02 des

Når loven flytter fjell

Foto: Flickr, CC, Natur og Ungdom

Tekst: Tale Hammerø Ellingvåg og Edvard Wølner Bjørnson

 
Finnes det legitime lovbrudd?

Når du sitter fastlenket til boremaskin på toppen av et lite fjell på Vestlandet, med panoramautsikt over Førdefjorden og de omkringliggende fjellene, får du tid til å tenke over hva du driver med – sivil ulydighet.

Det er vanskelig å få øye på verdiene nede i fjorden, men vi sitter her fordi økosystemet der nede er truet av det planlagte sjødeponiet fra gruva som skal åpnes på Engebøfjellet. Hundre mennesker har i tre kalde uker ulovlig lenket seg fast for å stanse prøveboringen i fjellet. I følge organisasjonen Natur og Ungdom har over 2000 nordmenn sagt seg villige til å bryte loven for å forsvare fjorden.  Aksjonen har på ny skapt debatt om hvorvidt sivil ulydighet er et legitimt virkemiddel i et demokrati, og mer konkret om det kan forsvares i forbindelse med rutilgruven i Naustdal.

Vi vil vise hvordan slike aksjoner kan forsvares moralsk ved bruk av John Rawls definisjon av sivil ulydighet. Det store flertallet, de kommende generasjoner, har rett på en ren fjord og et stabilt klima. Når en stor urett er i ferd med å bli gjennomført, det er vårt plikt å aksjonere mot den.

Det store flertallet, de kommende generasjoner, har rett på en ren fjord og et stabilt klima. Når en stor urett er i ferd med å bli gjennomført, det er vårt plikt å aksjonere mot den.

Sivil ulydighet som aksjonsform

Sivil ulydighet er utenomparlamentarisk arbeid, et folkets virkemiddel. Aksjonen for Førdefjorden og dens planlagte nordnorske søsteraksjon i Repparfjorden, føyer seg inn i en lang demokratisk tradisjon. Suffragettene, Martin Luther King Jr. og Mahatma Gandhi er eksempler på sivilt ulydige. De var ikke-voldelige foregangskvinner og -menn som brøt loven til menneskehetens beste. I tillegg finnes det en rekke norske politiske aksjoner å trekke frem fra vår egen historie.

Det var en folkebevegelse rundt den religiøse frigjøringskampen til Hans Nielsen Hauge på sent 1700-tall som startet «den sivilt ulydige historien» i Norge. Siden da er det få samfunnsgrupper i landet som ikke har aksjonert sivilt ulydig. Blant dem er bygningsarbeidere i ulovlig streik mot nedgang i reallønn og «de arbeiderfiendtlige lovene» (1928), okkupanter på Bakklandet i Trondheim mot utbygging av motorvei (1970-tallet), kirken med asyl til kosovoalbanske flyktninger (1993), bønder som blokkerte veier og rådhus mot jordbruksforhandlingene (2012) og Norges Handikapforbunds Ungdom som lenket seg til tog og trikker mot dårlig tilrettelegging (1996-97)[1].

Det var en folkebevegelse rundt den religiøse frigjøringskampen til Hans Nielsen Hauge på sent 1700-tall som startet «den sivilt ulydige historien» i Norge. Siden da er det få samfunnsgrupper i landet som ikke har aksjonert sivilt ulydig.

Altakampen (1979-1981) er kanskje den mest kjente sivilt ulydige aksjonen i Norge i nyere tid. Den gang planla myndighetene utbygging av Alta–Kautokeino-vassdraget, som ville skade reindriftsnæringa, ødelegge for laksefisket og oversvømme Nord-Europas største elvegjel. Motstanden var voldsom, og flere tusen samer, naturvernere og andre satt lenket sammen løpet av de årene aksjonen pågikk. Aksjonistene tapte dette slaget, men fikk senere den første «Samlet plan for vassdrag», samers rettigheter kom på dagsorden, og i 1990 innrømmet statsminister Brundtland at utbyggingen var unødvendig.

Likhetene mellom Altakampen og fjordkampene er på noen punkter slående. I begge tilfellene er det snakk om folkeaksjoner med tusenvis av «menige» nordmenn fra hele landet, villige til å bryte loven for en naturvernsak. Det de mest berørte, både fjordfolket i Vevring, samt Sametinget og reindriften rundt Repparfjord, som ikke blir hørt.

Flere aksjoner har endt med seier for aksjonistene, og ved siden av å påvirke norsk debattklima, førte i flere tilfeller disse seirene til endringer i lovverk og forvaltning. Det er derfor viktig å merke seg at utfallet av en sivil ulydighetsaksjon ikke bare henger sammen med aksjonens konkrete mål, men også med langsiktige endringer i politikk og samfunnsdebatt. Uansett utfall av videre saksgang i Førdefjord-kampen, vil det ikke være usannsynlig at avfallshåndtering vil få en større plass i forvaltningen og samfunnsdebatten i fremtiden. Norge fikk sin første mineralstrategi i 2013. Når denne skal revideres eller hvis det skal lages en ny, bør sjødeponi være utelukket. Det er kun fem land i verden som benytter seg av metoden, så det burde ikke være kontroversielt å gå vekk fra denne praksisen.

