Den statsbærende fagbevegelsen



Tekst: Andreas Tharaldsen


Lite skjedde med Forskjells-Norge forrige gang vi hadde en rødgrønn regjering. Kan det fagpolitiske samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og LO forklare hvorfor?




Den statsbærende fagbevegelsen


«Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen», messet Arbeiderpartiets partisekretær Martin Kolberg til landsmøtet i 2004.


Etter fire lange år for Arbeiderpartiet i opposisjon, gjorde partileder Jens Stoltenberg tidenes comeback året etter og skulle sågar bli gjenvalgt i 2009. Stoltenberg II-regjeringen var ikke bare et resultat av alliansebygging på rødgrønn side med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, men også en gjenoppliving av det fagpolitiske samarbeidet med LO.


Arbeiderpartiets posisjon i LO kan virke selvfølgelig. Men tidlig på 2000-tallet var den ikke like selvsagt. De såkalte Armani-demokratene i Stoltenberg I-regjeringen, klarte i løpet av sitt knappe regjeringsår å skyve bort store deler av fagbevegelsen og LO fra seg. Det nye Arbeiderpartiets markedsvending med privatisering, næringsnøytralitet og pensjonskutt fenget ikke de fagorganiserte. Det fagpolitiske vennskapet nådde sitt frysepunkt, da Stoltenberg-regjeringen jobbet for å få LO og NHO med på et sykelønnskutt. Arbeidsminister Jørgen Kosmo lokket LO med økt fagforeningsfradrag.[1] Slik mistet Arbeiderpartiet mange fagorganiserte, og når de gjør det taper de som regel også valg.[2] I 2001 leverte partiet sitt dårligste valg siden mellomkrigstiden med 24,3 prosent oppslutning. Arbeiderpartiet mistet nesten halvparten av LO-stemmene sammenlignet med 1993, et år de fikk tilslutning fra 60,9 prosent av LOs medlemmer. I boken Frp-koden beskriver Magnus Marsdal presist hvordan sosialdemokratene tapte arbeidervelgerne og Carl I. Hagens Frp kunne være mer populære blant Fellesforbundets medlemmer enn Arbeiderpartiet.


Før stortingsvalget i 2005 begynte Arbeiderpartiet og toppene i LO et grundig arbeid for å rehabilitere det fagpolitiske samarbeidet og gjenvinne den sosialdemokratiske orden i fagbevegelsen. De lyktes langt på vei med det. I 2005 stemte 47,8 prosent av LO-medlemmene på Arbeiderpartiet. Fire år etterpå var det 49,8 prosent som gjorde det samme. Men hva fikk de fagorganiserte igjen for sine stemmesedler?


Fagpolitisk samrøre

Etter flere tiår med et politisk og økonomisk nyliberalt hegemoni, har også maktbalansen mellom arbeid og kapital blitt forrykket. Lønningene står stille, samtidig som kapitalistklassen blir rikere. Ikke bare flyter enkelte bransjer over av sosial dumping og kriminalitet, også den såkalte seriøse delen av arbeidslivet brutaliseres. Denne utviklingen snudde ikke i løpet av Stoltenberg II-regjeringen. Hadde ikke Jens Stoltenberg fått med seg at det sosialdemokratiske klassekompromisset fra etterkrigstiden for lengst var brutt, at arbeidsgivere utnytter arbeidsfolk stadig grovere og at kapitaleierne blir rikere på bekostning av resten av oss? Eller visste de veldig godt at det var slik, men var likeglade med det? Om så var tilfelle, hvordan kunne LO sitte å se på dette?


Det fagpolitiske samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet har lange historiske røtter – det skal gi LO makt og innflytelse i partiet, men handler like mye om å konsolidere partiets posisjon i fagbevegelsen.


Ved stiftelsen av LO i 1899 ble det foreslått at alle fagforeningene skulle være kollektivt innmeldte i Arbeiderpartiet. Forslaget fikk aldri flertall, men mange fagforeninger skulle ha kollektivt medlemskap i Arbeiderpartiet helt frem til 1995.[3] Også i dag har LO et tett fagpolitisk samarbeid med Arbeiderpartiet. LO-lederen blir først valgt av Arbeiderpartiets landsmøte, så av LO-kongressen. Det er derfor åpenbart at den politiske utviklingen i LO og Arbeiderpartiet følger hverandre tett. Skal vi forstå LO, må vi også forstå Arbeiderpartiet.


