02 des

Når loven flytter fjell

Tekst: Tale Hammerø Ellingvåg og Edvard Wølner Bjørnson

Finnes det legitime lovbrudd?

Når du sitter fastlenket til boremaskin på toppen av et lite fjell på Vestlandet, med panoramautsikt over Førdefjorden og de omkringliggende fjellene, får du tid til å tenke over hva du driver med – sivil ulydighet.

Det er vanskelig å få øye på verdiene nede i fjorden, men vi sitter her fordi økosystemet der nede er truet av det planlagte sjødeponiet fra gruva som skal åpnes på Engebøfjellet. Hundre mennesker har i tre kalde uker ulovlig lenket seg fast for å stanse prøveboringen i fjellet. I følge organisasjonen Natur og Ungdom har over 2000 nordmenn sagt seg villige til å bryte loven for å forsvare fjorden.  Aksjonen har på ny skapt debatt om hvorvidt sivil ulydighet er et legitimt virkemiddel i et demokrati, og mer konkret om det kan forsvares i forbindelse med rutilgruven i Naustdal.

Read More

05 sep

GreenStat – det grønne Statoil

Tekst: Vegard Laukhammar

Når Statoil verken kan eller vil satse på fornybar energi, må oppgaven løses gjennom langsiktig investering i et nytt selskap. GreenStat kan bli Norges nye økonomiske eventyr.

I 1972 flyttet Arve Johnsen, 39 år gammel, til Stavanger med en stor oppgave på sine skuldre. For å ivareta Norges petroleumsinteresser ble det opprettet et eget selskap som tok hånd om disse oppgavene på vegne av nasjonen. Den første perioden i selskapets historie var ikke preget av den luksusen en i dag forbinder med Statoil. Johnsen sov den første natten i sovepose for å holde kostnadene nede. Han visste at det ville ta lang tid før Statoil kom til å gå med overskudd. Etter mye hardt arbeid lykkes Arve Johnsen og hans medarbeidere med å løse oppgaven på en måte som overgikk selv de mest optimistiske tilhengerne.

42 år senere er Statoil et imponerende selskap som har skapt ufattelige verdier. Derfor skuler mange mot Statoil når det snakkes om satsning på fornybar energi. De har kompetansen og økonomiske muskler. Men foreløpig har ikke Statoil vært noen pådriver for et grønt skifte, snarere tvert imot.

Read More

01 jul

Sørstatssvastikaens svanesang?

Tekst: Gøran Ø. Thengs

 

I Sørstatenes mørke historie er det verdt å lytte til de progressive stemmene.

 

You think I’m dumb / maybe not too bright

You wonder how / I sleep at night

Proud of the glory / stare down the shame

Duality of the Southern thing

 («The Duality of the Southern Thing» – Drive-By Truckers, 2001)

Den amerikanske kulturkrigen har nylig tatt en progressiv vending. Mens regnbueflagget heises til topps for å feire homofiles rett til ekteskap, fires sørstatsflagget i Alabama, og det samme diskuteres i både Mississippi (hvor sørstatsflagget på forunderlig vis er en del av statens offisielle flagg) og South Carolina. Sistnevnte var nylig åsted for terrorangrepet i Charleston, der Dylann Roof tok livet av ni afro-amerikanske kirkegjengere og med det gjorde det klart at rasismen i Sørstatene ikke er noe tilbakelagt kapittel, omsvøpt i borgerkrigsflagget. I ettertid har minst seks kirker med hovedsakelig svarte menigheter blitt brent til grunnen i flere av sørstatene.

Tålmodigheten synes å være slutt. Republikanernes forrige presidentkandidat, Mitt Romney, uttrykte nylig det som synes å være den nye konsensusen: «Take down that flag!». Kanskje var det et forsøk på å gjenskape et slags Ronald Reagan-øyeblikk fra Berlinmuren i 1989: Da som nå måtte en undertrykkende institusjon rives.

Sørstatsflagget symboliserer enkelt og greit rasisme og slaveri og må fjernes, og «dets eneste formål er å hjelpe oss andre identifisere hvem de verste menneskene i verden er», slik den liberale programlederen John Oliver nylig sa det i programmet sitt på HBO, som neppe har høye seertall i sør.

