Mímir Kristjánssons nye bok gir håp

Med en desorientert venstreside og en hel verden i unntakstilstand, kommer Mímir Kristjánssons nye bok om Martin Tranmæls metode til helt riktig tid.


Tittel: Martin Tranmæls metode Forfatter: Mímir Kristjánsson Forlag: Forlaget Manifest Utgivelsesår: 2020 Anmeldelse: Vemund Knudsen


Venstresidas internasjonale håp om revitalisering - manifestert i Jeremy Corbyn og Bernie Sanders - brast begge på kort tid. Mímir Kristjánssons retter med sin nye bok blikket der det kanskje hele tiden burde vært: den norske venstresidas egen historie.


Tranmæls metode var å gi håp etter tiår med krise og ustabilitet. Kristjánsson forsøker å gi håp ved å stake ut en kurs for hele venstresida. Han viser seg stadig mer som en politisk strateg og analytiker som er relevant å lytte til for en bred venstreside.


Flere sosialdemokratiske partier i hele Europa har kollapset. Her hjemme tapte de rødgrønne valget i 2017, et valg som burde vært et enkelt valg å vinne. Covid-19 har satt hele verden i unntakstilstand. I tillegg til høye dødsfall er følgene en arbeidsledighet og økonomisk krise på nivå med 30-tallet. I en slik situasjon kunne ikke timingen til Mímir Kristjánssons nye bok Martin Tranmæls Metode vært mer treffende.


Kristjánssons bok er, som de fleste bøkene han har gitt ut, ikke spesielt lang: 240 små sider med forholdsvis stor skrift. De som håper på en omfattende biografi om Martin Tranmæl og historien om veien til kriseforliket og 30 år med Arbeiderparti-hegemoni, eller en faglig gjennomgang om hva kriseforliket gikk ut på, må se et annet sted. Akkurat som med Mamma er trygda er det effektiv historiefortelling og skarpe politiske poeng som virker å være Mímirs hensikt med boka. Med det som mål er bokas lengde en styrke. Den er mer en politisk analyse og et kampskrift enn den er en historiebok eller biografi.


For meg og flere av mine jevnaldrende er nok kjennskapen til arbeiderbevegelsens historie på det beste ganske generell eller mytepreget. I løpet av Tranmæls Metode har jeg blitt litt klokere på norsk arbeiderhistorie og samtidig blitt overbevist om at det er noe å lære av de gamle kjempene når vi skal forme venstresidas framtidige politikk. Fortellingen om veien til kriseforliket og Arbeiderpartiets hegemoni var ingen enkel vei: Den var preget av store og små nederlag, og både polariseringen i Norge og mistilliten til venstresida var stor hos mange. Det var ingenting selvsagt i at Arbeiderpartiet skulle vinne hegemoni slik de gjorde, selv ikke etter mange tiår med borgerlig styre i Norge.

Lyst på dagsaktuelle tekster og politisk tankeleik på venstresida fire gongar i året? Teikn abonnement på tidsskriftet Røyst.

En mulig kritikk mot boka er at Kristjánsson selv ikke kommer med noen konkrete forslag til politikk, men dette trenger han ikke nødvendigvis å gjøre heller, all den tid den politiske analysen snakker for seg selv. Det kan være problematisk å trekke paralleller mellom fortid og nåtid, men Mímir gjør dette på overbevisende vis, blant annet ved å ikke fortelle noen heltehistorie. Arbeiderpartiet sleit lenge med å bli holdt utenfor det politiske fellesskapet, selv om de gjorde greie valg. De tapte også soleklart i stortingsvalget i 1930, altså før brakvalgene i 1933 og 1936, og selv etter valgseierne fikk ikke Arbeiderpartiet gjennomført den mest radikale politikken sin. Noe av dette skyldtes faktisk at det fra sentrale regjeringsmedlemmer var uenigheter om Tranmæls retning. Likevel ble altså valgene i 33 og 36 starten på “ettpartistaten”. Arbeiderpartiet vant regjeringsmakten på sine løsninger og ble ansiktet til den politiske stabiliteten og økonomiske velstandsveksten som fulgte. Narrativet om hva som var problemet, hva som var løsningen og de gode resultatene, lå hos Arbeiderpartiet. En årsak til at man taper valg er selvsagt at man ikke har løsninger folk tror på, eller riktig problembeskrivelse. Så hva er det med Tranmæls løsninger og problembeskrivelse som er så relevant for situasjonen i dag?


