01 jul

Sørstatssvastikaens svanesang?

Tekst: Gøran Ø. Thengs

 

I Sørstatenes mørke historie er det verdt å lytte til de progressive stemmene.

 

You think I’m dumb / maybe not too bright

You wonder how / I sleep at night

Proud of the glory / stare down the shame

Duality of the Southern thing

 («The Duality of the Southern Thing» – Drive-By Truckers, 2001)

Den amerikanske kulturkrigen har nylig tatt en progressiv vending. Mens regnbueflagget heises til topps for å feire homofiles rett til ekteskap, fires sørstatsflagget i Alabama, og det samme diskuteres i både Mississippi (hvor sørstatsflagget på forunderlig vis er en del av statens offisielle flagg) og South Carolina. Sistnevnte var nylig åsted for terrorangrepet i Charleston, der Dylann Roof tok livet av ni afro-amerikanske kirkegjengere og med det gjorde det klart at rasismen i Sørstatene ikke er noe tilbakelagt kapittel, omsvøpt i borgerkrigsflagget. I ettertid har minst seks kirker med hovedsakelig svarte menigheter blitt brent til grunnen i flere av sørstatene.

Tålmodigheten synes å være slutt. Republikanernes forrige presidentkandidat, Mitt Romney, uttrykte nylig det som synes å være den nye konsensusen: «Take down that flag!». Kanskje var det et forsøk på å gjenskape et slags Ronald Reagan-øyeblikk fra Berlinmuren i 1989: Da som nå måtte en undertrykkende institusjon rives.

Sørstatsflagget symboliserer enkelt og greit rasisme og slaveri og må fjernes, og «dets eneste formål er å hjelpe oss andre identifisere hvem de verste menneskene i verden er», slik den liberale programlederen John Oliver nylig sa det i programmet sitt på HBO, som neppe har høye seertall i sør.

Så enkelt kan regionen analyseres, og ofte gjøres det nettopp slik. De hvite demonstrantene som 27. juni protesterte mot at flagget ble fjernet i Alabamas hovedstad Montgomery, og blant annet sammenlignet seg selv med jødene i Nazi-Tyskland, snakker ikke på vegne av alle, men vies naturligvis stor oppmerksomhet i mediene. Ku Klux Klans varslede demonstrasjoner i South Carolina vil neppe bli forbigått i stillhet.

Slik bekreftes fordommene. Resten av landet kan le av bondetampene, og man har neppe kommet så mye lenger med de underliggende problemene selv om flagget fjernes. Kanskje har man tvert imot bidratt til å gjøre den kulturelle kløften mellom «oss» (John Oliver) og «dem» enda dypere, og forsterket behovet for et internt samlende flagg.

Da kan det være mer fruktbart å lytte til de progressive kreftene som virker innad i regionen og sørstatsflaggets kulturelle sfære, og i kjernen finner man bandet Drive-by Truckers.

Muscle Shoals

I musikkdokumentaren «Muscle Shoals» (2013) får man innblikk i en legendarisk perle i Alabamas sumpland: det lille musikkmiljøet i småbyen med samme navn, et fristed i et ellers reaksjonært sørstatslandskap med en dyster historie om slaveri og rasisme. Filmen viser fram en underkommunisert, progressiv del av historien om Sørstatene.

I Muscle Shoals spilte afro-amerikanske artister som Aretha Franklin, Etta James, Bobby Womack og Percy Sledge inn musikk i det samme miljøet som Bob Dylan, Willie Nelson, Paul Simon og en rekke verdenskjente artister. Rolling Stones kom fra Storbritannia og blandet sammen sørstatssjangere som blues, country og tidlig rock. De spilte inn «Brown Sugar» og «Wild Horses» nesten ubemerket for den konservative lokalbefolkningen, som verken aksepterte raseblandet sosialisering eller langhårede hippier. Stones gjorde sørstatsmusikk kult igjen og banet vei for Allman Brothers og Lynyrd Skynyrd, som også skulle havne i Muscle Shoals og skape selve sørstatsrocken på 70-tallet.

