Fra kapitalismekritikk til innvandringskritikk

Sofie Marhaug

Røyst #11 - Demokrati og teknologi

Desember, 2018


Illustrasjon: Catrine Kooyman

Det er ikke kampen mellom arbeid og kapital, men mellom to uforenlige kulturer – den europeiske versus den islamske – som nå står på dagsorden hos enkelte representanter for den den beryktede 68-generasjonen.


Disse har funnet en ny, felles innvandringspolitisk fiende. Figurer som Terje Tvedt, Kaj Skagen eller Pål Steigan beskjeftiger seg stadig mindre med å gjøre opprør mot den verdensomspennende USA-imperialismen eller 60-tallets konforme, sosialdemokratiske orden. De siste årene har disse tilsynelatende nokså ulike målbærerne av fortidens ungdomsopprør [snarere] rettet skyts mot innvandring og islam, i henholdsvis Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat (2017) og Norge, vårt Norge. Et lands biografi (2018), og på Steigans egen blogg. M.a.o.: Tidene forandrer seg!

Fra den tredje til den første verden

Forfatter, filmskaper og professor Terje Tvedt har selv tatt del i det vi kan regne som et av 68-opprørets mange uttrykk: Han var medlem av Sosialistisk Ungdomsforbund, som i 1969 festet «marxist-leninistene» til navnet sitt og dannet grunnen for etableringen av Arbeidernes Kommunistiske Parti (marxist-leninistene), forkortet AKP (m-l). Men det er ikke på dette grunnlaget at Tvedt har høstet oppmerksomhet de siste tiårene. Snarere har han markert seg som en selvstendig og faglig begrunnet kritiker av norsk bistands- og forsvarspolitikk – eller snarere, angrepspolitikk. Tvedts kritikk av den politiske konsensusen omkring den norske krigføringen i Libya nådde bredt ut, i tillegg til å motta betydelig faglig anerkjennelse.[1]

«De siste årene har disse tilsynelatende nokså ulike målbærerne av fortidens ungdomsopprør snarere rettet skyts mot innvandring og islam»

Tvedts kritikk har også rettet seg mot det norske selvbildet, herunder forståelsen av Norge som en humanitær og «god» stat. I kjølvannet av krigen i Syria og den påfølgende flyktningkrisen i og (først og fremst) utenfor Europa, benyttet han begrepet «godhetstyranni» for å karakterisere norske politikeres vilje til å ta imot et større antall flyktninger – en betegnelse som siden har vært forbundet med forhenværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp).[2]

Tvedt forklarer nyordet mer utførlig i Det internasjonale gjennombruddet, hvor det han kaller for «det nasjonale godhetsregimet» ses i sammenheng med et annet begrep, «det humanitær-politiske kompleks». Det siste definerer han som «fremveksten av en politisk elite i det politiske og institusjonelle rommet mellom frivillighetssamfunnet, statlig byråkrati, partipolitikk og meningsdanning».[3] Denne eliten har ifølge Tvedt tilrettelagt for, og spilt på lag med, større demografiske endringer som har funnet sted de siste femti årene. Parallelt med at Norge har utmerket seg som bistandsnasjon overfor verdens u-land, har den norske befolkningen endret sammensetning som følge av økt innvandring fra Afrika og Asia.[4] Denne endringen passer i Tvedts øyne som hånd i hanske med makthavernes flerkulturelle ideologi, der ingen kulturer – og i alle fall ikke den vestlige – er overlegne noen andre.

Selv om Det internasjonale gjennombruddet her anlegger et relativt deskriptivt og analytisk perspektiv, skinner det gjennom at utviklingen boken beskriver, har en sterk slagside. Skal vi tro Tvedt, går det ikke an å forutse konsekvensene av de enorme endringene som det norske samfunnet har gjennomgått. Situasjonen har etter sigende noe alarmerende over seg. For å illustrere hvor forsvarsløse vi er overfor kulturell endring eller til og med oppløsning, peker Tvedt på den eksisterende forvirringen over hva norsk kultur egentlig er, mens kritikk av islam så å si er fraværende, ut ifra eksemplene som trekkes frem i boken.

