktig grep, hvor konsekvensen vil bli en drastisk nedgang i kylling- og svineproduksjonen - som i dag nesten bare er basert på kraftfôr - og langt lavere produksjon per dyr i melkeproduksjonen.
2. Tilskudd bør dreies fra volum til areal
Statlige tilskudd bør brukes for å dreie produksjonen i den retningen samfunnet ønsker, fortrinnsvis innenfor de områdene hvor markedet selv ikke bidrar til disse effektene. En altfor stor andel av tilskuddene går i dag til å stimulere til unødvendig overproduksjon på en del varer, eksempelvis sau og melk, som vi sliter med å bli kvitt. Dette skaper en ond sirkel. Tilbudet overgår etterspørselen, bonden får dermed lavere pris og dårligere inntekt, og må igjen produsere enda mer for å kompensere for tapet. Samtidig blir norske forbrukere, som allerede bruker lite penger på mat, subsidiert med kunstig lave matpriser. Dette er en ineffektiv pengebruk som gjør bøndene en bjørnetjeneste. En langt mer hensiktsmessig bruk av tilskudd vil være å belønne den typen driftsform vi vil ha mer av. Bønder bør få tilskudd for å sende dyr på utmarksbeite, for å ta i bruk såkalte marginale arealer, for å bidra til et godt biomangfold og ta godt vare på matjorden. Dette er samfunnsmessige goder som man ikke nødvendigvis får avsetning for gjennom markedet, og som staten derfor i større grad aktivt bør støtte. Markedet kan heller sørge for at bøndene får rettferdig lønn for selve produktene.
3. Vi må produsere mindre, men bedre
En positiv bieffekt av at det blir mer økonomisk for bonden å bruke utmarksarealer og grovfôrressurser enn kraftfôr, er at det automatisk vil løse en del av problemene vi i dag har med overproduksjon og dyrevelferd. Grovfôr gir nemlig mindre volum - eller avdrått, som man sier i jordbruket – enn kraftfôr. Norske kuer yter i dag langt høyere enn det deres naturlige forutsetninger tilsier fordi de får en stadig mer protein- og fettrik diett. Gjennomsnittskuen melker i dag rundt 8 000 liter i året. Til sammenlikning melket den beitebaserte mellomkrigskuen i 1939 kun 2 600 liter.
Når vi allerede har overproduksjon, er nedgangen i avdrått positivt. En bonus er at kvaliteten på beiteproduktene blir markant bedre. Kvaliteten på melk og kjøtt går opp når dyrene får gå ute. Fettsyresammensetningen og næringsinnholdet blir gunstigere. Smaken blir bedre. Vi får gladere dyr som får leve mer i tråd med sine naturlige forutsetninger. Dersom vi lønner bonden for å øke bruken av norske arealer, vil avdråtten gå ned, og forbrukerne vil få bedre produkter, uten at bonden må betale prisen.