Så enkelt kan regionen analyseres, og ofte gjøres det nettopp slik. De hvite demonstrantene som 27. juni protesterte mot at flagget ble fjernet i Alabamas hovedstad Montgomery, og blant annet sammenlignet seg selv med jødene i Nazi-Tyskland, snakker ikke på vegne av alle, men vies naturligvis stor oppmerksomhet i mediene. Ku Klux Klans varslede demonstrasjoner i South Carolina vil neppe bli forbigått i stillhet.

Slik bekreftes fordommene. Resten av landet kan le av bondetampene, og man har neppe kommet så mye lenger med de underliggende problemene selv om flagget fjernes. Kanskje har man tvert imot bidratt til å gjøre den kulturelle kløften mellom «oss» (John Oliver) og «dem» enda dypere, og forsterket behovet for et internt samlende flagg.

Da kan det være mer fruktbart å lytte til de progressive kreftene som virker innad i regionen og sørstatsflaggets kulturelle sfære, og i kjernen finner man bandet Drive-by Truckers.

Read More

26 jun

Fagbevegelsen i det 21. århundre

Tekst: David Jordhus-Lier, førsteamanuensis i samfunnsgeografi, UiO
Les artikkelen av Jonas Bals her.

Selv om Jonas Bals gjør rett i å kritisere Guy Standings avfeiende holdning til fagbevegelsen, begynner behovet for fornyelse i fagbevegelsen å bli prekært.

Jeg har i løpet av noen år opparbeidet meg en solid respekt for Jonas Bals. Respekten baserer seg på hans rolle som samfunnsdebattant, og kanskje særlig hvordan han kombinerer sine erfaringer som fagorganisert bygningsarbeider med en skarp penn og gode samfunnsanalyser. Når jeg nå tar pennen fatt for å kritisere hans tekst i Røyst #3 – der han kritiserer Guy Standings bok fra 2011 – er det derfor ikke for å ta parti mot Bals. Nei, grunnen til at jeg griper til tastaturet er fordi jeg mener Bals, gjennom sin krasse kritikk av Standing, samtidig unngår å diskutere noen avgjørende utfordringer for den fagbevegelsen han selv representerer.

Read More

24 jun

En ny klassedebatt: Bidrag til revitalisering – eller enda en gravsang for venstresiden?

Tekst: Isak Lekve

Venstresiden er i krise. Etter en lang etterkrigstid med ideologisk og politisk hegemoni over store deler av Europa – har venstresiden de siste 30 årene ligget med brukket rygg. Den politiske venstresiden ble bygget på arbeiderbevegelsen – men fagorganisering stuper. Den ideologiske venstresiden ble bygget på Marx – som allerede var grundig diskreditert da muren falt, og i stedet er det nyliberalismens verdensbilde som gjennom myten om ideologienes død har fått politisk hegemoni – mens de institusjoner for stabilitet og sosial sikkerhet som venstresiden bygget opp er under demontering eller i hvert fall under kraftig press. Med noen få spredte unntak – som spanske Podemos og greske Syriza – har heller ikke den sosiale krisen bidratt med ny entusiasme for venstresidens politiske løsninger. I land etter land er det i stedet de bevegelser som kalles høyrepopulistiske som vokser frem som krisepolitikkens sterkeste kritikere og profitører. Og et av de viktigste problemene er nettopp at venstresiden etter avideologiseringen ikke fremstår som et virkelig alternativ. Riktignok er gjerne venstresidens form for kuttpolitikk mildere enn høyresidens, men i en rekke land – eksemplifisert gjennom statsledere som Président Hollande og Matteo Renzi – er det vanskelig å se en rød tråd fra en alternativ samfunnsanalyse til en alternativ politikk. Når man i tillegg har bundet seg til masten på prosjekter som euroen og IMF – som gjennom Troikaen bidrar til å kvele alternativ som nevnte Syriza allerede i oppstarten – er det i stedet inntrykket av visjonsløshet som blir sementert. I en slik situasjon er det både naturlig og fornuftig at intellektuelle miljøer på venstresiden forsøker å bidra til å reise debatter, begreper og analyser som kan danne utgangspunkt for revitalisering og alternativ politikk, og i en kontekst hvor Thomas Piketty er på Skavlan og alles lepper – og Oxfam nylig dokumenterte at 1% av verdens befolkning til neste år vil eie over halvparten av verdens rikdom, er det forståelig at valget igjen faller på klasse.

