Mindre kjøtt! En rød tråd for en ny landbrukspolitikk

Om vi øker produksjonen av norske grønnsaker, og samtidig legger større vekt på kvalitet, dyrevelferd og rettferdig pris i kjøttproduksjonen, kan vi få til en omlegging av landbruket som er bra både for folk, bonden og klimaet.


Tekst: Andreas Sjalg Unneland

Kor: Røyst #13 - Bruk av land og hav

LLUSTRASJON: Marius Henriksen

Helt siden jordbruksrevolusjonen for ti tusen år siden har kanskje den viktigste oppgaven for ethvert samfunn vært å brødfø befolkningen. Få ting har vært en så utløsende faktor for opprør eller revolusjon som en sulten befolkning. I møte med klimaendringer og befolkningsvekst, er diskusjonen om hvordan vi innretter matproduksjonen en av de viktigste debattene i vår tid. FNs andre bærekraftsmål legger opp til at vi må styrke matsikkerheten og fremme bærekraftig landbruk for å utrydde sult i verden. Det er ingen liten oppgave.


I dag er store deler av debatten rundt hvilken mat vi spiser og produserer preget av identitetskamp. Det konstrueres en kunstig konflikt mellom en urban vegetarelite på Grünerløkka og en kjøttelskende mannskultur som oversvømmer kommentarfeltene til alle som tar til orde for litt mindre triple bacon meat madness til middag. Men mindre kjøttproduksjon handler ikke om identitetskamp. Det handler om å ta innover seg faktiske realiteter knyttet til miljø og ressursbruk, og utvikle konkret politikk i henhold til det.

Matproduksjon er så mangt De aller fleste som handler mat i Norge er prisbevisst, og er det noe vi elsker så er det grensehandel. Men mat er så mye viktigere enn summen som står på butikkhyllen, og i møte med klimaendringer som skaper mer uforutsigbar matproduksjon, er det nødvendig å gå bort fra at matproduksjon er til for å skape nytelsesprodukter til lavest mulig pris. Vi trenger nasjonal matproduksjon for å sikre tryggheten i krisesituasjoner. Derfor er det helt nødvendig med en diskusjon om hvordan vi kan styrke selvforsyningsgraden i Norge, samtidig som produksjonen er i tråd med viktige hensyn til miljø og klima. Heldigvis er det et enkelt svar, og det er å produsere mer grønt og mindre kjøtt. Som en bonus er det bra for folkehelsen også.

Mange er enige om at vi skal øke matproduksjonen på lokale ressurser. Men det krever store endringer i landbruket, som handler om arbeidsvilkårene til dem som produserer og høster maten, hva vi spiser og prisene vi er villig til å betale for mat. Dette er for store temaer til å gå inn på alt her, men det er et politisk område der venstresiden må ta en helt sentral rolle.

Mindre kjøtt – mer effektiv ressursutnyttelse Innledningsvis er det viktig å si at dyr som spiser gress er geniale. De kan ta ressursen gress, som vi ikke kan spise, og omgjøre den til melk eller kjøtt. Men det å dyrke gress på arealer som kunne vært brukt til menneskemat, som grønnsaker eller korn, er en svært liten effektiv måte å bruke ressursene på. For å illustrere det med tall, trenger en vegetarmiddag med 300 gram belgvekster under en ellevtedel av arealet til en tilsvarende næringsrik 200 grams kjøttmiddag, ifølge en rapport fra Framtiden i våre hender.[1]


Når vi da tar innover oss at Norge er et stort og langstrakt land med lite matjord, er det lurt å utnytte de gode landområdene vi har på en best mulig måte. Kun tre prosent av landet er matjord. I dag brukes kun én prosent til korndyrking. Med så liten andel dyrkbar jord, sier det seg selv at vi må forbeholde den beste matjorden til menneskemat og tilpasse dyreholdet til det øvrige ressursgrunnlaget. I dag er det en grov skjevfordeling av arealbruk, hvor husdyrene våre beslaglegger store deler av matjorden som kunne blitt brukt til å dyrke mat til mennesker. Totalt brukes 90 prosent av vår dyrka mark til å fôre husdyrene, mens bare ti prosent brukes til dyrking av matvekster.[2] Ettersom disse arealene er ulike, er det ulike vekster som egner seg i produksjon, men prinsippet om at det er menneskemat som burde prioriteres, og lønne seg mest å produsere, må gjennomsyre landbrukspolitikken.