4. Naturgrunnlaget må danne utgangspunktet
Et jordbruk basert på norske ressurser, må ta utgangspunkt i de ressursene som finnes på gården og i området rundt. Et kystlyngheibruk ute i skjærgården på Vestlandet eller i Nordland, har andre forutsetninger enn et lunt og fruktbart bruk med fulldyrkede jorder i Østfold. Noen steder egner seg for å dyrke grønnsaker, korn eller poteter, mens andre steder er det kun beitedyra som kan utnytte de karrige arealene. Hver teig bør benyttes til det den er best egnet til. Det er et stor potensial for å bli mer selvforsynt med frukt, grønnsaker og matkorn i Norge. Men da må vi skrote en del etablerte «sannheter» om at det er så vanskelig å dyrke spiselige vekster her til lands, en påstand som til dels er blitt fremmet av jordbruket selv fordi disse produksjonene ikke har lønnet seg. Det er ikke så vanskelig som mange skal ha det til, men det trengs arbeidsinnsats, kunnskap og gode verktøy. Dessuten må grunnlaget som dagens tilskudd baseres på, endres. De grove regioninndelingene må erstattes av et mer finmasket system basert på detaljerte kartkilder. Hver teig er forskjellig, og det må reflekteres i tilskuddene på en mye bedre måte enn systemet klarer å fange opp i dag. 5. Flere bønder, og flere deltidsbønder «Vi må satse på heltidsbonden», har regjeringen ofte sagt når de skal forsvare strukturrasjonaliseringen og sentraliseringen i jordbruket. Bøndene må jo kunne leve av jobben sin, og da må de få lov til å bli store. Kvotetakene og begrensningene som tidligere har regulert størrelsen, må fjernes, sies det. Det høres fint ut, men det er helt feil. Jordbruket har i lang tid overlevd gjennom selvkannibalisme. Dersom én bonde skal bli stor, må mange andre bli mindre, eller legge helt ned. Om én melkebonde i bygda skal øke produksjonen, må hun kjøpe andres kvoter og beite på andres arealer for å få nok fôr til dyra. Blant dem som slutter med jordbruk, flytter mange til storbyen eller nærmeste tettsted for å finne seg annet inntektsgivende arbeid. Resultatet blir færre folk i næringen, færre bønder i hver bygd, færre lokale arbeidsplasser og færre gårdsbruk i hevd. Flere av husene står tomme eller blir forbeholdt fritidsbruk. De gjenværende bøndene får et mindre levende lokalsamfunn, færre kollegaer og et mindre fagmiljø å spørre til råds, og flere nedlagte skoler og butikker. Konsekvensen blir også at mer areal går ut av produksjon. Når én bonde får ansvar for stadig flere dyr og leier stadig flere jorder, prioriterer hun nemlig de mest produktive jordene, og nedprioriterer de mer tungdrevne arealene. Det vi trenger - om bruk av norske ressurser og flere arbeidsplasser skal være målet - er flere bønder, ikke færre.
Det vi trenger - om bruk av norske ressurser og flere arbeidsplasser skal være målet - er flere bønder, ikke færre.
Tungdrevne arealer krever mer arbeidsinnsats og flere hender. Skal vi klare å være selvforsynt med melk og kjøtt, samtidig som vi ikke jukser med storimport av kraftfôr, må vi ha flere dyr enn i dag siden hvert dyr vil produsere mindre.
Det er imidlertid ikke realistisk å forvente at alle disse jobbene skal kunne bli heltidsjobber. At noen bønder og småbrukere får til å skape et levebrød av gården, er flott, men vi kan ikke underkjenne at deltidsbonden til alle tider har vært bærebjelken for norsk matproduksjon.
Istedenfor å tvinge dagens bønder til å kannibalisere seg store nok til å bli heltidsbønder, bør vi heller rigge sysselsettingsmodellen i distriktene slik at den støtter opp under folks mulighet til å være deltidsbonde i en størrelsesorden som reflekterer ressursgrunnlaget på gården. Ved å dele de eksisterende jobbene på bygda på flere mennesker, kan både bosettingen og jordbruket ha gode vekstforhold.
Dette betyr at vi må støtte opp under en distriktsmodell som legger til rette for at man kan kombinere matproduksjon med andre inntektsgivende deltidsjobber i kommunen, lokale bedrifter eller attåtnæringer. Dette fordrer igjen at forestillingen om heltidsarbeid som det eneste saliggjørende i alle tilfeller, må revideres. Her må spesielt venstresiden ta et oppgjør med etablerte sannheter.
6. Mindre spesialisering, mer mangesysleri
I likhet med at et jordbruk basert på bruk av norske ressurser fordrer flere (deltids)bønder, fordrer det også mindre spesialisering og mer mangesysleri. Dersom vi begynner å produsere med utgangspunkt i de ressursene som finnes der vi er, vil matproduksjonen på helt naturlig vis bli mer mangfoldig. Naturen er nemlig ikke ensartet. Fra naturens side finnes det ikke ett sted i Norge som er egnet til å drive storskala svine- eller kyllingproduksjon.
