Hvorfor er klimakamp klassekamp?

HVORFOR ER KLIMAKAMP KLASSEKAMP?

Forfatter: Tarjei Ellingsen Røsvoll


Slagord gjør seg godt, spesielt når de fylles med innhold. Jeg skal her forsøke å fylle dette slagordet med innhold ved hjelp av marxistisk teori og litt sunn fornuft. Utgangspunktene er velkjente: vi lever under kapitalismen, og vi holder på å koke kloden. Sistnevnte er utdypet tilstrekkelig andre steder i dette nummeret, så jeg vil her fokusere på noen spesifikt kapitalistiske problemer for å belyse hvorfor klimakamp er klassekamp.

Kapitalismens kjennetegn

Kapitalismen forutsetter produksjon av merverdi, altså at verdien som produseres i sluttleddet, er mer enn det som gikk inn i prosessen. Forutsetningen for dette vil ofte, men ikke alltid, innebære å bruke naturressurser – uten hensyn til overforbruk. Det som tilfører verdi, er arbeidskraft. Kapitalismens struktur forutsetter at denne arbeidskraften er underbetalt, for hadde arbeidskraften blitt lønnet etter verdien på produktene den skapte, ville ikke profitt blitt generert.[1] Bare en del av gevinsten som kommer fra arbeiderens arbeid betales tilbake slik at vedkommende selv kan ta del i konsumsamfunnet. Den andre delen går tilbake til kapitalisten, enten til reinvestering i forbrukt råmateriale og kapital, eller som en overskytende bit, profitt.

Det er viktig å merke seg her at arbeideren ikke får betalt for mer enn det som er samfunnsmessig nødvendig for at vedkommende skal vedlikeholde sitt liv på noenlunde like vilkår, i motsetning til å få betalt for hele sitt arbeid. Kapitalisten har muligheten til å utnytte arbeidskrafta på denne måten fordi kapitalisten eier produksjonsmidlene, som mangedobler produktiviteten til arbeidskrafta.[2]

«Det er viktig å merke seg her at arbeideren ikke får betalt for mer enn det som er samfunnsmessig nødvendig for at vedkommende skal vedlikeholde sitt liv på noenlunde like vilkår, i motsetning til å få betalt for hele sitt arbeid»

Posisjonen beskyttes av staten via eiendomsretten.[3] Om det jeg kaller utnyttelse er noe normativt galt, eventuelt om vi for eksempel mener kapitalisten ‘tar risiko’ som gjør at vedkommende fortjener det overskytende beløpet, er ikke relevant. Analysen er så langt deskriptiv.

Det overskytende beløpet som kapitalister over hele verden henter ut fra arbeidskraften, går inn i et system som fordeler beløpet. Noe av det går til staten gjennom skatter, noe (men proporsjonalt lite) går til luksus, mens det meste av det investeres i ny kapital, altså alt fra eiendom til maskiner eller større prosjekter, samt lønn. I utgangspunktet bestemmer altså stort sett den kapitaleieren hvor merverdien arbeiderne har produsert skal kanaliseres.

Merverdi må skapes (av noen)

Denne styringsretten er dobbel. På den ene siden bestemmer kapitalisten hvor merverdien skal kanaliseres. På den andre bestemmer kapitalisten hvilke arbeidsoppgaver som i utgangspunktet danner grunnlaget for å hente ut merverdi – om man skal drive gruvedrift, kundeservice eller syfabrikk.[4] Dette er imidlertid bare et utgangspunkt. Kapitalistens ‘valgfrihet’ begrenses sterkt av at vedkommende, for å være en effektiv kapitalist, i det minste må få markedsrente igjen på nyskapt merverdi.[5] Hvis ikke er investeringen bortkastede penger.

