Markens uforløste grøde

Kathrine Kinn, nestleiar i Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Røyst #13 - Bruk av land og hav


Dagens politikk er til hinder for et levedyktig og bærekraftig landbruk. Dersom vi vil ha et norsk landbruk også i framtiden, må vi ta et oppgjør med oss selv og bli enige om vi ønsker flere hyttetomter eller god beitemark, skriv Kathrine Kinn.


Kathrine Kinn er småbrukar på ein fjellgard i Seljord i Telemark, og nestleiar i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

Jeg står på stølsvollen min i Svartdal i Telemark. Jeg ser mot en svingete vei som ligger igjen etter at flere hundre mål med skog ble hogd for å hente fram det gamle stølslandskapet. Veien er et vitne om fagfolk som er kalde i hodet og dyktige, som har turt å manøvrere store lassbærere med tømmer i et svimlende bratt terreng. Veien er omtrent ikke en vei, men heller to spor som svinger seg opp fjellsiden. I enden av denne veien møtes to fjelltopper, eller nuter, som vi kaller det her. Fortsetter man gjennom denne sprekken i fjellet, åpner landskapet seg. Der oppe er det en dal. Den er ikke lett å oppdage for dem som ikke allerede vet at den er der. I den dalen har kuflokken min funnet og jafser i seg gras, blader og urter. Staslin, Rosa, Rosalin, Veslemøy og gjengen. Nå roper jeg dem tilbake til vollen for å føre dem inn i en annen dal. Litt senere skal jeg over tregrensa og se til sauene våre. Der er landskapet et annet. Der er det vidde på vidde, og når en ser utover det vidstrakte, men karrige landskapet, får man virkelig se og føle på hvor store ressurser vi egentlig rår over til matproduksjon. Vi har bare noen få mål hjemme til vinterfôr, men her oppe har vi flere tusen mål med mat.


Debatter om hva vi skal spise føles virkelighetsfjerne her oppe, for utsikten vitner om et landskap skapt for drøvtyggeren. Det er et landskap der fjellets slåttekar kan gjøre grønt gras om til rødt kjøtt - her lager vi gull av gråstein. Både stølsvollen der kyrne beiter og vidda der sauene våre går, er to bilder på hvordan utmarka vår ser ut. Den er stor, variert og rik. Samtidig er den forlatt og folketom. Det vil helt sikkert en del innvende mot, for i de mest populære turområdene våre er det kanskje mer folk enn noensinne, men utenfor allfarvei er det stillere enn aldri før.



Teikn abonnement på Røyst og få alle tidsskrifta rett til di postkasse eller arbeidsplass fire gongar i året

Utmarka vår har blitt omdefinert, og jordvern i utmarka er sjelden eller aldri på noen politisk agenda. Fra å bli brukt til høsting og matauk, ofte gjennom en drøvtyggermage, brukes nå utmarka i større grad til rekreasjon og fritid. Vi som bruker utmarka til høsting gjennom en dyremage er blitt i mindretall, mens friluftsfolket er blitt i flertall. Hytter bygges ofte der det er billigst, og der det er billigst er ofte på den beste beitemarka. Stadig er det konflikter mellom hyttefolk og beitebrukere med beiterett, spesielt om gjerder. Det er nemlig slik at beitebrukere ikke har plikt til å sette opp gjerder rundt hytter i utmarka, og få hyttefolk vil ha sau og kyr gående på eiendommen.

Økonomien i beitebruket er marginal og arbeidsinnsatsen er allerede stor. Hadde vi måttet gjerde, tror jeg vi hadde hatt enda færre beitebrukere, spesielt i områder med mange hytter.


Jordvern i utmarka er sjelden eller aldri på noen politisk agenda.

