11 jun

Platt om prekariatet

Tekst: Jonas Bals

Illustrasjon: Catrine Kooyman

prekariatet_web

Etter en historisk stor politisk streik i Norge i januar i år beskrev Morgenbladet på lederplass utviklingen de mente fikk fagbevegelsen til å mobilisere. Konklusjonen var helt riktig at fagbevegelsen var bekymret for en utvikling i retning av mer midlertidighet og usikre ansettelsesforhold. Lederartikkelen viste til Guy Standings bok om «prekariatet» – en presumptivt ny klasse av mennesker i slike usikre arbeidsforhold – for å beskrive denne utviklingen, og fortsatte:

«De første dryppene av slike virkelighetsbeskrivelser finnes for eksempel i debatten om «De Manuelle» i Morgenbladet i høst og i Kristian Lundbergs Yarden. Regissør Pia Maria Rolls nye dokumentariske oppsetning Ses i min nästa pjas er også et sterkt uttrykk for prekariatets fremvekst.»[1]

Lederartikkelens konklusjon er det ikke noe å si på, ei heller de kulturelle referansene. Men veien til konklusjonen er oppsiktsvekkende blind for virkeligheten utenfor litteraturen. Man skal ha levd nokså isolert i kulturens sfære for å kunne hevde at «de første dryppene av en slik virkelighetsbeskrivelse» – av maktesløse arbeidstakere uten stillingsvern – er kommet i romaner, teaterforestillinger og Morgenbladets spalter den seneste tiden. Det er først og fremst fagbevegelsen som har satt spørsmål om usikkerhet, lavlønnskonkurranse, sosial dumping og «prekariatet» på dagsorden det siste tiåret. I tillegg hadde vi i åtte år en rødgrønn regjering som forsøkte å møte utviklingen med mye konkret politikk, i politisk strid med krefter på arbeidsgiversiden og nesten alltid mot Høyres, Fremskrittspartiets og Venstres stemmer.

Man skal ha levd nokså isolert i kulturens sfære for å kunne hevde at «de første dryppene av en slik virkelighetsbeskrivelse» – av maktesløse arbeidstakere uten stillingsvern – er kommet den seneste tiden.

Hvorfor nevner jeg alt dette? Fordi den samme blindheten som gjør seg gjeldende i Morgenbladets lederartikkel også preger Guy Standings bok. Den liberale økonomen Standing lider av en form for blindhet som dessverre er nokså utbredt, både i samfunnsforskningen og kulturlivet. Det gjør at en ellers god beskrivelse av virkeligheten svekkes betydelig. Standings blindsone er et alvorlig handikap, særlig ettersom han ikke bare hevder å være analytisk, men også skisserer mulige løsninger. Nå vil noen kanskje innvende at det er bra med så mye oppmerksomhet som mulig om et problem (særlig ettersom det finnes de som ikke er i stand til å registrere et problem før det er beskrevet i en bok), men Standings analyse – og ikke minst hans løsninger – kan dessverre fort ende opp med å forsterke fremfor å løse problemene han påpeker. Det vender jeg tilbake til om litt.

Innvending nr. 1: Den gamle usikkerheten i arbeidslivet

Jeg er enig i premisset for Standings analyse: Arbeidslivet er blitt mer usikkert, og store grupper befinner seg i en situasjon der «det eneste permanente er midlertidigheten». Standing henter mye av beskrivelsen sin fra EuroMayDay-nettverket (som jeg selv deltok i på begynnelsen av 2000-tallet), som for et drøyt tiår siden sto sentralt i utviklingen av «prekariat»-begrepet, og på forfriskende vis forente katolsk og marxistisk sjargong, det «prekære» og «proletariatet». Før det hele rant ut i sanden (som så mange andre «bevegelser» uten organisasjon har gjort), så det ut til at EuroMayDay kunne evne å mobilisere dette nye subjektet, bestående av alt fra vikarer og frilansere til papirløse og andre med irregulære ansettelsesformer. Det er noe typisk ved denne forsinkede reaksjonen fra akademia, der man så å si registrerer toget først etter at det har forlatt stasjonen – og er helt blind for at de samme spørsmålene, i mindre medievennlig form har stått på fagbevegelsens dagsorden minst like lenge. Fagforeningskamerater jeg selv har møtt rundt om i Europa de siste årene sier det gjerne slik: På 1990-tallet slåss de mot det de kalte «atypiske ansettelser» – midlertidige jobber, ufrivillig deltid og «minijobber», bemanningsselskaper og sosial dumping. I dag er det atypiske blitt typisk, mens det å ha en fast jobb med sikkerhet og trygghet er blitt unormalt.