For å hoppe over mange steg er poenget at kapitalisten i utgangspunktet kontrolleres av markedet og prismekanismen. Men, og dette er det avgjørende poenget i denne sammenhengen: Den markedsrenten kapitalistens penger vokser i tråd med, kan bare vokse på grunn av merverdien skapt av arbeidere. Man kan ha så store og omfattende oppkjøpsfond man bare ønsker: Til syvende og sist må merverdien som oppkjøpsfondet nyter godt av skapes av noen.[6] Det er bare arbeiderne som kan gjøre dette. Mens alle andre faktorer påvirker nivået av merverdi (for eksempel effektivitet, tilgang på gode/dårlige råmaterialer, været, tilknytning til gode handelskjeder osv.), så er arbeideren en absolutt forutsetning for produksjonen av merverdi.[7]

Hva skal vi som samfunn skape?

Dette var mye om mangt for å få si følgende: Kapitalisten som både arbeidsgiver og som investor, har herredømme over hva vi som samfunn skal skape. Dette medfører at diskusjonen om økonomisk vekst eller ikke-vekst, i vår situasjon er sterkt forskuttert: Vi har ikke sett horisonten av et samfunn der mennesker som et rasjonelt fellesskap bestemmer seg for at vi skal produsere mer av. Så langt er det en salig blanding mellom kapitalister og ikke-miljøopptatte statlige aktører som har diktert nær sagt alt.

«Kapitalisten som både arbeidsgiver og som investor, har herredømme over hva vi som samfunn skal skape»

For eksempel er olje veldig profitabelt, og siden kapitalistene både kontrollerer merverdien, og bestemmer hva som skal arbeides med i Norge, så produseres det ekstremt mye fossilrelaterte varer og tjenester. Olje er imidlertid ikke først og fremst attraktivt fordi den produserer x antall energienheter per krone. Mens batteriteknologien fremdeles medfører store energitap, kraftkablene bedrer seg i snegletempo, og vi enda ikke har noen måte å kontrollere vær på, kan olje lett fraktes rundt i verden uten problemer. Ikke minst kan det forbrennes når som helst. Denne kontrollen olja gir, er viktig. Den gjør det ikke bare mulig å produsere mye, effektivt, men også å gjøre det når som helst, hvor som helst og stort sett på hvilken måte som helst.

Dette går tilbake til poenget om merverdi: Kapitalisten søker å utnytte så mye arbeidskraft som overhodet mulig, og ønsker å gjøre dette til alle døgnets tider, over hele verden, og med maskiner som kan gjøre dette på så mange måter som mulig. Dette er ikke alltid synonymt med at de ønsker å maksimere prisene sine, og styres derfor ikke direkte av prismekanismen slik vanlig økonomisk teori forutsetter. Det er oljens egenskaper, ikke oljas energieffektivitet, som gjør den den så velegnet i et kapitalistisk styresett.[8] Dette må forklares nærmere.

Kapitalisme + olje = sant

Som vi vet, vil arbeidsgivere utnytte arbeideren så mye de kan. Siden arbeidstakere er mennesker, må man tilpasse arbeidsdagen til de menneskelige behovene.[9] Deriblant arbeider de fleste et gitt antall timer hver dag, og det er dermed umulig å stanse produksjonen fordi vannet ikke renner, vinden ikke blåser, eller lignende.[10] Å maksimere utnyttelsen (tiden arbeidskraften utnyttes) forutsetter å maksimere kontrollen over produksjonsprosessen.[11] Siden fossile brensler er energikilder man har tilnærmet absolutt kontroll over, gir det en helt særegen mulighet til å utnytte arbeidskraft.

«For å endre på situasjonen behøver vi ikke nødvendigvis å redusere veksten, men vi behøver definitivt å ta tilbake kontrollen over både hva som skal være grunnlaget for veksten, og hva veksten skal brukes til»

Det er dermed slik at kapitalisten kontrollerer hva vi produserer mer av, og når produktet er solgt på markedet bestemmer vedkommende også hva det som det er produsert mer av skal gå til. For å få så mye mer å bestemme over som mulig, er fossile energikilder essensielle. Markedet og prismekanismen danner en ramme for beslutningene, men determinerer ikke valgene fullt ut.