Det er derfor viktig å merke seg at utfallet av en sivil ulydighetsaksjon ikke bare henger sammen med aksjonens konkrete mål, men også med langsiktige endringer i politikk og samfunnsdebatt.

Tradisjonen for sivil ulydighet er sterk i Norge. Samtidig er det interessant å sammenligne den med hva som skjer utenfor våre landegrenser. Aksjoner som har som mål å stoppe fossilindustrien og utslipp av klimagasser, er en voksende trend mange steder i verden. Et eksempel er aktivistene som la seg på rullebanen på Heathrow og forhindret 25 flyavganger i protest mot utvidelse av flyplassen. «The Heathrow 13» forsvarte seg med at klimagassutslippene (og klimaendringene) som følge av flytrafikk, gjør større skade enn følgene av flystansen. Bare i år har det vært flere rettssaker mot slike aksjonister.

Filosofen John Rawls definerer sivil ulydighet som en offentlig, ikke-voldelig og ulovlig handling. Et viktig prinsipp for Rawls er at handlingen må være politisk og i tråd med de rettferdighetsprinsippene som ligger til grunn i samfunnet. Handlinger utført av egeninteresse eller basert på personlige moralske overbevisninger vil ikke kunne defineres som sivil ulydighet[2]. I følge Rawls er sivil ulydighet en viktig del av et nesten-rettferdig samfunn, som vi tolker til å gjelde de fleste fungerende demokratier. Vi har valgt å støtte oss på hans definisjon, da den har hatt størst innflytelse i moderne argumentasjon rundt sivil ulydighet.

Rawls fremsetter tre kriterier som må ligge til grunn for å rettferdiggjøre ulydighet.

Rawls fremsetter tre kriterier som må ligge til grunn for å rettferdiggjøre ulydighet. Aksjonen må for det første rettes mot en betydelig urettferdig handling, og helst mot en handling som forårsaker videre urett. For det andre må det være en nødvendig siste utvei, etter at alle lovlydige kanaler er forsøkt brukt til påvirke majoriteten. Det tredje kriteriet er at aksjonen ikke skal føre til at samfunnet bryter sammen og gjør det enda vanskeligere å oppnå rettferdighet. Konsekvensen kan ikke være et samfunn der ingen respekterer loven. Aksjonister må alltid ta hensyn til dette og annet potensielt skadeomfang for uskyldige tredjeparter.[3]

Uforenelig med et demokrati?

 «Hva om alle tok loven i egne hender? Hva om eksempelvis høyreekstreme grupper tok i bruk sivil ulydighet? Det ville bli kaos

Dette argumentet kommer ofte opp som innvending mot sivil ulydighet. La oss kalle det for det for  «kaosargumentet». Som aktivister på Engebøfjellet ble vi ofte møtt med utsagn om at saken var ferdig behandlet og demokratisk fundert i vårt representative demokrati. Er det sånn at det finnes et demokratisk underskudd på miljøsaker, eller er det miljøaktivister som mangler respekt for demokratiet når de setter egne overbevisninger over samfunnets? Spørsmålet om hvem som har moralsk rett til å utføre sivilt ulydige handlinger har alltid vært gjenstand for diskusjon. I Nødvendig ulydighet (1998) argumenterer Åsne Berre Persen og Jørgen Johansen for at sivil ulydighet er et verdinøytralt redskap, og kan tas i bruk av alle.[4]

En kan derfor argumentere for at hvis ekstremister gikk over til å bruke sivilt ulydige virkemidler, ville dette være et fremskritt. En ville da beveget seg fra voldelige tilnærminger til ikke-voldelige. Hvis nettroll som i dag verbalt terroriserer kvinner, innvandrere og samfunnsdebattanter heller hadde lenket seg fast til NRKs kontorer på Marienlyst med håndplakater og bannere, i full åpenhet og uten å gjøre motstand når politiet dukket opp, ville dette vært å foretrekke. Det er ikke gitt at en aksjon vil gi aktørene seier eller sympati i sin sak.

Ikke alle er enige i en slik tilgjengeliggjøring av sivil ulydighet. Et viktig begrep hos Rawls er «justice as fairness». Begrepet innebærer at alle skal kunne nyte fruktene av grunnleggende friheter og rettigheter, inneha reell sjanselikhet og at all ulikhet må begrunnes i at fordelingen er den beste for dem som har minst. I lys av dette vil det for Rawls være vanskelig å legitimere høyreekstremes innskrenking av enkeltgruppes rettigheter gjennom sivil ulydighets-begrepet.

