Mot en tiltaksløs politikk

Victor Okpe

Røyst #12 - Staten


Vi roper (og brøler) etter tiltak, på politikere, på byråkrater, på teknokrater. Victor Okpe kritiserer selve ideen om at ‘tiltak’ er det som skal hjelpe oss ut av klimakrisen, og viser den pessimismen på demokratiets vegne som krav om tiltak egentlig utgjør.

I løpet av det siste året har miljøbevegelsen fått et skikkelig oppsving. Globalt har det vært enorme demonstrasjoner under fana Fridays for future (skolestreik for klima) og større protester fra Extinction Rebellion, særlig i Storbritannia. I tillegg har vi i Norge hatt «Klimabrølet» som en egen greie. At vi har fått såpass store demonstrasjoner og markeringer er jo veldig bra. Sannsynligvis har det å få folk ut på gata gjort mer for å løfte fram klimasaken enn det meste annet de siste årene; klima har i hvert fall for første gang blitt den viktigste saken for folk her til lands. Men det ligger mer i klima og miljø enn at det er viktig. Det er når en ser samla på krava disse bevegelsene har fremma at et uheldig mønster trer fram.


La meg først gå gjennom krava før vi tar for oss problemet med dem: Klimabrølet har enkelt og greit et mål om å «gi politikerne mot» til å gjennomføre politikk som overholder 1,5-gradersmålet. Extinction Rebellion har på sin side ei litt lengre liste, med krav om at myndighetene skal erkjenne miljøkrisene, ordne nullutslipp innen 2025 og at det skal opprettes et borgerråd som skal overvåke tiltaka myndighetene gjennomfører. Til slutt, så er ikke skolestreiken i Norge en organisasjon, men kravene som kom fram i mars, og som har gått igjen i seinere streiker, er at 53% av norske utslipp skal kuttes innen 2030, at vi skal gi 65 milliarder kroner i tilskudd til utviklingsland, ingen flere oljelisenser og at regjeringa skal erklære klimakrise.[4]


«Problemet er ikke at man demonstrerer eller stiller krav, men at alle kravlistene tenderer til en underliggende og tilsynelatende uforbeholden tro på at myndighetene kommer til å "ta ansvar"»

Hva er så problemet? Problemet er ikke at man demonstrerer eller stiller krav, men at alle kravlistene tenderer til en underliggende og tilsynelatende uforbeholden tro på at myndighetene kommer til å «ta ansvar» og redde verden om vi bare høflig roper nok utafor stortinget eller blokkerer gatene i London noen dager.

Implisitt sier disse kravlistene at menneskeheten sin mest dyptgående krise noensinne er noe som kan løses gjennom at myndighetene setter seg ned og kommer med tiltak som de skal gjennomføre. IPCC og IPBES, panel som består av vitenskapsfolk og som legger vekt på å holde seg rimelig nøkterne og moderate, går samtidig ut og snakker om behovet for «grunnleggende transformasjon» av samfunnet. Ordet tiltak kan bety så mangt, men det er tvilsomt at det er snakk om endringer av samme størrelsesorden som å velte om på hele samfunnet.

Når man (implisitt) dumper hele problemet over på teknokratiet, flytter man det også vekk fra vanlige folk. Saken behandles som om den er for viktig til at vanlige folk bør ha for mye å si i den. Det er best å heller overlate det til eksperter og byråkrater.


Grensene for tiltak

Det er ikke det at det ikke går an å gjøre enkelttiltak her og nå som er bra for miljøet, eller at teknikk og byråkrater ikke er har noe å si. Å opprette naturreservat, sette utslippsstandarder, finansiere ny og alternativ teknologi, innføre resirkulering og så videre, er alle ting som har en viss effekt og uansett er nødvendige. Den faktiske, konkrete utforminga og gjennomføringa av mange slike tiltak trenger også spisskompetanse som sitter hos byråkrater og teknikere. I og for seg mangler det ikke på tiltakslister, virkemidler og ideer om hva som må til reint teknisk. Men å åpne opp for at alt dette skal kunne bli gjennomført, slik at vi kan unngå kollaps, er ikke noe som kan skje uten mer grunnleggende endringer.