Området vi har dyr i er et landskapsvernområde. En av vernegrunnene var kulturlandskapet og kulturminnene i området. Kulturminnene står for fullstendig forfall. Noen steder finner du ikke mer igjen enn en tufte, andre steder finner du et nedfalls sel. Det er ingen andre seterbrukere enn meg selv og samboeren min, ingen andre andres kyr på beite enn våre egne. Resultatet er at det en gang åpne kulturlandskapet tettes igjen av einer og kratt. Gjengroing er en direkte trussel mot biologisk mangfold, og løsningen er mye enklere og billigere enn å løse klimakrisa, som òg er en trussel mot biologisk mangfold. Likevel gjøres det lite. I landskapsvernområdet vårt skulle jeg gjerne vært en flue på veggen da de la planer for å bevare landskapet og kulturminnene. Når man skal ivareta et landskap som er betinget av samspillet mellom beitende husdyr, mennesker og natur, ville jeg i alle fall lagt opp til at dette samspillet skulle få fortsette. Vern gjennom bruk er den eneste måten å verne et landskap skapt av mennesker og husdyr.


Samtidig som nasjonale føringer i jordbrukspolitikken ikke stimulerer til en aktiv beitebasert drift, stimulerer ei heller vernebestemmelser. Om det kommer av manglende anerkjennelse av bondens arbeid, manglende stolthet hos bøndene selv for landskapet vi produserer, eller kunnskapsmangel, vet jeg ikke. I alle fall, det å bygge vei er for eksempel ikke lov. Å drive med husdyr uten vei er utfordrende, for bønder i vår tid trenger vei. De fleste vil ikke buføre kyrne i et døgn eller to som man gjorde før. Vi kjører dem opp på fjellet. Dessuten må melkebil, bøndene og veterinærer fram. Å slippe kviger på utmarksbeite, altså kuer som ikke har kalvet ennå, kunne løst en del. Da trengs verken melkestall eller vei til melkebilen. Men å gå flere timer til fots for å gjøre tilsyn, og i verste fall overtale dyrlegen til det samme dersom det oppstår sykdom eller brunst, gir flere arbeidstimer i en allerede pressa næring enn gjennomsnittsbonden er villig til, og med god grunn. Det er lite ekstra å hente på å ha dyra i utmark, en viss sum i tilskudd og ikke en krone ekstra gjennom prisen til slakteriet. Kjøtt er kjøtt for slakteriet, på samme måte som melk er melk for meieriet. For kjøttet sin del er det en viss differensiering på kjøttfylde, men på produksjonsmåte er det kun økologisk versus konvensjonelt som betyr noe. På melk kan en hente ut mer penger på å produsere mer melk, eller melk av ønskede kvaliteter, som for eksempel god fettprosent. Melk fra fjellbeite eller artsrike enger, som er rikere på omega-3 enn melk på silo og betydelige mengder kraftfôr, gir ingen ekstra betaling. Forskjellene på slik melk kommuniseres heller ikke til forbrukerne.


Å snakke opp noen, er å snakke ned noen andre, får jeg stadig høre på møter i næringa. Hvis det er mer omega-3 i beitekjøtt og beitemelk, kommer forbrukeren til å spørre hvorfor det ikke er slik i annen melk, sier de. Dessuten er ikke markedet villig til å betale mer for slikt, fortsetter de. Om dette er myter eller ei vet jeg ikke, men selv om som disse påstandene ytres innad i næringa, ser vi en voksende etterspørsel og nye markedskanaler for lokalmat. Det etterspørres kjøtt og melk fra dyr som har sett sola, som har bidratt til biologisk mangfold og skjøttet landskap. Den bevisste forbrukeren gir meg håp. Bevisste forbrukere kan være kulturlandskapet, artsrikdommen og den beitebaserte gårdbrukeren sine beste allierte.


Den bevisste forbrukeren gir meg håp. Bevisste forbrukere kan være kulturlandskapet, artsrikdommen og den beitebaserte gårdbrukeren sine beste allierte.

Hva gjør politikken for oss? Det er mange gårdbrukere på min størrelse som sier at de er bønder på tross, og ikke på grunn av politikken. Selvfølgelig er dette satt noe på spissen. Vi nyter godt av bondeeide samvirker, spesielt bønder som bor i områder der ingen kommersielle slakterier eller meierier er villige til å etablere seg. Vi nyter godt av tollvernet som til en viss grad beskytter oss mot konkurranse fra mat produsert for mindre penger og innsats. Samtidig mottar vi årlig tilskudd. Likevel er situasjonen på langt nær optimal dersom ønsket er en aktiv beitebasert drift og jordbruk i hele landet.