« Til tross for at Tvedt er forsiktig med å stake ut fremtidens politiske kurs, eller å fantasere om en fortidig gullalder, er et underliggende premiss for analysen at noe har gått fryktelig galt »

Til tross for at Tvedt er forsiktig med å stake ut fremtidens politiske kurs, eller å fantasere om en fortidig gullalder, er et underliggende premiss for analysen at noe har gått fryktelig galt. Femtitallets glade dager – eller «ettpartistaten» som Jens Arup Seip kalte den – tilhører en svunnen tid. Tvedt har beholdt Seips vokabular, men virker mindre interessert i å gjøre rede for Arbeiderparti-statens autoritære karakter.[5] Det er nærmest med nostalgi Tvedt ser tilbake på den norske historien: Hva skjedde på sekstitallet? Var 1968 begynnelsen på slutten, med sin misforståtte solidaritet med den tredje verden?

Kaj Skagen er en annen forfatter fra samme generasjon som Tvedt. Skagen var, og er fortsatt, kritisk til AKP (m-l), og kan heller regnes som en del av 60- og 70-tallets anti-autoritære, anarkistiske bevegelse. I dag, femti år etter 1968, har forskjellene på noen måter blitt mindre idet Skagen tilkjennegir at han deler Tvedts samtidsanalyse langt på vei. I sin seneste bok, Norge, vårt Norge, tar Skagen tak i (ånds)strømninger i norsk kulturliv fra 1814 frem til i dag, og han har gitt boken undertittelen «et lands biografi». Både sjangeren, tidshorisonten og til dels tematikken er en annen enn hos Tvedt, men referansene til Tvedt er mange og flere av bekymringene de samme: De to forfatterne peker på at antatt norske verdier er i ferd med å viskes ut fordi 60-tallets sosialdemokratiske orden trues av en farlig kombinasjon av vedvarende innvandring og kulturell relativisme.

Den ideologiske strømningen som har bidratt til å legitimere utviklingen som uroer Tvedt og Skagen, er hos begge forfatterne 68-generasjonens såkalte tredjeverdenisme, en fornorskning av det franske le tiers monde. Forenklet kan termen oppsummeres som ideen om at «vi» i den (første) rike og industrialiserte verden utbytter «de» i en den (tredje) fattige og uutviklede tredje verden. Følgelig er den tredje verdens utbyttede subjekt – i Frantz Fanons vokabular «jordens fordømte» – den virkelig revolusjonære kraften i det tjuende århundret, og dermed også moralsk overlegen den vestlige kulturens subjekt.

I Norge, vårt Norge argumenterer Skagen for at store deler av den norske venstresiden –kommunister som anarkister – vender seg «bort fra den vestlige sivilisasjon og i retning av Orienten» på 60- og 70-tallet, og for at denne omdreiningen peker «fremover mot den merkelige og blinde toleransen for reaksjonære trekk i islamske tradisjoner som preget store deler av samfunnet fra 1990-tallet av. Sekstiåtternes vending mot det orientalske slo i begynnelsen av vårt århundre ut i den norske kulturelle hovedstrømmens universalisme og flerkulturelle orientering».[6] Slik artikulerer Skagen forbindelsen mellom 68-generasjonen og dagens politiske elites ideologi tydeligere enn Tvedt, selv om også Tvedt daterer det humanitær-politiske kompleksets fødsel til 1960-tallet.

For å eksemplifisere og latterliggjøre venstresidens orientalisme viser Skagen til Dag Solstads romanfigurer. Særlig Arild Asnes i Arild Asnes, 1970 (1971) og Knut Pedersen i Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (1982) er for ham betegnende for den radikale venstresidens manglende forståelse av egen historisitet, samt deres naive tro på maoismen og implisitt den tredje verdens overlegenhet.

I en av fotnotene til Det internasjonale gjennombruddet hevder også Tvedt at ideen om «den tredje verden» er av fundamental betydning for flere av hovedpersonene i Dag Solstads 70- og 80-tallsromaner. Anmeldere og litteraturvitere har ifølge Tvedt oversett hvordan protagonistene formes av det som skjer i den tredje verden.

