Lage Nøst
August, 2019
Illustrasjon: Catrine Kooyman
Når vi vet så mye om klimakrisa, hvorfor gjør vi så lite med den?
I tiår etter tiår har forskerne advart oss om at vi holder feil kurs. Men den store, grønne kursendringen uteblir. Joda, det gjøres stadig små framskritt over hele verden, både hva gjelder fornybar energiproduksjon, elektrifisering av persontransporten, ny klimalovgivning, grønne strømninger i opinionen og oppblomstring av folkebevegelser for klimarettferdighet. Men vi har til gode å se noen stor samfunnsomveltning. I 2018 økte globale utslipp igjen, etter at veksten så ut til å flate ut litt de to foregående åra. Det er selvsagt fristende – for ikke å si legitimt – å skylde på de økonomiske og politiske elitene, de som eier fabrikkene, regulerer produksjonen og tilsynelatende bruker makten sin på alt annet enn å kutte utslipp. Skylden bærer de likevel ikke alene, i alle fall ikke i liberale demokratier. Radikal klimapolitikk er ingen valgvinner. Folks bekymring hva angår klimaendringene stikker ikke dypere enn at den lett overdøves av problemer som oppfattes som mer presserende, enten det gjelder personlig økonomi, arbeidsvilkår eller trusselen om nye naboer fra fremmede kulturer. For tiden rangerer klima som norske velgeres femte viktigste sak.
Årsakene til dette er utvilsom sammensatte, men det er særlig én mulig forklaringsfaktor jeg vil fokusere på her: Vi har ikke kultivert behørig kriseforståelse blant folk flest. Vi tror ikke egentlig klimakrisa truer oss like mye som andre, tilsynelatende mer presserende problemer som gjennomsyrer hverdagen. Hvor ille kan det bli, liksom?
«Det er selvsagt fristende – for ikke å si legitimt – å skylde på de økonomiske og politiske elitene, de som eier fabrikkene, regulerer produksjonen og tilsynelatende bruker makten sin på alt annet enn å kutte utslipp. Skylden bærer de likevel ikke alene»
Verdensbilders betydning for mobilisering
Det er ingen selvfølge at folk mobiliseres til innsats for en gitt sak. En viktig faktor er hvilke ideologiske ressurser vi har å trekke på, hvilke dører våre respektive livssyn og verdensbilder åpner, og hvilke de lukker. I boka Terror in the Mind of God skriver Mark Juergensmeyer om hvordan ekstremister trekker på religiøse tekster og myter for å berettige terroraksjoner. Så godt som alle religioner kan være kilde til forestillinger om kosmisk krig, som åpner for at medlemmer av ekstreme grupperinger og voldsutøvere kan se på seg selv som «rettskafne», «hellige» krigere. De er ikke mordere, og brutaliteten er ikke meningsløs, for de er soldater med ordre fra guddommelig hold, som spiller viktige roller i en større sammenheng.
Mobiliseringen av terrorister er med andre ord avhengig av det sosiologen John R. Hall har kalt et «potent kulturelt materiale», altså fortellinger som utruster sympatisører og potensielle rekrutter med repertoarer for meningsfull, kollektiv handling. Dette er ideologiske ressurser man inkorporerer i ens verdensbilder, og trekker på for å berettige voldelige handlinger. Slike «potente» ideer er nødvendige for å rykke et menneske ut av sine vanlige tanke- og handlingsmønstre. Uten dem er det vanskelig å se for seg at en terrorist skulle kunne overstyre noe så grunnleggende som eget overlevelsesinstinkt for å kunne utføre et selvmordsangrep. Oppofrelsen må oppleves som nødvendig, og det kulturelle materialet – målrettet fortolket og formidlet av lederskikkelser i ekstreme miljøer – gir grunnlaget for den forståelsen: «Det er Guds vilje», «martyrdøden er ærerik», og så videre.