Read More

11 jun

Platt om prekariatet

Tekst: Jonas Bals

Illustrasjon: Catrine Kooyman

prekariatet_web

Etter en historisk stor politisk streik i Norge i januar i år beskrev Morgenbladet på lederplass utviklingen de mente fikk fagbevegelsen til å mobilisere. Konklusjonen var helt riktig at fagbevegelsen var bekymret for en utvikling i retning av mer midlertidighet og usikre ansettelsesforhold. Lederartikkelen viste til Guy Standings bok om «prekariatet» – en presumptivt ny klasse av mennesker i slike usikre arbeidsforhold – for å beskrive denne utviklingen, og fortsatte:

«De første dryppene av slike virkelighetsbeskrivelser finnes for eksempel i debatten om «De Manuelle» i Morgenbladet i høst og i Kristian Lundbergs Yarden. Regissør Pia Maria Rolls nye dokumentariske oppsetning Ses i min nästa pjas er også et sterkt uttrykk for prekariatets fremvekst.»[1]

Lederartikkelens konklusjon er det ikke noe å si på, ei heller de kulturelle referansene. Men veien til konklusjonen er oppsiktsvekkende blind for virkeligheten utenfor litteraturen. Man skal ha levd nokså isolert i kulturens sfære for å kunne hevde at «de første dryppene av en slik virkelighetsbeskrivelse» – av maktesløse arbeidstakere uten stillingsvern – er kommet i romaner, teaterforestillinger og Morgenbladets spalter den seneste tiden. Det er først og fremst fagbevegelsen som har satt spørsmål om usikkerhet, lavlønnskonkurranse, sosial dumping og «prekariatet» på dagsorden det siste tiåret. I tillegg hadde vi i åtte år en rødgrønn regjering som forsøkte å møte utviklingen med mye konkret politikk, i politisk strid med krefter på arbeidsgiversiden og nesten alltid mot Høyres, Fremskrittspartiets og Venstres stemmer.

Man skal ha levd nokså isolert i kulturens sfære for å kunne hevde at «de første dryppene av en slik virkelighetsbeskrivelse» – av maktesløse arbeidstakere uten stillingsvern – er kommet den seneste tiden.

Hvorfor nevner jeg alt dette? Fordi den samme blindheten som gjør seg gjeldende i Morgenbladets lederartikkel også preger Guy Standings bok. Den liberale økonomen Standing lider av en form for blindhet som dessverre er nokså utbredt, både i samfunnsforskningen og kulturlivet. Det gjør at en ellers god beskrivelse av virkeligheten svekkes betydelig. Standings blindsone er et alvorlig handikap, særlig ettersom han ikke bare hevder å være analytisk, men også skisserer mulige løsninger. Nå vil noen kanskje innvende at det er bra med så mye oppmerksomhet som mulig om et problem (særlig ettersom det finnes de som ikke er i stand til å registrere et problem før det er beskrevet i en bok), men Standings analyse – og ikke minst hans løsninger – kan dessverre fort ende opp med å forsterke fremfor å løse problemene han påpeker. Det vender jeg tilbake til om litt.

Read More

09 jun

Regressiv reform: Om jernbanereformen og faktaene som drukner i nytale

Tekst: Axel Fjeld

Regjeringen Solberg har lagt frem sin jernbanereform. Den ble presentert på Oslo S mandag 11.05, og lagt frem for stortinget tirsdag 12.05. Flere aktører, deriblant Norsk Jernbaneforbund og Norsk Lokmannsforbund, har påpekt at det forslaget som ble lagt frem for stortinget stemmer dårlig med den rosemalte versjonen som ble presentert på Oslo S. Jeg kommer ikke til å gå så mye inn på akkurat det, men som jernbaneansatt ønsker jeg å korrigere noen av påstandene som ble servert på Oslo S, samt skissere hvilke tiltak regjeringen Solberg burde ha prioritert fremfor konkurranseutsetting.