Ubehaget over å tilhøre den første verden blir særlig påfallende avslutningsvis i Gymnaslærer Pedersens beretning. Her fremsetter Werner Ludal noe som minner om en monolog, hvor han forteller hovedpersonen, Knut Pedersen, hvorfor han selv – etter 14 år som trofast partimedlem – melder seg ut av AKP (m-l). Ludal har kommet frem til at sosialdemokratiet tross alt er det eneste tenkelige alternativet til marxist-leninistenes udemokratiske revolusjonsromantikk i arven etter formann Mao og andre (mildt sagt) tvilsomme skikkelser. Kritikken er knallhard, og kan dessuten leses som en endelig dom over den politiske vekkelsen romanen handler om. Likevel er ikke Ludals monolog den eneste oppsummeringen leseren serveres. Gymnaslærer Pedersen forsøker å imøtegå vennens argumenter. Forsvaret er kort og adresserer ikke de konkrete og berettigede innvendingene til Ludal; det er i stedet av eksistensiell karakter:

Jeg foretrakk å beholde min forstand, fordi jeg gjennom den hadde greid å dementere det alle så: At jeg var en hvit mann. Jeg sa jeg var glad for at jeg var med i et parti som hadde lært meg så mye dannelse at jeg ikke løp fram og reiv sløret av kvinner i Afghanistan fordi disse kvinnene måtte bli frie før de kunne gripe geværet mot den hvite mann. Jeg sa at jeg ikke hadde noe som helst ønske om å være en hvit mann. Jeg ville ikke være en hvit mann. Jeg gjør alt for ikke å være en hvit mann. Sa jeg.[7]

Solstads hovedperson føler seg forpliktet til å tenke annerledes i en verden hvor han befinner seg i en privilegert posisjon som en hvit mann i et velstående land, som en del av en urettferdig verdensorden.

Tvedts lille referanse til Solstads romaner er neppe et forsvar for gymnaslærer Pedersens posisjon. Skagen er enda mer eksplisitt i sin dom over Knut Pedersens overbevisning og den siterte passasjen:

Det var patetisk å høre denne nerden av en bolsjeviklektor, for hvem hele den fysiske verden var en knusttørr abstraksjon og som ikke engang har rørt ved jorden til en potteplante, fortelle om hvordan han ville stå i giv akt mens han lyttet til de stereotype ikke-hvite pappmenneskenes imaginære arbeidersang, og beundret orientalistiske fantasier om ‘blod og råskap, primitiv kraft og hat’. Det mest foruroligende i dette politiske testamente var hatet til ‘den hvite mann’, den intense uvilje mot å tilhøre vestlig sivilisasjon.[8]

Det er lett å konkludere med at Knut Pedersen er en stakkarslig figur: en mann som blir håpløst forelsket ikke bare i en kvinne som aldri gjengjelder hans begjær, men også i en autoritær ideologi med tilsynelatende minimal gjennomslagskraft i det norske samfunnet. En slik latterliggjørende fremstilling leverer også Skagen, samtidig som han later til å gi gymnaslærerens verdenssyn ganske stor vekt: For har ikke maoismen hatt faktiske følger for det norske åndslivet, ifølge Skagen selv? På den ene siden hevder han at maoistenes ønske om ikke å være den hvite mannen er patetisk, og på den andre, at nettopp dette ønsket har hatt et betydelig nedslag i norsk kultur og politikk.

Både Skagen og Tvedt anser den tredje verden-teorien som et fatalt feilgrep. Uviljen mot den hvite mannen og den vestlige sivilisasjonen er for Skagen det «mest foruroligende i dette politiske testamente», og altså ikke de autoritære ideene om partidisiplin eller støtten til de repressive regimene som bevegelsen tross alt romantiserte. Forakten for vestlig og norsk kultur er visstnok den tyngste børen vi i dag bærer med oss fra 1968: Vi skulle aldri beveget oss bort fra den første og til den tredje verden, men i stedet omfavnet identiteten som vestlig, hvit mann.