Tenker man etter, er egentlig svært få steder egnet til noen som helst form for storskalaproduksjon i industriell målestokk. Det mer sannsynlige er at et gjennomsnittlig bruk har litt innmark, hvor man kan ha plass til å ha noen fjærkre og noen griser, en god del utmark, som beitedyrene kan dra nytte av, og kanskje noe dyrket mark hvor man kan ha korn eller grønnsaker. Flere bønder, som driver mer mangfoldig produksjon og produserer høyere kvalitet basert på de ressursene som fins, er en vinneroppskrift for å nå de målene vi har satt oss for jordbruket.
7. Matjorden må i sentrum – god agronomi må belønnes
Matjorden er vår viktigste ressurs i matproduksjonen. Antakeligvis vår viktigste ressurs punktum. Sivilisasjoner har gått til grunne fordi matjorden har blitt ødelagt. Det er en kjensgjerning at matjorden forvitrer over hele kloden i rasende tempo. Nedbygging av dyrket jord er en stor utfordring, men minst like stor er utfordringen med raskt fallende fruktbarhet i den jorden som er igjen. Intensive dyrkemetoder og naiv tiltro til ny teknologi har bidratt til dette, med storskala monokulturproduksjon, tunge maskiner, pløying, giftige sprøytemidler og mineralsk kunstgjødsel som ikke livnærer jordlivet. God gammeldags agronomi – praksiser og kunnskap som tar vare på og forbedrer matjorden – bør løftes fram av glemselen og verdsettes høyere. Her fins ikke plass for å gå i dybden på matjordens ABC, men husk at matjord blir til ved at organisk materiale og mineraler blir brutt ned av et myldrende jordliv. Mikroorganismer, insekter, bakterier og sopp bidrar til at stein, møkk og døde planter blir omdannet til fruktbar jord som gir næring for nye vekster. De fleste planter er tærende på matjorden – de drar ut næringsstoffer som forsvinner fra gården når avlingene transporteres bort. Uten et rikt jordliv og en bevisst tankegang om å tilbakeføre næringsstoffer, forsvinner mold- og karboninnholdet i jorden, og næringen blir brukt opp. Det er dette som skjer nesten over alt i verden nå. Og det er derfor den viktigste oppgaven til bonden ikke først og fremst er å produsere mat, men å bygge jord. Det holder ikke lenger å kun jobbe for å forhindre jordtap – vi må aktivt bygge ny jord for å kompensere for alt som er gått tapt.
Det holder ikke lenger å kun jobbe for å forhindre jordtap – vi må aktivt bygge ny jord for å kompensere for alt som er gått tapt.
Hva vil det si å implementere jordbyggende praksiser? Det vil innebære å gjøre et radikalt brudd med de fleste etablerte sannheter som det moderne og konvensjonelle jordbruket har kommet med de siste tiårene, og som har fordummet en hel generasjon med bønder med blind teknologioptimisme. Det vil innebære å hente fram en del av den gamle og elementære kunnskapen om hva som skaper en sunn jord: Å tilbakeføre organisk materiale i jorden som mater jordlivet (i form av gjødsel, kompost, planterester, kvister og andre nedbrytbare komponenter), forebygge erosjon og beskytte matjordlaget mot vind, vann og vær, drive vekstskifte hvor ulike vekster roteres eller samplantes, stimulere til god rotproduksjon og la jorden bli værende mest mulig i ro. Sørge for god drenering og forhindre jordpakking, og bruke beitedyr aktivt. Alt dette vil bidra til en sunn jord, hvor livet i jorden trives og gjør jobben for oss med å sirkulere, bryte ned og tilgjengeliggjøre næringsstoffer.