Møtene mellom R&B, blues, soul , country og rock skapte en unik lyd som gjorde at alle plutselig ville spille inn musikk i Alabama. Blant de usannsynlige hovedpersonene i dette scenarioet finner man fire lokale, kritthvite studiomusikere kalt «The Swampers», som spilte så groovy at folk utenfra bare antok at de var afro-amerikanske. Sammensmeltingen av ulike stilarter er et godt bilde på at raseskillene som ellers rådet i Alabama, var opphevet i studio. Bassisten blant swamperne het David Hood, som strevde med å holde den nysgjerrige sønnen Patterson unna studioet ved innspillinger.

«Now Muscle Shoals has got The Swampers

And they’ve been known to pick a song or two

(Yes, they do!)

Lord, they get me off so much

They pick me up when I’m feeling blue, now how about you?»


(«Sweet Home Alabama» – Lynyrd Skynyrd, 1974)

 

Drive-By Truckers

Unge Patterson Hood skulle seinere starte rockbandet Drive-By Truckers i Alabamas nabostat Georgia. Sammen med Mike Cooley – også opprinnelig fra Muscle Shoals-området – og et skiftende ensemble av truckere har han fortalt historier fra «Deep South» gjennom ti studioalbumer[1] og endeløs turnering de siste atten årene. Fortellingene til Hood og Cooley bæres fram i en blanding av buldrende gitarriff, countryrealisme og inderlig sørstatssoul – men de ble også tidlig inspirert av de skarpe tekstene til sørstatshiphoppere som OutKast.

Drive-By Truckers’ univers er ikke svevende, mystisk og romantisk slik sørstatene kan se ut fra Hollywood. Snarere er det jordnært og realistisk, befolket av den hvite arbeiderklassen – nedlatende omtalt som white trash, crackers, hillbillies, bubbas og rednecks – som ble hengende igjen da sørstatene begynte å blomstre på 70-tallet.

Her er mennesker som har blitt utkonkurrert på det globaliserte arbeidsmarkedet, gitt opp Den amerikanske drømmen om å nå middelklassen, kanskje vervet seg til militæret og kommet tilbake tomhendt. Blant maktesløse er enhver sin egen ulykkes smed, og i skildringen av denne tilværelsen er det rom for både svart humor, utilslørt realisme og bitende samfunnskritikk.

«Sometimes I dream that I had aimed my life in different ways

But there was nothing to show me a way to get out of this place

So I just did what my Daddy did before me

Only to find the only door I found was closed to me»[2]

Mange ender i alkoholisme («Fourth Night of My Drinking») og depresjon («World of Hurt»). En mann fortviler over eksens rusmisbruk («You and Your Crystal Meth»); en kvinne er låst i et destruktivt samboerskap («She can’t stand to have him around / But she always misses him when he’s gone»[3]); en far lærer sønnen å gå med hodet hevet: «Don’t worry ’bout losing your accent / A Southern man tells better jokes».[4]

Når bonden i «Sink Hole» innser at bankmannen kommer til å tvangsselge den gjeldstyngede familiegården hans, følger han ikke arbeidsmarkedet til et annet sted på sedvanlig amerikansk vis. Han blir i stedet værende, dreper bankmannen og går med hodet hevet i kirka på søndagen. Andre prøver – tross harde livsbetingelser – å holde seg på «The Righteous Path».

Man møter einstøinger i økonomisk og kulturelt utenforskap, som Mike Cooleys «Bob», som «ain’t exactly scared of women, he just got his own way of living». Tankene går til «de tause menns talsmann» Stein Torleif Bjella sine innegubber, heidersmenn og trygde-bygde-harrya.

Fortellinger om avindustrialiseringens tapere skildres sjeldent bedre enn på den rasende «Puttin’ People on the Moon» fra 2004. Sangen er inspirert av den afro-amerikanske artisten Gil Scott Herons «Puttin’ Whitey on the Moon» (1970), hvor han klaget over å måtte skattefinansiere hvite menneskers romekspedisjoner mens han selv var fattig.

