Hannah Gillow Kloster Røyst #6 - Kjærleik (2016)
Hvem og hva avgjør hvordan historien bevares for ettertiden?
Ofte er det tilfeldigheter som styrer hvilke fysiske spor av historien som inngår i et lands arkiver, men mange ganger virker også samfunnets styrende normer, regler, tabuer og menneskesyn inn på valgene som tas av historiens forvaltere. Skeiv kjærlighet, kjærlighet som ofte har eksistert på tross av samfunnets normer, er et av elementene i historien som sjelden har vært å finne i arkivskuffene og historiebøkene frem til nå.
Norge er et land som tar sin historie på alvor. Norge har en egen arkivlov, der det slås fast at loven skal:
"tryggja arkiv som har monaleg kulturelt eller forskingsmessig verde eller som inneheld rettsleg eller viktig forvaltningsmessig dokumentasjon, slik at desse kan verta tekne vare på og gjorde tilgjengelege for ettertida."[1] Arkivene har mye å si for hvordan historien forskes på, synliggjøres, og læres bort til kommende generasjoner. Til tross for sitt tørre omdømme kan arkivene aldri være nøytrale historieforvaltere. Det er som regel menneskelige innspill som avgjør hva som arkiveres og hvordan. Arkivers innhold er et resultat av valg og personlige eller institusjonelle vurderinger – kombinert med tilfeldigheter. Hva som anses som bevaringsverdig endres i takt med samfunnet, og få steder er dette tydeligere enn når man ser på Norges skeive historie – historien om kjærlighet og mennesker som overskrider normer for kjønn og seksualitet, alt fra runepinner med slangord til ny lov om råderett over eget juridisk kjønn.
Når den skeive historien skal tas vare på, er det i stor grad kjærlighet som skal arkiveres. Runepinnen som slår fast at «Áli er strodinn i rassin»[2], slår også fast at selv om kanskje ikke Áli selv hadde vært mottaker av analt samleie, var konseptet kjent for både Áli og den som risset de fornærmende ordene inn i pinnen. De fleste er i dag enige om at dette skal arkiveres, og at det er en sentral del av norsk historie. Det har imidlertid ikke vært historisk enighet om bevaringsverdigheten til ordene og aktene beskrevet på runepinnen, og de følelsene som eventuelt fulgte med.
Lovtekster, dommer og psykiatriske pasientjournaler
Det man vet om normoverskridende kjærlighet i Norges historie, stammer i hovedsak fra offentlige dokumenter. Følelsene og handlingene er beskrevet som trolldom, kriminalitet, synd eller psykisk sykdom.
Vi vet for eksempel at sagdrengen Aron Åsulsen fra Kragerø ble idømt piskeslag i år 1693. Dommen sier lite om hans forseelser annet en at han hadde begått en «uterlig handling», men historikeren Ola Teige har funnet kilder som fastslår at Aron var anklaget for «omgjængelse mod naturen», straffbart med «baal og brand» etter Christian Vs Norske lov av 1687. Kildene slår også fast at ifølge Aron selv, «bevet han som et aspeløv» eller «sprellet som en fisk» dersom han ikke hadde seksuell omgang med andre menn.[3] Avhørene er imidlertid fjernet fra protokollen, og i stedet for å dømmes etter paragrafen han var anklaget for å ha brutt, ble dommen altså dysset ned til å omfatte «uterlige handlinger», og vitnesbyrdene fjernet fra arkivet. Detaljene var ikke noe samtiden – eller ettertiden – trengte å vite.
I 1781 ble følgende notert ved siden av en ekteskapsnotis i kirkeboken for Strømsø, utenfor Drammen: «NB: Dette Parr Jens Anderssen og Anne Mortensdatter blev befunden at være begge af Qvinde-Kiønnet».[4] Denne notisen ble formodentlig regnet som en selvfølgelig grunn for opphevelse av nevnte ekteskap. Saken er grundigere beskrevet i tidsskriftet Samleren fra 1787, hvor historien har fått tittelen «Et besynderligt givtermaal mellem tvende fruentimmer»[5]. Her beskrives i de mest skandalefylte termer hvordan Jens Andersen opprinnelig var døpt Marie i et annet sogn, og hadde gitt seg ut for å være mann da hen ankom bygden. Ifølge Samleren var Anne Mortensdatter godt informert om tingenes tilstand, og fornøyd så lenge hun kunne omgi seg med andre lokale menn uten konsekvenser. Det var først da Jens/Marie ble voldelig at hun rapporterte til presten at mannen hennes så ut til å være en kvinne. Det kan selvsagt hende at tidsskriftet rapporterte sannheten. Men det kan også hende at en oppriktig kjærlighet mellom to kvinner, eller mellom en kvinne og en som i dag kanskje ville identifisert seg som transperson, ble ufarliggjort og redusert til en praktisk ordning.
