Den problematiske veksten- og behovet for et nytt økonomisk system

forfattar: Tone Smith

Denne sommeren ble et opprop for systemendring lansert, signert av 75 norske samfunnsaktører og kulturpersonligheter. Oppropet ble publisert i flere store aviser (Stavanger Aftenblad, Adresseavisen og Klassekampen), gjengitt i en rekke mindre aviser og debattert i Dagsnytt 18. Oppropet påpeker en rekke alvorlige problemer med vår nåværende økonomiske modell og utfordrer især vekstparadigmet, profittmaksimering, konkurransesamfunnet og teknologi som løsning på miljøkrisa. På bakgrunn av disse problemene fastslås det at vi trenger et nytt økonomisk system. Videre krever oppropet at systemendring må settes øverst på agendaen fram mot neste stortingsvalg, og oppfordrer til debatt og idémyldring rundt alternativer.


Som forventet har mottakelsen vært blandet. Mange hyller oppropet og ønsker en slik debatt velkommen. Andre fremsetter kritikk, noen velger bevisst å overse oppropet, mens atter andre er uinteresserte i hele debatten. Blant de som har kritisert oppropet er Røysts eget redaksjonsmedlem, Tarjei Ellingsen Røsvoll, som 2. juli skrev i Klassekampen at oppropet er vagt og bare krever debatt. Videre mente Røsvoll at det er vanskelig å ta oppropet på alvor siden «(d)en trolig største intellektuelle tradisjonen for hvordan man kan bevege seg videre fra kapitalismen, marxismen, glimrer (..) med sitt fravær».


Her er jeg nok ganske uenig med Røsvoll. For selv om marxismen har mye å bidra med når det gjelder å forstå kapitalismens dynamikk, så har ortodokse marxister generelt hatt lite å bidra med når det gjelder vekstkritikk eller for visjoner utover en moderne, produktivistisk sosialisme. Et viktig unntak er økologisk marxisme som jeg vil komme tilbake til underveis, men den utgjør en relativt marginal skole innenfor marxistisk teori.


Min tilnærming til behovet for systemendring, som jeg vil redegjøre for nedenfor, bygger på et perspektiv forankret i økologisk økonomi og degrowth-litteraturen. Deretter vil jeg framsette noen konkrete politikkforslag og diskutere systemendring, med særlig fokus på solidaritet. Men først en forklaring på hvorfor oppropet konsentrerte seg om problemformulering og retningen for en nødvendig samfunnsendring.


Først problemformulering og visjon, deretter politikkutforming

Jeg er enig med kritikerne i at oppropet ikke er konkret med hensyn til virkemidler og hvordan vi skal endre det økonomiske systemet. Dét er imidlertid ikke det samme som å være vagt. Faktisk representerer oppropet en meget sterk og klar enighet om problemet vi står ovenfor. En slik felles virkelighetsforståelse er helt sentral for å forankre debatten og utvikle politikk. Videre samler opproperne seg om noen verdier som kan tjene som retningsviser for politikkutforming. Visjonen inkluderer:

- at folk må få sine grunnleggende behov tilfredsstilt

- rettferdig fordeling

- fokus på livskvalitet og meningsfulle liv (framfor «mer»)

- samarbeid

- demokrati


Å få både sosialister, anarkister, sosialdemokrater, liberalere og til og med en tidligere Høyre-minister, samt artister, biskoper og økonomiprofessorer til å enes om en så skarp felles virkelighetsbeskrivelse er et stort første skritt på veien. Hadde vi gått rett på løsningsforslagene, hadde vi selvfølgelig slitt mye mer med å få så mange til å skrive under. Det tar tid og modning å forme en opinion som er vekstkritisk - da kan man ikke bare gå rett på de politiske løsningene. Dét er imidlertid ikke det samme som å si at vi bare vil ha debatt. Men debatt er uunnværlig for å forankre den nødvendige endring i det brede lag av befolkningen.