Mens en rakett fra NASAs romsenter i Huntsville, Alabama, hadde sendt Neil Armstrong og USA til månen i 1969, hadde arbeiderne i Sheffield (hvor Muscle Shoals-studioet lå) utviklet kreft av aluminiumen på Ford-fabrikken, som ble nedlagt i 1983 og gjorde over 1000 arbeidsløse. På Breaking Bad-vis tyr en arbeidsledig mann til narkotikasalg, men det hjelper ikke familien ut av elendigheten:

«Mary Alice got cancer just like everybody here

Seems everyone I know is gettin’ cancer every year

And we can’t afford no insurance, I been 10 years unemployed

So she didn’t get no chemo so our lives was destroyed

And nothin’ ever changes, the cemetery gets more full

And now over there in Huntsville, even NASA’s shut down too»

Borte var 70-tallsoptimismen og den liberale Jimmy Carter fra Georgia, og i en konservativ vending var Ronald Reagan i Det hvite hus:

«Another Joker in the White House, said a change was comin’ round

But I’m still workin’ at The Wal-Mart and Mary Alice, in the ground

And all them politicians, they all lyin’ sacks of shit

They say better days upon us but I’m sucking left hind tit

And the preacher on the TV says it ain’t too late for me

But I bet he drives a Cadillac and I’m broke with some hungry mouths to feed»

Denne mer eller mindre elegante kritikken av «political assholery» er gjennomgående i Drive-By-diskografien – aller mest eksplisitt på det doble konseptalbumet «Southern Rock Opera» (2001), som skulle bli bandets gjennombrudd. I rockeoperaen utforsker og utfordrer de noen sentrale og seiglivede oppfatninger om regionen sin. Hood identifiserer her en grunnleggende spenning i «the duality of the Southern thing»: stoltheten og skammen som stadig er knyttet til egen kultur og historie.

Rockeopera

Vi befinner oss i 1979, idet disco tar over for rock, og video er i ferd med å drepe radiostjerna. En mistilpasset tenåring drømmer om å bli langhåret rocker som heltene i Lynyrd Skynyrd, men finner lite aksept. Han forlater sørstatene, legger om dialekten, finner punken og skaffer seg perspektiv – ikke ulikt Patterson Hood (f. 1964) og andre i den oppvoksende generasjonen hvit sørstatsungdom: 24 år gammel skrev Hood at han aldri i livet skulle tilbake til «Buttholeville» .

Forfatter Mark Kemp (f. 1960) beskriver hvordan han ble overveldet over å oppdage «Southern Rock Opera» mens han selv skrev om musikkens identitetsskapende rolle for hvit arbeiderklasseungdom etter borgerrettstida. Kemp kaller rockeoperaen en musikalsk versjon av sin egen bok.[5] Slik Nirvanas Kurt Cobain skulle gi ungdom med lav selvfølelse et ansikt på 90-tallet, satte Lynyrd Skynyrd ord på det sinnet en ung Kemp kjente ved å bli stemplet som rasist av folk utenfra. Kemp forklarer den hvite mannens aggresjon som en frykt for for forandring: Annerledestenkende innflyttere strømmet til i den økonomiske oppgangstiden, mens afro-amerikanere, homofile og kvinner fikk større rom til å utfolde seg. Den hvite manns sosiale kontroll smuldret opp og dannet en kollektiv identitetskrise. Lynyrd Skynyrd var det første rockebandet som våget å uttrykke stolthet over sørstatskulturen.

I rockeoperaens andre del har drømmen gått i oppfyllelse, og hele sørstatskompleksiteten er nå integrert i rockestjernens uttrykk. Her glir hovedpersonens historie over i den virkelige historien om Lynyrd Skynyrd, og rockeoperaen avsluttes med en saktegående skildring («Angels and Fuselage») av hans siste tanker idet flyet styrter mot bakken. Lynyrd Skynyrds vokalist Ronnie van Zant og to bandmedlemmer omkom i et flykrasj i 1977.

Dit Neil Young ikke var velkommen

Operaens sentrale problemstillinger personifiseres særlig i tre typer som alle var aktive på den tida Patterson Hood trådte sine barneskritt i Muscle Shoals. Alabama-guvernør George Wallace ville segregere for å få regjere, noe Neil Young kompromissløst ville kritisere, mens nevnte Ronnie van Zant prøvde å nyansere.

Særlig Wallace vies stor plass i rockeoperaen. Etter å ha blitt «outniggered», som han sa, av den Ku Klux Klan-støttede J. M. Patterson i 1958-valget, snudde den mer liberale Wallace i en populistisk helomvending og gjorde raseskille til sin hjertesak. Han vant guvernørvalget i 1962 (samt tre ganger seinere) og markerte seg med ordene «segregation now, segregation tomorrow, segregation forever» i sin første innsettelsestale.

