Om hundevalper og menneskevalper


Illustrasjon: Sina Moldestad

Tekst: William Sem Fure



Hva er det med vår tid som får voksne mennesker til å fremstå som så umodne, så uvoksne – så direkte barnslige?

Det finnes evolusjonsbiologer som hevder at vår arts utviklingshistorie kjennetegnes ved et fenomen kalt neoteni. I følge Store norske leksikon innebærer dette blant annet at «voksne, kjønnsmodne individer har beholdt visse karakteristikker som utmerker larve- eller ungestadiet». Dette virker jo umiddelbart riktig; kaster man et blikk på dagens tjue- og trettiåringer, synes det treffende å hevde at vi lever i en tid hvor «voksne, kjønnsmodne individer» beholder visse «karakteristikker fra ungestadiet». Sammenligner vi oss rent fysisk med våre nærmeste slektninger, sjimpansene, blir det fort tydelig at et voksent menneske har mer til felles med en prepubertal sjimpanse enn med en fullvoksen en. I motsetning til de store apene, beholder vi en relativt hårløs kropp, store øyne og et rundt hode – egenskaper som sjimpansene vokser av seg i løpet av sine første leveår.

De ytre trekkene er imidlertid ikke det eneste vi tar med oss inn i voksen alder; enda mer avgjørende er det tilsvarende knippet av mentale egenskaper. Kort fortalt går teorien ut på at vi mennesker oppfører oss på samme måte som ungene til våre evolusjonære slektninger. Dette kommer grunnleggende sett til uttrykk ved at vi langt opp i voksen alder bevarer en større grad av lekenhet, nysgjerrighet og åpenhet ovenfor nye inntrykk – med andre ord en oppførsel som en utvokst sjimpanse ville tenkt på som fullstendig klovneaktig og under sin verdighet.

Denne utviklingen synes å optimalisere for intelligens, altså for evnen til å løse nye problemer på kreative måter, men det er ikke en hvilken som helst type intelligens. Våre neoteniske trekk henger nemlig sammen med en annen sentral egenskap i det menneskelige arsenalet; vi har ikke bare blitt mer intelligente, men også mer sosiale, mer føyelige og mer smidige i vårt gjensidige forhold til hverandre. Allerede Darwin bemerket at systematisk avl fører til dyr som er mer omgjengelige og ligner mer på unger enn på voksne dyr; det mest kjente eksemplet er sannsynligvis hunden, som med sine hengende ører, store øyne, sin krøllede hale og manglende evne til å ule, ligner mest av alt på ulven slik den fremstår mens den ennå er en valp. Denne utviklingen skyldes antakeligvis hovedsakelig én ting; nemlig at hunden har blitt avlet for å sosialisere og kommunisere med mennesker.

Når det kommer til oss selv, har vi for lenge siden tatt avlen i egne hender. Muligheten til å koke mat, bo i hus, kle oss i klær og omgi oss med store mengder andre mennesker har med tiden gitt oss liten foranledning til å holde på den myndige fremtoningen og den kraftige bygningen til en voksen ape. For der livet til slektningene våre fortsatt langt på vei er preget av naturen, har våre egne liv allerede lenge vært vel så påvirket av kulturen. Ekkokamrene vi hører så mye om i dag er altså ikke noe nytt; selvforsterkende og selvpåvirkende gruppemekanismer er en av våre eldste spesialiteter, fyrt oppunder av en fysiognomi og en nevrologisk konfigurasjon som har optimalisert oss for sosial mottakelighet. For mennesket er ikke lenger naturen noen betydelig trussel; det er lenge siden den naturlige seleksjonen sluttet med å tilpasse oss en ytre virkelighet. Dette gir mening i og med at den eneste reelle trusselen mot et menneske, er et annet menneske – eller enda mer fatalt: En gruppe med mennesker (kanskje til og med vår egen gruppe).

Konformitetspresset har altså formet oss gjennom hele vår historie, helt ned til fasongen på hodeskallene våre. Samtidig har vi beholdt det man kunne kalle en kulturell fascinasjon og tiltrekning mot avvik i motsatt retning; en stor del av våre store fortellinger handler jo nettopp ikke om de sosialt veltilpassede, føyelige flokkmedlemmene – men om skremmende, brutale og egenrådige enkeltmennesker. Like fullt har til og med disse (anti)-helteskikkelsene gjennomgått en sivilisasjonsprosess, en årtusenlang temming og tøyling; der de gamle gudene og heroene var åpenlyse voldtektsmenn og voldsutøvere, er våre dagers bad boys adskillig mykere i kantene. Rochester, Darcy og Heathcliff er kanskje bryske, uhøflige og egenmektige – men neppe typene til å brenne Troja til grunnen, drepe den mannlige befolkningen, og bringe den kvinnelige halvdelen hjem i lenker.