Selv om sex og kjærlighet mellom personer av samme kjønn ifølge lovboken var ilagt den strengeste straff, valgte myndighetene altså i all hovedsak å unngå oppmerksomhet om denne slags handlinger og følelser. Det var ikke før i 1847, etter at Christian Vs norske lov hadde blitt erstattet av Norges Kriminallov av 1842, at en sak om likekjønnet kjærlighet kom til Høyesterett[6].
Kanskje ikke overraskende var dette en sak om sex og kjærlighet mellom kvinner – et tema regnet som mindre truende og med mindre fare for etterfølgelse enn mannlig homoseksualitet.
Temaet kunne trygt diskuteres i full offentlighet, og dermed inngå i norske rettsarkiver. Simonette Vold og hennes to tjenestepiker sto anklaget for nettopp omgjengelse mot naturen, og her har protokollen beholdt de fargerike vitnemålene som forteller om et kunstig lem, kalt «Løsfyr» i bygden, «en forfærdelig knagen og bragen i Sengen» og at kvinnene «dasket Fladkind».[7]
De tre kvinnene ble dømt for usedelige forhold, men frifunnet for «omgjængelse mod naturen» i Høyesterett etter å ha blitt dømt for forsøk på omgjengelse i lavere instanser.[8] Dette var imidlertid knapt noen seier for lesbiske rettigheter i Norge. Dommer Ulrik Motzfeld reduserte heller lovbruddet til å angå noe betydelig mindre truende enn en rivaliserende kjærlighetsform til heteronormativiteten:
[…] det har en stor indre usandsynlighed at Christan 5.te skulde have villet saadanne kaade og vellystige Friktioner […] Straffede med Baal og Brand. Der være nok altfor mange kaade unge Fruentimmer, der efter denne Fortolkning af Norske Lovs 6-13-15 skulde være brændte.[9]
Bagatellisering som forsvarsmekanisme
Disse reaksjonene vitner om en ufarliggjøring av seksualitet mellom kvinner, som kunne være grunnen til at saken fikk bli såpass synlig. Reaksjonene forteller også om en tid da eneste tolkning av fullbyrdet «omgjengelse» er penetrasjon. Det kan også signalisere at det var rom i samfunnet for andre seksuelle praksiser enn penetrasjon, uten at loven ble koblet inn – og at selv de seksuelle praksiser som falt utenfor det aksepterte, ofte ble møtt med bagatellisering som et tryggere virkemiddel enn domfelling. Saken med Simonette og tjenestepikene hennes var i alle fall redusert til noe mindre truende, og rettssaken kunne trygt beholdes i arkivet og fortelles om til både samtid og ettertid.
Motzfelds tankegang ble bekreftet i Stortinget i 1902, da paragraf 213 av den nye straffeloven skulle vedtas. Det ble hevdet at det var inkonsekvent at ikke kvinner skulle inkluderes i det nye forbudet mot «legemlig omgjængelse mellem personer av Mandkjøn», men statsråd Anton Qvam avfeide dette med å nok en gang ufarliggjøre sex og kjærlighet mellom kvinner: «Legemlig omgjængelse, kjønslig omgjængelse mellem to kvinder – har man hørt noget saadant? Det hører til de umulige ting.»[10]
Romantisk kjærlighet mellom kvinner har også kunnet eksistere mer eller mindre åpenlyst parallelt med denne historien om fordømmelse og straff, kanskje nettopp på grunn av ufarliggjøringen og umuligheten av å forestille seg aktiv seksualitet mellom to kvinner.