Et biofysisk perspektiv på økonomien

For å forstå hvorfor evig økonomisk vekst er et problem, starter jeg med en beskrivelse av hva «en økonomi» er, med utgangspunkt i økologisk økonomi. Denne fagretningen anser økonomien - uansett økonomisk system - først og fremst som en strøm av energi og ressurser, også kalt «samfunnets metabolisme». Økonomiens «essens» er altså biofysisk og handler ikke først og fremst om penger, kostnader og inntekter, slik man får inntrykk av i offentlig debatt og økonomisk politikk.


Innsikter fra energilæren og termodynamikken er sentrale.[1] Derfra vet vi at energi og materie ikke kan oppstå fra ingenting, ei heller forsvinne. De kan kun konverteres til andre former. Derfor er produksjon av avfallsstoffer en uunngåelig konsekvens av enhver produksjonsprosess. Det i sin tur betyr at forurensning er en integrert del av all økonomisk aktivitet, ikke kun en utilsiktet bieffekt (eksternalitet) som kan løses med de rette økonomiske grep.


Et biofysisk perspektiv på økonomien forklarer den enorme velstandsøkningen i mange av verdens land de siste 200 årene først og fremst ut fra tilgangen på billig fossil energi. Dette i motsetning til den gjengse oppfatningen at vår velstand skyldes at vi er blitt så mye mer produktive. Arbeidsproduktiviteten har nemlig ikke økt først og fremst fordi vi er så effektive og jobber så mye «smartere». Derimot har den økt fordi vi har erstattet menneskelig (og animalsk) arbeidskraft med fossil energi og maskiner. Dette har gitt muligheten til å produsere enorme mengder materielle goder og har skapt mye velstand. Problemet er bare at den samme prosessen også har ført til utpining av naturen og til overopphoping av klimagasser i atmosfæren.


Siden det økonomiske systemet er et undersystem av biosfæren, så er økonomisk aktivitet til syvende og sist bundet av av de ytre, absolutte ressursbegrensningene og kapasiteten for å absorbere avfallsstoffer. Altså: det finnes grenser for økonomisk vekst.


I motsetning til økologisk økonomi som hevder at all økonomisk aktivitet medfører ressursbruk og produserer avfallsstoffer, har den dominerende miljøpolitikken i de siste tiårene vært bygd på håpet om og troen på at økonomisk vekst kan frikoples fra miljøbelastningen og at vi kan endre vekstens innhold. Teknologi og effektivisering skulle gjøre jobben, samt et skifte fra industri- til tjenesteproduksjon. Men så lenge vi ikke setter noe tak på samfunnets overordnede ressursbruk, så hjelper det lite å bli mer effektive. Vinninga går bare opp i spinninga, og noen ganger vel så det (det såkalte Jevons paradoks). Tallenes tale blir dessverre stadig klarere,[2] noe som har gjort at vekstkritikk har fått stadig større oppslutning de siste årene. Nå skal vi for første gang i historien forlate en energikilde med en helt unik energitetthet. Dersom vi skal opprettholde det samme energiforbruket ved hjelp av fornybare kilder vil vi måtte legge ytterligere press på et allerede sterkt forringet naturmiljø.


Dessverre har ingen av de eksisterende forslagene til en Grønn Ny Deal (GND) tatt dette faktum inn over seg. Selv om noen av disse forslagene (især fra de amerikanske demokratene og britiske Labour) definitivt er progressive, sosialt sett, så tør de ikke - eksplisitt - å utfordre vekstøkonomien eller forbruksnivået i det globale Nord. De ulike GND-forslagene handler alle om hvordan man skal substituere dagens energiforbruk med fornybar energi, men ingenting nevnes om behovet for en reduksjon i total energibruk (eller annet forbruk). I stedet er sirkulærøkonomi blitt det nye buzz-ordet i bærekraftsammenheng. Ved å resirkulere mest mulig, også avfallsstoffene vi produserer, kan vi løse problemene forårsaket av dagens høye ressursforbruk. Dette finner vi igjen også i SVs utkast til en Grønn Ny Deal som kom i mai. Der står det å lese at «[d]et er en økonomi uten avfall, der alt avfall er en framtidig ressurs».