Kongens tale

Ikke bare Gymnaslærer Pedersens naivitet fascinerer både Tvedt og Skagen. De tar begge for seg diskusjonen om norske verdier slik den artet seg på Stortinget da stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde (Frp) ba daværende kulturminister Hadia Tajik (Ap) om å definere norsk kultur. Tajik svarte at et slikt begrep vanskelig lar seg definere, nettopp fordi norsk kultur stadig er i endring og utvikling, ifølge Tvedt «i samsvar med statens kulturnøytrale rolle under multikulturalismen».[9] For Skagen er Tajiks manglende vilje til å definere det norske betegnende for hvordan den nasjonale identiteten neglisjeres – at det finnes noe bestandig i en nasjon på tross av indre utvikling og ytre påvirkning.[10]

« At [den ideologien som her omtales som] multikulturalisme – herunder ideen om at alle nasjoner, kulturer og religioner er jevnbyrdige – kan spille på lag med markedsliberalismen, burde ikke overraske dem som er overbevist om at kapitalkreftene rår »

Særlig bemerkelsesverdig hos begge er talen Kong Harald holdt på Slottets hagefest i 2016, hvor han presenterte budskapet om at Norge består av mennesker fra flere nasjoner med ulik tro, ulike jobber, ulik musikksmak og ulik seksuell orientering:

Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene. Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden.

Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.[11]

Både Tvedt og Skagen bruker talen for å illustrere at norsk kultur og ideologi er i oppløsning og endring. For Tvedt er Kongens ord en bekreftelse på at «multikulturalismen var blitt den nye normaliteten [...] hvor alle folkegrupper, uavhengig av etnisk eller religiøs overbevisning, hadde like stor rett til å kreve landet som sitt», mens Skagen mer åpenlyst ergrer seg over Kongen og medienes vide og inkluderende definisjon av det norske: «Til jubelbrus fra sosiale og asosiale medier hevdet kongen at nordmennene, hvis nasjonalitet er uklar, ikke har hjemmet sitt i Norge, fordi hjertene våre er spredd over hele verden.»[12]

Begge forfatterne hevder at den tradisjonelle norske kulturen er i oppløsning og i ferd med å erstattes av det de betegner som multikulturalisme: Ideen om en inkluderende, flerkulturell stat og – en tilleggsbetydning hos Skagen – fraværet av en nasjonal identitet. Én medvirkende faktor i denne opptegnede utviklingen som det vises til i denne sammenhengen, er at den flerkulturelle ideologien legitimerer en kapitalistisk verdensøkonomi med stadig mer «fri» flyt av varer, tjenester, kapital og ikke minst mennesker (med ulik nasjonal tilhørighet). Med referanse til den marxistiske filosofen Slavoj Žižek peker Tvedt på denne forbindelsen, og betoner således sammenhengen mellom de økonomiske og de politiske forholdene, selv om slike økonomiske forhold ikke er Det internasjonale gjennombruddets hovedanliggende.[13] Skagen er mindre opptatt av de materielle årsakene til hvorfor den norske identiteten angivelig går i oppløsning. Avslutningsvis viser likevel også han til en tendens der beslutninger flyttes fra det representative demokratiet og over til overnasjonale institusjoner og hemningsløse markedskrefter.[14]

Slike argumenter appellerer til venstresiden, undertegnede inkludert. At [den ideologien som her omtales som] multikulturalisme – herunder ideen om at alle nasjoner, kulturer og religioner er jevnbyrdige – kan spille på lag med markedsliberalismen, burde ikke overraske dem som er overbevist om at kapitalkreftene rår, og at de dessuten er med på å forme måten vi handler og tenker på. Det ville da også være sjokkerende om Kongen holdt en tale hvor han snakket markedskreftene midt imot!

Argumentet er likevel bare delvis treffende om det skal beskrive innvandringen fra Afrika og Asia, som Tvedt og Skagen er spesielt opptatt av. Det finnes selvsagt arbeidsinnvandring fra disse verdensdelene, men store deler av dagens migrasjon derfra – særlig i nyere tid – skyldes som kjent politisk uro, krig og klimaendringer. Mennesker på flukt er riktignok ute etter arbeid, men det er ikke den primære drivkraften bak deres forflytning. Om det er import av billig arbeidskraft man vil kritisere, er det mer relevant å konsentrere seg om den europeiske arbeidsinnvandringen, noe verken Tvedt eller Skagen adresserer i sine studier.

At det ikke er noen motsetning mellom en flerkulturell innstilling på den ene siden, og ukontrollert markedsliberalisme på den andre, er heller ikke ensbetydende med at multikulturalismen er årsaken til – la oss si – økt arbeidsinnvandring, krigen i Syria eller for den del det voksende antallet klimaflyktninger. Å hevde at en multikulturalistisk ideologi har legitimert markedsliberal og dominerende internasjonal politikk er i beste fall tvilsomt: Jeg kan komme på en rekke eksempler der denne sammenhengen er fraværende, som når vestlige verdier som kvinnefrigjøring har blitt brukt for å argumentere for å gå til krig i land som Afghanistan, eller all den tid arbeidsgivere har skodd seg på rasistiske fordommer for å legitimere lønnsforskjeller.