Nå handler ikke denne teksten om religiøs ekstremisme, men eksempelet illustrerer at verdensbilder og potente ideer er viktig for mobilisering. Verdensbilder som ikke tilbyr potente ideer med hensyn til å utføre gitte handlinger, gir heller ikke mennesker mulighet til handling. Resultatet, som vi ser når det gjelder klimaendringer, er passivitet og handlingslammelse. En viktig forklaring på hvorfor klimapolitikken som føres i dag er utilstrekkelig, er at folk flest, og politikerne de har valgt, fortsatt opererer innenfor et idéunivers hvor det ikke finnes noe repertoar for meningsfull, drastisk klimahandling. Radikal klimapolitikk er ingen valgvinner, blant annet fordi oppofrelsen det innebærer ikke forstås som nødvendig av folk flest. De fleste holder seg med verdensbilder som gjør radikale tiltak «umulig». Som kollektiv har vi ikke tatt inn over oss hvor dyp og altomfattende klimakrisa er. Vi lever fortsatt i en verden hvor klimatiltakene må tilpasses hverdagen slik vi kjenner den, arbeidslivet slik vi kjenner det og økonomien slik den fungerer i dag – noe annet forstås som «urealistisk», «fanatisk» og «ekstremt».
Hvor krise er det, egentlig?
Manglende kriseforståelse har ført til at mange ser på radikal klimapolitikk som en motsetning til «realistisk» klimapolitikk. Et implisitt premiss i argumentasjonsrekken som leder til den konklusjonen, er at det er mulig å redde sivilisasjonen fra klimakollaps uten radikale tiltak. At vi ikke trenger å leve annerledes. At det er tilstrekkelig å forske mer på fornybar energi, kjøpe noen kvoter og utvinne oljen med litt lavere produksjonsutslipp. At det er nok å kutte utslipp i en annen sektor enn i akkurat den vi jobber. At oppgaven tilhører teknokratene og økonomene. Noen andre, ikke oss. At vi har tid til å tenke oss godt om, og kanskje utvikle litt revolusjonerende teknologi som lar oss fortsette som før?
«Verdensbilder som ikke tilbyr potente ideer med hensyn til å utføre gitte handlinger, gir heller ikke mennesker mulighet til handling. Resultatet, som vi ser når det gjelder klimaendringer, er passivitet og handlingslammelse»
Men det premisset er galt. Det er mye verre enn vi tror. Konsentrasjonen av karbon i atmosfæren har for lenge siden oversteget et nivå langt høyere enn grensa for livsfarlig global oppvarming. Med stadig økende utslippsrater, øker konsentrasjonen av CO2-molekyler og andre drivhusgasser fortsatt. I sin siste rapport konkluderer det internasjonale klimapanelet (IPCC) med at utslippene må være netto null innen 2050 dersom vi skal ha håp om å unngå en oppvarming på over 1,5 grader Celsius sammenlignet med førindustriell tid. Sagt på en annen måte: Utslippene må være netto null innen 2050 dersom vi vil hindre at planeten endres fra levelig og relativt forutsigbart til nesten ugjenkjennelig og direkte fiendtlig.
Menneskelig sivilisasjon vokste fram i en geologisk epoke preget av relativ stabilitet i de klimatiske forutsetningene for matproduksjon og bosetting. Å ignorere klimaforskernes advarsler er å gamble på at den moderne sivilisasjonens bærebjelker er sterke nok til å tåle at klimastabilitet blir til klimakaos.
