Utspørring om statsfeminisme

Enteque Røyst #9 - Ta makt


I høve kvinnedagen hentar vi fram denne utspørringa om statsfeminisme frå Røyst #9 - Ta makt. Statsfeminisme er eit mykje misforstått omgrep, som skildrar ein slags nykorporativ ordning mellom kvinnerørsla og forvaltninga. Enkelt forklart tyder det at dei politiske institusjonane og kvinnerørsla speler saman om å utvikle politikk. Det er kanskje eit av dei mest konkrete tilfella me har av praktisk maktutøving. Vi spurde tre kvinner kva dei meiner om omgrepet.


Oddny Irene Miljeteig. Foto: Marius Nyheim Kristoffersen / SV

Oddny Irene Miljeteig er ein klassisk raudstrømpefeminist, sosionom, tidlegare nestleiar for Sosialistisk Venstreparti og tidlegare bystyremedlem for SV i Bergen.

Er statsfeminismen ein like viktig del av den norske feministiske rørsla no som tidlegare?

Mange har kanskje i eit par tiår kjent på at statsfeminismen har gått ut på dato, og at kampar som var vunne, var vunne for alltid. Så treng vi ikkje tenkja lenger attende enn til reservasjonsrettsaka i 2014 (med rekordoppmøte i 8. mars-toga!) for å sjå at så ikkje er tilfelle. Statsfeminismen vil nok difor alltid vera aktuell, sjølv om dei feministiske kamparenaane har vorte meir mangfaldige.

Kan ein vere feminist og motstandar av statsfeminisme?

Statsfeminismen har fått mykje kritikk, og delar av kritikken har vore med rette. Samstundes er det ingen tvil om at kvinner har vore, og framleis er, underrepresenterte i styre og stell både i Noreg og resten av verda. Å ikkje vilja endra ein representasjon som tydeleg går i kvinners disfavør, det høyrest ikkje spesielt feministisk ut.


Det må vera eit mål for feministar at kvinners liv og røynsler skal telja, at kvinner skal styra meir og få meir formell og statleg makt. Så er det sjølvsagt heilt avgjerande kva denne makta vert brukt til – og at feministar ikkje berre er opptekne av teljekantar. Høgresidepolitikk vert ikkje mindre reaksjonær, usosial og kvinnefiendtleg av at kvinner gjennomfører politikken.

Er vellykka statsfeminisme det endelege målet? Finnast det tenkelege alternativ?

Målet må alltid vera å knusa patriarkatet gjennom kamp for full kvinnefrigjering. Det må seiast å vera meir radikalt enn statsfeminisme!

Kva er statsfeminismens største suksess, og kva er dens største problem?

Statsfeminismens største suksess er at langt fleire kvinner enn før har makt over samfunnsutviklinga. Det har vore ein viktig demokratisk kamp. To av dei viktigaste kvinnefrigjeringskampane er abortlova og full barnehagedekking. Begge har vorte røyndom gjennom samspelet mellom sterke og standhaftige grasrotrørsler nedanfrå og politiske alliansar og vedtak i Stortinget. Dette må seiast å vera statsfeminisme på sitt beste.


Det er eit problem at vi i statsfeminismen kan sjå oss blinde på representasjonen av kvinner og med det gløymer å byggja (på) folkelege rørsler for radikale, feministiske krav. Sagt litt annleis: Den deltidsarbeidande åleinemora i handel og service får det ikkje noko betre om direktøren er kvinne, fordi statsfeminismen ikkje gjer noko med den grunnleggjande klassemotsetnaden mellom desse to. Og det gamle feministkravet om at det uløna arbeidet (i heimen) må telja med i BNP, det har aldri vorte inkludert i statsfeminismen.


Randi Gressgård. Foto: UiB

Randi Gressgård er professor i samfunnsvitskapleg kjønnsforsking ved Senter for kvinne- og kjønnsforsking og knytt til forskingseininga Internasjonal Migrasjon og Etniske Relasjonar ved Universitetet i Bergen.


Er statsfeminismen en like viktig del av den norske feministiske rørsla no som tidligere?

Statlige tiltak og lovgivning er like viktig nå som tidligere, men det er ikke lenger like selvfølgelig hva feministisk politikk er. En har fått flere diskusjoner om hva feminisme er, og hvem som tjener og taper på visse statsfeministiske tiltak, som følge av at det er mer søkelys på mangfold i samfunnet. Dermed har en sett en dreining mot såkalt ‘likestilling+’-tenkning, der en forsøker å se kjønn i sammenheng med andre forskjellskategorier. Men det er fortsatt slik at den binære kjønnsforskjellen – det normative skillet mellom mann og kvinne – tas for gitt i politiske diskusjoner om likestilling. Og de andre forskjellskategoriene plusses på innenfor samme likestillingslogikk, etter prinsippet ‘tilfør og rør rundt’ (add and stir).

Kan ein være feminist og motstandar av statsfeminisme?

Det kan være vanskelig å bli tatt på alvor som feminist om en stiller seg grunnleggende kritisk til statsfeminisme, fordi den offisielle likestillingspolitikken har vært så viktig for kvinners rettigheter opp gjennom historien. Men jeg synes det er viktig å insistere på at det går an å være feminist og samtidig kritisk til noen av statsfeminismens grunnpremisser.