Hva er konsekvensen av at gud og hvermann velger å bryte loven hver gang man er misfornøyd med noe? For det første ville dette vært en kraftig varsellampe om at noe i systemet er veldig galt. Sivil ulydighet er en alvorlig handling, og det å åpenlyst bryte loven og bli straffet er ikke noe de fleste føler seg komfortable med. Så når over 2000 mennesker, der vi antar at det store flertallet ønsker et lovregulert og stabilt samfunn, uttaler at de ønsker å bryte loven, som vi så under aksjonen ved Førdefjorden, bør det regnes som et sterkere signal enn at noen tar lover i egne hender. Sivilt ulydige aksjoner tilsier derfor at de kan forsvares hvis noe i systemet må korrigeres, dersom det lovlydige rommet for politisk handling er lite eller ikke-eksisterende.

Sivilt ulydige aksjoner tilsier derfor at de kan forsvares hvis noe i systemet må korrigeres, dersom det lovlydige rommet for politisk handling er lite eller ikke-eksisterende.

For det andre viser historien oss at de gangene sivile grupperinger tyr til sivilt ulydige handlinger, gir samfunnet dem vanligvis rett i sin sak (om så i ettertid). For det tredje vitner kaosargumentet om oppfatningen at en lov må følges for lovens skyld. Naturligvis skal samfunnet følge et sett lover, men innholdet av disse er ikke gitt. Lover må legitimeres, både gjennom Storting og folkets generelle aksept av deres legitimitet. En lov som forbyr homoseksualitet vil være illegitim, ergo bør den ikke følges. For det fjerde kan en lov være legitim generelt sett, men i noen tilfeller kan det kan likevel være vel så legitimt å bryte denne loven.

Er sivil ulydighet et udemokratisk verktøy? Når aksjoner begynner er saken ofte avgjort gjennom demokratiske kanaler, der partene har kommet med innspill. På en side virker det logisk at man bør føye seg etter samfunnet spilleregler, som man tidligere har godtatt, selv om man taper saken.  På den annen side er det lite intuitivt at de som ikke har forsøkt å påvirke sakens utfall skulle ha en større «rett» til å handle ulydig.[5] I følge Rawls’ benyttes sivil ulydighet for å be flertallet om å revurdere sitt standpunkt, begrunnet nettopp i den demokratiske styreformen – forstått som villet samarbeid mellom likeverdige mennesker, satt i system.[6]

Mange demokratiske rettigheter er kjempet frem gjennom sivil ulydighet, som stemmerett for kvinner og fri religionsutøvelse. Dette står imidlertid i kontrast til Rawls’ teori, som kan leses slik at metoden brukes mot brudd på det bestående verdigrunnlaget, ikke for å utvide disse verdiene.

Sivil ulydighet ved Førdefjorden

Så hvorfor gikk vi til aksjon? I Førdefjorden ønsker selskapet Nordic Rutile, et underselskap av oslobaserte Nordic Mining, å dumpe avgangsmassene av gruvevirksomhet på Engebøfjellet, med regjeringens velsignelse. Det er mineralet rutil (TiO2) skattejakten på fjellet dreier seg om. Rutil brukes til å fremstille rent titanoksid. Forkjemperne for prosjektet påpeker gjerne at titanoksid kan omdannes til titanmetall – som i siste instans brukes i proteser og andre samfunnsnyttige formål. Dette er likevel en stråmann. Globalt blir 80% av titanoksid brukt til å fremstille hvitfarge til maling, tannkrem, iskrem, plast og lignende.[7] Restmassene, og kjemikaliene som brukes til å skille ut mineralet, havner i fjorden.

Konsekvensen av et ja til gruvedumping av giftige avgangsmasser i en av landets reneste fjorder, er et nei til de nåværende verdiene: fiskeressurser, arbeidsplasser, en ren fjord. Rødlistede arter vil bli direkte berørt av deponiområdet.[8] Viktige oppvekstområder for sild og kveite, samt store områder med koraller og svamper, står i fare for å bli ødelagt. Førdefjorden er en nasjonal laksefjord, og selv om grensen for laksefjorden går lenger inn i fjorden enn deponiområdet, er det naivt å tro at villaks holder seg til sitt nøye tilmålte område. Selve naturtypen fjord er også truet – blant annet fordi Norge gjennom tidene har vært svært rundhåndet i sin tildeling av fjorder som gruvedeponier. Havforskningsinstituttet kritiserer Nordic Minings konsekvensutredning, og har fra starten frarådet prosjekt.[9]

Selve naturtypen fjord er også truet – blant annet fordi Norge gjennom tidene har vært svært rundhåndet i sin tildeling av fjorder som gruvedeponier.