Om tretti år må det altså være helt slutt på alle utslipp av drivhusgasser til luft som ikke kan nulles ut ved hjelp av tilvekst av biomasse eller karbonfangstteknologi. Gitt hvor spekulativ og umoden det meste av teknologien vi har for karbonfangst er i dag, og gitt det store behovet for å kompensere for utslipp vi allerede har forårsaket, innebærer det i praksis at vi ikke kan regne med å slippe ut noe som helst i 2050. Ingenting. Misforstå meg rett: Vi kan selvsagt håpe på, og jobbe for, teknologiske gjennombrudd som lar oss redusere karbonkonsentrasjonen i atmosfæren mer effektivt. Kanskje kan slik teknologi til og med gi oss bedre tid til å omstille oss vekk fra fossile energikilder. Men dagens politikere gjør lite annet enn å håpe. Myndigheter og bedrifter snakker fortsatt mer om karbonfangst enn de investerer i det, og for hvert tonn CO2 som slippes ut blir det dyrere og vanskeligere å implementere teknologiske løsninger i stor nok skala. Med andre ord: Jo mer vi slipper ut, jo vanskeligere å rydde opp. Vi bør sikte mot null utslipp innen 2050.
Klimajournalisten David Wallace-Wells gir oss litt perspektiv på omfanget av denne utfordringen i sin nye bok, The Uninhabitable Earth. Halvparten av karbonet som noensinne er sluppet ut som følge av menneskehetens fossile energiproduksjon ble sluppet ut i løpet av de siste tre tiåra, med alt de innebar av befolkningsvekst, industriutvikling og nye forbruksmønstre.
La meg gjenta: Halvparten av utslippene har kommet på tre tiår.
Og i løpet av de neste tre tiåra bør vi ha kutta ut alle fossile brensler. Vi må ikke bare «tilbake til 80-tallet» i utslippsnivå, som Miljøpartiet De Grønnes stortingskandidat Rasmus Hansson ble latterliggjort for å antyde i valgkampen i 2013. Vi må slippe ut mye mindre enn vi gjorde også på 80-tallet. Mindre enn på 70-tallet, 60-tallet, 50-tallet, 40-tallet, og videre bakover til før vi i det hele tatt begynte å brenne kull, olje og gass. Det er ikke en tidsreise vi må gjennomføre, men en total forvandling; en relansering av hva menneskelig sivilisasjon og utvikling betyr i det hele tatt.
Å dyrke en felles kriseforståelse
De fleste nordmenn tror på menneskeskapte klimaendringer, men ikke på klimakollaps. Vi tror det kommer til å gå tålig greit. Noen kommer til å håndtere det – de voksne; de ansvarlige. Ingenting tyder på det i dag. Store deler av jorda vår kommer til å bli ubeboelig, selv om utslippene på mirakuløst vis skulle ha stanset i morgen.
Karbonmolekyler har lang levetid i atmosfæren, og de siste tiårenes forurensning vil gi ringvirkninger i mange århundrer framover. Det er ikke bare worst case-scenariene som er farlige heller: Selv to grader oppvarming – «målet», eller rettere sagt den øvre grensen for oppvarming verdenssamfunnet har vedtatt at vi kan tåle – vil ha dramatiske konsekvenser for livsbetingelsene her på den lille, blå klinkekula vi klamrer oss fast til. Kort oppsummert: mer død, mer lidelse, mer kaos, så godt som overalt.
«Utslippene må være netto null innen 2050 dersom vi vil hindre at planeten endres fra levelig og relativt forutsigbart til nesten ugjenkjennelig og direkte fiendtlig»
Min påstand er at folk flest ikke egentlig tror på noe av dette. Vi leser ordene, og skjønner hva de betyr, men vi forstår dem ikke. Ideen om klimakollaps eksisterer bare på papiret, den er ikke del av idéuniverset som strukturerer handlingene våre i den virkelige verden. De færreste kan forestille seg hva noen meter havnivåstigning faktisk innebærer, eller hva som er så farlig med at det blir litt varmere. Vi hører forskere og interesseorganisasjoner snakke om artstap og sultende isbjørner, og vi skjønner at det er negativt, men vi forstår ikke hvorfor våre livsprosjekter bør revideres merkbart av den grunn. For bjørnenes skyld liksom? Verdensbildene våre tillater oss ikke å gjøre drastiske ting for å redde noen bjørner.