Det er noe typisk ved denne forsinkede reaksjonen fra akademia, der man så å si registrerer toget først etter at det har forlatt stasjonen.

Utover dette grunnleggende riktige, at faste ansettelser erstattes av permanente løsarbeidere, at skillet mellom arbeid og fritid utviskes, og at utryggheten rår, er imidlertid Standings analyse nokså tynn. Min første innvending er at analysen er uhistorisk – noe som igjen får betydning for løsningene man peker (og ikke peker) på.

Mye av det Standing beskriver er ikke nytt, men snarere en tilbakekomst av frykten og usikkerheten som var utbredt i arbeidslivet før det ble regulert gjennom langsiktig innsats fra den faglige og politiske arbeiderbevegelsen. Mangelen på enhet og interessefellesskap han beskriver i en del nye grupper lønnsmottakere og selvstendige er heller ikke noe nytt: Du finner de samme skjøre alliansene og indre motsetningene i den tidlige fasen av arbeiderklassens og industrisamfunnets utvikling. Det er likevel mye som er nytt under solen: Mobiliteten er i dag større, både for arbeid og kapital, og arbeiderkollektivene i bedriftene er ofte mindre og svakere. Men også i arbeiderbevegelsens barndom var det nok av indre konflikter; mellom kvinnelige og mannlige arbeidere, mellom faglærte og ufaglærte, mellom funksjonærer og arbeidere, mellom fastboende og sesong- og migrantarbeidere. Selv om migrasjonen den gang ofte foregikk innenfor landegrensene i stedet for på tvers om dem, var lønnskonkurransen og mangelen på enhet høyst reell. Bygningsarbeiderne i Oslo brukte for eksempel mye krefter på å få organisert tilreisende arbeidere fra Aker, som ofte bodde under kummerlige forhold og jobbet for lave lønninger. Det lyktes de med.

Et tilsynelatende moderne fenomen som arbeidsinnvandring var heller ikke ukjent. For hundre år siden diskuterte skandinavisk arbeiderbevegelse hvordan man skulle forholde seg til arbeidsinnvandring fra blant annet Polen. Den danske sosialdemokraten Gustav Bang beskrev i en tekst fra 1907 de store forstyrrelsene arbeidsinnvandringen særlig fra Polen førte til, og sa at «det er den slaviske innvandring, polakk-innvandringen», som er «det brennende spørsmål, et av de aller alvorligste blant de siste tiårenes sosiale utfordringer». Han advarte mot sjåvinistiske motstrategier:

Instinktivt griper man til tanken om absolutt forbud mot innvandring eller strenge betingelser for retten til å innvandre som det mest nærliggende middel til å dempe støtet – akkurat som småhåndverkeren lar seg vinne for beskyttelsestoll, eller som de engelske arbeiderne i gamle dager slo maskinene i stykker og tente på fabrikkbygningene i troen på at faren dermed var over. Det er betegnende at disse reaksjonære stemninger og tanker har deres tilhold i de landene der sosialdemokratiet er svakt, og den sosialistiske bevissthet ennå ikke særlig utviklet – særlig blant arbeiderne i de nordamerikanske fristatene og de engelske koloniene, hvor fagforeningene har en småborgerlig karakter uten påvirkning av sosialistisk ånd.[2]