Der en borgerlig regjering vil møte bred motstand fra fagbevegelsen og opposisjonen på Stortinget for den minste usosiale manøver, kan Arbeiderpartiet med sin nære allianse med fagbevegelsen nøytralisere upopulære reformer. Verken arbeidsministre fra Høyre og Fremskrittspartiet har våget å røre sykelønnsordningen, slike nyliberale reformer har bare Arbeiderpartiet legitimitet nok til engang å vurdere.


Jonas Gahr Støre kunne uten problemer sagt «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen», noe han kanskje allerede har gjort. Men fra Arbeiderpartiets talerstol betyr fagbevegelsen noe ganske annet enn den gjorde før og gjør i dag for mange fagorganiserte. Det handler om mer enn at sjargongen i arbeiderbevegelsen har forandret seg siden mellomkrigstiden, eller at Arbeiderparti-lederen snakker mer som en fabrikkeiersønn enn en fabrikkarbeider. Var det dette Martin Kolberg mente med fagbevegelsen i 2004? En organisasjon som kan popularisere upopulær politikk, et sted å kle Armani-liberalismen i kjeledress?


Arbeidernes Leksikon fra 1936 definerer fagbevegelsen annerledes:

Fagbevegelsen kalles den sosiale bevegelse, som oppstår ved at lønnsarbeiderne organiserer sig i fagforening og derigjennem reagerer mot den kapitalistiske produksjonsmåtes første eksistensbetingelse: at arbeidskraften er en vare likesom andre varer er gjenstand for kjøp og salg på markedet.[4]


Der fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen historisk bygger på konflikten mellom arbeid og kapital, kan det virke som om samarbeid mellom arbeid, kapital og stat er fagbevegelsens rolle i vår tid. Forduftet er erkjennelsen av at de som selger og kjøper arbeidskraft har motstridende interesser.

Arbeiderpartiet har ikke problemer med å støtte fagligpolitiske krav som begge parter i arbeidslivet er enige om, som utvidelser av permitteringsregelverket eller skatteutsettelser til oljeindustrien. Mer krevende blir det for Arbeiderpartiet, når de faglig kravene bryter med bedriftseiernes grunnleggende interesser.


Denne utviklingen har blitt forsterket av EØS-avtalen og norsk EU-tilpasning. Den politiske lojaliteten til EØS-avtalen har gjort staten til et effektivt verktøy for arbeidsgiverne. Mange av posisjonene til kapitalistklassen har blitt sementert i norsk lov via Brussel.


Så sterk er troen på EU at daværende statsminister Jens Stoltenberg var klar til å vrake den rødgrønne regjeringen vinteren 2013, da SV og Senterpartiet ville reforhandle EØS-avtalen.[5]


Til tross for at en samlet fagbevegelse gikk imot EUs vikarbyrådirektiv i 2012, fant Arbeiderpartiet og Høyre sammen om å implementere løsarbeiderdirektivet i norsk lov. Jens Stoltenberg argumenterte for at direktivet sikret innleide likebehandling med fast ansatte. Forbudet mot vikarbyråer som hadde vært Arbeiderpartiets politikk fra Sysselsettingsloven i 1947, ble kastet vrak på da EU-domstolen slo fast at det offentlige monopolet på arbeidsformidling i Italia var ulovlig. Det var alt som skulle til for at Arbeiderpartiet sikret flertall for Bondevik-regjeringens frislipp av bemanningsbransjen, i det som ble kalt Manpower-loven i 2000.[6]


Også EUs statsstøtteregelverk gjør at Arbeiderpartiet for lengst har gitt opp å drive aktiv statlig industripolitikk. Noe av det siste som skjedde under Stoltenberg II-regjeringen, var at cellulosefabrikken Södra Cell Tofte ble lagt ned 23. august 2013 og 300 industriarbeidere mistet jobben. Da daværende forbundssekretær i Fellesforbundet Hans Christian Gabrielsen utfordret statsministeren til å redde fabrikken, svarte Stoltenberg at «[d]et som skjer i treforedlingsbedriften illustrerer faren i det som skjer i internasjonal økonomi. Men vi kommer ikke til, og kan ikke, gå inn med direkte statlig støtte til bedrifter som ikke er lønnsomme. For det første er det ikke lov, det er i strid med EØS-regelverket. Og for det andre er det ikke lurt i lengden».[7]