Kan det være en grunn til at det er multikulturalismen – og ikke de multinasjonale selskapene – som er under lupen? Når man leser Tvedt så vel som Skagen skapes et inntrykk av at det finnes en annen beveggrunn for deres kritikk av den flerkulturelle staten og dens angivelig manglende historiske bevissthet enn kritikken av internasjonal kapital, nemlig en motstand mot innvandring generelt og islam spesielt.

Tvedt hevder gjennom høyst selektive eksempler at islam ikke har blitt utsatt for kritikk i norsk offentlighet, ettersom en slik taushet har vært i den politiske elitens interesse.[15] Om karikaturstriden i 2006 skriver Tvedt at det hersker liten tvil om at store deler av norsk offentlighet «underkastet» seg «en islamsk agenda».[16] I noen av Tvedts mer summariske passasjer, males det dessuten et dystert bilde av islam: Han skriver eksempelvis at det kan diskuteres hvem som egentlig hadde skyld i korstogene, og han fremhever Samuel P. Huntingtons mildt sagt tvilsomme bok The Clash of Civilizations som en undervurdert studie.[17] Det er ikke den marxistiske kampen mellom arbeid og kapital, men striden mellom to uforenlige kulturer – den europeiske versus den islamske – som tegnes opp i Det internasjonale gjennombruddet.

Skagen gjør seg ikke til talsperson for verken marxistisk ideologi eller venstresidens politikk, på tross av at han innimellom viser til en sosialdemokratisk gullalder der forskjellene var mindre: «Skjønt Arbeiderpartiet alltid har hatt en formynderisk og autoritær tendens, var partiet under sin storhetstid frem til 1970-tallet nært knyttet til arbeiderbevegelsen og vanlige mennesker.»[18] Nå trues derimot det norske samfunnet av en form for åndsfattigdom, skal vi tro Skagen, eller som han skriver, av «islamismens flo» som «kom samtidig med maoismens ebbe i Europa og Norge».[19] For å beskrive nåtiden og fremtidens tilstand vender Skagen seg med ett bort fra norsk kulturliv og til den franske forfatteren Michel Houellebecq. Hans seneste roman, Underkastelse (2015), og uttalelser i etterkant av utgivelsen, beskriver ifølge Skagen ikke bare trusselen som Frankrike står overfor, men hele Europa, inklusiv Norge: Den europeiske sivilisasjonen mangler et religiøst grunnlag som er i stand til å takle en fremtid hvor islam vil kunne overta det kulturelle hegemoniet i Europa.[20]

Kulturkrig fremfor klassekamp

Norge, vårt Norge utgir seg som kjent ikke for å være et forsvarsskrift for verken det norske sosialdemokratiet eller den radikale venstresiden. Heller ikke Tvedt har skrevet et programskrift eller en analyse som tar sikte på å målbære venstresidens interesser, på tross av hans politiske bakgrunn. Det internasjonale gjennombruddet har blitt referert til av politiske skikkelser på både høyre- og venstresiden. Frps Sylvi Listhaug refererte som nevnt til boken senest i sommer, men langt vanligere er det like fullt å finne referanser til Tvedt og hans analyser på Pål Steigans blogg: Flere av Tvedts artikler er postet der i sin helhet.

Steigan er tydeligst knyttet til den norske m-l-bevegelsen som tidligere formann (som det het den gangen) i AKP (m-l) mellom 1975–1984. Han plasserer seg stadig på den radikale venstresiden, og bruker sin hyppig besøkte blogg til å skrive og spre politiske kommentarer og artikler.