Selv om det er mange likheter med de økonomiske nedgangstidene i Norge på 1920 og 1930-tallet og det som skjer i dag, er det også mye som er forskjellig: Det er for eksempel ingen partier som er for å ta fra fattige eller arbeidsledige stemmeretten. Det er heller ingen som foreslår å forby partier på politisk grunnlag, slik for eksempel Fedrelandslaget ønsket. I det hele tatt: oppslutningen om det nasjonale demokratiet står mye sterkere nå enn det gjorde i mellomkrigsårene. Kristjánssons historie om hva som snudde nederlag til seier gir troverdighet til parallellen mellom Tranmæls metode og framtidas politikk .


Mímir presenterer “fire lærdommer” fra Tranmæl, og nevner noen eksempler på gode og dårlige trekk ved dagens venstreside i Norge, sett i lys av disse lærdommene. Blant de dårlige trekkene legger han fram venstresidas tendens til å gå inn i “sekundærspørsmål”. Her trekker han fram Støres debatt med Listhaug om retorikken rundt innvandringsspørsmål i 2017 valgkampens siste dager som et eksempel på ting venstresida ikke bør gjøre. Av gode ting trekker han fram samlingen blant de rødgrønne om en “Grønn ny deal” og Manifest Tankesmie sitt initiativ “Grønn Industri 21”.


Politikken Tranmæl sto for ligner den Roosevelt vant valget med i USA, og den hadde mange likhetstrekk med den politikken de tyske nasjonalsosialistene gikk inn for etter at sosialdemokratene avviste samme politikk. Vi vet alle hva utfallet ble der. Dette er selvsagt ikke et forsvar for nazistene, og som Kristjansson også understreker, er dagens høyrepopulister et godt stykke unna Hitlers nazi-parti, selv om de begge har venstresida som fiendebilde og profilerer seg som “anti-elite” partier. Poenget er at “Ny deal-planene” i Norge, USA og Tyskland alle hadde til felles at de på hver sine vis var konkrete planer som ga folk håp om en bedre framtid i en krisepreget og ustabil tid. At venstresida og nazistpartiet kunne vinne hver sine valg med samme politikk på viktige områder, tjener som en viktig påminner om at det var nazistene som stjal venstresidas klær, ikke omvendt.


At venstresida og nazistpartiet kunne vinne hver sine valg med samme politikk på viktige områder, tjener som en viktig påminner om at det var nazistene som stjal venstresidas klær, ikke omvendt.

I dag virker venstresida livredd for å bli satt i samme bås som høyrepopulistene. Man tyr gjerne til “det politiske sentrum” for å distansere seg fra ytre høyre, med retorikk om at man i det minste “holder dem utenfor makta”. Venstresida synes tanken på å bli ranet av høyrepopulistene er så ubehagelig at hun frivillig gir fra seg klærne for å unngå tyveriet. Heller enn å få nye klær av “det politiske sentrum” står hun naken og desorientert mens hun fryser ihjel, mens høyrepopulistene nå har både venstre- og høyresidens klær. Venstresida bør stå for de beste løsningene for arbeiderklassen, de arbeidsløse, trygdede og småkorsfolk, ikke gi dem bort fordi høyrepopulistene forsøker å appellere til de samme velgergruppene.


For å vinne valg igjen, må venstresida være villige til å anerkjenne problemer og ikke ukritiske systemforsvarere. Da taper vi debatten til ytre-høyre. En av de viktigste påminnelsene Tranmæl gir oss er at den økonomiske krisa også er en sosial krise, ekstremisme vokser i tråd med økende mistillit til det etablerte og mangel på håp. Venstresidas jobb må derfor ikke være å bare bekjempe ytre-høyre, men også å være en samfunnsendrende kraft. Vi skal ikke tilbake til samfunnet som ga oss problemene vi har i dag, men skape et nytt.


I en tid hvor vi sitter isolert hjemme mens økonomien går dunken, planeten brenner og politisk uro rår, ser Mímir tilbake på hvordan den forrige store verdenskrise ble snudd til muligheter og håp. I det lykkes han godt. Mímirs analyse av dagens politiske situasjon sett i lys av Tranmæls tid og løsninger er overbevisende. En god politisk analyse er en grunnleggende forutsetning for å skape god politikk, og det er i denne sammenheng at boka tjener som et godt grunnlag for å diskutere konkrete løsninger for venstresida. Nederlag kan bli til store seire!


Martin Tranmæls metode er både god innføring i norsk venstre-politisk historie og overbevisende politisk analyse. Den er obligatorisk lesing både for folk med interesse for politikk og de som skal utforme programmene for partiene på venstresida i valgene framover.

Nettredaktørar: Mari Gjengedal og Johan Elfving 

Følg oss på Instagram

Org.nr. 912801624
Kontonummer:
3633.54.45591

Tidsskriftet Røyst
c/o Thor Olav Iversen
Baneveien 39, 5010 BERGEN

Følg oss på Facebook