Staten og kapitalen

Da jeg ble valgt som tillitsvalgt i Fellesforbundet, måtte jeg gjennomføre et nettkurs som heter Veiviseren. I dette kurset lærer man litt om en tillitsvalgts oppgaver, lov- og avtaleverk og fagbevegelsens historie og rolle. I en av kursvideoene sammenlignes partene i arbeidslivet med et trekløver.


Ifølge Språkrådet er et trekløver, utenom å være en plante i erteblomstfamilien, en gruppe på tre personer som holder sammen.

Hvorfor er det slik at fagbevegelsen selv fremhever nettopp samholdet med arbeidsgiversiden og staten, når det er nettopp gjennom konflikt som streiker, aksjoner og boikott fagbevegelsen har fått sine viktigste gjennombrudd? Hvorfor er det ikke slik at fagbevegelsen reagerer mot den kapitalistiske produksjonsmåtens eksistensbetingelser i dag?


Kanskje bør vi se hen til Arbeidernes Leksikon mer konfliktorientert forståelse av fagbevegelsen. Idet arbeiderne organiserer sig i fagforeninger og går til aksjon med forskjellige kampmidler (se artikkel Streik, Boikott, Sabotasje) bryter de aktivt inn i dette for kapitalismens livsviktige grunnforhold og støter derfor også straks på motstand fra den kapitalistiske klasse og dens undertrykkelsesapparat, staten.[8]


Formålet til de som fagorganiserer seg er altså å gå i konflikt med kapitalistklassen, og derpå stå i mot kapitalistklassen som bruker staten som hjelpende hånd.


Roy Pedersen som er pensjonert leder i LO i Oslo bruker begrepet «den statsbærende fagbevegelsen» om LO. Det er i hans vokabular ikke en hedersbetegnelse.


Den statsbærende fagbevegelsen holder ikke på med klassekamp, men ivaretar sine medlemmers interesse gjennom forhandlinger med arbeidsgiverorganisasjonene med myndighetene som nøytral tredjepart. I disse forhandlingsrommene er det ingen løsninger ikke begge parter kan leve godt med.

Konsekvensen av denne selvforståelsen er at vi får en fagbevegelse som nøyer seg med quid pro quo, noe for noe. Forhandlingsbordet fanger.


Denne forståelsen av fagbevegelsen er ikke bare beleilig for et statsbærende Arbeiderparti som manøvrerer statsskuta i regjeringstid trygt i nyliberal kapitalistisk retning, pluss/minus noen promiller i formueskatt eller brillestøtte til svaksynte barn. Selv om Arbeiderpartiet har stått i spissen for en rekke angrep på arbeidsfolks rettigheter, har fagbevegelsen langt på vei akseptert nederlaget i ettertid. Også blant fagbevegelsens fremste menn og kvinner har Arbeiderpartiets idé om fagbevegelsen slått rot.


Når vi snakker om trepartssamarbeidet og den norske modellen er det med et ganske annet ideologisk utgangspunkt enn fagbevegelsens tidlige forståelse av seg selv som arbeidernes kamporganisasjon for å bryte med den kapitalistiske produksjonsordenen. Disse honnørordene skygger for de helt reelle klassekonfliktene i samfunnet, der staten virker som et undertrykkelsesapparat – også når det er Arbeiderpartiet som sitter i regjering.


