05 Sep

GreenStat – det grønne Statoil

Tekst: Vegard Laukhammar

Når Statoil verken kan eller vil satse på fornybar energi, må oppgaven løses gjennom langsiktig investering i et nytt selskap. GreenStat kan bli Norges nye økonomiske eventyr.

I 1972 flyttet Arve Johnsen, 39 år gammel, til Stavanger med en stor oppgave på sine skuldre. For å ivareta Norges petroleumsinteresser ble det opprettet et eget selskap som tok hånd om disse oppgavene på vegne av nasjonen. Den første perioden i selskapets historie var ikke preget av den luksusen en i dag forbinder med Statoil. Johnsen sov den første natten i sovepose for å holde kostnadene nede. Han visste at det ville ta lang tid før Statoil kom til å gå med overskudd. Etter mye hardt arbeid lykkes Arve Johnsen og hans medarbeidere med å løse oppgaven på en måte som overgikk selv de mest optimistiske tilhengerne.

42 år senere er Statoil et imponerende selskap som har skapt ufattelige verdier. Derfor skuler mange mot Statoil når det snakkes om satsning på fornybar energi. De har kompetansen og økonomiske muskler. Men foreløpig har ikke Statoil vært noen pådriver for et grønt skifte, snarere tvert imot.

Ledelsen i Statoil har de senere årene rendyrket selskapet som en petroleumsleverandør. Det betyr at det aller meste av annen aktivitet har blitt tatt ut av selskapets langsiktige strategier. I intervju med NRK Søndagsavisa 29.12.2013 sa Statoils konsernleder Helge Lund følgende: «Det vil ikke være fornuftig bruk av investorenes penger å gjennomføre en generelt stor satsing på fornybar energi. Statoil satser per i dag på ett område som er offshore vind i UK hvor vi kan utnytte vår olje- og gasskompetanse.»

Mangel på fornybare muligheter?

I vannkraftlandet Norge burde alt ligge til rette for attraktive karrierer innen fornybar energi. Men slik er det ikke. Stikkprøver det siste året viser at det på finn.no jevnt over er 10 til 15 ledige stillinger i hele Norge som inneholder ordet «fornybar». Ordet «petroleum» gir per oktober 2014 rundt 600 stillinger.

Selv om vi ofte omtaler oss som en fornybarnasjon, produserer vi ikke særlig mye fornybar energi i Norge.[1] Vår årlige produksjon på 125 terawattimer (TWh) blekner sammenlignet med de nærmere 2500 TWh som kommer fra fossil energi.[2]

Foreløpig suger olje- og gassmarkedet til seg det aller meste av gode ressurser i Norge, men med redusert aktivitet i tiden som kommer vil Norge være avhengig av å få fart på andre næringer.

Produksjonsleddet i vannkraften bidrar også til relativt få arbeidsplasser. Historisk sett har vannkraften indirekte bidratt til mange arbeidsplasser via kraftkrevende industri. Men denne industrien har gradvis blitt redusert og erstattet av olje og gass. Foreløpig suger olje- og gassmarkedet til seg det aller meste av gode ressurser i Norge, men med redusert aktivitet i tiden som kommer vil Norge være avhengig av å få fart på andre næringer. Med et teoretisk potensial på flere tusen TWh fra fornybar energi ligger alt til rette for at Norge kan forbli en stor energinasjon også i framtiden. Gullinntektene fra olje- og gassæraen må vi klare oss uten.

Oljearbeideres samvittighet

Da jeg begynte som elektrikerlærling ved Aker Stord i 1994, var byggingen av den gigantiske Troll A-plattformen det første prosjektet jeg stolt fikk være med på. Verken klimautfordringer, fornybar energi eller røykeloven var tema rundt lunsjbordet i de røykfylte kantinene den gangen. 20 år senere er situasjonen en annen: Røykeloven er en ubetinget suksess, det er grønne skifter på gang ute i verden, og norsk olje- og gassindustri sliter med et imageproblem. Noen har gått så langt som å spørre om det er etisk forsvarlig å jobbe i olje- og gassbransjen.