I de landene der «den sosialistiske bevissthet i høyere grad preger arbeiderklassen» sløste man imidlertid ikke bort kreftene på «kortsynt ’polakkhat’», men jobbet for politiske tiltak som kan «avverge de verste følger av den periodiske arbeiderinnvandringen fra lavtstående samfunn». Bang satte sin lit til at påvirkningen fra arbeiderbevegelsen i vertslandene ville bidra til å vekke «slumrende forestillinger om menneskerett og menneskeverd, forestillinger som etter litt tid omsettes i handling», og at solidariteten og klassebevisstheten «forvandler dem fra lønnstrykkere og streikebrytere mot de vesteuropeiske arbeiderne til partifeller og kampfeller».

Innvending nr. 2: Fagforeningenes altavgjørende betydning

At vandrende arbeidere på usikre arbeidsvilkår ikke er noe nytt, gjør ikke utfordringene Standing peker på i dag mindre reelle. I byggebransjen, som jeg selv har min bakgrunn fra, har jeg på nært hold sett svært mange arbeidsgivere falle for fristelsen til å gå utenom avtaleverket og dumpe lønningene det siste tiåret. I den omfattende NordMod-studien som Fafo har ledet de siste årene, beskrives slike «exit-strategier» som en hovedutfordring for den norske og nordiske modellen.[3] En slik nedadgående spiral byr på «kollektive handlingsproblemer» for arbeidsgiverne, fordi det vrir konkurransen og gjør det vanskelig å drive som seriøs aktør. Konkurransen handler raskt om å underby lønns- og arbeidsvilkår og å bryte lov- og avtaleverk, fremfor å handle om kompetanse, kvalitet og produktivitet.

På nært hold har jeg selv sett resultatet: Fremveksten av et b- og c-lag i arbeidslivet, som har andre betingelser og vilkår enn i det organiserte arbeidslivet. Skal vi så kalle dette en ny klasse, et «prekariat»? Dersom motivasjonen vår ikke er å lansere nye begreper og skape debatt, men snarere å løse de problemene dette skaper for et økende antall arbeidstakere (og for samfunnet som helhet), er det kontraproduktivt å se dem som en egen klasse. Da er det viktigere og riktigere å inkludere dem i de sterke fellesskapene som finnes (før de varig svekkes!), og bruke kreftene som finnes der til å løfte dem opp og inn. Å se dem som noe kvalitativt annerledes, slik Standing gjør, leder i stedet i retning av en «eksklusiv solidaritet» for de etablerte arbeiderkollektivene, ikke så ulikt slik vi ser i de siste gjenværende lommene av fagorganiserte i privat sektor i USA: Små, isolerte og lukkede fagforeninger, med ryggen mot veggen og bare i stand til å mobilisere gruppeinteresser, ikke klasseinteresser. Og på den andre siden av gjerdet: En ytterligere normalisering og sementering av «prekariatets» livsbetingelser.

Det Standing kaller «prekariatet» bør med andre ord oppfattes som en del av arbeiderklassen. Ikke bare utfra objektive kriterier, men først og fremst fordi det setter oss på sporet av mer fruktbare strategier. En jakt på subjekter som er så «utenfor» at de enten kan fylle rollen som revolusjonære agenter (for marxistene), som ofre ute av stand til å hjelpe seg selv og med et behov for velmenende hjelpere (for de sosialliberale), eller som djerve utfordrere av velferdsstaten og fagbevegelsen (for Standing), er en jakt som både er fordummende og fornedrende. I stedet for å hjelpe oss til å se sammenhenger mellom kampen til pilotene i Norwegian, bryggesjauerne i Oslo, Mosjøen og Tromsø, og de innleide østeuropeiske verftsarbeiderne i Brødrene Langset – for å ta tre aktuelle arbeidskamper denne våren – fører jakten på «prekariatet» fort til en diskusjon om hvem som «egentlig» er mest prekær: Det er i alle fall ikke den godt betalte piloten eller bryggesjaueren – men kanskje heller ikke industriarbeideren med fagbrev, selv om han skulle være polsk eller litauisk? Og hvem sitter vi igjen med da? Gateselgeren av «Folk er folk»?