I prinsippet kan den generelle befolkningen bestemme over alle disse prosessene. De kan både bestemme hva som skal produseres mer av, og hva overskuddet skal gå til. Ingenting er spesielt med kapitalistklassens beslutninger, ut over at de søker å opprettholde sin egen posisjon som eiere av produksjonsmidler. I klimasammenheng kan vi for eksempel skape arbeidsplasser innenfor grønne sektorer, og så bruke overskuddet fra disse grønne sektorene til å skape nye arbeidsplasser, utvikle klimavennlig teknologi, og generelt gjøre grønne ting. Hvis vi vil fullstendig bort fra fossile energikilder må nok veksten reduseres en del, men på mikronivå både kan og vi produsere merverdi (altså mer enn det tar å reprodusere den enkelte arbeiders arbeidskraft).

Stat og marked

Dette er grunnen til at jeg kaller klimakamp for klassekamp. Klimasituasjonen er skapt av en uendelig mengde beslutninger av de som har materiell makt til å fatte dem, nemlig kapitalistene, staten og aktører innenfor staten. For å endre på situasjonen behøver vi ikke nødvendigvis å redusere veksten, men vi behøver definitivt å ta tilbake kontrollen over både hva som skal være grunnlaget for veksten, og hva veksten skal brukes til. Vi må – kort sagt – ta kontroll over produksjonsmidlene (og dermed resultatet av det de produserer). Selv de mest vekstpositive klimaforkjempene er enige i dette: Statlig regulering er å benytte statens maktapparat til å tvinge gjennom hensyn kapitalistene i utgangspunktet ikke selv ønsker å ta. Det er viktig å huske at reguleringen som det primære næringspolitiske virkemiddel er et ganske nytt fenomen, som erstattet det gamle statlige eierskapet, altså direkte kontroll over driften.[12]

Klimakamp er dermed klassekamp i den mest bokstavelige forstand. Det handler om å ta tilbake så mye kontroll over produksjonsprosessen som overhodet mulig, enten via staten eller fagforeningskamp gjennom tariffavtaler, og overtagelse av bedrifter. Skillet mellom venstre- og høyreorienterte klimaforkjempere går først og fremst på hvor mye kontroll over merverdiproduksjon de er villig til å la samfunnet som helhet bestemme over. Det er naivt å tro at skillet går mellom ‘marked’ og ‘stat’. Begge er i denne sammenhengen forskjellige mekanismer for å kontrollere den produserte merverdien. Når styrelederne for både Petroleum og Klima- og polarforskning i Forskningsrådet har bakgrunn i Equinor, burde dette være åpenbart. De uendelige milliardene vi bruker på subsidier av diverse oljeaktører er et annet blant mange eksempler.[13] Samtidig er ikke sammenblandingen av stat og økonomi absolutt. For vår del er dette et strategisk poeng.

Vi må ta kontrollen

Som arbeidere og som folk, kan vi mobilisere til klimakamp – gjennom klassekamp – på flere fronter. Vi kan påvirke om bedriftene vi arbeider i skal produsere klimavennlige eller klimafiendtlige produkter. Vi kan kjempe for lønnstakerfond som gjør at vi i større grad kan kontrollere hvor profitten går.[14] Samtidig kan vi rette kampen mot staten, primært via det parlamentariske system, og benytte oss av statens maktapparat for å kontrollere hva som produseres og fordelingen av profitten fra det produserte.

«Som arbeidere og som folk, kan vi mobilisere til klimakamp – gjennom klassekamp – på flere fronter»

Det vi trenger er å ta kontrollen over hva vi produserer mer av, og hvordan merverdien brukes videre. Kun rasjonelle aktører klarer å ivareta en rettferdig økonomi, samtidig som vi bygger ned store deler av grunnlaget for den samme økonomien. Ved å ta i bruk høymoderne data- og organisatorisk teknologi, kan vi koordinere økonomien på en måte som gjør det mulig å redde verden.[15] Det forutsetter å ta kontroll over den økonomiske sfæren, der alle avgjørende beslutninger fattes. Vi må ta tilbake kontrollen kapitalistklassen har over det vi som arbeiderklasse skaper, og det gjøres gjennom klassekamp, liten og stor.


Referenser

[1] Dette er selvfølgelig bare en gyldig påstand i aggregat. Generelt kan arbeidskraften både over- og underbetales, og markedet er en god kapitalistisk styringsform, nettopp fordi den er fleksibel nok til å ta høyde for dette. Det gir samtidig grunnlaget for det vi senere skal inn på, klassekampen.