I dagens politiske landskap retter venstrevridde Drive-By Truckers’ politiske harme seg oftest mot republikanere. Wallace var imidlertid sørstatsdemokrat, og inngikk i en lang bibelbeltetradisjon med å hevde delstatenes selvbestemmelsesrett kontra føderale myndigheter.

Etter borgerkrigen i 1860-årene tok det ikke lang tid før de hvite sørstatsdemokratene gjenvant kontrollen og beholdt den de neste åtti årene, i det som ble kjent som «The Solid South» og et nytt helvete for de frigitte slavene. Ideologien om den hvite rases overlegenhet ble videreført gjennom Wallaces seinere populistiske kamp mot å integrere slavenes etterkommere i det moderne amerikanske samfunnet.

Men Demokratenes solide sør begynte å slå sprekker på 1960-tallet. Den progressive borgerrettslovgivningen iverksatt av de demokratiske presidentene John F. Kennedy (1961–63) og især Lyndon B. Johnson (1963–69), ga Republikanerne en åpning til å kapre hvite velgere med sin såkalte «Southern Strategy». Det var først i disse etterkrigsårene at sørstatsflagget begynte å bli brukt i politisk øyemed, i takt med at borgerrettsbevegelsen vokste seg sterk på den andre banehalvdelen.

Den eksplisitte rasismen Wallace startet karrieren med, var ikke lenger gangbar mynt, så det nye var å spille rasekortet gjennom implisitte rasereferanser pakket inn i begreper om «law and order» og «states’ rights». Richard Nixon var en kløpper i implisitte referanser til rase da han vant valget i 1968[6]; det samme var George Wallace, som gjorde rent bord i Deep South – men denne gangen for American Independent Party i stedet for Demokratene, som var spilt ut på sidelinja. Dette ble starten på en enorm omveltning hvor afro-amerikanere og hvite byttet parti de neste tiårene.

Wallaces Alabama gjorde sterkt inntrykk på Neil Young, en fremadstormende, liberal ung musiker som hadde vokst opp i Canada og modnet i California. Young uttrykte sin forakt for sørstatsrasismen med «Southern Man» i 1970, om den hvite plantasjeeieren som mishandler slavene sine, og deretter den nedlatende «Alabama» (1972):

«See the old folks / tied in white robes

Hear the banjo / Don’t it take you down home?»

Young avslutter med å spørre: «You’ve got the rest of the union / to help you along. What’s going wrong?», som et ekko av protestsangeren Phil Ochs’ melding til Mississippi fra 1964: «Find yourself another country to be part of». Young skriver i sine memoarer at han ikke liker ordene sine fra den gangen.[7]

Det gjorde heller ikke Lynyrd Skynyrd, som svarte Young med «Sweet Home Alabama» (1974). Her synger vokalist Ronnie van Zant om Young at «A Southern man don’t need him around», som en kritikk av Youngs generalisering.[8] Den motsetningsfylte og trøblete van Zant var på ingen måte noen liberaler, men ironisk nok ble forsøket hans på å få fram at sørstatene var mer enn Wallace og de rasistiske redneckene i Youngs framstilling, i stor grad misforstått og omfavnet av nettopp den stereotypiske, reaksjonære våpen-og-sørstatsflaggveivende delen av fansen. (Også blant selverklærte rebeller langt utenfor grensene til de gamle konføderasjonsstatene er det kontroversielle sørstatsflagget stadig et viktig symbol: I deler av nordisk rånekultur pryder flagget stuevegger og bilvinduer mens «Sweet Home Alabama» runger inderlig og uironisk.)[9]

Den strengt tatt vennligsinnede passiaren ga grobunn for en seiglivet myte om uvennskap mellom Young og van Zant. Båret fram av en trippel elektrisk gitarrekke – slik Lynyrd Skynyrd opererte med – forsøker Hood å avlive myten på «Ronnie and Neil»:

«Now Ronnie and Neil became good friends / their feud was just in song
Skynyrd was a bunch of Neil Young fans / and Neil he loved that song»
 

I det informasjonstunge sangessayet «The Three Great Alabama Icons» snakker Hood om at det først var etter å ha vært borte noen år at han forstod «the whole Skynyrd thing and its misunderstood glory» – hvordan van Zant viftet sørstatsflagget med en armlengdes avstand til dets uhyggelige assosiasjoner.