«Grønn vekst er trolig umulig, og det å gå vekk fra en økonomi som er vekstbasert til det innerste, er ikke bare et 'tiltak'»

For mange av disse tiltakene vil rett og slett ødelegge for samfunnets nåværende virkemåte. Samfunnsmaskinen er smurt med fossile energikilder og vi vil nok sitte igjen med mindre energi når de er borte. Noen ting vil forsvinne i overskuelig framtid – for eksempel er el-flyteknologien for langt unna å kunne erstatte dagens flyflåte til at vi kan fly overalt i framtida. Kapitalismen kjører på uten hensyn til naturen sine tålegrenser. Vil økonomien tåle at vi setter strenge grenser for fjerning av regnskog, overfiske og utarming av jordområder, krever nullutslipp og stiller krav til hvordan begrensa ressurser skal brukes? Grønn vekst er trolig umulig, og det å gå vekk fra en økonomi som er vekstbasert til det innerste, er ikke bare et «tiltak», men noe som går dypt inn i og påvirker hvordan vi lever liva våre.


Kriseerklæring uten innhold

Et annet krav er at regjeringer og kommunestyrer skal «erklære klima-/miljøkrise», og en del av dem har til og med gjort det.[8] Men de gjør gjerne det, og ikke stort annet. La oss ta en kikk på Bergen, hvor det mest konkrete du kan finne i selve kriseerklæringa er: Bergen kommune forplikter seg til å følge opp grønn strategi på en slik måte at kommunen tar sin del for å holde den globale oppvarmingen under 1,5 grader.


Det er fint at bystyret slutter seg til et mål Norge, og dermed Bergen, allerede har slutta seg til som en del av Parisavtalen. Riktignok er det å holde oss under 1,5 grader bare noe vi helst skal nå ifølge avtalen, og dermed kan jo dette se ut som en innstramming fra Bergen sin side. Det har seg derimot slik at i grønn strategi står det at «Bergen skal være en 1,5-graders by» i 2050. Med andre ord har Bergen bystyre vedtatt at de erklærer klimakrise, og vil dermed fortsette å gjøre akkurat som før.


En ville i utgangspunktet forventa at ei erklæring om krise ville medfulgt at man samtidig gikk lenger enn man gjorde før. Selv om man holder seg til å drive med tiltak, er det som sagt en del som kan gjøres. De som erklærer krise har nå sett seg fornøyde med å konstatere at de har erklært krise, at de tar dette veldig alvorlig, og allerede har vedtatt gode tiltak og strategier (Som er omtrent sånn miljøpolitikken foregår til vanlig).


På den andre sida, hva kunne bystyret egentlig gjort? Det fins nok av forslag der ute, men flertallet de fleste steder er ikke spesielt miljøradikalt. Hvem er det som får flertall i valgene og i meningsmålingene? Det er ikke miljøpartiene. De er ofte med i flertallskonstellasjoner, men det er alltid med minst ett fossilparti (eller styringsparti, om du vil). Når miljøpartiene ikke har flertall, har heller ikke radikal miljøpolitikk flertall, og dermed blir det vanskelig å gjennomføre det som faktisk må til.


Nå kunne jo politikerne som mottar kravene i prinsippet snudd på flisa og sagt ja til alt – norske folkevalgte kan ikke fjernes fra vervene sine, så det å bryte med programma til partia sine gjør ikke at en umiddelbart mister vervet sitt. Mange mener politikere uansett bryter valgløfter hele tida. Jeg skal imidlertid gjerne gå med på at politikere (her til lands) har en viss tro på det programmet de stiller til valg for, eller i hvert fall de generelle prinsippene til partiet, og føler en viss plikt til å følge de hovedlinjene.


«Når politikere (de som ikke allerede er i miljøpartier) da skal vurdere å legge om samfunnet, finner de ikke støtte for dette verken i valgresultatene eller i partiprogrammet»

Når politikere (de som ikke allerede er i miljøpartier) da skal vurdere å legge om samfunnet, finner de ikke støtte for dette verken i valgresultatene eller i partiprogrammet. Det meste av politikken i programma holder seg til å ønske reformer innafor det norske sosialdemokratiet. Selv hos de selvutnevnte radikale partiene MDG, SV og Rødt finner man kun noen få formuleringer i prinsipprogramma som peker mot en grunnleggende omlegging av samfunnet.