Det er liten tvil om at aksjonen, som bestod i å stanse Nordic Rutiles prøveboringsarbeid ved å at aksjonistene lenket seg til deres maskiner, var offentlig, ikke-voldelig, politisk og hadde som mål å skape forandring. Men faller den innenfor Rawls’ kriterier om rettferdiggjøring?

Da det er stor uenighet om konsekvensene av et sjødeponi, ville det ikke være rettferdig overfor folket eller kommende generasjoner å på denne måten sette våre felles miljøressurser på spill.[10] Dette blir særlig relevant i og med at det er enighet på Stortinget om en mineralsatsning i Norge, og at Førdefjord-saken kan sette presedens. Klima- og miljødepartementet endret i tillegg sin tidligere vurdering for at arbeidsplasser skulle veie tyngre enn miljøhensynet. I dette spørsmålet ble ikke befolkningen spurt om hvorvidt det var rett vurdering. Videre må en tillatelse til deponiet sees som del av en politisk praksis der terskelen senkes for å opprette nye sjødeponi. Aksjonen er derfor rettet mot en urett som forårsaker og opprettholder annen urett.

Dette blir særlig relevant i og med at det er enighet på Stortinget om en mineralsatsning i Norge, og at Førdefjord-saken kan sette presedens.

Saken har pågått i lang tid, og påvirkning gjennom lovlige kanaler er forsøkt i alle ledd. Aksjonen er en siste utvei for å kunne be om en revurdering av regjeringens beslutning, og å opplyse Norge om en miljøkriminalitet vi alle, som samfunn gjennom statsforvaltningen, risikerer å gjøre oss selv skyldige i. Det er en essensiell del av vårt styresett at beslutninger er opplyste. Vår aksjon gikk først og fremst ut over Nordic Mining og deres investorer, som ikke kan regnes som en uskyldig tredjepart. Allikevel erkjenner vi ha brukt statens politiressurser, men det var viktig at vi gjorde aksjonen kjent for politiet mens aksjonen pågikk, både for at politiet kunne få prioritere andre saker, og at skaden påført tredjepart (i form av redusert politidekning) slik skulle bli minimal.

Det finnes en viktig forskjell mellom Førdefjord-saken og tidligere aksjoner, som f.eks. Altakampen mot Statkraft: for der Altakampen handlet om at staten beskyttet egne interesser, synes Førdefjord-saken heller å bevege seg i en retning der statens ressurser blir brukt til å bevare kapitalens interesser.

Ulydighet, skyld og straff

I etterkant av fjordaksjonen og arrestasjonene kommer også et rettsoppgjør. Det juridiske skyldsspørsmålet er ikke så sentralt, da aksjonistene har vært helt åpne om at de har brutt loven, men hva er man moralsk skyldig i, og hvordan bør sivil ulydighet straffes?

Hva er man moralsk skyldig i, og hvordan bør sivil ulydighet straffes?

For det første er det åpenbart at dersom man bestemmer seg for å bryte loven (om det så er av samvittighetsgrunner), må man være beredt på å ta sin straff. Denne straffen må også være proporsjonal med lovbruddet. På Engebøfjellet gjorde aksjonistene seg skyldige i å ikke rette seg etter pålegg fra politiet.[11] Selv om sivil ulydighet er en viktig og legitim del av demokratiet, kan man ikke forvente å frikjennes på grunnlag av at man har handlet prinsipielt. Straffeutmålingen er en utfordring ikke bare for de som ilegges straffen, men også for myndighetene. Å straffe aksjoner er blitt kalt «politisk jiu-jitsu» av den amerikanske teoretikeren Gene Sharp,[12] fordi det å utøve politisk makt overfor ikke-voldelige aksjonister er en krevende balanseøvelse. Om en straffer aksjonister for hardt, vil det kunne vekke større sympati overfor aksjonistene i folkeopinionen og hos andre politiske grupper. Vi opplevde vekst i både moralsk og økonomisk støtte da det ble kjent at alle aksjonistene fikk bøter på 10 000 kroner, uavhengig av inntektsnivå.

Å straffe aksjoner er blitt kalt «politisk jiu-jitsu»

Slik saken står nå, har aksjonistene mottatt et forelegg, som flesteparten ikke har vedtatt. Vi (artikkelforfatterne) har erklært oss ikke skyldige, da vi mener vi ikke har gjort noe galt. Bruddet på Politiloven var en indirekte aksjon (jf. Rawls), for å markere at miljøets rettigheter ikke er ivaretatt om man planlegger et sjødeponi. Vi vil hevde at vi moralsk sett har gjort noe riktig, ved å forhindre en storstilt miljøødeleggelse og å representere naturens egenverdi og tilgjengelighet for fremtidige generasjoner.