En av grunnene til at Hood ville vekk var den djupsørlige machokulturen representert her ved Bear Bryant – mangeårig trener for Alabama-universitetets football-lag. Når Bryant kom til byen ble det holdt parader til ære for ham, mens pingla Hood spilte gitar i stedet. I eksil ble Hood sjokkert over at folk knyttet Alabama så sterkt til George Wallace og rasismen.

Da borgerrettsbevegelsen fikk vind i seilene, snudde Wallace kappen etter vinden og brukte resten av karrieren på å gjøre bot. Han vant sitt siste guvernørvalg i ’82 med over 90 prosent av de afro-amerikanske stemmene: «Such is the duality of the Southern Thing», messer Hood.

På låten «Wallace» ønskes den allerede da avdøde eks-guvernøren, som i sin tid fysisk stilte seg i veien for mørkhudede elever, varme dager i helvete for at han kynisk solgte sjelen sin til djevelen:

«Throw another log on the fire, boys

George Wallace is coming to stay

When he met St. Peter at the pearly gates

I’d like to think a black man stood in the way»

Skjuler ikke dialekten

Når Patterson Hood snerrer «Stay out the way of the Southern thing», er det åpenbart rettet mot stereotypier om sørstatsmannen framsatt av utenforstående. Men det må også forstås som en kritisk gjengivelse av det som har vært og stadig er det sørlige mantraet – enten det er Ronnie van Zant eller George Wallace som sier det – i møte med kritikk utenfra: Vi vil ikke ha innblanding.

For Drive-By Truckers står ikke på utsida og roper inn. De både er fra og bor i Deep South, noe Patterson Hood ofte gjør et poeng av live idet han med tydelig Alabama drawl oppgir hjembyene til bandmedlemmene når han introduserer dem. De er autentiske, eller gjør alt de kan for både å framstå autentiske og å vise tydelig at de ønsker å være autentiske[10].

Bandet deler gjerne en flaske Jack Daniels på scenen; de vifter aldri sørstatsflagget, men heller Alabama-flagget, og markerer med det både bevisst avstandtagen og stolthet. De refererer til hendelser, personer, steder og kultur («sweet tea», «southern hospitality», Sheriff Buford Pusser og The Redneck Mafia) som alle vekker bestemte assosiasjoner til Deep South. Og i løpet av Southern Rock Opera alene har de referert til 15 artister for med det å plassere seg i (sørstats)rockens tradisjon.

Ved å bruke så mange identitetsmarkører og referanser både i framtoning, tekst og musikk, skaffer de seg bevisst og åpenlyst tilhørighet både til sørstatsrocken og til den hvite arbeiderklassekulturen. Herfra har de skapt rom til å beskrive en hvit, sørstatsidentitet som både anerkjenner fortidas rasisme og kan bevege kulturen framover.

Nykonservative Nashville

Drive-By Truckers har også ett bein plantet i countrytradisjonen, hvor det blant annet går et skille mellom den glatte Nashville-countryen (hvor artister som Garth Brooks viser-at-de-gjør-country) og Outlaw-countryen som oppstod som reaksjon mot Nashville (hvor artister som Waylon Jennings og Willie Nelson gjorde country). På denne skalaen er bandet, til tross for sine mange identitetsmarkører, for outlaws å regne.

Southern Rock Opera ble først utgitt 12. september 2001, tilfeldigvis dagen etter terrorangrepet som stadig preger verden. Sjokkbølgene nådde countrymusikkens mekka Nashville, som frådet av nykonservativ harme.

Charlie Daniels, som i sin tid definerte sørstatsoptimismen på 70-tallet med «The South’s Gonna Do It (Again)», fikk utløp med sangen «This Ain’t No Rag, It’s a Flag» (and we don’t wear it on our heads), utgitt kort etter terrorangrepet:

«We’re gonna hunt you down / like a mad dog hound / to make you pay for the lives you stole».

Den demokratisk-konservative Toby Keith gjorde braksuksess med «Courtesy of the Red, White and Blue (The Angry American)»:

«Oh, justice will be served and the battle will rage / The big dog will fight when you rattle his cage / You’ll be sorry that you messed with the U.S. of A. / ’Cause we’ll put a boot in your ass, it’s the American way».

