Abortdebatt i ammetåke

Med sine «bidrag» til abortdebatten, viser flere aviskommentatorer at de enten ikke evner, eller ønsker, å forstå hverken det norske politiske landskapet eller hva debatten går ut på.


Tekst: Sara Bjønness Hagfors


Protest mot innskrenking av abortrettigheter i Polen, høsten 2020. Foto: Zuza Gałczyńska/Unsplash

Etter SVs landsmøtevedtak om abort, har debatten rast vilt rundt seg. Dette er som forventet, da det ikke er første gang man skal mene noe om kvinners rett til selvbestemmelse. Derimot er det mer overraskende at medias vinkling er så snever. Fra flere kommentatorer, deriblant Hanne Skartveit (VG) og Christina Pletten (Aftenposten), pekes det på faren for «amerikanske tilstander» i norsk abortdebatt. En debatt om dagens abortlov er, ifølge dem, tydeligvis skadelig i seg selv og kan i verste fall føre til en innskrenking av abortrettighetene. Det tryggeste alternativet blir dermed å opprettholde status quo.


I stedet for å nøre opp under narrativet om amerikanske tilstander, ville det vært bedre om kommentariatet forsøkte å forklare hva forslaget til SV går ut på før de tok stilling til hvorvidt utvidet selvbestemmelse er bra eller dårlig.


Abortdebatter er kronisk polariserte og unyanserte, med et sterkt fokus på personlige historier fra alle leirer. Derfor bør det ikke overraske noen at reaksjonene ikke lar vente på seg når fire av fem rødgrønne partier vil utvide retten til selvbestemt abort. Med mindre man helhjertet mener at dagens abortlov er feilfri, er derimot ikke en ny abortdebatt problematisk i seg selv. Snarere enn å møte den med patos og resirkulering av argumenter som har eksistert siden abortkampens spede begynnelse, bør man møte disse vedtakene uten piggene ute, dersom man tar kvinners selvbestemmelse på alvor.


Det er helt legitimt å synes at en utvidelse av retten til selvbestemt abort er en dårlig idé, eller at dagens abortlov er for liberal. Det er til og med lov å mene at abort i utgangspunktet er umoralsk, slik KrFs ønske om å erstatte dagens abortlov med en lov som vektlegger «rettsvern for ufødt liv» minner oss om. Da må man imidlertid argumentere redelig for hvorfor og hva som gjør at nettopp begrensninger på selvbestemmelse er nødvendig. Å hvile på at dagens abortlov er blant «verdens beste», er derimot et feilskjær.


Dagens abortlov åpner for selvbestemt abort frem til uke 12. Ønsker man å avbryte et svangerskap senere, må man møte i en abortnemnd. Nesten alle får medhold i abortnemndene, gitt at fosteret ikke regnes som levedyktig, som det i dag antas å være i uke 22. Med dagens lovverk, som det er bred støtte for – også blant aviskommentatorene – er det altså allerede lov å ta abort frem til uke 22. Vi er tilsynelatende enige i at det er greit å ta abort inntil levedyktighet inntreffer. Ingen partier tar til orde for å liberalisere dette eller begrense fosterets rettigheter utover dagens lovverk. Forskjellen på dagens praksis og SVs forslag, er at å fjerne nemndene gir kvinner reell selvbestemmelse frem til levedyktighet, uten å måtte forsvare valget overfor og overlate beslutningen til en abortnemnd.


Dersom man allerede er positiv til gjeldende regelverk, burde ikke SVs forslag være så kontroversielt. Med mindre man mener at kvinner kun evner å ta moralske valg de første 12 ukene av et svangerskap, men er ute av stand til dette fra og med uke 13. Med mindre man mener det er umoralsk at kvinner selv velger å ta abort i uke 13-22, men at det samme utfallet er helt uproblematisk så lenge abortnemndene er herrer over liv og død. Med mindre man mener den gravide kvinnekroppen er et offentlig anliggende fra uke 13. Etter min mening er det ikke tilstedeværelsen av en abortnemnd som avgjør når abort er moralsk forkastelig eller forsvarlig. For ordens skyld, vil grensen for levedyktighet kunne endres dersom vitenskapelige fremskritt tillater det, både under nåværende lov og gitt forslaget om styrket selvbestemmelse fra de rødgrønne partiene.


Det er allerede skrevet godt og mye om hvorfor kvinners selvbestemmelse i et spørsmål om abort er helt nødvendig og helt riktig. Argumentene for dagens selvbestemmelse er faktisk godt egnet også når man tar til orde for utvidet selvbestemmelse og mot nemndene. At dagens abortlov er et hendig politisk kompromiss som politikere med berøringsangst ikke har turt å ta i, betyr ikke at den er god nok.


Abort er fortsatt svært tabubelagt. Det snakkes lite om. Selv om det aldri har vært enklere å ta abort enn i dag, har antallet svangerskapsavbrudd aldri vært lavere. Dette skyldes blant annet utstrakt tilgjengelighet på prevensjon. Nesten samtlige aborter tas før uke 12, og det er liten grunn til å tro at skroting av nemndene vil føre til at kvinner vil drøye med å ta abort til det lengste. Det er også liten grunn til å tro at antall ufrivillige graviditeter vil øke dramatisk uten nemndene.


Selvsagt innebærer ikke en fjerning av nemndene en total mangel på medisinsk veiledning dersom en abort skal gjennomføres etter uke 12, eller at kvinnene det gjelder vil ta aborter på slump selv om veiledning er frivillig. En slik fremstilling er en hån mot kvinner og mot helsevesenet. Abort er ikke tilgjengelig reseptfritt på apoteket, akkurat, og spesielt ikke i uke 21. Senaborter er ofte kompliserte, og innebærer stor psykisk påkjenning for de som gjennomgår dette. Abortnemndene er en unødvendig ekstrabelastning. Vi må forvente såpass både av de som selv står i valget og helsepersonellet som skal bistå, at de klarer å utveksle tilstrekkelig informasjon til at etiske og medisinsk forsvarlige valg tas – uten et utdatert mellomledd.


Abortnemnder har ikke en veiledende funksjon, men en beslutningsmyndighet. Heldigvis tar de som hovedregel beslutninger i tråd med kvinnenes eget ønske. Det betyr likevel ikke at beslutningsmyndigheten er plassert på rett sted, og det rettferdiggjør ikke nemndenes eksistens. Kvinner er rasjonelle og moralske subjekter, og de fortjener å behandles deretter. Det er verken uklokt eller unødvendig å ta kvinners kroppslige autonomi på alvor. Da må abortnemndene fjernes og beslutningsmyndigheten overføres til individet det gjelder.