Da Oljearbeidernes Fellessammenslutning (SAFE) streiket for nedsatt pensjonsalder i 2000, stoppet kommunalminister Sylvia Brustad streiken. Også i hjelpepleierstreiken det samme året innførte Brustad tvungen lønnsnemnd.[9]


Hvis vi ser på den rødgrønne regjeringsperioden fra 2005 til 2013, fortsatte fagforeningsknusingen fra Arbeiderpartiets kommunalministere. I 2012 stoppet kommunalminister Hanne Bjurstrøm igjen en oljearbeiderstreik.[10] Kort tid etterpå stoppet Arbeiderparti-statsråden like godt også sykepleierstreiken i privat sektor og vekterstreiken på flyplassene. Før Hanne Bjurstrøm, brukte kommunalminister Bjarne Håkon Hansen tvungen lønnsnemnd mot Akademikernes streik i Politiet, Mattilsynet og Nasjonalt folkehelseinstitutt og Finansforbundets streik for forhandlingsrett på pensjon. Hele 11 streiker førte til tvungen lønnsnemnd under den rødgrønne regjeringen. Slik en Fafo-rapport slår fast, ender som regel tvungen lønnsnemnd med at arbeidsgiverne får det som de vil. Regjeringens bruk av tvungen lønnsnemnd har flere ganger blitt kritisert av FN-organisasjonen ILO.[11] Arbeiderpartiet snakker gjerne om betydningen av det organiserte arbeidslivet, men de vil ikke ha noe av at fagbevegelsen bruker sitt viktigste kampmiddel og streiker. Det er mulig å forstå frustrasjonen til Knut Aarbakke som var leder i Akademikerne fra 2008 til 2016: «Det er helt uholdbart at Stoltenberg og Co. sitter på absolutt alle sider av bordet.»[12]


Skrankejurister eller sosialister?

I den postmoderne fagbevegelsen er det to milepæler i 1935 som danner grunnlaget for fagbevegelsens selvforståelse. I 1935 ble Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (LO) og Norsk Arbeidsgiverorganisasjon (NHO) enige om det som kalles arbeidslivets grunnlov. Hovedavtalen la til grunn regler for representasjon, retten til streik, men også fagforeningens fredsplikt utenom tariffoppgjør.


1935 var det historiske gjennombruddet for arbeiderbevegelsen med Johan Nygaardsvolds arbeiderregjering som åpnet dørene for arbeiderbevegelsens menn inn i statsapparatet. Med Nygaardsvold-regjeringen ble arbeidervernlover vedtatt i ekspressfart.


Men slik historikeren Harald Berntsen peker på var etterkrigstiden preget av få streiker og mange tariffoppgjør som ble avgjort i lønnsnemnd. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet mente at lønnsnemndene gjorde de tillitsvalgte til skrankejurister som prosederte tariffavtaler.[13]


Det organisatoriske flettverket som bandt Arbeiderpartiet og LO sammen, gjorde at lojaliteten til Arbeiderparti-statens sentralstyring var sterk blant de fagorganiserte. Arbeiderparti-staten satte på mange vis de frie forhandlingene i arbeidslivet til side, men med mål om å bedre arbeidernes levekår. Først med prisregulering som kompensasjon for moderate lønnsoppgjør, deretter med velferds- og sosialreformer, ble arbeidsfolk på mange vis sikret.


De fagorganiserte arbeidernes levevilkår bedret seg år for år selv uten storstilte streiker. Det er likevel et grunnleggende problem etterkrigstidens arbeiderorienterte politikk aldri løste. Arbeidet forble en vare som arbeiderne måtte selge til de som eier produksjonsmidlene. Kapitalismen overlevde arbeiderbevegelsen.


Siden 1990-tallet har fagbevegelsen tatt til orde for solidaritetsoppgjør, noe som er orwellsk for moderatetariffoppgjør. Men i motsetning til i etterkrigstiden, har Arbeiderpartiet bidratt til å stramme inn velferds- og sosialpolitikken i den samme perioden.


Både Arbeiderpartiet og LO har også godtatt teorien om likevektsledighet. En teori som er utviklet av den liberalistiske økonomen Milton Friedman.[14] Fra å kreve hele folket i arbeid, ser arbeiderbevegelsen seg nå fornøyd med en viss arbeidsledighet for å forhindre et for stramt arbeidsmarked og høy lønnsvekst. Når vi nå står i en internasjonal pandemi med massearbeidsledighet som konsekvens, vil vi igjen få en normalisering av stadig høyere arbeidsledighet? Vil statsminister Jonas Gahr Støre erklære hele folket i arbeid som et innfridd valgløfte, når arbeidsledigheten har duppet under fire prosent?


