Andreas Malm
224 sider
Verso 2020
Tekst: William S. Mørch
Utgåve: Røyst #15 - Stoltenberg II
Da koronakrisen brøt ut, skjøt krigsretorikken frem: Boris Johnson ledet et «krigsministerium», Donald Trump kjempet mot «den usynlige fienden på vei inn i landet» og her hjemme ble Covid-19 sammenlignet med Blücher på vei inn i Oslofjorden. Sammen med retorikken, kom de mest inngripende politiske tiltakene siden krigen. Verden stengte ned. Kapitalismen og dens profittkrav tok en pause – i noen uker. Forlaget Verso svarte med å utgi en serie pamfletter om pandemiens krisetilstander. En av dem er skrevet av den svenske humanøkologen Andreas Malm, hvor han sammenligner koronakrisen med klimakrisen og deres sammenheng med hverandre og kapitalens irrganger, samt byr på en løsning i form av krigskommunisme.
Dette er ikke første gang dødelige, smittsomme sykdommer invaderer mennesker og andre pattedyr etter kontakt med flaggermus (MERS, SARS, nipahvirus og Ebola, for å nevne noen). Vi er allerede for tett på ville dyr, og avstanden blir bare mindre; avskoging og urbanisering, bergindustri og jakten på fossile brensler er ikke bare stadig pågående, men akselererer som aldri før. Den enorme globale etterspørselen etter trevarer, storfe, palmeolje og soyabønner stod for 40 prosent av all avskoging mellom 2000-2011, og det har på ingen måte roet seg. Samtidig som flaggermusens naturlige leveområder og næringstilgang forsvinner, betyr det også at mennesker, via plantasjer, veier og bebyggelse, kommer nærmere den og andre smittsomme arter. For ikke å glemme at CO2-utslipp forbundet med avskoging, vareproduksjon og transport ytterligere bidrar til global oppvarming, som forflytter både flaggermus og mer primærsmittende vesener som lopper og mygg nordover.
Siden mars har pandemien hengt over oss som et mørkt skydekke og lagt store føringer for vår sosiale adferd, politikerens beslutninger og næringslivets rykninger. Hele verden har kjent det på kroppen. Men jo lenger Malm kommer i sin redegjørelse over sammenhengene mellom pandemi, klima og kapitalisme, desto mer uvesentlig fremstår koronakrisen i det store bildet: “[T]he comparison between the climate crisis and Covid-19 [is] a bit like comparing a war with a bullet.” Malms berettelse over økologiens, epidemiologiens og kapitalens sammenhengende historie og samtid knaker som dynamitt. For hvert avsnitt i analysen hans, ser fremtiden bare mørkere, skitnere og mere død ut.
I skrivende stund ser vi lyset i enden av pandemiens tunell; vaksinene er godt på vei. Men fremfor menneskeheten står kanskje den største økonomiske krisen i kapitalismens nyere historie, med skyhøy og økende global arbeidsledighet, og en klimakrise uten noen umiddelbar løsning i sikte. Vi er potensielt på vei inn i en ekstrem tid – på mange måter. Malms kur er sammensatt av det som for mange er to av historiens skumleste ord: krig og kommunisme.
I 1920 var kanskje verdenskrigen over, men i den unge Sovjetunionen pågikk en krig av internasjonal karakter. 14 imperialistiske nasjoner (deriblant USA, Tyskland og England) hadde invadert fra alle sider, og bistod De hvite i borgerkrigen mot bolsjevikene. Selv om de antisemittiske rojalistene kontrollerte nesten alt av Russlands ressurser, var bolsjevikene i stand til å effektivisere alle produksjonsprosesser: I mangel på kull og olje, gikk togene på biodrivstoff (treverk), inaktivt militær ble proletarisert og satt i arbeid, mens arbeiderklassen militariserte arbeidsfordeling og produksjon. Ekstreme forhold krevde ekstreme tiltak; før Sovjetunionen rakk å engang forsøke på en demokratisk organisering av sosialismen, var de tvunget opp i et byråkratisk og totalitært, men effektivt regime. Man må være like radikal som virkeligheten, sier Lenin.
Hva har dette med dagens situasjon å gjøre? Ifølge Malm er det ikke et eksempel til etterfølgelse, men heller et bevis på at man kan seire selv i de mest prekære situasjoner, at det er mulig å gjennomføre effektive tiltak på kort tid for å overleve og at man kan handle uten kapitalens blinde vilje som primus motor. Og er det noe vi har lært av koronapandemien, så er det at selv kapitaliststaten kan ta styring og planlegge over markedet – når det trengs. Gjennom the Defense Production Act kommanderte president Donald Trump General Motors og Ford til å masseprodusere ventilatorer, mens Prada, Armani og H&M brukte deler av produksjonskapasiteten til å lage medisinsk bekledning og ansiktsmasker. I Spania ble alle private helseklinikker nasjonalisert, mens Storbritannia og Italia gjorde det samme med jernbanen.
Om vi skal stanse klimakrisen, er det denne typen tiltak som må til, mener Malm. Nasjonaliser alle verdens olje-, gass- og kullselskap og beordre dem til å rette deres ekspertise mot CO2-fangst og fornybar energiutvinning. Legg ned all kjøttindustri og bruk marka til gode, næringsnyttige planter til mennesker, ikke til å fete opp dyr mennesker skal spise. Stans avskoging, la naturen ta tilbake sitt, og bevar det slik (rewilding). Hold månedlige pressekonferanser med klimaforskere og politikere som forteller hva de gjør akkurat nå for å berge fremtida. Vi trenger intet mindre enn en økologisk, leninistisk revolusjon. Sosialdemokratiets gullalder sammenfalt med historisk stabilitet, men vaklet fra første tegn på krise; anarkistene har hjertet på rett sted, men er for redde for makt til å ta de store sprangene. Den proletære arbeiderstaten må på beina, og den må være økologisk og demokratisk. Dette er Malms budskap: klimakrisen er krigen, kapitalen er fienden og pandemien er bare et symptom på at kampen pågår.
Denne boken ble skrevet på en drøy måned. Selv om det er imponerende, bærer likevel siste halvdel av boken preg av hast. De marxistiskfilosofiske refleksjonene om kapitalens rekonfigurasjoner av tid og rom går litt for fort unna, og kapittelet om krigskommunismen er forholdsvis rotete og usystematisk, slik at man fortsatt venter på en mer konkret definisjon når boken omsider er ferdig lest. Det virker som om Malm er klar over sine egne svakheter i siste halvdel, for rett som det er lover han at dette og andre tema skal videreutvikles i kommende bøker. Den første halvdelens analyse over sammenhengene mellom pandemi, klima og kapitalisme, er derimot skremmende overbevisende.
Selv om det er vanskelig å se for seg at Malms ideer vil få den store gjennomslagskrafta ut ifra dagens politiske landskap, er det likevel forfriskende å se klar tale og noenlunde tydelige forslag på både realpolitisk og ideologisk nivå. Undertegnede er foreløpig ikke overbevist om den økologiske leninismen, men er nysgjerrig på hvordan Malm videreutvikler konseptet i kommende bøker. I det minste byr boka på en interessant analyse og rent stilistisk gløder boka av inspirerende, revolusjonært overskudd. Hvor mye mer kan man egentlig kreve av en pamflett?