Derimot er (nesten) alle enige om at klima og miljø er veldig viktig, så det å erklære krise koster jo ikke noe, så lenge ingen trenger å faktisk følge opp hva det involverer å ha erklært krise. Dette især fordi det ikke er snakk om ei krise av den typen man får etter en vanlig naturkatastrofe, hvor man i krisesituasjonen får en unntakstilstand hvor makthaverne kan treffe ekstraordinære beslutninger. Den typen kriser er midlertidige tilstander med midlertidige tiltak; selv om noe (for eksempel rasjonering) er upopulært, så går det over. Klimakrisa og endringene som kreves er av en mer permanent art.


Miljøkriser er ikke som andre kriser

Nettopp på grunn av dette, kan det bli misvisende å erklære krise. Da mener jeg ikke at det ikke er alvorlig nok til å kalles ei krise. Tvert om så handler det om at dette er mer enn ei forbigående krise: det er en situasjon som krever permanente, grunnleggende endringer i samfunnet og levemåter globalt for at vi skal komme oss (omtrent) helskinnet gjennom den. Miljøkrisene er nettopp ikke sammenlignbare med en krigsinnsats (For eksempel sier XR at det er «nødvendig med en mobilisering i et omfang og størrelse som til en krig.»). En krig er ei krise som går over etter hvert, og etterpå kan man i prinsippet bygge seg opp fra ruinene og føde nye barn til ting mer eller mindre blir som før.


Men med miljøkrisene er det ikke noe å gå tilbake til. Det er ikke bare folk og byer som forsvinner, men grunnlaget for at de skal eksistere. I en krig kjemper man som regel for å bevare samfunnet man har, men vi kan ikke bevare dagens samfunn. Enten forlater vi det selv, eller så vil det ødelegge sitt eget grunnlag og kollapse.

Når vi når et nullutslippssamfunn, må vi forbli i det for alltid. Artsutryddelse er ikke noe vi skal slutte å forårsake midlertidig, men permanent. Når vi får orden på fosfor- og nitrogensyklusene, kan vi ikke begynne å ødelegge dem igjen seinere. Og sånn er det også med alle andre miljøproblemer.


«I en krig kjemper man som regel for å bevare samfunnet man har, men vi kan ikke bevare dagens samfunn»

Når vi først har ordna alt dette så er det ikke lenger noen krise, men en ny normal. Og sånn sett er det jo ei forbigående krise, men poenget er at krisa er transformativ– det er ikke en midlertidig forstyrrelse av den vanlige måten å gjøre ting på, men noe som krever at den vanlige måten forsvinner og at vi finner på noe nytt. Det er det som er skalaen på endringene som kreves. Det er ikke snakk om enkelttiltak, men transformasjon.


Hvem skal forme samfunnet?

Tilsynelatende vil man overlate selve transformasjonen til politikere og byråkrater, men dette blir like ansvarspulveriserende og handlingslammende som å si at å løse klimakrisa er et individuelt ansvar. Det er riktignok politikere og byråkrater som sitter med statsmakta, men det er grenser for hvor langt makta strekker og hvor mye av den de kan (eller vil) bruke før folk slutter å være med på leken. Politikere har rett og slett ikke muligheten til å gjennomføre noe slikt i dagens politiske system.


Hva mener jeg med det? (Det som følger er basert på d’Alisa og Kallis, Degrowth and the state, 2015, som igjen baserer seg på gramsciansk teori). La oss si at i 2021 så får et revolusjonært miljøparti reint flertall i stortingsvalget. Betyr det at de automatisk kan legge om hele samfunnet – forby biler, kollektivisere landbruket, legge ned oljeindustrien, ekspropriere fabrikkene og så videre? Formelt sett ja, men i realiteten kommer de ikke til å få så mye gjort med mindre folk flest vil gå så langt. Med mindre såpass radikal politikk gir mening for folk og virker fornuftig, vil man ikke komme så langt med den – folk ville gjort motstand. Staten eksisterer ikke separat fra samfunnet, og handler ikke uavhengig av det (og omvendt).