Arbeiderpartiet har drevet frem mange av de reformene som har svekket arbeiderklassen: Liberalisering av arbeidsmarkedet, pensjonskutt og utallige EU-direktiver. Arbeiderpartiet ser ikke lenger ut til å være i stand til å forbedre arbeiderklassens levekår fra regjeringskontorene.

Det bør også få konsekvenser for fagbevegelsens relasjon til Arbeiderpartiet. Vi må spørre oss om fagbevegelsen selv kan ta saken i egne hender og løse ulikhetskrisen vi har fått som følge av de siste årenes nyliberale utvikling. Er fagbevegelsen tjent med å tilpasse sine krav til Arbeiderpartiets ve og vel?


Problemet til den statsbærende fagbevegelsen er dypere enn dens forhold til Arbeiderpartiet. Det handler like mye om å være villig til å bruke de kampmidlene vi som lønnsarbeidere har: streik, boikott og sabotasje. Og det krever fantasi nok til å spørre oss selv: trenger vi egentlig kapitalister?


Fagbevegelsen er langt fra å se for seg noe sånt i dag. Men den statsbærende fagbevegelsen er ikke bare et hinder for å bryte ned kapitalismens grunnforutsetninger og skape demokrati også på arbeidsplassene. Det er når viljen til streik, boikott og sabotasje blir en trussel for kapitalklassen, at de fagorganiserte også får gjennomslag rundt forhandlingsbordet. Hovedavtalen av 1935 er i så måte et interessant eksempel. En av foranledningene til at arbeidsgiversiden var villig til å inngå et klassekompromiss som hovedavtalen, var blant annet den ulovlige bygningsarbeiderstreiken i 1928 og flere andre ulovlige streiker.[15]


For å opprettholde et klassekompromiss, må fagbevegelsen være villige til å ta bruk streikevåpenet. Men samtidig som fagbevegelsen operer som en samling skrankejurister, ser vi en arbeidsgiverside som gir fullstendig blaffen i lov- og avtaleverk.


Arbeidsgiversiden spekulerer i ulovlige midlertidige stillinger, uforsvarlig arbeidstid og ulovlig innleie, med visshet om at tungrodde, langtekkelige rettsprosesser gjør at klokken jobber for dem.[16]


Tvers gjennom lov til seier

Det er likevel mange historiske eksempler på en mer kamporientert fagbevegelse også her til lands. Sauda-streiken, og streikene ved Norgas og Sporveien i 1970 var ulovlige streiker inspirert av Kirunastreiken i Sverige. Men ulovlige streiker var ikke bare noe vi holdt på med i Norge i mellomkrigstiden og de radikaliserte 70-årene. Også på 90-tallet var det fagorganiserte som var villige til å ta i bruk de mest drastiske virkemidlene for å stoppe arbeidsgiversiden.


I 1994 ville SAS-hotellet i Oslo si opp 50 ansatte. Klubben på hotellet innså at dette bare var et grep for å øke bruken av ekstrahjelpkontrakter og outsource deler av driften. Alle de 220 fagorganiserte gikk ulovlig ut i streik. 53 tillitsvalgte på hoteller og restauranter skrev under på en støtteerklæring for streiken. Transportarbeidere blokkerte inngangene til bedriften og bygningsarbeidere og heismontører stoppet heisene på hotellet.[17]


Fem dager ut i streiken, etter at Hotel Royal Christiania hadde varslet sympatistreik, ble oppsigelsene ved SAS-hotellet fryst. 18 av dem som etterpå ble oppsagt, fikk senere i Lagmannsretten medhold i at de var urettmessig oppsagt.[18] SAS-streiken viser at det noen ganger kan være nødvendig å få slutt på arbeidsgivernes lovbrudd, ved selv å gå til en streik som er ulovlig.


Vi som er tillitsvalgte ser daglige brudd på lov- og avtaleverket. Men når de såkalte seriøse bedriftene bryter lover og avtaler, kan vi ikke gjøre noe mer enn å skrive uenighetsprotokoll og sende inn en tvist. Og samtidig som bunken med tvister vokser seg stadig større på forbundskontoret, skjer det lite.


Kapitalistklassen nøler ikke med å benytte seg av skitne triks utenom tariffoppgjør. Hvorfor skal de få holde på sånn, samtidig som fagbevegelsen leser andektig fra Hovedavtalen?