« Terje Tvedt, Kaj Skagen og Pål Steigan tilhører samme generasjon, men har ulike posisjoner faglig og politisk »

Som selverklært marxist hevder Steigan at han er opptatt av materielle forhold snarere enn kulturkamper og åndsstrømninger. Slik skiller hans prosjekt seg fra både Tvedt og Skagen. 29. august publiserte han for eksempel et innlegg kalt «Identitetspolitikken – en fiende av arbeiderklassen», der han nok en gang tok til ordet for å snakke mer om «klasse» og mindre «interseksjonalitet og identiteter» som en kommentar til nyhetsjournalist Mimir Kristjánssons artikkel, «Identitetskrisa», som stod på trykk i Klassekampen samme dag.

Selv om Steigan maner til klassekamp, og ikke konfliktlinjer langs andre akser eller identiteter, har Thomas Kvilhaug kritisert ham for å gjøre det motsatte.[21] Eksempelet Kvilhaug biter seg merke i er hentet er bloggposten «Hva skjer i Malmø?» (24.7.2015), hvor Steigan vil diskutere «elefanten i rommet», som i utallige debatter – også denne – visst er synonymt med innvandring og dens problematiske konsekvenser. Steigan viser til henholdsvis 25 bilbombeepisoder i 2014 og foreløpige 19 bombesprenginger i 2015. Kvilhaug på sin side, understreker at kriminaliteten i Malmø var lavere i 2014 enn i 1996, stikk i strid med Steigans virkelighetsbeskrivelse, i tillegg til å peke på at representanter for «svensk kultur» også har stått for mye vold og terroriserende oppførsel i den samme perioden.

Også i senere innlegg, som «Hva ligger bak den afghanske kriminalitetsbølgen i Europa» (16.7.2017), skriver Steigan at innvandring er et politisk problem som venstresiden må adressere: «Det vil være svært skadelig å gi høyresida monopol på å ta opp disse problemene, for vi vet hva det vil føre til.»

Bloggposter som «Hva ligger bak den afghanske kriminalitetsbølgen i Europa?» og «Hva skjer i Malmø?» har begge et dokumentar-journalistisk preg, hvor det er faktiske forhold som skal beskrives og forklares. Steigan har imidlertid også publisert innlegg av mer prinsipiell karakter hvor han – ut ifra et marxistisk ståsted – forsøker å utdype og forklare sin skepsis til innvandring. I «En arbeiderfiendtlig innvandringspolitikk» (29.11.2014) fremsetter han langt på vei det samme synet som Tvedt er innom, nemlig at en liberal innvandringspolitikk er i kapitalens interesser: «Den rådende politikken med fri flyt av arbeidskraft har altså fungert helt perfekt, for kapitalen.»

At EU-direktiver og økt arbeidsinnvandring har bidratt til å deregulere og undergrave norske arbeidslivsforhold er ikke et kontroversielt standpunkt for en som tilhører venstresiden, og tematiseres jevnlig av både Rødt, SV, store deler av Ap og fagbevegelsen.

Hva så med øvrig innvandring, fra Afrika og Asia, som altså bekymrer Tvedt og Skagen i deres respektive bøker? Inngår denne i Steigans analyser?

I innlegget «Kultur, innvandring og klasse» (6.1.2013) hevder Steigan at «alle snakker om kultur – ingen snakker om klasse», og at det er høyrepopulistene som vinner på at den offentlige debatten til stadighet skal handle om innvandring og kultur. Igjen bør det påpekes at dette ikke er et nytt eller unikt argument; det ble fremført av SVs leder, Audun Lysbakken, senest i et intervju med Klassekampen denne sommeren.[22] Høyrepopulistenes gevinst er imidlertid ikke det eneste problemet Steigan er opptatt av: Han angriper, i likhet med Tvedt, multikulturalismen ved å hevde at denne ideologien – hos Steigan definert som ønsket om å viske ut nasjonale forskjeller – bidrar til å legitimere grenseløs kapitalisme.

Angrepet på høyrepopulismen så vel som den nyliberale eliten er her begrunnet ut ifra en marxistisk analyse, der løsningen på problemet skal være å spille opp klassekonflikter fremfor kulturelle forskjeller. Slik skiller Steigans dagsorden seg nokså åpenbart fra prosjektene til både Tvedt (diskursanalyse av det humanitær-politiske kompleks) og Skagen (nasjonalbiografisk gjennomgang av norsk åndsliv).