«Dagens politiske rom og tankemønster tillater miljøpolitikk så lenge det ikke endrer samfunnsstrukturen nevneverdig, men det er ikke rom for noen transformasjon»

Hvordan er stemninga for samfunnsomveltning i dag? I politikken går det for det meste i «grønn modernisering», å fortsette med dagens vekstbaserte samfunn i en «grønn», miljøvennlig variant.[14] Altså noe som passer til tanken om at løsninga er tiltak som kan designes av statsapparatet aleine. Det er trolig også denne typen tankegang som sitter hos folk flest – som Lage Nøst skriver om i forrige utgave av Røyst: «De fleste nordmenn tror på menneskeskapte klimaendringer, men ikke klimakollaps». Vi leser orda som beskriver framtida, men de går ikke inn på oss, og strukturerer ikke tanke- eller handlemønsteret vårt på en dypere måte. Dagens politiske rom og tankemønster tillater miljøpolitikk så lenge det ikke endrer samfunnsstrukturen nevneverdig, men det er ikke rom for noen transformasjon.


Dermed blir det litt absurd å tenke seg at å legge om hele samfunnet er noe som kun skal designes i departementene og vedtas i Stortinget. Det som kreves angår oss alle og alt vi gjør – hvor og hvordan vi bor, reiser, jobber, spiser og så videre. Såpass totale og grunnleggende endringer kan naturligvis ikke gjøres på individnivå, men de kan heller ikke gjøres av Stortinget aleine. Drastisk samfunnsomveltning er for viktig til at det kan overlates til eksperter.


Transformasjon

Når man skal legge om samfunnet skjer det ikke gjennom små enkeltvedtak. Og omlegginga har bare ei absolutt forutsetning, fysisk sett: at vi skal leve innafor planetens tålegrenser. Det gir ingen føringer på hvor vi skal hen – bortsett fra vekk fra det som er nå. Ingenting tilsier hvordan nye levemåter og samfunnsordninger kan eller bør se ut (Og dermed også hvor bra eller dårlig det blir). Hvordan samfunnet skal bli og hvordan vi skal leve i det, er noe som må være et aktivt politisk valg gjort av alle.


Og siden lendet er åpent er det en uendelighet av alternativer. Det betyr at både veien ut av krisa og hvor den leder må være gjenstand for dyp politisk uenighet og debatt, og ikke teknokratisk konsensus.


Å la hvilken retning vi skal ta være noe «politikere, departementer og fagmiljøer» skal svare på, er både å si ifra seg friheten og retten til å være med å bestemme over ens eget liv (Fra nettsida til klimabrølet: «Hvilke tiltak som kreves for å nå dette målet, er politikere, departementer og fagmiljøer, inkludert FNs klimapanel IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change), egnet til å svare på.»). I ytterste konsekvens er det udemokratisk. Det er å redusere det som skulle vært enorme politiske valg tatt i fellesskap til skrivebordsvedtak.


Selvsagt kan ikke protestbevegelsene selv ha ferdigsnekra programmer som de går og protesterer for. Både klimabrølet, Fridays for future og XR har (blant annet) som mål å få folk ut på gata og å vise både for folk og makthavere at det er mange som bryr seg. Og dette har de til en viss grad fått til, det er veldig mange helt vanlige folk som ikke tradisjonelt har deltatt politisk, som blir med på de store demonstrasjonene.


«Selv om politikerne mot formodning skulle ønske å handle drastisk på bakgrunn av mobiliseringene – hva skulle de egentlig foretatt seg?»

Men de bør altså ikke sette sin lit til at den allmektige staten skal ordne opp bare vi roper høyt nok. Selv om politikerne mot formodning skulle ønske å handle drastisk på bakgrunn av mobiliseringene – hva skulle de egentlig foretatt seg? Når man går vekk fra å holde på vekstsamfunnet er det uendelig med retninger å ta, hvordan skal politikerne vite hvor de skal gå? Protestene er med vilje brede for å få med flest mulig, men det medfører også at det felles politiske innholdet blir tilsvarende tynt.