Her har vi kanskje noe å lære av såkalte primitive samfunn – for i motsetning til det man kanskje kunne tro, er de førhistoriske helteskikkelsene ofte mer nyansert enn de tidlighistoriske. Blant de eldre naturreligionene, er det ofte den såkalte trickster-figuren som står i sentrum, i motsetning til den sverdsvingende bronse- og jernalderhelten. Som et konkret eksempel regner de fleste lingvister Odyssevs som en figur med eldre avstamning enn Akilles; før krigeren kommer luringen – og lenge etter at Akilles har dødd sin ærefulle død på slagmarken, fortsetter Odyssevs med sine lurendreierier gjennom Middelhavet.

Det som skiller Odyssevs fra Akilles, og i videre forstand menneskene fra våre primat-søsken, er en større uavhengighet fra etablerte mønstre. Der sistnevnte handler i overensstemmelse med heltens etos, opererer mannen fra Ithaka uten hensyn til å leve opp til mønsteret av en kriger og en aristokrat. Han jukser og lurer, og drives mer av barnslig nysgjerrighet enn av forpliktelser eller prinsipper.

Kanskje det mest interessante med denne figuren er den høye terskelen for å sette seg i det hans krigerske kollegaer ville tenkt på som uverdige situasjoner. Odyssevs er ikke hevet over å spille idiot for å slippe å dra i krigen, eller å la seg binde fast til masten for å trygt høre sirenene synge. Han lar gjerne andre vinne i konkurranser, dersom det gagner ham, eller han kler seg opp som en gammel og fattig mann for ikke å gjenkjennes av fiendene sine.

Vårt forhold til denne typen krumspring er dypt tvetydig. Vi kan sette pris på snarrådigheten, eventyrlysten og den sosiale smidigheten til en Odyssevs, men det kan aldri bli snakk om en ublandet beundring. Det er talende at romerne, som i de fleste tilfeller mer enn gjerne tok til seg den greske filosofien, litteraturen og gudelæren, holdt akkurat dirus Ulixes – Vergils «bedragerske og ondskapsfulle Odyssevs» – på en armlengdes avstand. Tolvhundre år etter at Vergil begikk dette karakterdrapet, fulgte Dante opp med å plassere ham helt nede i Helvetes åttende ring, forbeholdt dem som farer med bedrag. Særlig interessant i så henseende er hvordan Dante her setter opp en kobling mellom nysgjerrighet og bedrag; i hans fortelling av historien når Odyssevs aldri Ithaka, men fortsetter å seile forbi Herkulessøylene, ut av Middelhavet – og dermed ut av den kjente verden. Han og mannskapet får øye på et fjell i horisonten, og styrer mot det, bare for å ende opp med å seile rett inn i skjærsilden: Curiosity killed the cat, som det heter på den andre siden av Nordsjøen.

Dragningen mot barnets egenskaper, mot nysgjerrighet, lekenhet og uforpliktende åpenhet er altså dypt rotfestet i oss, tilsynelatende både biologisk og kulturelt. Det synes imidlertid å være visse særegne trekk ved vår egen tid som nører uvanlig godt oppunder denne tilbøyeligheten, samtidig som vi drives til å forkaste de tingene som tidligere har virket som motvekter. Slike relikvier som tradisjoner, religiøse overbevisninger og slektsforpliktelser synes å fordufte rett foran øynene våre, uten at vi av den grunn er i stand til egentlig å fatte hva det er som foregår.

Moderniteten er ikke bare i ferd med å utrydde de faktiske sjimpansene; den er også på god vei til å utrydde den siste resten av sjimpanse i oss. Mye har blitt skrevet om hvordan den nyliberale verdensordenen gjør det meningsløst for bedrifter og stater å planlegge for langt inn i fremtiden. Noe som derimot har blitt skrevet mindre om, er den tilsvarende virkningen på enkeltmennesket; det gir ikke lenger mening å bygge en personlighet som er ment å vare utover øyeblikket. I morgen er en ny dag – og det krever at vi kan være en ny person.

Den store ironien er at vi gjennom hele vår historie har prøvd å tilkjempe oss en viss grad av forutsigbarhet i livet. I forsøket på å unnslippe naturens lunefullhet, har vi imidlertid bygget opp en kultur som er minst like uforutsigbar og kaprisiøs å forholde seg til. Denne mekanismen – som Adorno og Horkheimer ga det treffende navnet opplysningens dialektikk – har i så henseende visse dype fellestrekk med de gamle grekernes oppfatning av skjebnen; i forsøket på å unnslippe den ene fellen, flykter vi rett inn i en annen – med det samme resultat.