Fra et moralsk ståsted er man også skyldig om man forholder seg passivt til urett. Bør det da være formildende eller skjerpende at man så åpent går inn for et bevisst lovbrudd? Historisk sett har sivil ulydighet blitt dømt forholdsvis mildt i Norge, og slik mener vi det bør være i et rettferdig demokrati. Å påberope seg nødrett har ikke fungert for norske aksjonister, men i Storbritannia har det å vise til at man forhindret en større urett (klimaendringer eller krigshandlinger) enn man begikk, resultert i frikjennelse i flere moderne tilfeller.[13] Aktivistene i «Heathrow 13» slapp i år ubetinget fengselsstraff etter å ha forsvart seg med å ha handlet i tråd med fellesskapets interesser.[14] Et argument mot å påberope seg en kamp mot et større onde er at man kan virke så overbevist at faren for gjentagelse er overhengende, og dermed bør straffes hardere. I Førdefjorden var det flere som ble anholdt to ganger. Dersom man fremholder at ulydigheten springer ut av en rawlsiansk motivasjon, er det ikke snakk om personlig moral, men å vise til at samfunnet bryter med sine rettferdighetsprinsipper. Dette er et argument for at enkeltpersoner skal straffes mildere.

Fra et moralsk ståsted er man også skyldig om man forholder seg passivt til urett. Bør det da være formildende eller skjerpende at man så åpent går inn for et bevisst lovbrudd?

Aksjonene ved Førdefjorden kan kategoriseres som illegal, men legitim maktbruk – et godt begrunnet og rettferdig motivert lovbrudd som reflekterer den juridiske forståelsen i storsamfunnet.[15] At aksjonene i det hele tatt fant sted tyder på at det er et demokratisk underskudd på miljøsaker, der det både er slik at lokalbefolkning ikke har tilstrekkelig innflytelse på hvordan ressursene våre skal forvaltes, og at lovverket ikke beskytter naturen tilstrekkelig – i saker som omhandler kriminalitet mot naturen finnes det så å si ikke domfellelser.

Aksjonene må regnes som en åpen og rettmessig sivilt ulydig handling, der vi heller vil stå på den riktige siden om vi så straffes for det, enn å passivt la næringsinteresser og forvaltning ødelegge våre felles verdier og naturen. Inntil vi ser en endring i politikken hvor klima og naturverdier får prioritet, vil ikke Førdefjorden stå som siste sted hvor sivil ulydighet blir tatt i bruk.

 

[1]
Åsne Berre Persen og Jørgen Johansen, Den nødvendige ulydigheten. FMK, 1998.

[2]
En militærnektende pasifist vil være eksempel på et grensetilfelle mellom politisk og personlig begrunnelse og kan falle inn under definisjonen.

[3]
Ralws, A Theory of Justice.

[4]
Persen og Johansen, Nødvendig ulydighet, 112-113

[5]
Persen og Johansen, Nødvendig ulydighet, 81

[6]
Rawls, Theory of Justice, 335-336

[7]
Cerecana, “Market Study: Titanium Dioxide”, februar 2013

[8]
Som kysttorsk, elvemusling, pigghå, uer og ål.

[9]
Havforskningsinstituttet «Anmodning om faglig innspill i Engebøsaken», 20. februar 2012.

[10]
Grunnloven, et uttrykk for våre felles rettferdighetsprinsipper, har også en miljøparagraf (§112) der det bl.a. heter at «borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av … inngrep i naturen»

[11]
Politilovens §30 nr. 1 jf, §5

[12]
Gene Sharp, Politics of Nonviolent Action, vol. 3, 1973, Porter Sargent (Boston, Massechsetts)

[13]
John Vidal, “Not Guilty: The Greenpeace activists who used climate change as a legal defence,” The Guardian, 11. September 2008, åpnet 10. April 2016,

[14]
Karen McVeigh, “Heathrow 13: Climate change protesters avoid jail”, The Guardian, 25. Februar 2016, åpnet 10. April 2016,

[15]
Dan Hanqvist, Civil olydnad – om staten, lagen och moralen. Juristföreningen i Lund, 1993
 

05 sep

GreenStat – det grønne Statoil

Tekst: Vegard Laukhammar

Når Statoil verken kan eller vil satse på fornybar energi, må oppgaven løses gjennom langsiktig investering i et nytt selskap. GreenStat kan bli Norges nye økonomiske eventyr.

I 1972 flyttet Arve Johnsen, 39 år gammel, til Stavanger med en stor oppgave på sine skuldre. For å ivareta Norges petroleumsinteresser ble det opprettet et eget selskap som tok hånd om disse oppgavene på vegne av nasjonen. Den første perioden i selskapets historie var ikke preget av den luksusen en i dag forbinder med Statoil. Johnsen sov den første natten i sovepose for å holde kostnadene nede. Han visste at det ville ta lang tid før Statoil kom til å gå med overskudd. Etter mye hardt arbeid lykkes Arve Johnsen og hans medarbeidere med å løse oppgaven på en måte som overgikk selv de mest optimistiske tilhengerne.