Det er mer effektiv ressursutnyttelse å produsere mindre kjøtt der man heller kan produsere spiselige vekster. Dette er en viktig grunnpilar i landbrukspolitikken som ble innført på Gerhardsens tid på 50-tallet. Kanaliseringspolitikken handler om å stimulere til kornproduksjon der det er mest gunstig gjennom aktiv bruk av tilskudd og regulering av kornpriser. Kanaliseringspolitikken førte til at grasproduksjonen i stor grad ble flyttet ut til distriktene. Her er det mange steder ikke er mulig eller lønnsomt med storskala kornproduksjon, men det er gode forhold for grovfôrproduksjon.


Det er mulig å produsere vesentlig mer av grønne spiselige vekster enn i dag. I dag produserer vi under en fjerdedel av potetene vi hadde på og rundt en åttendedel av rotgrønnsaksvekstene vi hadde på slutten av 1960-tallet. Det er ikke sikkert at det er akkurat disse vekstene vi skal produsere i framtiden, men det sier noe om potensialet.


Mindre kjøttproduksjon vil også samsvare mer med hva som har vært normalt kosthold i Norge. Tidligere var kjøtt festmat, kanskje noe man spiste en gang i uken eller som en liten del av en grønnsaksrik rett. Folk som er oppvokst med kjøtt i dag, har historisk sett hatt en veldig unormal oppvekst uten det måteholdet som fantes for få tiår siden. Siden 1990 har kjøttforbruket i Norge økt med 50 prosent. Det er ikke særlig sunt. Folkehelseinstituttet er entydige på at vi spiser for mye kjøtt.


Dette handler i stor grad også om matsikkerhet. Nordlandsforskning har beregnet at 30 prosent lavere kjøttproduksjon i Norge, som er omtrent i tråd med kostholdsrådene hvis forbruket reduseres tilsvarende, kan øke selvforsyningsgraden fra dagens 50 prosent til opp mot 80 prosent. Forutsetningen er selvsagt at vi produserer andre spiselige vekster på det samme arealet.[3]

Vi har blitt så avhengige av fôrimport at dersom det ville blitt en full stans i importen som en følge av en internasjonal krise ville det ført til full stans i kyllingproduksjon, 70 prosent i små- og storfekjøtt, melk og egg. Samtidig vil tilgangen til matkorn reduseres med 61 prosent ifølge en rapport fra NIBIO.[4]


Tidligere var kjøtt festmat, kanskje noe man spiste en gang i uken eller som en liten del av en grønnsaksrik rett.

Et annet viktig argument er at kjøttproduksjonen i Norge er innrettet etter billig import av kraftfôr fra andre land like over femti prosent av råvarene til bruk i norsk kraftfor til husdyr er importert. Dersom vi da demper den kjøttproduksjonen i Norge som er fôret på importert kraftfôr, vil vi ikke bare frigjøre arealer i Norge, men i andre land også.


Et viktig poeng er at prisen på kjøtt i dag er kunstig lav. Billig importert kraftfôr, som muliggjør at dyret vokser seg større raskere, fører til at kjøttprisene dumpes mens norske beitearealer blir utkonkurrert. Samtidig er ikke lønningene i landbruket ikke er høye nok. Dersom vi endrer dette, vil prisen på kjøtt stå mer i stil til hva det faktisk koster å produsere.

Mindre kjøtt – klimagevinst Dagens kjøttproduksjon er skadelig i en klimasammenheng, men det er omdiskutert nøyaktig hvor skadelig. Her har utvilsomt både ulike målemetoder, produksjonsmetoder, og hvilke faktorer som regnes og ikke, mye å si.

Dette kan illustreres i skillet mellom to målemetoder. GWP100 og GWP* ble foreslått av en gruppe forskere ved blant annet Oxford og CICERO. Den gamle målemetoden, GWP100, måler metan i Co2-ekvivalenter slik at det kan inngå i kvotesystemet. Da regnes metan som 25 ganger sterkere enn Co2 i en hundreårsperiode. Den nye GWP*-metoden, på den annen side, tar høyde for at metan er kortlivet, men at den en sterkere oppvarmende effekt enn Co2. Det betyr at metankutt vil kjøpe oss tid. Gjennom den nye metoden vil metankutt på ett kilo gi samme avkjølende effekt som å fjerne 2100 kilo Co2 fra atmosfæren.


Gjennom importvernet kan vi øke prisen på norsk kjøtt uten at det blir utkonkurrert av utenlandsk landbruk som bruker mer antibiotika og har høyere klimagassutslipp.

Dersom vi tar utgangspunkt i GWP*-målemetoden, vil en reduksjon i kjøttproduksjon være et viktigere klimatiltak enn vi tidligere har trodd. Det kan være grunnen for at kjøttnæringen klamrer seg til den gamle målemetoden. Forskere flest er imidlertid enige om at kjøttproduksjon forårsaker markant høyere klimagassutslipp enn tilsvarende mengde korn eller grønnsaker, målt på kaloribasis, uavhengig av målemetode.

