05 sep

GreenStat – det grønne Statoil

Tekst: Vegard Laukhammar

Når Statoil verken kan eller vil satse på fornybar energi, må oppgaven løses gjennom langsiktig investering i et nytt selskap. GreenStat kan bli Norges nye økonomiske eventyr.

I 1972 flyttet Arve Johnsen, 39 år gammel, til Stavanger med en stor oppgave på sine skuldre. For å ivareta Norges petroleumsinteresser ble det opprettet et eget selskap som tok hånd om disse oppgavene på vegne av nasjonen. Den første perioden i selskapets historie var ikke preget av den luksusen en i dag forbinder med Statoil. Johnsen sov den første natten i sovepose for å holde kostnadene nede. Han visste at det ville ta lang tid før Statoil kom til å gå med overskudd. Etter mye hardt arbeid lykkes Arve Johnsen og hans medarbeidere med å løse oppgaven på en måte som overgikk selv de mest optimistiske tilhengerne.

42 år senere er Statoil et imponerende selskap som har skapt ufattelige verdier. Derfor skuler mange mot Statoil når det snakkes om satsning på fornybar energi. De har kompetansen og økonomiske muskler. Men foreløpig har ikke Statoil vært noen pådriver for et grønt skifte, snarere tvert imot.

Read More

26 jun

Fagbevegelsen i det 21. århundre

Tekst: David Jordhus-Lier, førsteamanuensis i samfunnsgeografi, UiO
Les artikkelen av Jonas Bals her.

Selv om Jonas Bals gjør rett i å kritisere Guy Standings avfeiende holdning til fagbevegelsen, begynner behovet for fornyelse i fagbevegelsen å bli prekært.

Jeg har i løpet av noen år opparbeidet meg en solid respekt for Jonas Bals. Respekten baserer seg på hans rolle som samfunnsdebattant, og kanskje særlig hvordan han kombinerer sine erfaringer som fagorganisert bygningsarbeider med en skarp penn og gode samfunnsanalyser. Når jeg nå tar pennen fatt for å kritisere hans tekst i Røyst #3 – der han kritiserer Guy Standings bok fra 2011 – er det derfor ikke for å ta parti mot Bals. Nei, grunnen til at jeg griper til tastaturet er fordi jeg mener Bals, gjennom sin krasse kritikk av Standing, samtidig unngår å diskutere noen avgjørende utfordringer for den fagbevegelsen han selv representerer.

Read More

24 jun

En ny klassedebatt: Bidrag til revitalisering – eller enda en gravsang for venstresiden?

Tekst: Isak Lekve

Venstresiden er i krise. Etter en lang etterkrigstid med ideologisk og politisk hegemoni over store deler av Europa – har venstresiden de siste 30 årene ligget med brukket rygg. Den politiske venstresiden ble bygget på arbeiderbevegelsen – men fagorganisering stuper. Den ideologiske venstresiden ble bygget på Marx – som allerede var grundig diskreditert da muren falt, og i stedet er det nyliberalismens verdensbilde som gjennom myten om ideologienes død har fått politisk hegemoni – mens de institusjoner for stabilitet og sosial sikkerhet som venstresiden bygget opp er under demontering eller i hvert fall under kraftig press. Med noen få spredte unntak – som spanske Podemos og greske Syriza – har heller ikke den sosiale krisen bidratt med ny entusiasme for venstresidens politiske løsninger. I land etter land er det i stedet de bevegelser som kalles høyrepopulistiske som vokser frem som krisepolitikkens sterkeste kritikere og profitører. Og et av de viktigste problemene er nettopp at venstresiden etter avideologiseringen ikke fremstår som et virkelig alternativ. Riktignok er gjerne venstresidens form for kuttpolitikk mildere enn høyresidens, men i en rekke land – eksemplifisert gjennom statsledere som Président Hollande og Matteo Renzi – er det vanskelig å se en rød tråd fra en alternativ samfunnsanalyse til en alternativ politikk. Når man i tillegg har bundet seg til masten på prosjekter som euroen og IMF – som gjennom Troikaen bidrar til å kvele alternativ som nevnte Syriza allerede i oppstarten – er det i stedet inntrykket av visjonsløshet som blir sementert. I en slik situasjon er det både naturlig og fornuftig at intellektuelle miljøer på venstresiden forsøker å bidra til å reise debatter, begreper og analyser som kan danne utgangspunkt for revitalisering og alternativ politikk, og i en kontekst hvor Thomas Piketty er på Skavlan og alles lepper – og Oxfam nylig dokumenterte at 1% av verdens befolkning til neste år vil eie over halvparten av verdens rikdom, er det forståelig at valget igjen faller på klasse.

Read More