Tilhengerne av sirkulærøkonomi framstiller tilnærmingen som et radikalt brudd med «den lineære økonomien» vi lever i nå. Men som den økologiske økonomen Mario Giampietro[3] har beskrevet, er industrialiserte økonomier karakterisert av at man erstatter naturlige økosystemfunksjoner med kunstige, menneskeskapte funksjoner (for eksempel oppdrettslaks framfor villaks) hvilket krever ekstern ressursinnsats og dermed gjør prosessen lineær. Fordi de ikke setter spørsmålstegn ved mengden ressurser og energi som konstant trengs for å opprettholde dagens høye forbruk, ender sirkulærøkonomitilhengerne med selv å støtte en prosess med lineær gjennomstrømming av energi og ressurser.


Kapitalismens veksttvang

Et sentralt poeng i oppropet for systemendring er vekstdriven og -avhengigheten i vårt nåværende økonomiske system - kapitalismen. Dagens økonomiske system er et kapitalakkumulerende system. Drivkraften er å få igjen mer for ens investeringer enn de pengene man har investert. Det er dette som er vekstdriveren i økonomien. Samtidig er en kapitalistisk økonomi også avhengig av vekst for å unngå økonomiske kriser og nedgangstider, med påfølgende arbeidsledighet og sosial uro. På denne måten er jobbskaping blitt gisselet i dramaet om økonomisk vekst, som i sin tur har ført til at fagforeninger og kapitalen står sammen i sin støtte til en politikk for økonomisk vekst.


Dette fenomenet har vært teoretisert av øko-marxisten James O'Connor[4] gjennom begrepet «kapitalismens andre indre motsetning». Kapitalismens første indre motsetning, ifølge ortodoks marxisme, er motsetningen mellom produktivkreftene (arbeidskraft, teknologi, m.m.) på den ene siden og produksjonsrelasjonene (klasserelasjonen) på den andre siden. Denne motsetningen blir tydelig for eksempel når kapital, i sin søken etter profitt, presser/utbytter arbeiderne, samtidig som kutt i arbeidernes lønninger reduserer etterspørselen etter det som produseres. O'Connor har imidlertid påpekt at det finnes en annen indre motsetning der produktivkreftene og -relasjonene samlet utgjør den ene siden, mens produksjonsbetingelsene utgjør den andre siden. Litt enklere kan man si at motsetningen står mellom den politiske økonomien og miljøet. I dagens kapitalisme står kapital og arbeidere sammen om å ødelegge sitt eget eksistensgrunnlag framfor å reprodusere sine egne betingelser.


Innsiktene i kapitalismens veksttvang og undergravingen av egne produksjonsbetingelser har etter hvert ført til en voksende kapitalismekritikk særlig fra miljøvernhold, dog med et annet utgangspunkt enn den tradisjonelle kapitalismekritikken knyttet til klassekamp, utbytting og undertrykking.


Politikkforslag for systemendring

At en kapitalistisk økonomi avhenger av vekst er naturlig nok et problem dersom man ønsker å begrense veksten av miljøhensyn. Spørsmålet blir da i hvor stor grad man må endre systemet for at veksttvangen skal kunne fjernes. Kan kapitalismen reformeres radikalt eller må den skrapes? Jeg vil anta at dette er det punktet der de 75 underskriverne av oppropet for systemendring er mest uenige. Noen vil mene at en radikal reform av kapitalismen innebærer en systemendring, mens andre vil mene at vi trenger et annet system. Framfor å diskutere hvor mye kapitalismen må endres før den opphører å være nettopp kapitalisme, vil jeg heller fokusere på hva som strukturelt sett er problemet og på ulike tilnærminger til hvordan dette kan håndteres. Det viktigste er å identifisere endringspotensialer som kan lede til en annen dynamikk i det økonomiske systemet.