Det er mange gårdbrukere på min størrelse som sier at de er bønder på tross, og ikke på grunn av politikken.

For sannheten er at jordbruket sentraliseres. Ikke bare nasjonalt, men også i fylker, kommuner og bygder sentraliseres produksjonen. I min bygd er de fleste gårdsbrukene i fjellsidene lagt ned, og de aktive bøndene driver den mest lettdrevne jorda i bunnen av dalen. Her er det bygget et fjøs med 900 tonn i melkekvote, som er makstaket vi fikk etter Listhaugs periode som landbruksminister. Kvotene er kjøpt fra et titalls bruk i bygdene omkring. Fjøset er bygd i skyggesiden av dalen, helt inntil en fjellvegg. Det er tydelig at å få dyra ut på beite ikke var avgjørende for plasseringen, men heller hvordan en skal frakte fôret - rundballer pakka i plast - enkelt inn, og husdyrmøkka enkelt ut. Har vi glemt at ressursene ligger utenfor fjøsdøra, spør jeg meg ofte når jeg ser slike driftsbygninger. Det hele blir verre når en vet at plasseringen er rett på og ved den fineste og beste grønnsaks- og kornjorda i området. Nå blir det dyrka gras til kyr der, mens markedet roper etter mer norsk korn og norske grønnsaker.


For meg gir det liten mening å drive en drøvtyggerbasert produksjon så langt unna meieri og slakteri som vi gjør, hvis vi ikke skal bruke utmarka som ligger rett utenfor døra vår. Eksempelet fra bygda mi er ikke enestående, men heller ganske normalt. Vi utnytter under halvparten av potensialet i utmarka på landsbasis. Det skjer en økning i grasproduksjon til husdyr i de områdene som regnes som de beste kornområdene i landet vårt. De samme bøndene som investerer og bygger i disse store fjøsene oppfordrer oss til å spise norsk mat. Da holder vi jord i hevd og folk i arbeid. Et vakkert slagord, men disse fjøsene er ofte bygget med importstål og utenlandsk arbeidskraft. Kyrne spiser importert kraftfôr mens både innmarks- og utmarksbeiter gror igjen. Det er norsk mat på utenlandske ressurser og hender.


Kyrne spiser importert kraftfôr mens både innmarks- og utmarksbeiter gror igjen. Det er norsk mat på utenlandske ressurser og hender.

Samtidig finnes det en annen trussel mot kulturlandskapet i mange norske bygder, så vel som i min egen: nemlig folk som bruker gårder som fritidsbolig. En hel haug av gårdsbruk i fjellsidene her eies av folk som bor i byen. Det er ikke rart at de bor byen, det er jo der arbeidsplassene er om man ikke vil pendle. Det som er håpløst er at disse sitter på areal som burde bli brukt til matproduksjon, og som for mange bønder er helt nødvendig areal for å kunne opprettholde drifta. Å selge unna jord eller eiendom sitter langt inne, fordi en bestefar eller oldefar satte spaden i jorda der for snart 70, 100 eller flere år siden.


Selv vi som driver i mindre skala har flere dyr og behov for mer beite enn de hadde på for eksempel 1940-tallet. Det betyr at vi må forholde oss til 10-15 grunneiere for å ha nok beite. Forståelsen for jordbruk er begrenset hos de fleste. Det samme er respekten for jordloven og langsiktige kontrakter. Som gårdbruker i dag befinner man seg fort i en situasjon som en moderne leilending eller husmann. Vi må hele tiden føye oss etter grunneieres merkelige krav og forståelse av hvordan vi burde drive. Det er ikke sjeldent det kommer en klagende telefon om hvorfor vi ikke har beitet akkurat hans beite først, for han skal på hytta neste helg og da ser det penest ut om det er beitet, selv om beitet ikke på langt nær er klart for å beites før om et par uker. Kommer vi ikke, jo da kan han gi jordet til noen andre, mumles det over telefonen. Det siste er enklere sagt enn gjort, for de siste årene har det blitt så få aktive bønder igjen, at beiter ikke vi, så beiter ingen.