I opplæringen av nye bønder, må vi kombinere den gamle og den nye kunnskapen. Og god agronomi må selvsagt også belønnes økonomisk gjennom et målrettet og helhetlig tilskuddssystem. 8. Kanaliseringspolitikken må revurderes God agronomi forutsetter at vi har et bevisst forhold til god næringssirkulasjon, slik at vi forhindrer nærings- og karbonlekkasje. Jordbruket må likne mer på et kretsløp og mindre på en lineær produksjon, hvor innsatsmidler kommer inn og avfallsstoffer kommer ut. Avfallsstoffer fra en produksjon bør i større grad bli innsatsfaktor i den neste. Av den grunn er vi også nødt til å revurdere kanaliseringspolitikken, som har vært en bærebjelke og en hellig gral i jordbrukspolitikken i lang tid. Kanaliseringspolitikken går ut på å at korndyrking skal forbeholdes de mest fruktbare matjordområdene på Østlandet og i Trøndelag, mens husdyrproduksjonen skal kanaliseres til arealene hvor det anses som mindre gunstig å drive kornproduksjon, altså der det er bratt, steinete, kaldt og værutsatt. Grovt sagt i resten av landet. Et resultat av dette er at det blir et overskudd av næringsstoffer, altså gjødsel, der det er husdyr, og et underskudd i kornområdene. Korn og andre næringskrevende vekster som dyrkes år etter år på samme sted, uten tilføring av næringsstoffer, fører til at jorden blir ufruktbar. Det vises ved at matjordkvaliteten på kornjordene, målt med humusinnhold - eller karboninnhold - i jorden, går nedover og avlingene blir mindre og av dårligere kvalitet. Vi er nødt til å skape en ny jordbruksmodell hvor de ulike produksjonene fungerer sammen i et økosystem. Spesialisering av ulike enkeltproduksjoner i stor skala går ikke lenger. Dyrene må inngå i en meningsfull helhet hvor mangfold og rotasjon er nøkkelordene. Beitedyr spiller her en sentral rolle fordi de er effektive jordbyggere. Beitedyr og grasvekster har utviklet seg sammen gjennom millioner av år, og har et fantastisk samspill med positive effekter vi i dag ikke klarer å dra nok nytte av. Ikke bare etterlater dyrene førsteklasses gjødsel, men de stimulerer til økt grasproduksjon gjennom beitingen og trampingen sin. Økt grasproduksjon gir flere røtter, som gir mer mat til jordlivet, mer fruktbar jord og mer karbonbinding. Et helt fantastisk økosystem, med andre ord. Det å kombinere husdyrproduksjon med korn- og grønnsaksproduksjon i et mer finmasket geografisk system enn i dag, er derfor en helt nødvendig del av å bygge bedre jordkvalitet. Dette fordrer å revidere kanaliseringspolitikken, noe som vil være smertefullt fordi det vil kaste om kull på flere av de grunnleggende prinsippene ved norsk jordbruk. Vi kan imidlertid ikke lenger være blinde for hva dagens system fører med seg av langsiktige negative konsekvenser på jordkvaliteten vår. 9. Kyrne må slutte å avspore klimadebatten Apropos beitedyr – vi må slutte å la rapen til kyrne få dominere klimadebatten. Dette er en grov avsporing som ikke bidrar til annet enn at vi blir distrahert fra å snakke om de virkelige løsningene på klimaproblemene. La det ikke være noen tvil: De virkelige løsningene handler om å slutte å forbrenne fossile energikilder som tilfører enorme mengder ekstra karbon i atmosfæren. Det er ikke en løsning å avskaffe hold av dyr som gjennom beite har bidratt til å bygge opp verdens jordsmonn og binde karbon i jorden i millioner av år, og som er en uunnværlig del av et grønt og naturlig karbonsyklussystem. Å gi beitedyr skylden for klimautslipp er, om man skal ha de konspiratoriske brillene på, en svært effektiv måte å kooptere debatten på for alle dem som har en sterk interesse i å dreie fokuset bort fra kutt i flyreiser, overforbruk, transportmønstre og miljøødeleggende produksjon av forbruksvarer.