« Det er fordi bloggeren ironisk nok ikke følger sitt eget påbud om å snakke om klasse fremfor kultur, og i stedet utviser den samme hangen til å rette skyts mot grupper som har innvandret til Europa »

Hvorfor har jeg likevel valgt å trekke frem Steigan i en artikkel om 68-generasjonens bevegelse fra kapitalismekritikk til innvandringskritikk? Jo, det er fordi bloggeren ironisk nok ikke følger sitt eget påbud om å snakke om klasse fremfor kultur, og i stedet utviser den samme hangen til å rette skyts mot grupper som har innvandret til Europa. Flere steder tar han til ordet for å snakke om den innvandringspolitiske elefanten i rommet («Hva skjer i Malmø?» og «Hva ligger bak den afghanske kriminalitetsbølgen i Europa?»). Og allerede i innlegget fra 2013, hvor han angivelig oppfordrer til klassekamp, ser vi Steigans egen tendens til å demonisere innvandrere og deres religiøse praksiser: «Det nye underproletariatet ledes ikke av klassekjempere, men av imamer og andre kvinnefiendtlige og reaksjonære klansledere, som til dels er statsfinansiert for å gjøre dette.» Det later til at Steigan i slike tilfeller har sett seg blind på religiøse stereotyper, i stedet for å ta tak klassemotsetningene han påstår at han har til hensikt å diskutere.

Et nytt fiendebilde

Terje Tvedt, Kaj Skagen og Pål Steigan tilhører samme generasjon, men har ulike posisjoner faglig og politisk. Når Skagen diskuterer norsk idéhistorie, gjør han ikke dette fra posisjonen til den radikale venstresiden. Det internasjonale gjennombruddet plasserer seg ikke uttalt i en politisk leir, men hevder å være et faglig bidrag til forståelsen av nyere norsk historie. Tvedt konsentrerer seg i stor grad om den offentlige diskursen, og mindre om den økonomiske utviklingen i samme periode. Som selverklært marxist inntar derimot Steigan en venstresideposisjon samtidig som han mener at vi må forstå utviklingen i produksjonen for å forstå samtiden, heller enn å begrense oss til analyser av politiske debatter, offentlige dokumenter, annen sakprosa eller skjønnlitteratur.

Når jeg likevel har plassert tre nokså ulike skribenter i samme leir, er det fordi de alle har beveget seg i retning av en tydeligere motstand mot innvandring og islam. I stedet idealiseres 50- og 60-tallets sosialdemokrati, da Norge – i alle fall ifølge Tvedt og Skagen – var mer homogent ettersom det etniske og religiøse mangfoldet var mindre.

Vår tids innvandring til Europa fremstilles som villet politikk fra makthavernes side. Dette er dårlig nytt, skal vi tro de tre, for økt innvandring fra land hvor islam er dominerende vil endre det norske samfunnet fundamentalt, og i et omfang vi knapt aner konsekvensene av (Tvedt); islam kommer dessuten til å kunne overta et Europa der kristendommen er på vikende front (Skagen); og muslimske innvandrere er uskikket til å lede arbeiderklassen (Steigan). Denne samfunnsdiagnosen forenkler grovt eller overser eksisterende, materielle vilkår, og egner seg i så måte dårlig til å forstå og kritisere samtidige maktforhold. Den minner lite om revolusjonsåret 1968. Fremfor å fremsette strukturkritikk, ser de seg blinde på den velkjente syndebukkmekanismen. I deres analyser utpekes innvandring som problemet, som en kulturell flo (for å si det med Skagens blomstrende ord) som kommer utenfra og forstyrrer den norske idyllen.

Femti år etter det store revolusjonsåret har altså enkelte representanter for 68-generasjonen skapt seg et nytt fiendebilde. Kapitalismekritikk erstattes av innvandringskritikk, og tidligere maktkritikere tviholder på posisjonen gymnaslærer Pedersens i sin tid vegret seg for: den hvite mannen.