[2] Private ownership of tools, a basis of freedom when tools are simple, becomes a basis of enslavement when tools are complex. – Upton Sinclair (sitat hentet fra baksiden av Jacobin 32/2019).

[3] Jf. for eksempel Grl. §105 og strl. kapittel 27 og 28, for en kjerne, men i det mer perifere må man også se på måten staten strukturerer eiendomsretten, gjennom spesielt den dynamiske eiendomsretten (dynamisk tingsrett) som konkurs og gjeldsinndrivelse (konkursloven, tvangsfullbyrdelsesloven, dekningsloven, panteloven og så videre).

[4] Dette er en vekselvirkende men helhetlig prosess. Kapitalistklassen som fellesskap vil måtte kanalisere kapital til den enkelte kapitalist, og den enkelte kapitalist må ‘la seg’ bli kanalisert til. Vi kan likevel skille rent analytisk på denne måten.

[5] Heller, Agnes. The Theory of Need in Marx. Verso, 2012. Heller argumenterer for at det nettopp ikke er i kapitalens «interesse» å få tilbake markedsrente, men en del av dens behov («need»). Forskjellen mellom «interesse» og «behov» er dermed i denne sammenheng knyttet til selve eksistensen av en aktør. Behovet både konstituerer og former aktøren, mens interessen bare former.

[6] For eksempel skapes profitten til oppkjøpsfondene som eier en betydelig del av norsk velferd nesten utelukkende av arbeiderne. Velferdstjenester forutsetter så godt som ingen større investeringer (og er grunnen til at de er lønnsomme), men forutsetter enorme mengder arbeidskraft. Denne blir underbetalt både strukturelt og komparativt til andre offentlige velferdstjenester, se Herning, Linn. Velferdsprofitørene. Oslo: Manifest, 2015.

[7] Ingen råmaterialer kan tas i bruk uten at noen har sanket dem inn, raffinert, foredlet dem, og så videre. Når sluttleddet til syvende og sist slipper varen på markedet, er alt dette arbeidet kumulert i varen. Hvorvidt det går an å se for seg en økonomi uten arbeidskraft, eventuelt, der den forbrukte arbeidskraften er så langt tilbake i tid at det ikke lenger gir mening å snakke om den som en samfunnsmessig kraft – er ganske likegyldig. Vi lever ikke i en slik verden i dag, og det ser ikke ut til at det kommer til å skje med det første.

[8] Malm, Andreas. Fossil Capital. Verso, 2014. Malm har dette som et av sine sentrale poenger, og viser hvordan kullkraftverk slo gjennom under den industrielle revolusjon på et lignende grunnlag.

[9] Mao. tvinger arbeidskamp det frem.

[10] Den enkelte kapitalist kan selvfølgelig bruke grønn energi konstant, men dersom alle eller mange nok hadde gjort dette, ville det raskt skapt problemer for strømnettet.

[11] Andre eksempler på behovet for kontroll over arbeiderens tid finner vi i delingsøkonomien, som gjør det mulig for enkelte deler av kapitalistklassen å utnytte de delene av arbeidstiden som den andre delen av kapitalistklassen ikke utnytter (også omtalt som arbeiderens fritid).

[12] Sand, Inger-Johanne. Styring av kompleksitet: Om rettslige former for statlig styring. Fagbokforlaget, Oslo 1996.

[13] I denne sammenhengen er i alle fal et slikt syn på staten tilstrekkelig, selv om det åpenbart er unntak. Oljefondets investeringer i klimavennlige tiltak er ett eksempel som viser at konkrete interesser kan overstyres av byråkratisk og faglig autonomi. Staten er ikke nødvendigvis kontrollert av konkrete interesser, men den kan være det.

[14] Norsk arbeidsrett vil antageligvis ikke, eller bare i liten grad, tillate slik arbeidskamp, men det er et annet problem.

[15] Phillips, Leigh og Michal Rozworski. The People’s Republic of Walmart. By: Verso, 2019.