Bak denne uforutsigbarheten ligger det mange forskjellige drivkrefter, ikke minst økonomiske. Et av vår tids mest påfallende kjennetegn er at voksne mennesker etteraper de unge, noe som for de fleste av våre forfedre ikke bare ville fremstått som merkelig, men som en direkte pervers parodi på et samfunn. Det er imidlertid store penger å tjene på en infantilisert befolkning.

Så sent som i 1958 kunne Vladimir Nabokovs karakter Humbert Humbert reflektere over ungdommens manglende motstandskraft ovenfor reklamepåvirkning, eksemplifisert ved den tolv år gamle Lolita. Det er selvfølgelig gode grunner til at den beryktede duoen består av en voksen europeer og en pubertal amerikanerinne – antakelig de samme grunnene som ligger til grunn for at han kaller Lolita for en «liten nymfe», mens Humbert på sin side beskriver seg selv som «simiansk»; med andre ord apelignende.

Ifølge filosofen Richard Rorty består Humberts grunnleggende synd i hans mangel på menneskelig nysgjerrighet ovenfor Den andre, nærmere bestemt Lolita. Humbert reiser land og strand sammen med henne, uten noensinne å interessere seg for hvem hun egentlig er, som et «ondskapsfullt monster av u-nysgjerrighet». For både Vergil og Dante var nysgjerrighet og ondskapsfullhet som nevnt beslektede størrelser, men som vi ser er det altså motsatt i vår tid. For oss er det ikke utilbørlig åpenhet og nysgjerrighet som gjør et monster, men stivsinn og en manglende evne til å henge med i tiden. Woke-kulturens moralsystem er kjennetegnet ved av at man stadig oppdager nye hensyn som bør tas, nye grupper som må beskyttes, og nye vaner som må forkastes. I denne vidunderlige nye verden nytter det ikke å tro at de nedarvede budene skal kunne hjelpe oss.

Her blir det tydelig hvor tett vårt moralsystem henger sammen med vårt økonomiske system; begge to er de kjennetegnet ved en kontinuerlig masseproduksjon av mer eller mindre kunstige behov. Man må være ung til sinns om man skal gjøre sin plikt som forbruker – hva enten det er av moralske standpunkter, identiteter, dagligvarer eller moteklær. Sjimpanse-Humbert, med sin europeiske dannelse, er selvfølgelig nødt til å late som om han ser ned på Lolita, men det er tydelig at hans fascinasjon for henne også henger sammen med hennes perfeksjonerte rolle som forbruker. I denne skakkjørte kjærlighetsfortellingen representerer hun det evig-kvinnelige, i en tapning som har vært med oss helt siden Enkidu ble lokket av den akkadisk skjøgen til å legge bak seg livet som villdyr, og bosette seg innenfor bymurene. Slik temmes også Humbert, som ender opp som en eksemplarisk forbruker i sitt forsøk på å blidgjøre sin elskerinne og/eller overgrepsoffer med kjoler, sko, kinobilletter og godteri. Han har kanskje forgrepet seg på en tolvåring, som en god gammeldags jernalderhelt, men til syvende og sist er det han som ender med å bli kuet – slik alle barbarer til slutt blir temmet av dem de erobrer.

I så henseende kan Humbert gjerne bli stående som en representant for vår tid. Med sitt forstyrrede forhold til ungdom, symbolisert ved den evige jakten på nymfen Lolita, fremstår han som en personifikasjon av den neoteniske tilbøyeligheten som kjennetegner samfunnet vårt.

Det bedrøvelige med dette bildet, er hvordan det som egentlig er våre beste egenskaper samtidig gjør oss motstandsløse i møte med reklamesamfunnets massive påvirkningsindustri. De sosiale egenskapene som tillater oss å danne et felles verdensbilde og å omgås hverandre på fredelig vis, er de samme som får oss til å bukke under for liberalismens konformitetspress. Slik verden ser ut i dag, er det å være anti-kapitalist det samme som å være anti-sosial, slik vi har fått høre gang på gang under koronaepidemien – den gode borgeren er den som holder «de økonomiske hjulene i gang». Så hvordan skal vi unngå den nært forestående sjette artsutryddelsen? Hvordan skal vi stoppe utviklingen før vi regrederer helt tilbake til vuggen?

Kanskje må vi gjenopplive venstresidens egen jernalderhelt – den sleggesvingende industriarbeideren med armene og fysiognomien til en fullvoksen sjimpanse.