Referenser

[1] «Tausheten om Libya» som stod på trykk i Nytt Norsk Tidsskrift (3-2015) og mottok Universitetsforlagets pris som årets beste tidsskriftartikkel, mens artikkelen «Den politiske eliten ante ikke hva de gjorde da de gikk inn for å sende F16-fly til Libya» utgjorde kortversjonen i Aftenposten (5.9.2015). [2] Jostein Gripsrud har kritisert Tvedt for å ta eierskap til begrepet. I en kronikk i Aftenposten kalt «Derfor truer godhetstyranniet demokratiet selv» (11.3.2016) understreker Tvedt at det var han som lanserte godhetstyranniet allerede i Makt- og demokratiutredningen fra 90-tallet, før ministeren tok i bruk «fyordet» blant annet i forbindelse med fremleggelsen av sitt flyktningbudsjett året før («Frp-Listhaug: Godhetstyranniet rir Norge som en mare», NRK, 2.11.2015). Senere har Listhaug henvist eksplisitt til Tvedt: På bloggen sin nevner hun Det internasjonale gjennombruddet i innlegget «Selvsagt er ikke alle kulturer like mye verd» (8.6.2018). [3] Tvedt, Terje. Det internasjonale gjennombruddet (2017), Dreyer, Oslo. S. 253.

[4] Espen Søbye stiller spørsmål ved Tvedts metode og manglende demografiske kunnskaper, og da særlig beregningene av hvor mange innvandrere fra Asia og Afrika som oppholder seg i Norge, hvor mange av disse som er muslimer og ikke minst forskrivelsen av hvor stor andel av befolkningen disse gruppene vil utgjøre i fremtiden, i «Hva er alternativet?» (Morgenbladet, 3.11.2017). Også professor i medievitenskap, Jostein Gripsrud, gir i disse dager ut et lengre tilsvar til Tvedts metode i Norsk hamskifte? En kritikk av Terje Tvedt, et betinget forsvar for godheten og en etterlysning av midtbanen i innvandringspolitikken (2018). [5] Hovedtesen til Seip er altså at forandringen fra embetsmannsstat til demokratisk styre ikke er så stor som den først kan late til, all den tid Arbeiderpartiet fikk en dominerende, nærmest enerådende, posisjon i det norske statsapparatet etter andre verdenskrig. På noen måter kan man forstå AKP og andre sider av 68-opprøret nettopp som en protest mot et styre hvor Arbeiderpartiet hadde fått for stor makt og innflytelse. [6] Skagen, Kaj. Norge, vårt Norge (2018) Dreyer, Oslo. S. 311. Her kan jeg legge til at Skagen sporer venstresidens kritikk av vestlig sivilisasjon lenger bak i tid, via mellomkrigstidens kulturradikalere og tilbake til både Brandes og Wergeland. [7] Solstad, Dag. Gymnaslærer Pedersens beretning (1982), Forlaget Oktober, Oslo. S. 280. [8] Skagen (2018) s. 321. [9] Tvedt (2017) s. 242. [10] Skagen (2018) s. 21–23. [11] H.M. Kongen, «Velkomsttale», holdt 1.9.2016, tilgjengelig fra Det norske kongehus’ nettsider [lest 8.8.2018]. [12] Tvedt (2017) s. 214; Skagen (2018) s. 20. [13] Tvedt (2017) s. 156. [14] Skagen (2018) s. 378–380. [15] Flere anmeldere og også aktører som selv rammes av Tvedts beskrivelser har kritisert eksempelutvalget til Tvedt. Se for eksempel Ola Innsets anmeldelse «Den nasjonale selvforståelsen» (Klassekampen, 16.12.2017), Arve Ofstads kronikk «Tvedts selektive historieskriving» (Vårt Land, 8.2.2018) eller Jonas Gahr Støres essay «Terje Tvedts utvalgte verden» (Aftenposten, 10.12.2017). [1 6] Tvedt (2017) s. 183. [17] Tvedt (2017) s. 205 og 179. [18] Skagen (2018) s. 378. [19] Skagen (2018) s. 327. [20] Skagen (2018) s. 368–369.

[21] Thomas Kvilhaug, «Pål sine høner» (31.7.2015), Radikal portal. [22] «SV-leiar Audun Lysbakken meiner den einaste vegen ut av problema Piketty beskriv, er at venstresida på ny gjer økonomi, og ikkje kultur, til hovudkonflikt i politikken.» «Inga tru på samarbeid», Klassekampen, 26.7.2018.

Nettredaktørar: Mari Gjengedal og Johan Elfving 

Følg oss på Instagram

Org.nr. 912801624
Kontonummer:
3633.54.45591

Tidsskriftet Røyst
c/o Thor Olav Iversen
Baneveien 39, 5010 BERGEN

Følg oss på Facebook