Å gi beitedyr skylden for klimautslipp er, om man skal ha de konspiratoriske brillene på, en svært effektiv måte å kooptere debatten på for alle dem som har en sterk interesse i å dreie fokuset bort fra kutt i flyreiser, overforbruk, transportmønstre og miljøødeleggende produksjon av forbruksvarer.
Selvsagt har matproduksjon en viktig rolle å spille i et levelig klima, og det er ingen tvil om at dagens industrialiserte matproduksjonssystem bidrar med enorme miljøødeleggelser både i form av utarming av jord, overbruk av vann, utslipp fra jorderosjon, CO2-utslipp fra maskiner og transport og annet. Men da må vi snakke om hvordan maten produseres, og ikke dumme det ned til en debatt om kjøtt versus ikke-kjøtt.
10. Vi må ta eierskap til jordbrukspolitikken Sist, men ikke minst, er det behov for en grunnleggende revidering av hvordan vi bestemmer jordbrukspolitikk og jordbrukspolitiske virkemidler her til lands. Enkelt sagt må vi slutte å la bøndene og landbruksdepartementet ha monopol på styringen av jordbrukspolitikken. Jordbrukspolitikken i Norge blir fastsatt ved at landbruksdepartementet og bøndenes fagorganisasjoner, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, gjennomfører årlige forhandlinger. Her blir de ulike tilskuddsordningene og virkemidlene diskutert på detaljnivå. Når resultatet er klart, blir det oversendt til Stortinget, men dette er mest for syns skyld. Av en eller annen grunn later det til å være en sementert oppfatning blant de fleste stortingspolitikere om at resultatet av forhandlingene ikke skal røres ved. «Forhandlingsinstituttet må respekteres», sies det, og foruten å diskutere den totale rammen på de økonomiske tildelingene, virker det som om respekten for jordbruksavtalen er så stor at det ikke levner noen særlig debatt på Stortinget. Det medfører at Stortinget år etter år vedtar jordbruksavtaler som inneholder virkemidler som direkte motarbeider de vedtatte målene for jordbrukspolitikken,
herunder økt matproduksjon og landbruk i hele landet.
Stortinget vedtar år etter år jordbruksavtaler som inneholder virkemidler som direkte motarbeider de vedtatte målene for jordbrukspolitikken
I flere tiår har respekten for forhandlingsinstituttet tillatt at Stortinget lar avtaler passere som bidrar til færre bønder, mer sentralisering og lavere reell selvforsyningsgrad - stikk i strid med Stortingets egentlige intensjon. Hvorfor det er slik, er et betimelig spørsmål, og det er trygt å anta at manglende forståelse blant den jevne rikspolitiker for grunnleggende sammenhenger mellom tiltak og konsekvenser i jordbrukspolitikken er sterkt bidragsytende til at så få tør å engasjere seg i debatten. Samtidig demonstrerer dette i aller høyeste grad hvorfor det er behov for mer demokratisering av jordbrukspolitikken. Det er absurd at vi har en situasjon hvor det er bøndene selv som er de eneste med rett til å sitte ved forhandlingsbordet når politiske virkemidler skal vedtas. Dersom forhandlingene utelukkende skulle vært lønnsforhandlinger, slik andre yrkesgrupper forhandler om lønn med sine arbeidsgivere på jevnlig basis, kunne det til en viss grad vært mer forståelig, men dette er jo langt fra sannheten. Forhandlingspartene forhandler om alle de politiske virkemidlene, som har alt å si for hvordan hele jordbruksnæringen og tilstøtende næringer i landet utvikler seg. Dette har konsekvenser langt utenfor bøndenes egen lommebok. Det påvirker arbeidsplassene i landet, bosetningsmønstre, arealbruk, kulturlandskap, hva slags mat som er tilgjengelig for forbrukerne, hvordan vårt felles miljø blir forvaltet, og mye mer. Det ville aldri falt oss inn å tillate at lærere skulle være de eneste som hadde noe å si for hvordan landets skole- og utdanningspolitikk skal se ut. Legene bestemmer ikke hvordan sykehusene skal styres eller hvem som skal få tilgang til medisinsk behandling. Hvorfor godtas det da at bøndene skal styre jordbrukspolitikken? Jordbrukspolitikken er ikke til for bøndenes skyld. Den er til for oss som samfunn. Bøndene er riktignok dem som utfører jobben med å produsere mat og oppfylle jordbrukets samfunnsoppdrag, men det er en jobb som utføres på vegne av oss alle. Vi spiser alle mat, og de fleste av oss mener noe om miljø, arbeidsplasser eller levende distrikter. Vi bør alle kunne mene noe om hvordan maten produseres, om hvor høy selvforsyningsgrad vi bør ha, og om hva som skal være målene for jordbrukspolitikken.