«Kan jeg jobbe i olje og energi med god samvittighet?» spør markedsdirektør i GMC, Øyvind Jacobsen, i en kronikk på nettstedet Sysla[3] i september i år. I kronikken belyser han de etiske utfordringene ved å jobbe i olje- og gassindustrien. Han ser tydeligvis utfordringene som blir pekt på fra flere hold, men konklusjonen er klar: «Ja, jeg står for det. Med god samvittighet.» Hovedgrunnen til at Øyvind Jacobsen tenker som han gjør er denne: «Hvert femte menneske i verden har ikke strøm til å lage mat eller vaske klær. Ingen lyspære i mørket. Tilgang på energi er en nøkkel til å komme ut av fattigdom». Primærgrunnen til at Norge skal fortsette sitt olje- og gassfokus er altså for å redde verdens fattige. Det er jo en nobel tanke, men ikke alle kjøper dette argumentet.

Da er det naturlig å spørre: Kunne vi raskere klart å oppfylle målet om bærekraftig energi til hele jordens befolkning dersom flere av de 250 000 olje- og gassarbeiderne hadde brukt arbeidstiden på å jobbe fram fornybare løsninger i stedet for å maksimere olje- og gassproduksjonen?

Svaret er selvsagt ja. Dersom Norge hadde brukt sin kompetanse og kapital til å utvikle bærekraftige energiløsninger ville vi kunne gjøre en forskjell. Da kunne kanskje de fattige fått tilgang til lokalprodusert fornybar energi og sluppet å gå veien om olje og gass.

For noen av oss har samvittigheten allerede avgjort den videre yrkeskarrieren. For selv om jeg i liten grad kan kritisere det vi har gjort fram til nå, kan jeg vanskelig rettferdiggjøre fortsatt arbeid innen en næring som ikke tar oss i den retningen vi ønsker. 30 år av et yrkesliv kan være et verdifullt bidrag, men det forutsetter selvsagt at det finnes konkrete prosjekter å jobbe med.

Dersom vi skal klare å flytte kompetente mennesker – både av samvittighetsgrunner og av ren faglig interesse – fra en sektor til en annen, må vi må skape attraktive alternativer. Og for å skape noe nytt som både kan gi interessante oppgaver og stabile arbeidsplasser må det satses stort. Gjerne like stort som da vi etablerte den største av våre suksesshistorier for 42 år siden.

Statoil-ministeren

I dagens situasjon spørs det om ikke olje- og energiministeren like godt kunne titulert seg som Statoil-ministeren. I valgkampen i 2013 snakket Ketil Solvik Olsen (Frp) om behovet for en fornybarminister. Dette var en strålende idé som absolutt burde blitt tatt med inn i regjeringskabalen. I stedet ble Solvik Olsen tildelt rollen som samferdselsminister, mens en relativt ukjent Tord Lien ble hentet inn fra sidelinjen.

Det har foreløpig ikke slått heldig ut for satsingen på fornybar energi. Etter deltakelsen på Statoils høstkonferanse har mantraet til Lien blitt «gass, mer gass!». Det er tydelig at Statoil er flinke til å få fram sitt budskap under sine velregisserte samlinger. Med manglende politisk vilje er det markedskreftene som styrer Norges videre satsing på fornybar energi. Det har foreløpig ikke ført oss i riktig retning.

Markedskrefter vs. klimamål

«Det er klart vi må satse på offshore-vind!», var gjennomgangstonen blant politikere for noen år siden. Norge har enorme ressurser og vi har en sterk offshore-industri med kompetanse som kan overføres. Her må Norge ligge i front! Det ble satset stort på forskning og to større forskningssentre for miljøvennlig energi ble opprettet innen offshore-vind – i Trondheim og i Bergen. Per dags dato er det brukt over 700 millioner kroner på forskning og utvikling innen offshore-vind, men det ble ikke satt av midler til demonstrasjonsprosjekter eller industrielle muligheter. Den politiske støtten forsvant med den siste olje- og gassboomen fra 2009 til 2013, og det politiske og industrielle fokuset innen offshore-vind er i dag så godt som fraværende.