For eksempel var det mange av de såkalte peppermøene som på begynnelsen av 1900-tallet levde i romantiske vennskap, det vil si samboerskap som i praksis ikke var særlig ulike monogame heterofile ekteskap. Disse forholdene var nok ofte både romantiske og seksuelle, men ble av samfunnet regnet som praktiske og akseptable arrangement mellom to enslige borgerskapskvinner og ikke noe mer. Så sent som i 1957 ble følgende kontaktannonse akseptert og trykket i Aftenposten:
«Hvor er du Stephan G.?»
«Olivia vil treffe deg! Hjelp meg opp av ensomhetens brønn!» - bill.mrk.
Kontaktannonsen hadde tydelige referanser til «bøker som behandler lesbiske forhold»,[11] det vil si Radclyffe Halls Ensomhetens brønn fra 1928, hvor Stephen Gordon er den kvinnelige hovedpersonen.
Kampen for kjærligheten i arkivet
Da den norske homobevegelsen tok til for alvor i 1950, var det altså kun mannlig homoseksualitet som var forbudt ved lov. Men forbudet var underbygget av sterke tabuer i samfunnet, og Forbundet av 1948, Den Norske Seksjon og dets etterfølger Det Norske Forbundet av 1948 var preget av hemmeligholdelse og diskresjon.
Det tidligste arkivmaterialet fra den norske homobevegelsen viser at heller enn synlighet eller rettigheter, søkte medlemmene samhold.
Det var en organisasjon for likesinnede, mennesker som elsket en av samme kjønn, mer enn en kamporganisasjon. Medlemsbladene bærer preg av sosiale sammenkomster og informasjon om relevant litteratur og nyheter fra inn- og utland. Opprettelsen ble heller ikke arkivert i noe nasjonalt arkiv. Kjærlighet mellom to personer av samme kjønn var fortsatt, både for det øvrige samfunnet og ofte for en selv, noe skambelagt som skulle dysses ned i størst mulig grad.
Til tross for det øvrige samfunnets innstilling, eller kanskje nettopp på grunn av denne, har den norske lhbt-bevegelsen vært bevisst på selvarkivering i mange tiår. Selv om arkiveringen i hovedsak har blitt gjort av frivillige organisasjoner, med hyppige lederbytter og utskiftninger og mangel på permanente hovedkvarter, har en imponerende mengde materiale om kampen for kjærlighet, synlighet og like rettigheter blitt tatt vare på. Men frem til 2012 var det bare i begrenset grad statlig eller offentlig interesse eller vilje for å få dette materialet inn i trygg, nasjonal forvaring. Organisasjonene selv hadde flere ganger forsøkt å få i gang et eget arkiv, men med manglende støtte fra offentlige instanser falt initiativene fort til grunn.
Fra usynlighet til irrelevans
Norge har på mange måter vært et foregangsland når det gjelder rettigheter for lhbt-personer. På bare 20 år gikk loven fra å forby sex mellom menn i 1972 til å åpne for likekjønnet partnerskap i 1993. Selv på de områdene der Norge lenge har ligget bak mange andre vestlige land, som i kampen for transpersoners rett til å endre juridisk kjønn uten sterilisering, har loven tatt igjen folkeopinionen, noe som ble klart i år, da transpersoner fikk rett til å bestemme over eget kjønn.
Kanskje nettopp fordi disse samfunnsendringene har gått så fort har synet på det å arkivere, bevare og synliggjøre denne historien gått fra å direkte være tabu til å bli overflødig. Til forskjell fra andre minoriteter som har blitt undertrykket og usynliggjort i Norge, har ikke-heterofil kjærlighet og brudd på normer for kjønn og seksualitet blitt så sosialt akseptabelt så raskt at det er vanskelig å huske at også denne historien har vært preget av skam, vold og undertrykkelse.
Det var først i 1992 at norsk skeiv historie, sett og dokumentert fra skeives eget perspektiv, ble en del av et offentlig arkiv. Da ble DNF-48s arkiv fra ca. 1950 til 1992 tatt imot av Riksarkivet, og katalogisert på lik linje med andre arkiver. Arkivet er imidlertid ikke synliggjort i større grad enn et ordinært arkiv, og for uerfarne arkivbrukere, som for eksempel unge lhbt-personer som ønsker å lære mer om historien til bevegelsen, har det vært vanskelig å vite at det eksisterer. Likevel: På en tid da inngåelse av partnerskapsloven ble feiret i Oslos rådhus og gater, og var synligere enn de fleste lovendringer, ble altså dokumentasjonen av denne samme gruppens kamp for synlighet og rettigheter tatt inn i det nasjonale arkivverket som en del av det offisielle Norges historie.