Read More

28 mai

Stig opp eller gå under

Tekst: Solveig Helene Lygren

Ved å sette kjønn, kropp og klasse i forbindelse sørget Édouard Louis for fjorårets mest omtalte litterære utgivelse i Frankrike. Samtidig blåste han liv i en klassedebatt i et land som viser seg å være mindre preget av frihet, likhet og brorskap enn hva det franske slagordet skulle tilsi.

21 år gammel publiserte Édouard Louis sin første roman En finir avec Eddy Bellegueule – en brutal skildring av utkantens og underklassens Frankrike, fortalt gjennom perspektivet til en ung, homofil gutt, som rives mellom ønsket om å passe inn i og nødvendigheten av å bryte ut av det samfunnet han lever i. Utgivelsen ble umiddelbart gjenstand for enorm medieoppmerksomhet og fikk overveldende kritikker i hjemlandet. Et år senere er romanen under oversettelse til over tjue språk, og nylig kom den ut i norsk oversettelse. Heller ikke her til lands har utgivelsen gått upåaktet hen, etter mottakelsen å dømme er Louis’ eksplisitte skildring av den nederste delen av arbeiderklassen vanskelig å svelge i våre dager. Det lite oppløftende bildet som presenteres av den nordfranske landsbygden burde imidlertid ikke sjokkere de som har fulgt noenlunde med på det franske nyhetsbildet, hvor dystre økonomiske tall, stadig høyere arbeidsledighet og økende sosial ulikhet dominerer. Likevel har forfatteren med denne romanen maktet å røske ved røttene til et land som for lengst har tatt farvel med standssamfunnet, men som samtidig har et litt for romantiserende forhold til livet på landsbygden. At utgivelsen har fått så mye oppmerksomhet sier, som Sandra Lillebø hevder i en artikkel i Vagant, «sannsynligvis noe om hvor liten tilstrømmingen av tekster fra mennesker med denne typen bakgrunn er i den franske litterære offentligheten».[1] Read More

26 mai

Flammen og fellesskapet: om den norske medievelferdsstaten

Tekst: Magnus Hoem Iversen
Illustrasjon: Catrine Kooyman
Henta ifrå Røyst #3

Norsk mediepolitikk har vært et klasseutjevnende prosjekt. Det er det verdt å ta vare på.

Rommet er mørkt, og utvekslingsstudentenes ansikter lyses opp av et gigantisk bål jeg projiserer opp på veggen. Det knitrer i rommet. Kjennes varmt. Kommer en del knising og rynking på nesa. De franske jentene stirrer inn i flammene. Canada er skeptisk. Armene i kors. Japan noterer.

What is this?
– This is what the state channel broadcast on Friday.

Does something happen eventually?
– Not really, a piece of wood is added from time to time, but that’s mostly it.

Det blir stille en stund. Vi fortsetter å se på programmet, som er NRKs Nasjonal vedkveld. Åtte timer består utelukkende av et kamera rettet mot en god gammeldags peis.

This is madness. Nobody would watch this, would they?
– Well, close to a million viewers checked in on the broadcast during the twelve-hour stretch. And it is reported to have stolen viewers from popular talk shows on other channels.

I don’t even…
This would probably not work so well in my country.

Som seminarleder var det lett å gripe til kombinasjonen NRK og sakte-TV for å starte en samtale om særtrekk ved det norske medie- systemet til en flokk studenter fra en rekke forskjellige land og kulturer. Det å se seg selv gjennom andres øyne er lærerikt. For min del ble det oppklarende å forsøke å forstå norsk mediepolitikk utenfra. Å beskrive seg selv, og å bli beskrevet av andre, gir deg en sterkere fornemmelse av hvem du egentlig er, hva du står for, hvor du kommer fra.
Read More