Mangelen på tålmodighet er en stor utfordring når det er snakk om etablering av nye næringer og introduksjon av ny teknologi. Det tar tid å bygge opp volum som gjør at prisene går ned. I mange tilfeller kommer nye løsninger i direkte konkurranse med eksisterende løsninger og opplever dermed sterke motkrefter i eksisterende teknologier/energiområder som prøver å holde tilbake en overgang til noe nytt.

Eksempler på dette ser man til stadighet. Fra et fornybarperspektiv er Tesla interessante ved at de kun lager elbiler. Andre bilprodusenter har en stor overvekt av fossile modeller, og introduserer nye lavutslippsmodeller nå og da – stort sett for å overholde myndighetskrav. Til og med Toyota, som fronter seg som en pådriver for lavere utslipp, har stor interesse av en gradvis og kontrollert overgang fra fossil energi til elektrisitet og hydrogen. En disruptiv endring vil medføre store tap i investeringer knyttet til fossil teknologi og produksjonskapasitet.

Dessverre er dette en tankegang som også preger nasjoner som har store investeringer knyttet til fossil energi – Norge inkludert. En storstilt satsning på klimaløsninger vil gi lavere inntekter på kort sikt. Vi må derfor gjøre noen valg. Jeg ser for meg tre ulike scenarioer:

1. Til siste dråpe

Vi snakker om endring, men fortsetter som før. Olje- og gassaktivitetene på sokkelen styrer vår endringsvilje. Så lenge det er mer å hente, kjører vi på for fullt. Først når aktiviteten går ned, eller utvinningskostnaden overstiger inntektene, flyttes fokus over på andre næringer. Fallet kan bli stort før vi klarer å hekte oss på utviklingen i resten av verden

2. Klimapioner

Norge anerkjenner at olje- og gassproduksjonen er en del av problemet og vedtar å fase ut fossil industri så raskt som mulig. Oljefondet brukes til å subsidiere fornybare løsninger som i en overgangsfase vil skape økonomisk nedgang og problemer i energibalansen. Problemene løses underveis, og Norge står igjen som en nasjon som produserer ren energi og eksporterer miljøteknologi.

3. Olje og fornybar energi, hånd i hånd

Olje og gassindustrien fortsetter mer eller mindre som før og styres etter vanlige markedskrefter. En langsiktig fornybar industri bygges opp ved bruk av statlige midler (oljepenger) inntil denne står på egne ben. Argument om å subsidiere olje- og gassindustrien for å opprettholde sysselsetting faller bort. Midlene brukes i stedet på å bygge opp en fornybar industri som sysselsetter samme antall mennesker. Norge som nasjon vil da gradvis kunne flytte ressurser fra olje og gass over i fornybare næringer, samtidig som vårt globale fossilavtrykk blir mindre og mindre.

Etablering av et nytt selskap

Så hva gjør Norge når Statoil har valgt å fortsette som en ren petroleumsaktør og Statkraft sin satsning innen allerede moden fornybar energi ikke er nok?

Mitt forslag er at det satses stort, langsiktig og helhjertet på en ny aktør som kan ivareta rollen som nasjonens industrielle motor innen fornybar energi.

Mitt forslag er at det satses stort, langsiktig og helhjertet på en ny aktør som kan ivareta rollen som nasjonens industrielle motor innen fornybar energi. Statoil har vist at det er mulig å begynne som en liten aktør for så å bygge seg opp til å bli et stort og viktig selskap. Suksessfaktoren i 1972 var politisk vilje og langsiktighet kombinert med tilgang til kapital. Det samme må på plass for å få suksess innen fornybar energi. Denne aktøren er nå under etablering og har fått navnet GreenStat.