Så hva kan vi gjøre og hvordan vil vi at norsk jordbruk skal være og levere? Norsk jordbruk burde ha som mål å levere nok og trygg mat til befolkningen. Vi har kaldt klima, massevis av rent vann og ren natur, det betyr at vi har gode forutsetninger for å produsere ren mat. Til og med under tørkesommeren 2018 gikk vi ikke tom for vann. Enkelte bekker og brønner tørket ut, men kyrne som var til fjells kunne sluke i seg kaldt vann fra store fjellvann. Jordbrukets mest åpenbare mål er mat til folk, men samtidig kan og burde jordbruket produsere fellesgoder som levende bygder, kulturlandskap, biologisk mangfold, og ivareta av tradisjoner og jordbrukskultur.


Lokale tradisjoner og kunnskap er óg en form for matberedskap. Kunnskap om å drive jorda er bygget opp gjennom generasjoner, og det er en svært lokal og handlingsbåren form for kunnskap. I et land med varierende topografi, klima og natur som i Norge finnes det ikke én sannhet for hvordan vi skal drive, derfor er det viktig at politikken har virkemidler som tar høyde for bruksstruktur og geografi.


Generelt kan vi si at penger burde flyttes fra volum og over til areal.

Vi sliter med overproduksjon i flere produksjoner, samtidig som mye areal er dårlig stelt eller helt ute av drift. Det burde bli mer penger til setring og tilhørende infrastruktur, som strøm, vei, gjerder og vann. Det burde være mer penger til grøfting, men òg beiting i inn- og utmark. Dyr som henter ressursene utenfor fjøsdøra er med på å løse den legitimeringskrisa norsk jordbruk er inne i. Vi har snart bygget nok store fjøs, nå trengs det en satsning på dem som vil bygge tilpasset ressursgrunnlaget. En satsning på dem som vil bygge om gamle tradisjonelle fjøs i stedet for nytt. En større satsning på dem som vil ivareta lokale skikker, før hele landet har like driftsbygninger og mangfoldet er svekket. Vi trenger en satsing på dem som vil bygge i norsk tre. Samtidig burde det bygges en stolthet innad i næringa, en stolthet som i dag i for stor grad bygger på det å være stor og produsere mye. Det er så mye annet vi kan være stolte over. Min største stolthet i drifta er landskapet vi produserer, men også at jeg har rene dyr, gode dyr og et ryddig tun. Jeg kommer aldri til å bli stor her oppe på fjellhylla, men jeg kan være flink gårdbruker likevel.


De store enhetene blir ofte kalt rasjonelle. Vi som driver i mindre skala på bratte fjellgårder blir kalt idealister. Den tankegangen må vi endre. Det å innse begrensninger i ressursgrunnlaget og innrette drifta etter det utgangspunktet er ikke idealisme, men realisme.

Det å innse begrensninger i ressursgrunnlaget og innrette drifta etter det utgangspunktet er ikke idealisme, men realisme.

For å kunne drive med 60 til 70 mjølkekyr, og ha nok fôr til ungdyra, krever mye mer areal enn å drive med en gård med, la oss si, 26 kyr eller mindre. 70 kyr produserer nemlig 70 kalver. Samtidig har man kviger, altså rekrutteringsdyr, i fjøset og kanskje okser til oppfôring. Det blir fort over 200 dyr. Jeg vil si at på de fleste norske gårdsbruk, medregnet nedlagte, er til og med 26 kyr en stor drift, som er landssnittet. Det betyr at når en bonde skal øke produksjonen trenger han eller hun mer jord fra nærliggende gårder. Når noen legger ned står vi klare for å ta over jorda hans eller hennes. Vi spiser likegyldig opp naboen for å vokse selv. Samtidig snakker vi i festtaler om at vi ikke må bli færre bønder enn det vi er. Norsk jordbruk må finne en måte å vokse på som ikke fører til bondekannibalisme. Vi må innse at utfordringen jordbruket står overfor ikke kan løses gjennom ensidig fokus på større volum. Økte overføringer alene er heller ikke nok. Vi trenger nye og flere virkemidler. Forenkling i virkemidler over jordbruksavtalen er helt feil medisin. Virkemidler bør innrettes mot hvordan vi vil at maten skal produseres.