I dette krigshissende klimaet gjaldt det å marsjere i takt. Countrytrioen Dixie Chicks vant ikke folkeopinionen da de uttalte at Toby Keith gjorde sjangeren dummere. Men den ordentlig konservative vreden fikk de først kjenne etter å ha uttalt seg kritisk om George Bush under en konsert i London i 2003: Amerikanske radiokanaler sluttet å spille låtene deres, og CD-ene deres ble brent og knust offentlig.

Testosteronnivået hadde økt siden countrylegenden Merle Haggard skrev «Okie from Muskogee» i 1969 som en harselerende reaksjon på de frie San Francisco-hippienes kritikk av amerikanske soldater i Vietnam. Også denne sangen omfavner den dualiteten man finner i Lynyrd Skynyrds «Sweet Home Alabama» og DBTs rockeopera: Haggard skrev om småbylivet i Midtvesten, hvor man ikke tok LSD og levde det bekymringsløse hippielivet, men han angrep dem ikke slik Dixie Chicks ble over førti år seinere. Og da det blåste som verst rundt Dixie Chicks, var gamle Haggard en av få som stod fram for å forsvare countrytrioen.

I «The Three Great Alabama Icons» nikker DBT anerkjennende til Haggard, som snakket på vegne av sin fars generasjon. Her går det en parallell til far og sønn Hood: Det progressive Muscle Shoals-musikkmiljøet David Hood var med på å utvikle som del av The Swampers på 60- og 70-tallet, kan også spores hos Drive-By Truckers og de andre progressive stemmene[11] på en musikkscene som stadig spyr ut mye glattkonservativ popcountry.

Baracks Alabama?

Et av de sentrale poengene Hood forsøkte å få fram i «Southern Rock Opera» er at sørstatsstereotypiene begynner å gå ut på dato. Både rockeoperaen og Kemps bok «Dixie Lullaby» (2004) preges av optimisme og framtidstro på vegne av et «new South», men er skrevet før valget av USAs første afro-amerikanske president – selve kulminasjonen av borgerrettsbevegelsen som ble sparket i gang da Rosa Parks tviholdt på bussetet sitt i Montgomery, Alabama, i 1955.

Skal man vurdere ut fra Obamas valgresultater i sør alene, er det umulig å spore noe paradigmeskifte – tvert imot. I tillegg til å være for liberal, er Obama også mørkhudet. New York Times anslår at Obama kun vant 16 prosent av hvite velgere i Deep South ved valget i 2012[12]; tilsvarende i 2008. I mange områder i distriktene falt støtten til Obama under ti prosent.

Resultatene er i tråd med omveltningen fra siste halvdel av 1900-tallet. Det er ikke nytt at hvite stemmer republikansk og afro-amerikanske stemmer demokratisk. Det nye er at skillet har vokst seg mye større ved de to siste valgene. Da Obama vant i 2008 og 2012, hadde han massiv støtte blant afro-, latin- og asiatisk-amerikanere. Han gjorde med det slutt på sørstatsstrategiens jernregel: For å vinne, må man ha flertall blant de hvite. Men han gjorde det markant dårligere blant hvite sørstatsvelgere enn John Kerry (2004), som igjen gjorde det dårligere enn Al Gore (2000). Tallene kan tyde på at amerikansk politikk er like rasemessig og kulturelt polarisert som i George Wallaces glansdager.

Men mens terroristen Dylann Roof draperte seg i flagget og trodde han startet en rasekrig, kan han i stedet ha bidratt til at flagget endelig opphører å være et offentlig symbol og henvises til museer og historiebøker. Kanskje blir det da mulig å konfrontere de underliggende problemene med rasisme, fattigdom og utenforskap i Sørstatene.

Deep South er stadig den klart fattigste regionen i USA,[13] med lavest sosial mobilitet. Andelen fattige ligger godt over landsgjennomsnittet både for hvite, afro- og latin-amerikanere.[14] Deep South befinner seg også i bunnsjiktet hva gjelder folkehelse og generell tilfredshet.[15]

Samtidig er det paradoksalt nok stadig her – hvor det nylig bergede Obamacare virkelig utgjør en forskjell – den hvite motstanden mot føderale myndigheter er sterkest. Da Thomas Frank skrev «What’s the matter with Kansas? How the Conservatives Have Won the Heart of America» (2004), bygget han nettopp på tesen om arbeiderklassevelgere som stemmer mot sin egen lommebok. Denne «FrP-koden» sliter Demokratene stadig med å nekke.