Jeg tror imidlertid at denne situasjonen kan endres. Vi er ikke biologisk forutbestemt til å stikke hodet i sanden. Historien har lært oss at kulturer preger virkelighetsforståelsen til sine medlemmer. Ideologi motiverer. Vi vet også at kulturer kan forandres, og at dominante ideer sjelden dominerer for alltid. Vi kan med andre ord omforme vår kultur fra en som forvirrer, abstraherer og avdramatiserer når det er snakk om klima, til en som egger til handling.
Vi må utruste oss med et felles kulturelt repertoar vi kan trekke på for å mobilisere mot de faktiske farene ved klimakrisa. Det kulturelle materialet vi bruker i mobiliseringen må ikke bare inspirere til klimahandling generelt, men til innsats mot det spesifikke komplekset av problemer vi står overfor. Dette inkluderer å ha en realistisk forståelse av tidsfristene. Vi må kultivere samme kriseforståelse. Narrativene må bli mer realistiske, og ikke plassere klimakrisa i en eller annen fjern fremtid eller gjøre den til noen andres anliggende. Klimakrisa tilhører ikke teknokrater eller utrydningstruede dyr, den er vår. Vi må formidle fortellinger om hvordan det å tukle med klimasystemet er å tukle med oss selv. Vi må internalisere hastverket – forståelsen av at vi er på overtid.
«Et grønt skifte som er omfattende nok og som skjer raskt nok vil nødvendigvis påvirke alle, og ikke alltid på måter som vanedyret mennesket vil oppfatte som behagelige»
Klimaaktivisten Bill McKibben har påpekt at omleggingen av økonomi, industri og personlig forbruk i retning null utslipp må være like drastisk som mobiliseringen før andre verdenskrig. Det er slike alarmerende innramminger det må etableres aksept for hos folk flest, dersom det skal bli mulig å vinne gjentatte valg på en politikk som kan redde oss. Velgerne trenger de ideologiske ressursene til å forstå hvorfor klimakrisa krever et krigslignende mobiliseringsnivå. Da vil de avkreve den samme forståelsen av sine folkevalgte. Uten en slik felles forståelse, risikerer vi at støtten for det grønne politiske prosjektet falmer straks et tiltak medfører personlige kostnader og endrede vaner.
Personlig oppofrelse
De nødvendige tiltakene vil utvilsomt gripe inn i privatsfæren. Atferds- og livsstilsendringer, særlig hva gjelder matvaner og energibruk, fremheves av IPCC som nøkkelelementer i omstillingen. Vi må forbruke – og dermed produsere – mindre og annerledes. Energien må være fornybar, og behovet for den må ned per hode. De fleste av oss må bo og transportere oss annerledes, reise til andre steder på nye måter, kjøpe andre og færre ting, og så videre. I tillegg må vi anlegge dietter som krever mindre areal og utslipp – typisk plantebasert kost. Dette vil lette på behovet for å ty til spekulativ og umoden teknologi for karbonfangst for å unngå katastrofal oppvarming. I tillegg kan det gjøre samfunnet mer menneskevennlig og bedre folkehelsa, slik at endringene i seg selv er attraktive.
Energibehovet må betydelig ned innen både bygg, transport og industri. Erfaringene med å ta slike reduksjoner ved hjelp av teknologiutvikling for effektivisering alene, viser at forbruksveksten som regel spiser opp klimagevinsten på både kort og mellomlang sikt. Dette er skremmende illustrert ved at andelen fossil energi i den globale energimiksen er omtrent den samme nå som for 25 år siden, fornybarsatsning og elbiler til tross. Utslippsreduksjonene må derimot skje på kort sikt, og være varige på lang sikt. Nye forbruksmønstre følger nødvendigvis av de strukturelle grepene klimaforskerne etterlyser på etterspørselssiden, og er dermed ikke noe vi kan velge vekk til fordel for «annen» klimapolitikk. Vi har altså ikke annet valg enn å skape oppslutning for en politikk som griper inn i privatsfæren.