Vi bør alle kunne mene noe om hvordan maten produseres, om hvor høy selvforsyningsgrad vi bør ha, og om hva som skal være målene for jordbrukspolitikken.
Da må også politikken utformes på en demokratisk og transparent måte, hvor det er Stortinget som har den reelle påvirkningskraften på både målene og tiltakene, og hvor folk kan holdes ansvarlig når virkemidlene ikke bidrar til å nå de målene som er satt.
Stortinget må ta eierskap til politikken og begynne å vedta flerårige strategier med konkrete mål og overordnede virkemidler. Dessuten må folk flest, og organisasjoner som ikke bare representerer bøndenes økonomiske interesser, få lov til å la sin mening bli hørt. Jordbruket selv kan ikke sitte på sin egen tue og prøve å holde folk ute med en argumentasjon om at «jordbrukspolitikk er for vanskelig for folk flest å forstå, derfor er det best om vi bestemmer». Så visst kan enkelte detaljer være komplisert, men så vanskelig er det ikke. Har du hengt med helt til slutten av denne teksten, har du sannsynligvis allerede bedre forutsetninger for å diskutere jordbrukspolitikk enn de fleste.
Det er behov for et dugelig kunnskapsløft over hele linjen, og det skjer raskest ved å ansvarliggjøre politikerne og slippe flere til ved bordet.
Et nødvendig skifte
Det trengs en ny og grunnleggende debatt om hva vi egentlig vil med jordbruket. Denne debatten vil bli vanskelig, og de nødvendige grepene som må tas vil bli smertefulle, ikke minst fordi man blir nødt til å konfrontere noen ubehagelige sannheter. Problemene vi ser i dag, med overforbruk av soya, ressurser som går til spille, dyr som lider og liv som unødvendig sløses bort, økosystemer og matjord som forvitrer, og bønder som ikke får produksjonen til å bli lønnsom på tross av at de gjør alt «rett» - alt dette er eksempler på symptomer som vitner om et system i grov ubalanse. Mange i det norske jordbruket ønsker ikke fokus på disse skyggesidene av næringen fordi det vil føre til en alvorlig knekk for omdømmet. Men jordbruket er heller ikke tjent med å miste sin legitimitet og tillit blant norske forbrukere, som i stor grad fremdeles tror på glansbildene av beitedyr i utmark som vises på melkekartongene og i reklamene. Ingen er tjent med et jordbruk som holdes kunstig i live på falske premisser. Vi må endre på hele paradigmet, og legge de grunnleggende føringene for jordbruket vårt på nytt. Disse føringene må basere seg på at matsystemet skal og må bidra til både sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft. En radikal omlegging vil kreve mye av oss, både i form av penger, kunnskap og mot til å konfrontere vedtatte sannheter – men det er fullstendig nødvendig. For dersom jordbruket i Norge i stadig mindre grad kan legitimeres ved at det bidrar til de viktige målsetningene vi har nevnt - trygg mat, sunn natur, dyrevelferd og bruk av egne ressurser - hva er da poenget med å ha jordbruk i Norge?