42 år senere er Statoil et imponerende selskap som har skapt ufattelige verdier. Derfor skuler mange mot Statoil når det snakkes om satsning på fornybar energi. De har kompetansen og økonomiske muskler. Men foreløpig har ikke Statoil vært noen pådriver for et grønt skifte, snarere tvert imot.

Read More

01 jul

Sørstatssvastikaens svanesang?

Tekst: Gøran Ø. Thengs

 

I Sørstatenes mørke historie er det verdt å lytte til de progressive stemmene.

 

You think I’m dumb / maybe not too bright

You wonder how / I sleep at night

Proud of the glory / stare down the shame

Duality of the Southern thing

 («The Duality of the Southern Thing» – Drive-By Truckers, 2001)

Den amerikanske kulturkrigen har nylig tatt en progressiv vending. Mens regnbueflagget heises til topps for å feire homofiles rett til ekteskap, fires sørstatsflagget i Alabama, og det samme diskuteres i både Mississippi (hvor sørstatsflagget på forunderlig vis er en del av statens offisielle flagg) og South Carolina. Sistnevnte var nylig åsted for terrorangrepet i Charleston, der Dylann Roof tok livet av ni afro-amerikanske kirkegjengere og med det gjorde det klart at rasismen i Sørstatene ikke er noe tilbakelagt kapittel, omsvøpt i borgerkrigsflagget. I ettertid har minst seks kirker med hovedsakelig svarte menigheter blitt brent til grunnen i flere av sørstatene.

Tålmodigheten synes å være slutt. Republikanernes forrige presidentkandidat, Mitt Romney, uttrykte nylig det som synes å være den nye konsensusen: «Take down that flag!». Kanskje var det et forsøk på å gjenskape et slags Ronald Reagan-øyeblikk fra Berlinmuren i 1989: Da som nå måtte en undertrykkende institusjon rives.

Sørstatsflagget symboliserer enkelt og greit rasisme og slaveri og må fjernes, og «dets eneste formål er å hjelpe oss andre identifisere hvem de verste menneskene i verden er», slik den liberale programlederen John Oliver nylig sa det i programmet sitt på HBO, som neppe har høye seertall i sør.

Så enkelt kan regionen analyseres, og ofte gjøres det nettopp slik. De hvite demonstrantene som 27. juni protesterte mot at flagget ble fjernet i Alabamas hovedstad Montgomery, og blant annet sammenlignet seg selv med jødene i Nazi-Tyskland, snakker ikke på vegne av alle, men vies naturligvis stor oppmerksomhet i mediene. Ku Klux Klans varslede demonstrasjoner i South Carolina vil neppe bli forbigått i stillhet.

Slik bekreftes fordommene. Resten av landet kan le av bondetampene, og man har neppe kommet så mye lenger med de underliggende problemene selv om flagget fjernes. Kanskje har man tvert imot bidratt til å gjøre den kulturelle kløften mellom «oss» (John Oliver) og «dem» enda dypere, og forsterket behovet for et internt samlende flagg.

Da kan det være mer fruktbart å lytte til de progressive kreftene som virker innad i regionen og sørstatsflaggets kulturelle sfære, og i kjernen finner man bandet Drive-by Truckers.

Read More

26 jun

Fagbevegelsen i det 21. århundre

Tekst: David Jordhus-Lier, førsteamanuensis i samfunnsgeografi, UiO
Les artikkelen av Jonas Bals her.

Selv om Jonas Bals gjør rett i å kritisere Guy Standings avfeiende holdning til fagbevegelsen, begynner behovet for fornyelse i fagbevegelsen å bli prekært.

Jeg har i løpet av noen år opparbeidet meg en solid respekt for Jonas Bals. Respekten baserer seg på hans rolle som samfunnsdebattant, og kanskje særlig hvordan han kombinerer sine erfaringer som fagorganisert bygningsarbeider med en skarp penn og gode samfunnsanalyser. Når jeg nå tar pennen fatt for å kritisere hans tekst i Røyst #3 – der han kritiserer Guy Standings bok fra 2011 – er det derfor ikke for å ta parti mot Bals. Nei, grunnen til at jeg griper til tastaturet er fordi jeg mener Bals, gjennom sin krasse kritikk av Standing, samtidig unngår å diskutere noen avgjørende utfordringer for den fagbevegelsen han selv representerer.

Read More

24 jun

En ny klassedebatt: Bidrag til revitalisering – eller enda en gravsang for venstresiden?

