Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century


Foto: Verso

Andreas Malm

224 sider

Verso 2020


Tekst: William S. Mørch

Utgåve: Røyst #15 - Stoltenberg II


Da koronakrisen brøt ut, skjøt krigsretorikken frem: Boris Johnson ledet et «krigsministerium», Donald Trump kjempet mot «den usynlige fienden på vei inn i landet» og her hjemme ble Covid-19 sammenlignet med Blücher på vei inn i Oslofjorden. Sammen med retorikken, kom de mest inngripende politiske tiltakene siden krigen. Verden stengte ned. Kapitalismen og dens profittkrav tok en pause – i noen uker. Forlaget Verso svarte med å utgi en serie pamfletter om pandemiens krisetilstander. En av dem er skrevet av den svenske humanøkologen Andreas Malm, hvor han sammenligner koronakrisen med klimakrisen og deres sammenheng med hverandre og kapitalens irrganger, samt byr på en løsning i form av krigskommunisme.


Dette er ikke første gang dødelige, smittsomme sykdommer invaderer mennesker og andre pattedyr etter kontakt med flaggermus (MERS, SARS, nipahvirus og Ebola, for å nevne noen). Vi er allerede for tett på ville dyr, og avstanden blir bare mindre; avskoging og urbanisering, bergindustri og jakten på fossile brensler er ikke bare stadig pågående, men akselererer som aldri før. Den enorme globale etterspørselen etter trevarer, storfe, palmeolje og soyabønner stod for 40 prosent av all avskoging mellom 2000-2011, og det har på ingen måte roet seg. Samtidig som flaggermusens naturlige leveområder og næringstilgang forsvinner, betyr det også at mennesker, via plantasjer, veier og bebyggelse, kommer nærmere den og andre smittsomme arter. For ikke å glemme at CO2-utslipp forbundet med avskoging, vareproduksjon og transport ytterligere bidrar til global oppvarming, som forflytter både flaggermus og mer primærsmittende vesener som lopper og mygg nordover.


Siden mars har pandemien hengt over oss som et mørkt skydekke og lagt store føringer for vår sosiale adferd, politikerens beslutninger og næringslivets rykninger. Hele verden har kjent det på kroppen. Men jo lenger Malm kommer i sin redegjørelse over sammenhengene mellom pandemi, klima og kapitalisme, desto mer uvesentlig fremstår koronakrisen i det store bildet: “[T]he comparison between the climate crisis and Covid-19 [is] a bit like comparing a war with a bullet.” Malms berettelse over økologiens, epidemiologiens og kapitalens sammenhengende historie og samtid knaker som dynamitt. For hvert avsnitt i analysen hans, ser fremtiden bare mørkere, skitnere og mere død ut.


I skrivende stund ser vi lyset i enden av pandemiens tunell; vaksinene er godt på vei. Men fremfor menneskeheten står kanskje den største økonomiske krisen i kapitalismens nyere historie, med skyhøy og økende global arbeidsledighet, og en klimakrise uten noen umiddelbar løsning i sikte. Vi er potensielt på vei inn i en ekstrem tid – på mange måter. Malms kur er sammensatt av det som for mange er to av historiens skumleste ord: krig og kommunisme.


I 1920 var kanskje verdenskrigen over, men i den unge Sovjetunionen pågikk en krig av internasjonal karakter. 14 imperialistiske nasjoner (deriblant USA, Tyskland og England) hadde invadert fra alle sider, og bistod De hvite i borgerkrigen mot bolsjevikene. Selv om de antisemittiske rojalistene kontrollerte nesten alt av Russlands ressurser, var bolsjevikene i stand til å effektivisere alle produksjonsprosesser: I mangel på kull og olje, gikk togene på biodrivstoff (treverk), inaktivt militær ble proletarisert og satt i arbeid, mens arbeiderklassen militariserte arbeidsfordeling og produksjon. Ekstreme forhold krevde ekstreme tiltak; før Sovjetunionen rakk å engang forsøke på en demokratisk organisering av sosialismen, var de tvunget opp i et byråkratisk og totalitært, men effektivt regime. Man må være like radikal som virkeligheten, sier Lenin.


Hva har dette med dagens situasjon å gjøre? Ifølge Malm er det ikke et eksempel til etterfølgelse, men heller et bevis på at