Mat er politikk Når markedet ikke er egnet til å løse utfordringer med å sikre en bærekraftig matproduksjon med høy selvforsyningsgrad, må venstresiden komme med de politiske tiltakene som må til for å sikre dette.


En tilbakevendende innvending mot å endre matproduksjonen, er at folk etterspør kjøtt. Det er sant at kjøttkonsumet har eksplodert de siste tiårene, men de siste årene har veksten stagnert, og vi kan se en positiv endring i retning av mindre kjøtt. Samtidig har vi en rekke politiske virkemidler for å styre konsumet i bestemte retninger. Det er det vi i praksis gjør i dag gjennom tollmurer og støtteordningene til landbruket.


Importvernet er en forutsetning for å kunne drive matproduksjon i et land som Norge. Hovedformålet med importvernet er å sikre at næringen kan ta ut høyere priser på det norske markedet sammenlignet med prisene på verdensmarkedet. Det er viktig å sørge for at en nedgang i norskprodusert kjøtt ikke blir kompensert ved økt import fra andre land. Det hjelper hverken klimaet eller norske bønder dersom langreist kjøtt erstatter vårt eget.


Gjennom importvernet kan vi øke prisen på norsk kjøtt uten at det blir utkonkurrert av utenlandsk landbruk som bruker mer antibiotika og har høyere klimagassutslipp. Men importvernet må ikke være en sovepute for lave kornpriser, som har gjort at det for mange lønner det seg å legge over fra kornproduksjon til kjøttproduksjon, strikk i strid med hva som er ønskelig.


Importvernet har sine begrensninger innenfor WTO og EØS-systemet, men det er et betydelig handlingsrom som kan benyttes i dag. Da WTO-avtalen ble inngått i 1994, fikk Norge anledning til enhver tid å velge mellom å regne ut tollen i faste kroner eller som prosent av verdien på varen. Vi kan ha som prinsipp å bruke den høyeste vernetollen av prosent eller kronetoll til enhver tid.

Teikn abonnement på Røyst og få alle tidsskrifta rett til di postkasse eller arbeidsplass fire gongar i året


Importvernet på frukt og grønnsaker utnyttes for dårlig slik at norskproduserte grønnsaker taper i konkurranse. Her må det politiske grep til. Tollen på frukt og grønt er sesongbasert, og i dag kan man fylle opp lagrene før den norske sesongen slår inn- Det er et eksempel på et hull som må tettes.


Dersom vi også øker kornprisene slik at det lønner seg å produsere korn, vil det bidra til økt kraftfôrpris, hvilket er bra. I tillegg må vi ha ordninger som belønner beite, og belønningsordninger på for eksempel melk produsert med kraftfôrandel på under 10%. Det vil føre til økt selvforsyning fordi det legger opp til landbruk på lokale ressurser. All kjøttproduksjon er selvsagt ikke like ille. Beitebasert produksjon der kjøttet er en del av det grønne karbonkretsløpet drives innenfor bæreevnen til de lokale ressursene. Men da forutsetter det at vi har belønningsordninger for å nettopp produsere mer i balanse med lokale ressurser.


I tillegg til å styrke lønnsomheten, må vi ha mer markedsregulering. I dag har samvirker som Tine og Nortura henteplikt for melk og kjøtt. Lignende systemer for grønnsaker er ikke til stede. Utvikling av samvirker må skje på bøndenes premisser og ut ifra deres behov. Styrkene til samvirker er at de kan ha felles lagre, innkjøpsordninger og en politisk kraft.


For å se helheten i omleggingen trengs en ny helhetlig plan for landbruket. Stortinget må her ta en enda sterkere rolle i jordbruksoppgjøret for å nå de politiske målsetningene. Vi må lage en samlet plan for omstilling av jordbruket, og den planen må gå hånd i hånd med en omstilling av kostholdet. Å vri kostholdet vårt over til Helsedirektoratets råd er en god start. En omstilling av jordbruket uten en tilsvarende endring av kostholdet er en tredobbelt dårlig løsning: Matimporten vil gå opp, norsk jordbruk reduseres og folkehelsen bedres ikke.


En av grunnene til at jeg ble sosialist var erkjennelsen av at menneskeheten ikke har klart å løse den grunnleggende utfordringen å mette befolkningen.