I 2001 la Stoltenberg-regjeringen frem det som har blitt kalt «Homomeldingen», stortingsmeldingen om levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Norge.[12] Blant de mange tiltakene skissert i denne stortingsmeldingen var også en skriftlig nedtegnelse av norsk skeiv historie, og den direkte konsekvensen av denne meldingen ble Hans Wiggo Kristiansens bok Masker og motstand – diskré homoliv i Norge 1920–1970. Regjeringen hadde begynt å ta ansvar for historien til lhbt-personer, men fortsatt uten særskilt fokus på fysisk arkivering av denne historien.
Et skeivt arkiv
Da det i 2012 oppsto en idé om et nasjonalt skeivt arkiv, var det i en institusjon utenfor homobevegelsen. Da tok daværende førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Bergen, Tone Hellesund, initiativ til opprettelsen av dette arkivet ved Spesialsamlingene til Universitetsbiblioteket. Ideen ble positivt mottatt av ledelsen, og kort tid etter mottok UiB arkivet til den ledende aktivisten Karen-Christine (Kim) Friele som første del av samlingene.
Da Skeivt arkiv åpnet i april 2015 var det med over 100 hyllemeter fysisk materiale som fortalte historien om å være lesbisk, homofil, bifil og trans i Norge de siste 60 årene, fra opprettelsen av Forbundet av 1948, Den Norske Seksjon i 1950, til rapporten Rett til rett kjønn fra 2015. I mellomtiden kom også en av de første indikasjonene på at det offentlige Norge tok bevaring og synliggjøring av norsk skeiv historie på alvor siden Homomeldingen kom ut i 2001. I 2014 ble Karen-Christine Frieles arkiv innlemmet i Norges Dokumentarv, som en særlig viktig fysisk del av norsk historie[13].
Dette til tross, Skeivt arkiv manglet fortsatt offentlig støtte, og levde på legater og enkeltstøtte fra Nasjonalbiblioteket, Fritt Ord og Kulturrådet. Andre minoriteter hadde for lengst fått sine museer og arkiver. Historiene deres skulle løftes frem i offentlige rom, i undervisningsrom, i institusjoner og i folkeminnet. Historien om kjærlighet på tvers av samfunnsnormer, derimot, var selv i 2012 – i et Norge med adopsjonslov og ekteskapslov og offentlige helsetilbud – ikke noe som syntes å behøve sin egen plass. Det var først i statsbudsjettet for 2016 at Norge endelig tok bevaring og formidling av sin skeive historie på alvor, og etablerte et fast årlig tilskudd til driften av Skeivt arkiv.
Kjærlighet er en menneskelig tilstand, og så lenge ting har blitt skrevet ned og dokumentert, har kjærlighet blitt dokumentert. Heterofil kjærlighet, eller rammene for det – ekteskap – har blitt dokumentert som noe hverdagslig og selvfølgelig, i kirkebøker, brev, dagbøker, rettsdokumenter, portretter og alle andre steder liv dokumenteres. Kjærlighet som ikke passer i disse rammene har imidlertid vært tabubelagt, straffeforfulgt, og fremfor alt skjult og hemmeligholdt. Oftest er det frykten for loven og samfunnet som har tvunget denne kjærligheten i skjul, og ofte med rette. Mellom bladene i domfellinger og pasientjournaler – og i noen få tilfeller i kirkebøker og dagbøker –, kan kjærlighet på tvers av normene spores gjennom hele historien, og med den samfunnets oppfatning av de som følte denne kjærligheten.
Kjærlighet som truet det heterofile parsamfunnet ble avskrevet som en fornærmelse rundt år 1000, trolldom i 1693, som en praktisk ordning i 1787, og som kåte friksjoner i 1847. [5]
Kjærligheten ble forbudt og tabu, straffet i domstoler og samfunn, men fremfor alt dysset ned.
Kampen for synlighet
Til tross for at mye har skjedd og bevaring av vår felles skeive historie nå blir tatt på alvor, gjenstår det likevel utfordringer. Når historien først er bevart, må den også forskes på, slik at den kan videreformidles. Det er en kjent sak at man kan og bør lære av historien, men da må man kjenne den, og den må være tilgjengelig.