Det statlige sneversynet

I dagens situasjon i Norge har vi tilsynelatende kun to muligheter: Enten gjøre isolerte individuelle forbrukervalg, uten å egentlig vite om noen andre gjør det samme og om det monner, eller å stemme på noe grønnaktig annethvert år og håpe på at det skjer noe. Igjen: ting skjer innafor de gitte rammene av hvordan samfunnet og det politiske systemet fungerer i dag, og det er jo lett å tenke slik når man kun tenker i form av tiltak innafor dagens rammer.


XR sin idé om borgerråd faller også i denne fella. Det er fint at man tenker utafor boksen som bare inneholder storting og regjering, men borgerrådet bedrer ikke på de grunnleggende problemene her – det er fremdeles et råd bestående av noen folk (loddtrukne istedenfor listevalgte) som skal bestemme. Når «overvåkinga» av tiltaka skal gjøres av en svært begrensa gruppe tilfeldige mennesker, er fremdeles den gemene hop forhindra i å være med på å bestemme hvor vi skal hen, ikke engang på det mest generelle planet. Borgerråd gir kun mening om man ser på miljø som en enkeltsak eller noe som kommer utenom politikken, noe som er frigitt koblingene til alle andre forhold og konflikter i samfunnet, men det er det altså ikke.


«Borgerråd gir kun mening om man ser på miljø som en enkeltsak eller noe som kommer utenom politikken, noe som er frigitt koblingene til alle andre forhold og konflikter i samfunnet.»

Det er en viktig lærdom å ta med seg fra borgerråd (og lignende deltakende metoder): helt tilfeldig utvalgte folk kan sammen fatte gjennomtenkte beslutninger når de får tid til å sette seg inn i sakene og diskutert dem. Dette kan vi ikke gjøre med miljø, som er altomfattende. Vi kan ikke alle sette oss inn i alle forhold overalt i hele landet. Dette gjelder jo ellers også, det er vel derfor vi har lokaldemokrati, sånn i prinsippet.


For eksempel mener jeg veldig mye om tillatelser til å bygge flere kjøpesentre i Trondheim (fasit: veldig dårlig idé), men i Bergen? Jeg har jo selvfølgelig prinsipper og slikt, men jeg kan ingenting om Bergen reint konkret – hvordan byen er bygd opp, om det faktisk er hensiktsmessig sammenliknet med å ha butikker andre steder og så videre. Og hva raker det meg? Så lenge Bergen når null utslipp og ikke ødelegger miljøet på andre måter bryr jeg meg ikke stort om hvor mange kjøpesentre de har eller hvor bybanen går, og det har ingenting å si om de gjør noe helt annet i Bergen enn i Trondheim.


Den eneste forutsetninga er å unngå kollaps. Hvordan man endrer samfunnet er ikke gitt av dette. Det er ingenting som hindrer forskjellige grupper å leve forskjellig, og dermed fatte beslutningene om hvordan de skal leve uavhengig av andre. Ikke det at det ikke er ting som må (eller bør) skje på høyere nivå, men det går an å anerkjenne noe mellom det isolerte individet og statsapparatet.


Samfunnet og staten

Dette «noe» er på sett og vis sivilsamfunnet, samfunnet utafor (men ikke frikobla fra) staten. Akkurat hva som skal bestemmes på hvilket nivå, og i hvilken form er jeg ikke akkurat skikka til å bestemme. Men hvorfor er det viktig å bringe inn dette nivået? For det første er det dette med at hele greia er for viktig til å overlate til myndighetene, og for det andre er de uansett ikke i stand til å gjøre så mye, så lenge de selv vil fortsette med dagens samfunn og folk flest også vil det. Dermed, for det tredje, handler det om å endre samfunnet slik at noe grunnleggende annerledes blir mulig.