Det er i det hele tatt noe svært akademisk – i ordets negative forstand – ved slike diskusjoner. I fagbevegelsen, der slike tankeøvelser spisser seg til konkrete, strategiske spørsmål, er debatten mer realitetsorientert. Der er det en gryende erkjennelse av de betydelige utfordringene «exit-strategier» og sinnrike selskapskonstruksjoner for å omgå regelverk representerer, men også av at man ikke har gjort nok for å forsøke å inkludere og organisere nye og sårbare grupper arbeidere – og søke å forandre på arbeidsvilkårene deres. Et opplagt eksempel i Norge er alle de utenlandske arbeiderne som jobber i den såkalte bemanningsbransjen, de fleste av dem på midlertidige kontrakter (ofte kalt «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag»). Her har blant annet Fellesforbundet forsøkt å organisere de ansatte og tegne tariffavtaler i selskapene (noe som er svært vanskelig), regulere arbeidsvilkårene deres (også en krevende øvelse), og begrense omfanget av selskapene blant annet ved å få offentlige byggherrer til å stille krav om reelle faste ansettelser og bruk av lærlingbedrifter (sannsynligvis en hovedsak for fagbevegelsen i mange lokalvalg til høsten). I forbindelse med Stortingets behandling av arbeidsmiljøloven i mars, forsøkte både Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet å komme med inngrep mot disse løsarbeiderkontraktene – men ble nedstemt av Høyre, Frp, Venstre og Krf.

Det betyr ikke at kampen er over – bare at et slag er tapt. Den erkjennelsen er det stikk motsatte av Standings defaitisme, som beskriver en nærmest uunngåelig utvikling der dagens fagforeninger ikke lenger vil kunne spille noen rolle. «Det er behov for fagforeninger, men det er de som må tilpasse seg», skriver han[4]. Prekariatet, som noen ganger omtales som om det virkelig er et subjekt, med kollektiv vilje og fornuft, forstår nemlig bedre enn det gamle proletariatet at velferdsstaten trenger en «overhaling».[5] Fagforeningene kunne «prinsipielt» blitt reformert, men det er «tvilsomt at det lar seg gjøre» – fordi de er «økonomistiske»[6]. Og her er Standing bombastisk klar i sine konklusjoner: «La deg ikke narre til å tro at det finnes en felles agenda som forener det gamle proletariatet med det nye prekariatet. Det ene drømmer om en tapt fortid, det andre om en mulig fremtid», hevder han.[7]

Det merkelige er at «løsningen» hans – som ifølge ham selv står i diametral motsetning til den eksisterende fagbevegelsen – likner på en blanding av et fagforbund og en NGO: «Nå er tiden inne for å opprette et organ som representerer prekariatet på kontinuerlig basis, et organ som kan forhandle med arbeidsgiverne, med mellomledd som arbeidsmeklere og mest av alt med statlige direktorater».[8]

Et «organ»? Standings analyse bærer her sterkt preg av å ha blitt til i et elfenbenstårn, uten noen organisatoriske erfaringer å bygge på. Så kan det med en viss rett innvendes at Standing her skriver på bakgrunn av erfaringer fra land der deler av fagbevegelsen har møtt utviklingen med paroler som «British jobs for British workers» – jf. Gustav Bangs analyse – men Standing får det til å fremstå som om dette er hovedregelen fremfor unntaket. Det er riktig at fagbevegelsen mange steder ikke har satt av de nødvendige ressursene til å bygge organisasjon også blant nye grupper arbeidere – særlig når de er fra andre land. Men mange har forsøkt, og mange av de som har gjort det har lykkes relativt godt: I alle fall finnes det lokale erfaringer fra blant annet sveitsisk, italiensk og belgisk fagbevegelse som tyder på det.[9]

Et «organ»? Standings analyse bærer her sterkt preg av å ha blitt til i et elfenbenstårn, uten noen organisatoriske erfaringer å bygge på.