I dag lærer elever bortimot ingenting om skeiv historie i skolen, og personer som overskrider normer for kjønn og seksualitet er i praksis fraværende fra skolepensum og museer. Overraskelse og vantro er reaksjonene vi oftest møter når vi formidler historier som den om Ågot fra Hardanger som i 1895 uttalte at hun «vil heller dø, end unvære kvindfolk».[14] Fortsatt tenker mange på skeive som unge, radikale personer. Til tross for at generasjonen som gikk i bresjen for likestillingskampen og avkriminaliseringen, i dag er nærmere 90 år gamle. Til tross for at de som inngikk partnerskap da det ble lov, i dag har vært partnere i over 23 år, og er som gamle ektefolk å regne. Til tross for at det er 250 år siden Jens Andersen, født Marie, inngikk ekteskap med sin Anne Kristine.
Ved å bevare og synliggjøre den skeive historien i det offentlige rom, kan vi som samfunn nå gi en plass og en stemme til alle som gjennom historien ble satt utenfor, og skape et rom for dem som mot sin vilje ble radikalisert, bagatellisert, eller påtvunget heteronormativitet. Vi kan lære de oppvoksende generasjoner at det er ikke radikalt, eller nymotens, eller farlig å være skeiv. Det er ikke et valg, heller ikke en dom om et liv i skyggen eller et liv uten rettigheter. Rettighetene er på plass – generasjonene før oss har kjempet den kampen. Nå begynner kampen om historien.
Noter
[1] Lov om arkiv, §1, 1992. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1992-12-04-126http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dennorskerigstidende_null_null_18471002_33_223_1
[2] Olstad, Lisa. «Griseprat i tusen år», forskning.no, 2003.
[3] Teige, Ola. «Rettsaken mot Aron Åsulsen i 1693», Skeivopedia, 2014.http://skeivtarkiv.no/skeivopedia/rettssaken-mot-aron-asulsen-i-1693
[4]Statsarkivet i Kongsberg, Ministerialbok for Strømsø I 9, 1752–1791.
[5] Strøm. «Et besynderligst givtermaal», Samleren: et ugesskrift, 1 (1), 1787, 193–197.
[6] Jordåen, Runar. «Sodomi mellom kvinner», Skeivopedia, 2015.
[7] Aarset, Anette Halvorsen. Rettslig regulering av homoseksuell praksis. Oslo: Institutt for offentlig rett, 2000, 72ff. og 157–164.
[8]Den norske rigstidende, 01.10.1847.
[9] Aarset, Rettslig regulering, 2000, 163.
[10]Forhandlinger i Lagtinget Nr 26, 1901/1902, 204.
[11]Klubbnytt, februar 1957, Oslo: Det norske forbundet av 1948, 5. http://katalog.skeivtarkiv.no/instance/issue/ubb-ska-0001-l-01-08-01
[12] «Levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Noreg», St.meld. nr. 25,. 2000-2001.
[13] Kulturrådet. «29 dokument tatt opp i Noregs dokumentarv», 2014.
[14] Looft, Carl. «Et tilfælde af homosexualitet hos en kvinde», Medicinsk Revue: referater og oversættelser fra Lungegaardshospitalets bibliothek, samt praktiske Meddelelser for den norske Lægestand, 1986, 286–287. http://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/UBB:default_scope:BIBSYS_ILS71480992390002201
Kilder
Jordåen, Runar. 2015. «Sodomi mellom kvinner» i Skeivopedia. http://skeivtarkiv.no/skeivopedia/sodomi-mellom-kvinner
Kulturrådet. 2014. «29 dokument tatt opp i Noregs dokumentarv». http://www.kulturradet.no/vis-mowartikkel/-/noregs-dokumentarv-oppforinger-2014#Listen
Olstad, Lisa. 2003. «Griseprat i tusen år» på forskning.no. http://forskning.no/sex-historie-sprak-seksualitet-sosialantropologi-sosiologi-stub/2008/02/griseprat-i-tusen-ar
Strøm. 1787. «Et besynderlig givertermaal mellom tvende fruentimmer». Samleren: et ugeskrivt, 1 (1): 193–197.