La oss starte med problemet knyttet til folks avhengighet av lønnsarbeid for å ha et levebrød. Denne avhengigheten kan man jobbe for å minimere eller redusere ved ulike tiltak som sørger for at folk får sine basisbehov oppfylt, eller har mulighet for å få dem oppfylt, uten å være avhengige av lønnsarbeid. I dagens Norge er det i hovedsak helse- og undervisningstjenester som er gratis, men man kunne ta langt flere områder ut av pengeøkonomien og helt eller delvis av-kommersialisere dem. Eksempler er gratis skolemåltid(er), mulighet for leie av billige kommunale leiligheter, borgerlønn, gratis offentlig lokaltransport eller innføring av minimumskvoter for energi (til lav pris).


I tillegg til det generelle fokuset på å «løfte de fattigste» opp mot de med høyere inntekt, som vi er så flinke til i Norge, må en økonomi som ønsker å begrense sitt ressursforbruk i større grad gjøre det motsatte, nemlig sette maksimumsgrenser. Dette kan vurderes på en rekke områder: inntekt, formue, boligareal, eierskap (til transportmidler, antall boliger, eiendommer generelt, aksjeverdier, m.m.). Også transnasjonale selskapers makt kan begrenses, for eksempel ved å begrense selskapenes størrelse og ved å regulere deres eierskapsstruktur. Slike grenser ville føre til at man ikke kan fortsette å akkumulere penger og kapital i det uendelige, og vil dermed kunne gi en annen dynamikk i systemet. Det ville antakelig bety at man kan ha noen grad av privat eiendomsrett og likevel unngå de verste utslagene av kapitalakkumulasjon og dermed maktkonsentrasjon.


Alternativet til å modifisere det eksisterende systemet er å se for seg hvordan helt andre systemer kan organiseres. Innenfor den såkalte post-kapitalisme-litteraturen finner vi flere forslag til alternative systemer. Her vil jeg kort presenterer to av disse, henholdsvis markedssosialisme og demokratisk planlegging uten markeder. Begge er basert på prinsipper for økonomisk demokrati.


Eksempel 1: Markedssosialisme

Markedssosialisme kan referere til en rekke ulike retninger.[5] Her vil jeg nevne David Schweickart[6] som mener at en markedsøkonomi med offentlig eierskap til produksjonsmidlene kan være et attraktivt alternativ til kapitalismen dersom den er underlagt demokratisk kontroll. Ved å distribuere ressurser via markedet kan man unngå de verste effektene av overdreven planøkonomi, nemlig byråkratisk ineffektivitet og politisk autoritarisme. Schweickart er opptatt av å utvide demokratiet til også å omfatte den økonomiske sfære, og kaller sin modell «økonomisk demokrati». Han argumenterer blant annet for arbeiderstyrte bedrifter og demokratisk håndtering av investeringsbeslutninger, samtidig som man altså beholder markeder hvor bedrifter kan konkurrere om kundene. Allikevel dempes konkurranseelementet knyttet til arbeidskraft ved at investeringer og jobber styres dit folk bor. Schweickart mener denne dempingen av konkurranseelementet utgjør et viktig bidrag for å unngå kapitalismens avhengighet av vekst. Et slikt økonomisk demokrati vil kunne beholde de gode sidene ved kapitalismens dynamikk, og samtidig kvitte seg med de destruktive effektene, som for eksempel veksttvangen. Schweickart hevder at hans modell ikke er en utopisk ide, da den bygger på flere elementer som allerede eksisterer i dagens økonomi, for eksempel produksjonskooperativer eller at staten allerede har en sterk rolle i dagens kapitalistiske økonomier.