Innvending nr. 3: Interessefellesskap fødes ikke sånn, de blir sånn

For Standing er det opplagt at usikre arbeidere ikke kan ha felles interesser med de som er «innenfor» det organiserte og avtaledekkede arbeidslivet. Det er en analyse som samsvarer godt med den europeiske høyresidas problemformuleringer, men det er ikke riktig. Etter EUs utvidelse østover i 2004 bestemte Fellesforbundet seg for å understreke at forbundet ikke bare var en organisasjon for norske arbeidere, men for arbeidere i Norge. Gjennom målrettet organiseringsarbeid har man kommet i alle fall et stykke på vei i å skape et fellesskap mellom nye, usikre grupper og etablerte arbeiderkollektiver. Og gjennom faglig-politisk samarbeid har man fått på plass allmenngjøring av tariffavtaler i noen av de mest utsatte bransjene, noe som har skapt et felles «gulv» for lønns- og arbeidvilkår. Det har ikke bare gitt utenlandske, «prekære» arbeidere bedre rettigheter, men også skapt et interessefellesskap. I 2010 kom dette til uttrykk gjennom den store bygningsarbeiderstreiken, der norske, polske, litauiske og andre arbeidere streiket sammen for å få opp minstelønningene. Streiken var en håndsrekning til de som var tvunget til å jobbe på de allmenngjorte minstesatsene, samtidig som det minsket den innbyrdes konkurransen mellom arbeiderne.

I Standings analyse fremstår slikt som en umulighet, om det overhodet skulle være ønskelig. Reallønnsøkning er nemlig ikke et mål i seg selv for prekariatet (selv om det «ville vært ønskelig»), fordi de – uten at det sannsynliggjøres eller bevises – allerede utgjør et kollektivt subjekt som etterstreber og krever det som er Standings egen kjepphest: «Et nytt system for inntektsfordeling» – med andre ord borgerlønn.[10] Grunnen til at borgerlønn er et nødvendig krav er ifølge Standing at de prekære vilkårene han beskriver har kommet for å bli – vi kan ikke gjøre noe med dem. Det er i det hele tatt, om vi ser bort fra ideen om borgerlønn, svært lite rom for egentlig politikk i hans deterministiske analyser. Det er sjelden han leverer noen egentlige argumenter for disse bombastiske påstandene og konklusjonene, som når han hevder at det europeiske prekariatet står langt fra fagbevegelsen, og at fagbevegelsens gamle løsninger ikke lenger duger. Det er en påstand det er vanskelig å ta på alvor, ettersom problemene han beskriver vanskelig kan løses uten fagorganisering og politikk. I motsetning til den påståtte universalløsningen borgerlønn kan dette også gjøres her og nå, ikke i en fjern fremtid – og det vil ikke ha de samme negative konsekvensene. Da tenker jeg ikke kun på insentiver for å jobbe, men også at en borgerlønn, for i det hele tatt å være realistisk, vil være så lav at den undergraver eksisterende trygdeordninger. I en verden med høy mobilitet for både kapital og arbeidskraft er det dessuten gode argumenter for å tilrettelegge for gode, universelle velferdstilbud fremfor økte kontantoverføringer.

Standings analyse er så blind for reelle klassemotsetninger, og gjør så mye ut av andre former for skiller, at det ikke er overraskende at han ender opp med en klasseanalyse som tjener høyresidens agenda.