Er vellykka statsfeminisme det endelege målet? Finnast det tenkelege alternativ?

Selv er jeg ikke motstander av statsfeminisme som sådan, men er kritisk til blant annet kjønnsnormen (knyttet til mann/kvinne-dikotomien), heteronormen og hvithetsnormen den bygger på historisk. Derfor vil jeg ta til orde for en annerledes, mer radikal form for statsfeminisme. Skjønt, det er ikke alle ens feministiske ambisjoner som nødvendigvis kan realiseres gjennom statlig politikk. Jeg skulle ønske det var mulig å drive mer kjønns- og seksualitetsaktivisme – i feminismens navn – uberoende av rammene for statlig politikk.

Kva er statsfeminismens største suksess, og kva er dens største problem?

Jeg er fristet til å si at dens største suksess, nemlig kjønnsbaserte rettigheter, også er dens største problem. Rettigheter er noe en ikke kan la være å ønske seg, sagt med Gayatri Spivak på litt klønete norsk, men å orientere den feministiske kampen mot rettigheter medfører også begrensninger i form av blant annet essensialisering av forskjellskategorier. En kan utvide rammene for likestilling ved å inkludere for eksempel homoseksuelle i ekteskapsloven og gi denne gruppen samme rettigheter som heteroseksuelle ektepar, men å utvide normen er ikke det samme som å problematisere den. Rammene for ekteskapspolitikken vil fortsatt ekskludere seksuelt mangfold som ikke passer inn, og kanskje også gjøre det vanskeligere å oppnå forståelse for skeiv kritikk av familieinstitusjonen og de kjønns- og seksualitetsnormene den bygger på. Samtidig er en som minoritet avhengig av anerkjennelse fra storsamfunnet og staten for å kunne leve et fullverdig liv, så løsningen er ikke å trekke seg tilbake fra det politiske feltet. Inspirert av Judith Butler kan en forsøke å kjempe for sosial rettferdighet på det politiske systemets premisser og samtidig problematisere selve rammene for det politiske. Jeg tror det er mulig og nødvendig å ha to tanker i hodet samtidig: statsfeminisme og motstatsfeminisme.

Heidi Nordby Lunde. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Høyre

Heidi Nordby Lunde er stortingsrepresentant for Høyre, leiar for Oslo Høyre og ein av dei mest synlege liberalfeministane i Noreg.

Er statsfeminismen en like viktig del av den norske feministiske rørsla no som tidligere?

Det mener jeg den er, da statlige virkemidler ser ut til å være grunnpilaren i likestillingsdebatten. Det handler sjelden om å redusere virkemiddelbruken, men å innføre flere og skru til mer. Vi ser nok dette tydeligere i svensk debatt, der man går langt i å ville utradere ulikheter som kan begrunnes i kjønn, eventuelt motsatt – begrunner ulikheter i nettopp bare kjønn.

Kan ein være feminist og motstandar av statsfeminisme?

Tja. Jeg er feminist, og mener vi trenger statlige virkemidler, men ikke statsfeminisme. Men jeg vil bruke politiske virkemidler for å rulle tilbake statlig inngripen som fører til sementering av kjønnsroller, som for eksempel å kutte kontantstøtten. Det er politikk å redusere statlig virkemiddelbruk også.

Er vellykka statsfeminisme det endelege målet? Finnast det tenkelige alternativ?

Mitt tenkelige alternativ er å rulle tilbake statlige virkemidler som øker ulikhet eller sementerer den, og bruke politiske virkemidler for å gi enkeltmennesker reelle valg når det gjelder muligheter. Det handler blant annet om å sørge for like muligheter i skolen, bekjempe frafall fra gutter, sørge for at det er like naturlig for gutter å velge fremtidsretta fag som sykepleie, som at det er naturlig for jenter å bli ingeniør. Femtiprosentsamfunnet finnes ikke, der vi har like mange kvinner og menn i alle sammenhenger. Ikke er det ønskelig heller, da er det noen andre som er utsatt for strukturell tvang enn i dag. Og dessuten diskuterer vi jo også et tredje kjønn, eller flere kjønnsidentiteter, og hva gjør vi da?

Kva er statsfeminismens største suksess, og kva er dens største problem?

Statsfeminismens største suksess vil alltid være raske(re) resultater som følge av statlig inngripen og tunge incentiver til enkelte valg, som for eksempel heftig subsidiering av barnehageplasser. Dens største problem er at dette stagnerer raskt, fordi mangfoldet av muligheter uteblir. Vi hadde hatt et større mangfold, som raskere hadde tilpasset seg nye behov og endringer i samfunnet, uten tunge statlige føringer. Der er barnehagesektoren igjen et godt eksempel, en A4-løsning for A4-familien, men ikke tilbud om barnepass etter familiens faktiske behov.

Nettredaktørar: Mari Gjengedal og Johan Elfving 

Følg oss på Instagram

Org.nr. 912801624
Kontonummer:
3633.54.45591

Tidsskriftet Røyst
c/o Thor Olav Iversen
Baneveien 39, 5010 BERGEN

Følg oss på Facebook