Markedssosialisme gir imidlertid kun mening dersom man støtter tesen om at markedet er den institusjonen som allokerer ressurser mest effektivt. Dette er i seg selv et stort diskusjonstema som jeg ikke skal gå inn på her, men som nettopp er et av de mange tema som fortjener mer offentlig og akademisk debatt.


Eksempel 2: Markedsløst demokrati

La oss ta en titt på modellen for demokratisk planlegging uten markeder. En velutviklet modell innenfor dette paradigmet er Michael Albert[7] og Robin Hahnels[8] «deltakende økonomi», ofte forkortet til «Parecon». Deres hovedargument for å droppe markeder er at de fordeler goder ut fra individets kunnskap, talenter og allerede eksisterende formue. Selv om markedssosialismen vil kunne fjerne det siste elementet, så gjenstår de to første, noe som ikke anses som solidarisk. Solidaritet er altså en sentral verdi innenfor deltakende økonomi-modellen: vi trenger et system som oppmuntrer til å ta andres behov og interesser i betraktning framfor bare å forfølge egeninteresser. Samtidig anses det som viktig å gi individet en stemme i saker som påvirker deres eget liv og livsbetingelser. Markedet anses imidlertid ikke kun som anti-solidarisk, Hahnel og Albert stiller også spørsmålstegn ved dets reelle effektivitet. De mener at markedet snarere sløser med ressursene ved å produsere varer og tjenester som ikke tilfredsstiller folks (reelle) behov, samtidig som det har skadelige bivirkninger. I likhet med K. William Kapps teori om kostnadsforflytning,[9] mener de at eksternaliteter er regelen snarere enn unntaket i alle markedsøkonomier. Videre argumenterer de med at markedet uunngåelig fører til konkurranse og dermed manipulering og utbytting av andre mennesker.


Hahnel og Albert er også skeptiske til planøkonomi fordi den vil gi for stor makt til en liten «klasse» av planleggere. De støtter derfor verken statlig eller privat eierskap til produksjonsmidlene. Istedet må kontrollen med produksjonsmidlene flyttes til selv-organiserte arbeidere og forbrukerråd (styrt av forbrukerne selv). Et annet sentralt element i deres modell er alle arbeidere vil måtte utføre både myndiggjørende organisatoriske oppgaver og mindre utfordrende praktiske oppgaver. Dette siste er sentralt for å gi folk innflytelse over egen arbeidssituasjon, og tar samtidig tak i problemet rundt fremmedgjøringen i dagens arbeidsliv. Med hensyn til effektivitet, argumenterer Hahnel og Albert for at en deltakende økonomi lettere kan oppnå det samfunnet trenger via færre steg og til lavere kostnad.


Markedssosialisme eller en økonomi uten marked har det til felles at de kun diskuterer én type markeder, nemlig prissettende markeder. Dette er også typisk for hele debatten om markeds- versus planøkonomi. Historisk har det imidlertid eksistert en hel rekke ulike typer markeder der prisene er satt på mange ulike vis, noe blant annet Karl Polanyi har skrevet om i flere av sine verker.[10] Priser kan settes for eksempel gjennom forhandlinger, pruting, statlig/offentlig priskontroll eller ved at profesjonelle laug selv bestemmer prisen. Dessuten kan man ha ulike typer penger for ulike typer varer.


Mitt mål her er ikke å konkludere angående hva som er den beste modellen eller de mest velegnede virkemidlene for å få til en systemendring som kan få oss ut av den vekstbaserte økonomien. Poenget er å vise at det finnes en rekke ulike ideer og radikale forslag vi bør løfte fram og diskutere.


Motvekst, frihet og solidaritet

Vi må imidlertid ikke tro at veksttvangen kun et materielt-strukturelt trekk ved vårt økonomiske system. Som degrowthbevegelsen - eller på norsk, motvekstbevegelsen[11] - lenge har hevdet, så sitter veksttvangen også i hodene og i tankene våre, som en helt sentral del av det kulturelle tankegodset vi har arvet fra den vestlige moderniteten. For moderne, vestlige mennesker anses det nærmest som en naturlov at vår levestandard og velstand må vokse evig.