Vi kan ikke produsere oss til lønnsomhet. Det har vi prøvd i flere tiår. Det har ført til kraftfôravhengighet, lav selvforsyningsgrad, overproduksjon, og en gjeldsgrad i næringa som er større enn total omsetning der markedsinntekter og tilskudd er medregnet. Vi må se til Østerrike og Sveits, land der fjellandbruket prioriteres og verdsettes. Vi må lære av deres finmaskede tilskuddssystem, som er et system som forskjellsbehandler mellom fjellbygder og flatbygder. Det må vi om vi faktisk vil ha jordbruk i hele landet, lys i alle fjøsvinduer, flere, ikke færre bønder og et mangfoldig jordbruk. Distriktstilskuddene i Norge har ingenting med distrikt å gjøre. De utbetales basert på kilo og liter produsert. Hvem kan levere mest i kilo og liter? I alle fall ikke dem med flest stordriftsulemper i fjell- og fjordbygdene.


Fellesgodene som produseres på mer marginale gårdsbruk må belønnes om vi ønsker å ha det med oss inn i fremtida. Det effektive volumlandbruket burde i mye større grad basere seg på markedsinntekter. Tilskuddene burde virke utjevnende og ikke forsterke forskjellene innad i næringa. Slik det ser ut nå er mye kunnskap allerede gått tapt i det beitebaserte jordbruket. Vi er nesten ingen igjen oppe på fjellet. Det er ingen av stølsvollene som min voll grenser til som eies av aktive bønder. Jeg skjønner det godt. Lønnsomheten i jordbruket er så dårlig at de fleste må ha en jobb utenom for å ha råd til å være gårdbruker.


I tømmerveggen i det som skal bli ysteriet vårt på staulen er det skrevet inn en rekke navn. Navn til slåttekarer og budeier som har sittet på staulen før meg. Den siste budeia har risset inn navnet sitt i 1949. Etter det grodde vollen som hadde mettet mange munner igjen. Nå er den ryddet og om et år eller to er ikke kyrne mine lenger bare på beite her. Det skal komme strøm, føres opp et lite stølsfjos og -ysteri. Dyra, naturen og jeg skal lage det som kanskje er verdens reneste mat. Dyra skal drikke fra krystallklart fjellvann og spise fjellgras som aldri har blitt utsatt for kunstgjødsel eller sprøytemidler. Melka kommer til å være gul, feit, mettende og rik på sunne fettsyrer. Så får vi håpe at mitt navn ikke blir stående igjen som det siste navnet risset inn i tømmerveggen. Vi får håpe at stølen ikke skal stå tom i over 70 nye år etter min tid som budeie her.


Vi får håpe at stølen ikke skal stå tom i over 70 nye år etter min tid som budeie her.

Som politiker bør man gjøre mer enn å håpe, men sette samfunnsoppdraget til jordbruket på dagsorden og arbeide for en storslått kursendring av jordbrukspolitikken. Som forbruker bør man være bevisst, og aldri glemme at vi ofte får det jordbruket vi er villige til å betale for. Som velger bør vi ansvarliggjøre Stortinget. Det er Stortinget som har ansvar for et gjeldstynget jordbruk som leverer lav selvforsyningsgrad. For hvert år behandles jordbruksoppgjøret, fremforhandlet bak lukkede dører der byråkrater møter jordbruket med sine næringsinteresser. Hvis samfunnsoppdraget skal stå i sentrum av politikken, må Stortinget våge å ha meninger om hvordan norsk mat skal produseres, uavhengig om det blir avtale mellom jordbruket og staten eller ei. Enn så lenge skal jeg produsere mat på så norske ressurser som lommeboka tillater i volumfokusert tilskudds- og prissystem.

Nettredaktørar: Mari Gjengedal og Johan Elfving 

Følg oss på Instagram

Org.nr. 912801624
Kontonummer:
3633.54.45591

Tidsskriftet Røyst
c/o Thor Olav Iversen
Baneveien 39, 5010 BERGEN

Følg oss på Facebook