Poenget med å framheve lokale beslutninger er ikke bare at en kan tilpasse noe av omveltninga til lokale situasjoner, men også at krisa bringes ned på et nivå der vi må hanskes med den direkte. Dette er ikke nødvendigvis et direkte motsetningsforhold mellom staten og samfunnet ellers – f.eks. kan det å ha verktøyutlån i borettslag gjøres helt uavhengig av, eller gis insentiver til (eller påbys) av staten.


«Å (implisitt) sette fram statsapparatet som noe statisk og en slags enhet uten egne interesser er også en form for avpolitisering.»

Imidlertid handler det her ikke bare om det spesifikke tiltaket, men om å gjennomgå prosessen av å vedta det. Staten i dag forholder seg bare til miljøkrisa som noe som skal løses innafor systemet, og krav som retter seg utelukkende mot at staten skal gjøre noe, bøter i og for seg ikke på dette. Det trengs et fundament for å muliggjøre større endringer. Lokale prosesser om å endre sosial praksis i mindre skala kan lage et slikt fundament (Jakob Grandin i «Klimatet og framtiden som inte kan börja», Røyst #11, nevner dette kort). Både fordi et gjennomslag vil tvinge fram mer miljøvennlig oppførsel – til en viss grad følger også holdning handling, og fordi at det tvinger fram en mer grundig politisering av krisa.


Som sagt må alt være gjenstand for dyp politisk uenighet. Verken å sette sin lit til myndighetene aleine eller å drive på med individuelle valg gjør det mulig for uenighetene å tre fram i dagen. Og det er først når vi får fram uenighetene våre at vi kan finne ut av hvor vi er grunnleggende uenige og hvor vi kan samarbeide, hvor det er konsensus og hvor vi får politisk konflikt. Det er da krisa blir skikkelig politisk,gjenstand for kollektiv handling.


Politisering i praksis

Bevegelsene jeg har nevnt har gjort rett i å gå vekk fra et individfokus, men å be myndighetene selv sette kurs er ikke et tilstrekkelig alternativ. Å (implisitt) sette fram statsapparatet som noe statisk og en slags enhet uten egne interesser er også en form for avpolitisering. Innramminga av krava tar nesten mer form av moralsk indignasjon, noe som spiller på samvittigheten, enn politisk motstand.

Det er i og for seg ikke noe problem med samvittighet, men samvittigheten kan bare ta oss (og politikere) et stykke på veien – den sier bare hva vi ikke skal gjøre. Hva vi bør gjøre for å endre verden er et kollektivt og politisk spørsmål, og må løses politisk.


En politisering og endring i praksis på lavere nivå, som resultat av lokale prosesser, kan gjøre det mulig for staten å igjen forsterke og legge til rette for disse endringene (bl.a. gjennom å fjerne strukturelle hindre som oppdages). Dette krever en kamp som utkjempes både innafor den statlige politikken og politisk i samfunnet ellers. Staten og samfunnet ellers kan ikke bli sett på som separate størrelser, men som deler som påvirker hverandre gjensidig.


Nå har vi ikke så mye tid, rundt ti år for klimaet sin del, så vi har det travelt. Når vi da skal handle politisk blir det enda tydeligere at det å kun rette seg mot staten er fånyttes. Mellom nå og 2030 er det tre stortingsvalg og to lokalvalg. Miljøkampen kan ikke reduseres til å gå til valglokalet fem ganger. Selv om miljøpartiene skulle vinne, har vi ingen garantier for at disse faktisk vil gå langt nok, og ei heller at det politiske rommet i samfunnet ligger til rette for at en grunnleggende transformasjon er gjennomførbar, med mindre vi går i gang med å sørge for dette. Hvordan skal vi få til dette, reint konkret? Det vet jeg ikke. Miljøbevegelsen har imidlertid klart å få med seg mange flere såkalte helt vanlige folk ut på gata enn før, og det er jo en bra start.

Nettredaktørar: Mari Gjengedal og Johan Elfving 

Følg oss på Instagram

Org.nr. 912801624
Kontonummer:
3633.54.45591

Tidsskriftet Røyst
c/o Thor Olav Iversen
Baneveien 39, 5010 BERGEN

Følg oss på Facebook