Diskusjonen om begrensninger og restriksjoner knyttet til forbruk blir derfor raskt emosjonelt ladet. Høyresiden kritiserer umiddelbart begrensningen av individets frihet. Venstresiden er ofte opptatt av at vi ikke må moralisere. Raymond Johansen uttalte for eksempel nylig[12] at «folk må få spise hva de vil», med referanse til «MDGs retorikk» knyttet til redusert kjøttforbruk.


Utsagnet viser hvor vanskelig, nærmest umulig, det er å få igang en meningsfull debatt om hvordan vi kan begrense vårt overforbruk. Vi snakker tross alt om at mennesket er i ferd med å undergrave sitt eget eksistensgrunnlag. Er det da viktig at jeg kan spise pølse også på den 7. dagen i uka? Det er riktig at det ikke er så inspirerende å diskutere verdens undergang, men da trenger vi jo visjoner for et godt liv for alle, fremfor surmuling om at «jeg vil spise pølse når jeg selv vil».


Vi har allerede et samfunn med mange begrensninger av den individuelle friheten fordi de fleste er enige om at den enes frihet ofte går på bekostning av den andres frihet. Det er visse ting vi er enige om at man ikke får gjøre. Dette er ikke noe nytt. Du kan ikke kjøre bil så fort du vil, fordi det anses som en fare for andre og for deg selv. På samme måte kan man si at du ikke kan spise så mye kjøtt du vil, fordi det kan anses som en fare for deg selv eller andre.


Det trenger selvfølgelig ikke (bare) være kjøttforbruket som angripes, det finnes utallige andre miljøbelastende aktiviteter. Poenget er at det er nærmest umulig å i det hele tatt få til en debatt om temaet uten at noen snakker om moralisme og andre om frihetsberøvelse.


Venstresida som tradisjonelt har vært opptatt av solidaritet kunne i det minste løftet blikket ut av vår norske andedam og minne seg selv på at det norske forbruksnivået er mulig kun fordi vi står i et meget gunstig strukturelt forhold til fattigere land. På 1970-tallet var temaet «ulikt bytteforhold» sentralt for venstresida, og til og med partiet Venstre var opptatt av behovet for en ny økonomisk verdensorden. Man forsto at vi i Norge nøt godt av utviklingslandenes ugunstige stilling som råvareleverandører, og at de led under den. Det var på denne tiden at Johan Galtung[13] formulerte sin teori om strukturell imperialisme. Den handlet om hvordan både eliten og arbeiderklassen i industriland nøt godt av utbyttingen av utviklingsland, mens under-/arbeiderklassen i utviklingsland var den store taperen. Brand og Wissen har nylig teoretisert fenomenet ved hjelp av begrepet «den imperialistiske levemåte».[14] Et ledd i denne utviklingen er at fagbevegelsen er blitt stadig mer navlebeskuende og nasjonalt fokusert, og at den internasjonale solidariteten sakte og sikkert har svunnet hen.[15] I dag er det istedet den internasjonale miljø- og klimarettferdighetsbevegelsen som, ved hjelp av begrepet «miljørettferdighet», påpeker hvordan det høye og økende forbruket i Nord skjer på bekostning av marginaliserte land og grupper i Sør. Dessverre er problematikken rundt internasjonal miljørettferdighet fraværende i de ulike forslagene som foreligger for en Grønn Ny Deal, selv i de amerikanske demokratenes forslag der nasjonal miljørettferdighet er et av de sentrale temaene i.