Selskapet skal tjene penger innen de forretningsmulighetene som oppstår ved introduksjon av miljøteknologi og fornybar energi. I samspill med eksisterende selskaper kan et slikt selskap skape en ny dynamikk og håndtere områder som ligger utenfor de strategiske satsningsområdene til eksempelvis Statoil og Statkraft.

GreenStat kan blant annet ta hånd om bygging av offshore-vindparker i Norge. Selv om det bygges parker i Storbritannia ønsker hverken Statoil eller Statkraft å bygge i Norge. Ettersom offshore-vind enda ikke kan konkurrere med prisen på strøm i Norge, må vi tenke smartere. Et forslag er derfor at GreenStat bygger en park i nærheten av et olje- og gassfelt. Innen 2022 skal Utsirahøyden elektrifiseres. Det kan delvis skje med offshore-vind. En slik park vil kunne levere strøm til en fornuftig pris til olje- og gassinstallasjonene, og det vil samtidig skapes mange arbeidsplasser.

Et annet spennende område er hydrogen som energibærer. Statoil satset på hydrogen fram til rundt 2010. Utviklingen har fortsatt ute i verden, og i 2015 kommer Toyota med en hydrogenbil i markedet. GreenStat kan være aktøren som bygger infrastruktur over hele Norge både på land og til sjøs. Andre områder som må vurderes er batteri- og lagringsteknologi, geotermi, solenergi, vind på land, bølge, tidevann, og ikke minst biodrivstoff. GreenStat kan ikke drive med alt dette, men bør ha en åpen tilnærming for å finne de beste fornybare prosjektene.

En viktig grunn til å etablere GreenStat er mangelen på industriaktører som satser innen fornybar energi. De offentlige støtteordningene er relativt gode. ENOVA som er den største og som forvalter avkastningen fra klimateknologifondet har nærmere to milliarder kroner klar for tildeling hvert år. Ellers kryr det av andre ordninger som kan være med å støtte fornybare prosjekter: Transnova – Innovasjon Norge sin Miljøteknologiordning, NFR sitt EnergiX-program, EU sitt Horizon 2020-program, Regionale forskingsfond, og Skattefunn, for å nevne noen.

Problemet er ikke tilgangen til offentlige midler, men mangel på industrielle partnere som vil være med å finansiere prosjektene. For uansett hvor gode prosjektene er, er man til syvende og sist avhengig av å finne en partner som spytter inn mer kapital. Oftest er det en 50/50-fordeling mellom det offentlige og industrien. I en situasjon hvor industrielle partnerne mangler, rapporterer virkemiddelapparatet ofte om ubrukte midler og etterspør flere og bedre prosjekter.

Gjennom etableringen av GreenStat, og gjerne andre aktive aktører, vil det fornybare markedet i Norge kunne få en oppsving. Leverandører som ønsker å levere tjenester inn i fornybar markedet vil da kunne få nye bein å stå på.

Den 19. august fikk klima- og miljøminister Tine Sundtoft overrakt en grønn sigareske fylt med planene for etableringen av GreenStat. Arve Johnsen og Statoil hadde sine første penger i en sigareske i 1972. Budskapet var at GreenStat trenger tilgang til statlig kapital for å kunne lykkes. I et land hvor kapital er noe vi har mer enn nok av, og hvor både klimautfordringene og en forventet nedgang i olje- og gassaktivitetene burde tilsi handlingsvilje, tilbyr GreenStat en løsning som baserer seg på tidligere suksesshistorier, men som er tilpasset utfordringene vi står overfor i dag.

La oss sammen bygge en fornybar framtid med grønne muligheter for alle!

La oss sammen bygge GreenStat!

[1] Kun en tyvendedel av norsk energiproduksjon er fornybar.

[2] En terawattime (TWh) tilsvarer en milliard kilowattimer (kWh).

[3] Sysla er et redaksjonelt samarbeid mellom mediehusene Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende. Nettstedet har redaksjon både i Stavanger og Bergen, og satsingsområdene er olje og energi, fornybar, havbruk og maritim.