Tekst: Isak Lekve

Venstresiden er i krise. Etter en lang etterkrigstid med ideologisk og politisk hegemoni over store deler av Europa – har venstresiden de siste 30 årene ligget med brukket rygg. Den politiske venstresiden ble bygget på arbeiderbevegelsen – men fagorganisering stuper. Den ideologiske venstresiden ble bygget på Marx – som allerede var grundig diskreditert da muren falt, og i stedet er det nyliberalismens verdensbilde som gjennom myten om ideologienes død har fått politisk hegemoni – mens de institusjoner for stabilitet og sosial sikkerhet som venstresiden bygget opp er under demontering eller i hvert fall under kraftig press. Med noen få spredte unntak – som spanske Podemos og greske Syriza – har heller ikke den sosiale krisen bidratt med ny entusiasme for venstresidens politiske løsninger. I land etter land er det i stedet de bevegelser som kalles høyrepopulistiske som vokser frem som krisepolitikkens sterkeste kritikere og profitører. Og et av de viktigste problemene er nettopp at venstresiden etter avideologiseringen ikke fremstår som et virkelig alternativ. Riktignok er gjerne venstresidens form for kuttpolitikk mildere enn høyresidens, men i en rekke land – eksemplifisert gjennom statsledere som Président Hollande og Matteo Renzi – er det vanskelig å se en rød tråd fra en alternativ samfunnsanalyse til en alternativ politikk. Når man i tillegg har bundet seg til masten på prosjekter som euroen og IMF – som gjennom Troikaen bidrar til å kvele alternativ som nevnte Syriza allerede i oppstarten – er det i stedet inntrykket av visjonsløshet som blir sementert. I en slik situasjon er det både naturlig og fornuftig at intellektuelle miljøer på venstresiden forsøker å bidra til å reise debatter, begreper og analyser som kan danne utgangspunkt for revitalisering og alternativ politikk, og i en kontekst hvor Thomas Piketty er på Skavlan og alles lepper – og Oxfam nylig dokumenterte at 1% av verdens befolkning til neste år vil eie over halvparten av verdens rikdom, er det forståelig at valget igjen faller på klasse.

Read More

11 jun

Platt om prekariatet

Tekst: Jonas Bals

Illustrasjon: Catrine Kooyman

prekariatet_web

Etter en historisk stor politisk streik i Norge i januar i år beskrev Morgenbladet på lederplass utviklingen de mente fikk fagbevegelsen til å mobilisere. Konklusjonen var helt riktig at fagbevegelsen var bekymret for en utvikling i retning av mer midlertidighet og usikre ansettelsesforhold. Lederartikkelen viste til Guy Standings bok om «prekariatet» – en presumptivt ny klasse av mennesker i slike usikre arbeidsforhold – for å beskrive denne utviklingen, og fortsatte:

«De første dryppene av slike virkelighetsbeskrivelser finnes for eksempel i debatten om «De Manuelle» i Morgenbladet i høst og i Kristian Lundbergs Yarden. Regissør Pia Maria Rolls nye dokumentariske oppsetning Ses i min nästa pjas er også et sterkt uttrykk for prekariatets fremvekst.»[1]

Lederartikkelens konklusjon er det ikke noe å si på, ei heller de kulturelle referansene. Men veien til konklusjonen er oppsiktsvekkende blind for virkeligheten utenfor litteraturen. Man skal ha levd nokså isolert i kulturens sfære for å kunne hevde at «de første dryppene av en slik virkelighetsbeskrivelse» – av maktesløse arbeidstakere uten stillingsvern – er kommet i romaner, teaterforestillinger og Morgenbladets spalter den seneste tiden. Det er først og fremst fagbevegelsen som har satt spørsmål om usikkerhet, lavlønnskonkurranse, sosial dumping og «prekariatet» på dagsorden det siste tiåret. I tillegg hadde vi i åtte år en rødgrønn regjering som forsøkte å møte utviklingen med mye konkret politikk, i politisk strid med krefter på arbeidsgiversiden og nesten alltid mot Høyres, Fremskrittspartiets og Venstres stemmer.

Man skal ha levd nokså isolert i kulturens sfære for å kunne hevde at «de første dryppene av en slik virkelighetsbeskrivelse» – av maktesløse arbeidstakere uten stillingsvern – er kommet den seneste tiden.

Hvorfor nevner jeg alt dette? Fordi den samme blindheten som gjør seg gjeldende i Morgenbladets lederartikkel også preger Guy Standings bok. Den liberale økonomen Standing lider av en form for blindhet som dessverre er nokså utbredt, både i samfunnsforskningen og kulturlivet. Det gjør at en ellers god beskrivelse av virkeligheten svekkes betydelig. Standings blindsone er et alvorlig handikap, særlig ettersom han ikke bare hevder å være analytisk, men også skisserer mulige løsninger. Nå vil noen kanskje innvende at det er bra med så mye oppmerksomhet som mulig om et problem (særlig ettersom det finnes de som ikke er i stand til å registrere et problem før det er beskrevet i en bok), men Standings analyse – og ikke minst hans løsninger – kan dessverre fort ende opp med å forsterke fremfor å løse problemene han påpeker. Det vender jeg tilbake til om litt.