Samtidig er jo venstresida opptatt av internasjonal fattigdom og ulikhet. Mange av de som etter hvert innser at vi lever over evne og har nådd et metningsnivå med hensyn til forbruk i det globale Nord, mener imidlertid at Sør og de fattige «fortsatt må få vokse». Men dette er igjen en taleform som er trygt forankret innenfor vårt moderne vekstparadigme (det være seg kapitalistisk eller sosialistisk). I utviklingens navn rives lokalsamfunn opp, folk forflyttes til byene og blir lønnsslaver, og tradisjonell kultur og kunnskap forkastes til fordel for vestlig forbrukskultur og moderne vitenskap.[16] Er det virkelig det fattige folk trenger, eller trenger de mat, husly og eierskap til eget liv, helse og levebrød? Tilfredsstillelse av grunnleggende behov krever selvfølgelig noen grad av materielt forbruk, men ofte blir betegnelsen «fattig» påført lokalsamfunn utenfra. Tradisjonelle samfunn baserer seg på solenergi og økosystemenes egne produksjonssystemer - de har ekte sirkulær økonomi! - men i moderne utviklingsspråk anses de å lide under «energi-fattigdom». Det er imidlertid en voksende forståelse i det globale Sør for at utviklingsfokuset kun er en refleksjon av vestlig hegemoni, et perspektiv som i akademia går under betegnelsen «post-development».[17] Zapatistaene i Mexico er vel det beste - og kanskje største - eksempelet på et samfunn som nekter å innordne seg etter en utviklingsmodell som er pådyttet utenfra, men det finnes mange flere.


Motvekstbevegelsen har lenge vært anklaget for å være en vestlig middelklassebevegelse som ikke er av relevans for fattige land som trenger vekst. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg. En rekke bevegelser og grupper fra det globale Sør har mye felles tankegods med motvekstbevegelsen, ikke først og fremst fordi de er opptatt av redusert materielt forbruk, men fordi de utfordrer den vestlige utviklingsmodellen spesielt og fremmer en modernitetskritikk mer generelt.[18]


I noen grad har gjenåpningen av kobbergruvene ved Reppafjorden bidratt til å sette temaet om at vi utbytter fattige land og folk i Sør for å opprettholde vårt eget forbruksnivå på dagsorden igjen. Når verdens ressursknapphet og geopolitiske årsaker nå gjør at forurensende økonomisk aktivitet igjen starter opp på hjemmebane, etter flere år med nedleggelser og eksport av forurensende aktiviteter til det globale Sør, ser vi at det er de tradisjonelt undertrykte gruppene, særlig samene, som ofte rammes. Allikevel må det antas å være nyttig at miljøkonfliktene kommer oss nærmere, slik at vi ikke lenger kan glemme effektene av vårt forbruksnivå. Over hele verden ser vi nå at folk i nærheten av store infrastruktur- eller gruveprosjekter står opp for naturen og for å beskytte det som er verdifullt for dem, ofte under slagordet «Not here, Not anywhere!».


Behovet for en ny visjon

Skal vi få til en endring av det økonomiske systemet så holder det ikke kun med konkrete politikkforslag som kan endre systemet strukturelt, vi trenger også visjoner for et annet samfunn, enn annen framtid uten materiell vekst. Muligens er dette det vanskeligste elementet. Ett ledd i et slikt kulturelt skifte kan være å tilrettelegge for «nåtopier», det vil si eksperimentering med alternative ideer i liten skala slik at folk kan se at, eller om, slike ideer lar seg gjennomføre. Eksempler kan være kollektive eierskaps- og produksjonsløsninger (deleordninger, bofellesskap, arbeidereide bedrifter), uttesting av borgerlønn/borgertjenester (f.eks. på området mat, bolig, og andre grunnleggende behov), lokale valutaer og etiske banker, tilretteleggelse for øko-sosiale bedrifter (som fokuserer på behovet for å produsere noe verden trenger framfor på hva som gir profitt), selvforsyning, urbant/geriljalandbruk, andelslandbruk (der autonomi og av-kommersialisering er del av motivasjonen), (re)lokalisering av økonomi og initiativ (jmf. Transition towns, i Norge har vi Bærekraftige Liv på Landås i Bergen som fremste eksempel). For mange vil det kanskje først være når man får anledning til å erfare fellesskap, samarbeid og alternative måter å gjøre ting på at visjonen om og troen på at ting kan gjøres annerledes kan ta form.