Den hvite arbeiderklassens omfavnelse av Wallace og seinere republikanske presidentkandidater som Nixon, Reagan, Bush sr. og jr. og videre fram til Mitt Romney i forrige valg, skyldes delvis at disse nådde gjennom med fortellingen om den tradisjonsbundne «hvite majoriteten» som trues av høyrøstede, samfunnsoppløsende liberalere. De mange karikaturene og stereotypiseringen av det bakstreberske sør har ikke gjort annet enn å bekrefte denne fortellingen.

På tittelsporet «English Oceans» fra Drive-By Truckers’ hittil siste utgivelse fra i vår, inntar Mike Cooley rollen som den republikanske strategen Lee Atwater, som perfeksjonerte sørstatsstrategien for å kapre hvite arbeiderklassevelgere for både Reagan[16] og Bush sr.:

«Once you grab them by the pride, their hearts are bound to follow

their natural fear of anything less manly or less natural»

I et intervju med Radio 3 den 26. juni 2015 sier Hood (Georgia) og Cooley (Alabama) at det nå er «way, way past time to move on». Drive-By Truckers serverer i stedet en annen, progressiv sørstatsfortelling som insisterer på at det er mellom klasser og ikke raser at det virkelige skillet går:[17]

«Ain’t about excuses or alibis

Ain’t about no cotton fields or cotton picking lies

Ain’t about the races, the crying shame

To the fucking rich man all poor people look the same»[18]

 

(Dette er en bearbeidet versjon av teksten som opprinnelig stod på trykk i Røyst #2 «Utkant»)

[1] Det hittil siste albumet «English Oceans» kom i 2014.

[2] «This Fucking Job».

[3] «When He’s Gone».

[4] «Outfit». Skrevet av eks-trucker Jason Isbell, som nå har gjort stor suksess som soloartist.

[5] Kemp, Mark, Dixie Lullaby: A story of music, race and new beginnings in a new South. University of Georgia Press (2004), s. 251

[6] Mendelberg, Tali, The Race Card. Princeton University Press (2001), s. 95-100.

[7] Waging Heavy Peace. Blue Rider Press, Penguin Group (2013), s. 417

[8] «We just felt like he was shooting all of the dogs because some had the flu», Kemp (2004) s. 92.

[9] Stein Torleif Bjella berører fenomenet i «På pallen» (2011): Ein full fyr står å ser på / klamra seg te dama / Han si at no må eg snart sjå / å spela Sweet Home Alabama.

[10] Se f.eks. Albrecht, Michael M., «Acting Naturally Unnaturally: The Performative Nature of Authenticity in Contemporary Popular Music», Text and Performance Quarterly 28:4 (2008)

[11] Som reaksjon på den nykonservative bølgen startet den liberale delen av Nashville-industrien opp «Music Row Democrats» i 2003. «In Nashville, Sounds of Political Uprising from the Left», New York Times 19. august 2006.

[12] «Southern Whites’ Loyalty to the G.O.P. Nearing That of Blacks to Democrats», New York Times, 23. april 2014.

[13] U.S. Cencus Bureau, «Income and poverty in the United States: 2013».

[14] The Henry J. Kaiser Family Foundation, «State Health Facts» (2011-2012). Andelen fattige blant afro-amerikanere er over dobbelt så høy som blant hvite, mens det i antall er omtrent like mange fattige i de to gruppene.

[15] Gallup og Healthways rapport «State of American Well-Being 2013».

[16] Atwater forklarte sørstatsstrategien i et legendarisk intervju fra 1981: «You start out in 1954 by saying, “Nigger, nigger, nigger.” By 1968 you can’t say “nigger”—that hurts you, backfires. So you say stuff like, uh, forced busing, states’ rights, and all that stuff, and you’re getting so abstract. Now, you’re talking about cutting taxes, and all these things you’re talking about are totally economic things and a byproduct of them is, blacks get hurt worse than whites».

[17] Sørstatsdemokraten Bill Clinton (1993–2001) nådde gjennom hos en del hvite med nettopp dette budskapet: «Republicans have tried to divide us – race against race – so we get mad at each other and not at them (…) so we don’t turn and look to the White House and ask, Why are all of our incomes going down? Why are all of us losing jobs? Why are we losing our future?», se Mendelberg (2001) s. 104.

[18] «The Duality of the Southern Thing»