«Å ignorere klimaforskernes advarsler er å gamble på at den moderne sivilisasjonens bærebjelker er sterke nok til å tåle at klimastabilitet blir til klimakaos»
Det er en tendens i den klimapolitiske debatten til å ville tone ned behovet for personlige livsstilsendringer, og heller fokusere på de strukturelle, overordnede grepene. Tanken er at «moralisering» ikke virker mobiliserende, eller at ansvaret uansett ligger hos kollektivet, ikke den enkelte. Problemet med å spille ned individets rolle og livssituasjon på denne måten er at vi ikke får tilstrekkelig framdrift i det klimapolitiske prosjektet. Individuelle tiltak hviskes ut av repertoaret for klimahandling. Det er vanskelig å se for seg at folk som mener de er fritatt fra ansvar – og derfor berettiget til å gjøre utslippsintensive valg i hverdagen – velvillig skal godta inngrep fra myndighetshold. Et grønt skifte som er omfattende nok og som skjer raskt nok vil nødvendigvis påvirke alle, og ikke alltid på måter som vanedyret mennesket vil oppfatte som behagelige. Klimakrisa er så disruptiv at klimaløsningene også må være disruptive, og ingen forskånes for omveltninger forårsaket av hverken krisa eller løsningene.
(U)rettferdighet
For noen vil ting slå hardere ut enn andre, og tidligere. IPCC slår fast at den globale oppvarmingen vi har forårsaket til nå – omtrent én grad Celsius – korrelerer med allerede observert økning i fattigdom og forringede livsvilkår for verdens mest sårbare grupper. Verre kommer det til å bli. Flere vil drives på flukt og ha svært vanskelig for å finne levebrød. Mange av tiltakene som faktisk er gangbar mynt i dagens partipolitiske landskap – som rushtidsavgift og marginalt dyrere flybilletter – har dessuten en innretning som direktører lever bedre med enn de av oss som lever med vedvarende lav inntekt. Eller de passer bedre med typisk urbane mobilitetsvaner enn de rurale.
Det er ikke lett å skulle manøvrere politisk i denne krattskogen av urettferdighet. Tiltak som reduserer utslipp reduserer også klimabyrden på verdens aller mest utsatte, men fordi disse tiltakene rammer urettferdig innad i rike land mobiliseres det mot dem. Et nylig eksempel er det såkalte «bompengeopprøret», hvor demonstranter troppet opp under parolen «ja til miljø, nei til bompenger». Det beste blir det godes fiende. Drømmen om en klimapolitikk som alle lever like godt med, settes opp som en barriere mot gjennomførbare strakstiltak.
«Tiltak som reduserer utslipp reduserer også klimabyrden på verdens aller mest utsatte, men fordi disse tiltakene rammer urettferdig innad i rike land mobiliseres det mot dem»
Det finnes en rekke politiske forslag som potensielt kan bøte på denne effekten, selv om ingen av dem har fått mye momentum i norsk politikk enda. Karbonavgift til fordeling (eller KAF)[3] er en variant: en modell hvor en stadig økende klimaavgift deles ut igjen til alle borgere, slik at personer med lavt karbonavtrykk (typisk de samme som har lav inntekt) tjener penger, mens personer som bruker mye penger på forurensende aktiviteter går i minus. KAF-modellen kan også ta høyde for spesielle behov og ulike livssituasjoner, ved å differensiere utbetalingene noe – for eksempel med utgangpunkt i geografisk tilhørighet eller yrkessituasjon. Personlige omsettelige kvoter for karbonintensive goder – eller rasjonering, om du vil – er en annen tilnærming. Flere direkte forbud – kanskje det mest rettferdige – en tredje. Men heller ikke slike tiltak har store muligheter for å vinne oppslutning raskt med mindre folk forstår dem som nødvendige. Kriseforståelse er avgjørende for å motivere drastiske grep.