Read More

09 jun

Regressiv reform: Om jernbanereformen og faktaene som drukner i nytale

Tekst: Axel Fjeld

Regjeringen Solberg har lagt frem sin jernbanereform. Den ble presentert på Oslo S mandag 11.05, og lagt frem for stortinget tirsdag 12.05. Flere aktører, deriblant Norsk Jernbaneforbund og Norsk Lokmannsforbund, har påpekt at det forslaget som ble lagt frem for stortinget stemmer dårlig med den rosemalte versjonen som ble presentert på Oslo S. Jeg kommer ikke til å gå så mye inn på akkurat det, men som jernbaneansatt ønsker jeg å korrigere noen av påstandene som ble servert på Oslo S, samt skissere hvilke tiltak regjeringen Solberg burde ha prioritert fremfor konkurranseutsetting.

Read More

28 mai

Stig opp eller gå under

Tekst: Solveig Helene Lygren

Ved å sette kjønn, kropp og klasse i forbindelse sørget Édouard Louis for fjorårets mest omtalte litterære utgivelse i Frankrike. Samtidig blåste han liv i en klassedebatt i et land som viser seg å være mindre preget av frihet, likhet og brorskap enn hva det franske slagordet skulle tilsi.

21 år gammel publiserte Édouard Louis sin første roman En finir avec Eddy Bellegueule – en brutal skildring av utkantens og underklassens Frankrike, fortalt gjennom perspektivet til en ung, homofil gutt, som rives mellom ønsket om å passe inn i og nødvendigheten av å bryte ut av det samfunnet han lever i. Utgivelsen ble umiddelbart gjenstand for enorm medieoppmerksomhet og fikk overveldende kritikker i hjemlandet. Et år senere er romanen under oversettelse til over tjue språk, og nylig kom den ut i norsk oversettelse. Heller ikke her til lands har utgivelsen gått upåaktet hen, etter mottakelsen å dømme er Louis’ eksplisitte skildring av den nederste delen av arbeiderklassen vanskelig å svelge i våre dager. Det lite oppløftende bildet som presenteres av den nordfranske landsbygden burde imidlertid ikke sjokkere de som har fulgt noenlunde med på det franske nyhetsbildet, hvor dystre økonomiske tall, stadig høyere arbeidsledighet og økende sosial ulikhet dominerer. Likevel har forfatteren med denne romanen maktet å røske ved røttene til et land som for lengst har tatt farvel med standssamfunnet, men som samtidig har et litt for romantiserende forhold til livet på landsbygden. At utgivelsen har fått så mye oppmerksomhet sier, som Sandra Lillebø hevder i en artikkel i Vagant, «sannsynligvis noe om hvor liten tilstrømmingen av tekster fra mennesker med denne typen bakgrunn er i den franske litterære offentligheten».[1] Read More

26 mai

Flammen og fellesskapet: om den norske medievelferdsstaten

Tekst: Magnus Hoem Iversen
Illustrasjon: Catrine Kooyman
Henta ifrå Røyst #3

Norsk mediepolitikk har vært et klasseutjevnende prosjekt. Det er det verdt å ta vare på.

Rommet er mørkt, og utvekslingsstudentenes ansikter lyses opp av et gigantisk bål jeg projiserer opp på veggen. Det knitrer i rommet. Kjennes varmt. Kommer en del knising og rynking på nesa. De franske jentene stirrer inn i flammene. Canada er skeptisk. Armene i kors. Japan noterer.

What is this?
– This is what the state channel broadcast on Friday.

Does something happen eventually?
– Not really, a piece of wood is added from time to time, but that’s mostly it.

Det blir stille en stund. Vi fortsetter å se på programmet, som er NRKs Nasjonal vedkveld. Åtte timer består utelukkende av et kamera rettet mot en god gammeldags peis.

This is madness. Nobody would watch this, would they?
– Well, close to a million viewers checked in on the broadcast during the twelve-hour stretch. And it is reported to have stolen viewers from popular talk shows on other channels.

I don’t even…
This would probably not work so well in my country.

Som seminarleder var det lett å gripe til kombinasjonen NRK og sakte-TV for å starte en samtale om særtrekk ved det norske medie- systemet til en flokk studenter fra en rekke forskjellige land og kulturer. Det å se seg selv gjennom andres øyne er lærerikt. For min del ble det oppklarende å forsøke å forstå norsk mediepolitikk utenfra. Å beskrive seg selv, og å bli beskrevet av andre, gir deg en sterkere fornemmelse av hvem du egentlig er, hva du står for, hvor du kommer fra.
Read More