Det er lov å håpe på at Arbeiderpartiets politiske forvirring også vil gi oss en fagbevegelse som i større grad er partipolitisk uavhengig. Om dette også vil få konsekvenser for LOs lojalitet til EØS-avtalen gjenstår å se.


Men en partipolitisk nøytral fagbevegelse trenger ikke å representere en trussel for arbeidsgiversiden. Det finnes allerede slike fagforbund. Fagbevegelsen er statsbærende ikke bare på grunn av båndene til Arbeiderpartiet, men grunnleggende sett fordi den aksepterer de viktigste forutsetningene for kapitalismen.


Fagbevegelsens krav må være mer enn det kapitalistklassen kan innrømme på en god dag. Vi må komme oss forbi moderasjonslinjen og komme oss på offensiven. Et sted å begynne er å bygge faglig kampvilje også mot en rødgrønn regjering. Hvis ikke er det lite trolig at vi kan vente mer av en Støre I-regjering enn vi fikk under Stoltenberg II-regjeringen. Kanskje bør vi bare fortsette å streike neste gang en kommunalminister fra Arbeiderpartiet vedtar tvungen lønnsnemd? Eller orker vi fire år til med økte forskjeller og avmakt for arbeidsfolk?




[1] Tranøy, Torstein. «Sykelønnssaken». Dagens Næringsliv. 23.01.2021. [2] Grande, Arne. «Tapte kolossalt på sykelønn.» Dagens Næringsliv. 21.01.2021. [3] Gisle, Jon. «Landsorganisasjonen i Norge.» Store norske leksikon. 04.02.2021. [4] Friis, Jacob. Arbeidernes Leksikon Bind II. Oslo: Pax Forlag, 1977. [5] Prestegård, Sofie og Marie Melgård. «Var villig til å vrake regjeringen». Dagsavisen. 30.01.2021. [6] Ruud, Else Sofie. «Bransjen som endret norsk arbeidsliv». FriFagbevegelse.no. 30.01.2021. [7] Birkelund, Helge Rønning. «Vage løfter om treforedling». FriFagbevegelse.no. 30.01.2021. [8] Friis, Jacob. Arbeidernes Leksikon Bind II. Oslo: Pax Forlag, 1977. [9] Seip, Åsmund Arup. «Bruk av tvungen lønnsnemnd 1990-2012». Fafo. 2013. [10] I 1994 innførte kommunalminister Gunnar Berge tvungen lønnsnemd i to oljearbeiderstreiker. [11] Seip. «Bruk av tvungen lønnsnemnd i Norge 1990-2012.» Fafo. 2013. [12] Seip. «Bruk av tvungen lønnsnemnd i Norge 1990-2012.» Fafo. 2013. [13] Berntsen, Harald. Alle rettigheter! Hotell- og restaurantarbeidere i service og strid gjennom 75 år. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2010, 163. [14] Berntsen, Alle rettigheter! Hotell- og restaurantarbeidere i service og strid gjennom 75 år. (Oslo: Gyldendal Akademisk, 2010), 459. [15] Berntsen, Harald. «Det norske klassekompromisset - del 1.» Gnist nr 3 (2015). [16] I hotell- og restaurantbransjen bryter åtte av ti virksomheter loven, ifølge Arbeidstilsynet (Riise, Ivar Lid. «Åtte av ti i hotell- og restaurantbransjen bryter loven.»TV2.no. 19.12.2018). En rapport fra byggfagforeningene i Oslo viser at 80 prosent av innleie på byggeplassene er ulovlig (Angelo, Erlend. «Nesten all innleie er ulovlig, slår rapport fra byggmiljøet i Oslo fast: – Bemanningsbransjen må ut!» FriFagbevegelse.no. 12.10.2019). [17] Berntsen, Alle rettigheter! Hotell- og restaurantarbeidere i service og strid gjennom 75 år. (Oslo: Gyldendal Akademisk, 2010), 442-445. [18] Berntsen, Alle rettigheter! Hotell- og restaurantarbeidere i service og strid gjennom 75 år. (Oslo: Gyldendal Akademisk, 2010), 442-445.