I tillegg må vi se på informasjonsaktørene i landbruket. Opplysningskontorene styres av Omsetningsrådet, som består av representanter fra landbruksnæringene og Landbruks- og matdepartementet. De er altså ikke underlagt statlig styring, men styres av personer med særinteresser for sin næring. Dagens opplysningskontorer jobber for å markedsføre norskproduserte landbruksvarer, uten å reklamere for spesifikke merker. Opplysningskontorene for korn, melk, og egg og kjøtt finansieres av en omsetningsavgift. Denne betales av bøndene innenfor en varegruppe, og brukes til å markedsføre denne varegruppen. Omsetningsloven fra 1936 ilegger staten ansvaret for å kreve inn avgiften. Den har som formål å fremme og regulere omsetningen av landbruksvarer. Opplysningskontoret for frukt og grønt får i dag sine midler over jordbruksavtalen og ikke via omsetningsrådet.


Kommunikasjonskonseptene til opplysningskontorene (matprat, melk.no, frukt.no og brodogkorn.no) oppleves av mange som statlige, nøytrale informasjonskilder. I realiteten er de styrt av økonomiske interesser for å øke etterspørselen etter en bestemt varetype. I dag tar Omsetningsrådet ikke hensyn til miljø eller dyrevelferd. Flere har tatt til orde for å avvikle opplysningskontoret for kjøtt. Det er på høy tid.

Dersom vi legger om helheten i dagens system, vil det medføre at kjøtt ikke lenger er kunstig lavt priset. Sagt med andre ord vil en mer bærekraftig kjøttproduksjon basert på mer norske ressurser, mindre import og mer rettferdig pris til bonden bli dyrere for forbrukerne. Når prisen på mat rammer usosialt, er det viktig at vi klarer å holde tungen beint i munnen. Landbrukspolitikken må sees i sammenheng med en økonomisk utjevnende fordelingspolitikk.

I tillegg må man anta at folk også endrer vaner dersom det legges til rette for et bedre tilbud at vegetarprodukter og at det innarbeides i kulturen at kjøtt er et luksusgode man må betale for. Dersom vi både får til en omlegging til mindre kjøttforbruk, og samtidig klarer å endre vanene våre slik at vi kaster mindre mat, vil ikke nødvendigvis matbudsjettet måtte gå opp. Dette har en positiv klassedimensjon fordi de som har dårligst økonomi, og som dermed også i større grad kjøper billig og usunn prosessert mat, vil ha en stor helsegevinst.

Venstresiden må ha en tydelig landbrukspolitikk En av grunnene til at jeg ble sosialist var erkjennelsen av at menneskeheten ikke har klart å løse den grunnleggende utfordringen å mette befolkningen. En av åtte mennesker lever i sult, samtidig som vi produserer mat for flere milliarder enn det finnes mennesker. Vi kaster mye mat, og vi får ikke kanalisert mat til dem som trenger det mest og vi prioriterer ressursene i landbruket dårlig.

Derfor er det viktig med erkjennelser som at lokal matproduksjon er solidaritet i praksis. Dersom vi produserer kjøtt på lokale ressurser, bremser vi etterspørsel etter soya fra Brasil. Vi hindrer at andre land må bruke sitt areal til å produsere fôr til en voksende global kjøttindustri. Gjennom å utvikle kompetanse på god ressursutnyttelse og overgang til et mer plantebasert kosthold, kan vi spille en global rolle som en motpol til kjøttjaget som vokser frem i verden. Dette er en politisk kamp, og det er viktig at sosialister er tydelige i at matproduksjon handler om ressursutnyttelse, beredskap, klima og dyrevelferd.

Alt dette er innfallsvinkler som kan ta landbruket i en bedre retning, men da krever det politisk mobilisering og ikke identitetskamp. Mat blir så altfor ofte identitet og ikke politikk. Det er en hårfin grense, men en distinksjon som er nødvendig for å klare å mobilisere for en endring av landbruket.


Referenser

[1] Thoring, Liv. 2018. Så mye areal krever middagen din. Framtiden i våre hender rapport. [2] Vangelsten, Bjørn Vidar. 2017. Mot et bærekraftig norsk matsystem: Effekt på selvforsyningsgrad og norsk jordbruk ved redusert konsum av kjøtt. Masteroppgave, Nord Universitet. [3] Vangelsten, Bjørn Vidar. 2017. [4] Bakken, Anne Kjersti og Astrid Johansen. 2014. Matproduksjon på norske arealressurser med og utan import av fôrråvarer. Bioforsk.

Nettredaktørar: Mari Gjengedal og Johan Elfving 

Følg oss på Instagram

Org.nr. 912801624
Kontonummer:
3633.54.45591

Tidsskriftet Røyst
c/o Thor Olav Iversen
Baneveien 39, 5010 BERGEN

Følg oss på Facebook