Psykt vanskelig?
En av de beste innvendingene mot en strategi som går ut på å kommunisere hvor dyp og akutt krisa er, kommer fra det voksende klimapsykologifeltet. De siste årene har det blitt gjort mye psykologisk forskning på hvordan folk responderer på ulike budskap om klimautfordringen. Den norske psykologen Per Espen Stoknes, forfatter av boka Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming, er en av bidragsyterne til dette feltet. Han hevder at budskap som spiller på negative følelser som skam, skyld og frykt, og som vektlegger trusler om «dommedag», ikke virker mobiliserende på folk flest på grunn av psykologiske sperrer. Stoknes og andre klimapsykologer argumenterer derfor for at miljøbevegelsen, klimaaktivister og andre som vil mobilisere til klimahandling i hovedsak bør presentere budskap som er positive og løsningsorienterte.
«Stoknes og andre klimapsykologer argumenterer for at miljøbevegelsen, klimaaktivister og andre som vil mobilisere til klimahandling i hovedsak bør presentere budskap som er positive og løsningsorienterte»
Til dette kunne vi svare at, jo, klimapsykologien kan nok lære oss mye om hvordan folk flest responderer på ulike innramminger av klimabudskap – i alle fall i en kultur hvor det fortsatt spres tvil og usikkerhet om vitenskapens resultater, og hvor de fleste statsoverhoder og bedriftsledere fortsatt sitter relativt stille i båten. Men som den nå verdenskjente skolestreik-aktivisten Greta Thunberg påpeker: Klimaendringene har aldri blitt behandlet som en ordentlig krise. Da er det ikke rart at deltakere i psykologiske eksperimenter responderer med avvisning eller apati. Det tar tid å kultivere kriseforståelse, og det er en tung jobb å gjøre alene. Det er så og si vårt felles ansvar å bli tilstrekkelig oppskremt.
Klimapsykologiske innsikter kan informere dette kollektive oppskremmingsarbeidet, men bør ikke tas til inntekt for en kommunikasjonsstrategi hvor ubehagelige sannheter tones for mye ned. Vi bør løfte fram de gode løsningene, og gevinstene for helse og trivsel, men det er risikabelt å gå til valg på en smerte- og risikofri klimapolitikk. Ingen liker å bli lurt, og det grønne skiftet fordrer varig støtte, også når det krever noe av folk. I takt med at klimasystemet omdefinerer hva som er normalt og hvordan vi kan leve, må vi trolig omdefinere hva som er «positivt» og «løsningsorientert» i det hele tatt. En klimapolitisk strategi må gjenspeile at fysiske lover er vanskeligere å omskrive enn sosiale normer.
«(…)klimaendringene har aldri blitt behandlet som en ordentlig krise. Da er det ikke rart at deltakere i psykologiske eksperimenter responderer med avvisning eller apati. Det tar tid å kultivere kriseforståelse»
Det fremstår som maktpåliggende å bruke de innsiktene vi har om innramming og retorikk til å finne ut hvordan vi kan kommunisere at «dommedag» faktisk truer, på en måte som omgår eventuelle psykologiske barrierer. Dermed kan vi åpne en glippe i den kollektive bevisstheten slik at litt av den behørige krisestemningen siver inn. De historiske eksemplene på at menneskesinnet og tidsånden er tøyelige størrelser er mange, og vi bør ikke behandle dem som gitte og determinerte. Vi må finne ut hvordan vi kan oppdatere verdensbildene våre i tråd med situasjonen vi faktisk står i, til tross for alles påtrengende menneskelighet. For med mindre vi oppdaterer verdensbildene våre, og tar inn over oss at ingen vil kunne leve som før hvis vi vil unngå klimakollaps, kommer kollaps til å bli uunngåelig.