Litteratur:

[1] Nicholas Georgecu-Roegen var sentral i å bringe energilæren inn i økonomifaget med sitt hovedverk «The Entropy Law and the Economic Process» (Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 1971). For en enklere introduksjon, se Mayumi, Kozo. «Thermodynamics: Relevance, Implications, Misuse and Ways Forward». Routledge Handbook of Ecological Economics. Nature and Society, redigert av Clive L. Spash. Abingdon and New York: Routledge, 2017, 89-98. [2] Haberl, H. et al. «A Systematic Review of the Evidence on Decoupling of GDP, Resource Use and GHG Emissions, Part II: Synthesizing the Insights». Environ. Res. Lett. 15, no. 6 (2020): 1-42. [3] Giampietro, Mario. «On the Circular Bioeconomy and Decoupling: Implications for Sustainable Growth». Ecological Economics 162, no. August (2019): 143-56. [4] O'Connor, James. «Capitalism, Nature, Socialism: A Theoretical Introduction». Capitalism Nature Socialism 1, no. 1 (1988): 11-38. [5] Begrepet oppstod rundt debatten som utspant seg på 1920- og 1930-tallet mellom nyklassiske sosialister og østerrikske liberale økonomer. Denne debatten kalles gjerne «den sosialistiske kalkulasjonsdebatten». En god introduksjon finnes i O'Neill, John. The Market: Ethics, Knowledge and Politics. London: Routledge, 1998. [6] Schweickart, David. Against Capitalism. Cambride, UK: Cambridge University Press, 1993. [7] Albert, Michael. Parecon: Life after Capitalism. London and New York: Verso, 2003. [8] Albert, Michael, and Robin Hahnel. «Socialism as It Was Always Meant to Be». Review of Radical Political Economics 24, no. 3 and 4 (1992): 1-28. [9] Kapp, K. William. The Social Costs of Business Enterprise. 2nd ed. Nottingham: Spokesman, 1978. [10] Polanyi, Karl, Conrad M. Arensberg, og Harry W. Pearson, red. Trade and Market in the Early Empires. Economies in History and Theory. New York: The Free Press, 1957. [11] For informasjon om motvekst, se www.degrowth.no [12] Aftenposten 31. juli [13] Galtung, Johan. «A Structural Theory of Imperialism». Journal of Peace Research 8, no. 2 (1971): 81-117. [14] Brand, Ulrich, and Markus Wissen. «The Imperial Mode of Living». I Routledge Handbook of Ecological Economics, redigert av Clive L. Spash, 152-161. [15] En variant av dette interessefellesskapet finner vi også i "frontfagsmodellen" som ligger til grunn for lønnsdannelse og tariffoppgjøret knyttet til norsk konkurranseutsatt virksomhet, nylig omtalt av Morten Jensen i en artikkel på Radikal Portal: «Hvis sykepleierne går ned i reallønn i 2020 skyldes det økonomisk nasjonalisme». 6.8.2020. [16] Det er ikke noe nytt i dette - det er en gjentakelse av det som skjedde under industrialiseringen av den vestlige verden. [17] Se for eksempel Sachs, Wolfgang. Planetary Dialectics. Exploration in Environment and Development. London: Zed Books, 2015. Andre kjente navn er Vandana Shiva og Arturo Escobar. [18] Se for eksempel Lang, Miriam og Dunia Mokrani, red. Beyond Development. Alternative Visions from Latin America. Permanent Working Group on Alternatives to Development: Transnational Institute and Rosa Luxemburg Foundation, 2013.