Det viktigste poenget Standing overser er at solidaritet ikke er noe som «er» – det er noe man skaper gjennom organisering og politikk. Allmenngjøring, solidaransvar, mertidsparagraf – eller nå den siste tiden: Arbeiderpartiets oppgjør med bemanningsbransjens løsarbeiderkontrakter. Vi kan gjøre ting! Akkurat som politikken kan gå i feil retning, slik regjeringens angrep på arbeidsmiljøloven minner oss om, kan den også løse problemer. «Prekarisering» er ingen naturlov – det er et resultat av mangelfull politisk regulering og svak fagorganisering.

Innvending nr. 4: Standing løper høyresidens ærend

Å definere nye grupper som «utenfor» passer som hånd i hanske inn i retorikken til de som ønsker å forsterke disse utviklingstrekkene. Høyresiden sier de også er opptatt av ulikhet, men at de er mest opptatt av alle som står utenfor. «Løsningen» deres er at det er de som har jobbsikkerhet som må vike, at det er de som stenger for dem som står utenfor, fordi de er beskyttet med uforholdsmessig gode vilkår. Dette er en motsetning høyresiden tjener på – som i Sverige. Der har ideen om å «senke tersklene» inn i arbeidsmarkedet nå gått så langt at tre av de borgerlige partiene – Folkpartiet, KD og det nyliberale Centerpartiet – foreslår å senke lønningene i arbeideryrker for å «håndtere innvandringen» og få innvandrerne inn i arbeidsmarkedet. I Danmark tar Venstre og Liberal Alliance til orde å skape en lavlønnssektor for å få unge i arbeid. Det fremstilles som en stige folk kan klatre opp, men er i virkeligheten en fattigdomsfelle, med jobber som er lønnet så lavt at man får folk som er fattige til tross for at de arbeider.

«Bedre med en lavt betalt jobb enn ingen jobb» kan høres like tilforlatelig ut som «bedre med en midlertidig jobb enn ingen jobb», og er tilsynelatende en utstrakt hånd til de som befinner seg i såkalt «utenforskap». I virkeligheten er det et effektivt middel for å sementere nye klasseforskjeller, og skape interessemotsetninger mellom de mest sårbare gruppene i arbeidsmarkedet. Forskning fra land som har åpnet opp for mer midlertidighet enn Norge er i alle fall entydig: Skaper du flere midlertidige jobber, fører det ikke til flere ansettelser – bare mer midlertidighet. Og senker du lønningene, klatrer ikke de på bånn oppover – i stedet drar de andre grupper ned. For arbeiderbevegelsen er målet det motsatte av høyresidens forsøk på å skape motsetninger mellom de «innenfor» og de «utenfor»: Å skape og oppfordre til interessefellesskap, gjennom organisering og politikk – å løfte alle opp, gjennom felles innsats.

Det sosialdemokratiske svaret på lavlønnsstrategier er og har vært kompetanse- og utdanningspolitikk. Den nordiske arbeiderbevegelsen satset store ressurser på å gi praktiske jobber solide utdanningstilbud. Sammen med partene i arbeidslivet har staten lagt til rette for kompetanseheving og etter- og videreutdanning. Det har gjort at at jobber som i de fleste andre land utføres av ufaglærte til en dårlig lønn, her gjøres av faglærte arbeidere. En stor andel av disse har dessuten vært organiserte, og ved hjelp av en solidarisk lønnspolitikk har yrkene til de med svakest forhandlingsmakt vært i stand til å følge med på lønnsutviklingen.

Slike perspektiver glimrer med sitt fravær hos Standing. I stedet setter han utrolig nok sin lit til politikere som David Cameron (boka er skrevet i 2011, rett etter at Cameron overtok som statsminister i Storbritannia), som han uttrykker forsiktig håp om at kan stille seg i spissen for «en moderne form for laugssosialisme», og en idé om «samvirker» eller forvaltning gjennom «yrkesorganisasjonene».[11] En slik naivitet er dessverre et gammelt og kjent trekk ved britisk sosialistisk og sosial-liberal tenkning, med vekslende praktisk-politisk suksess. Det er ingen grunn til å tro det vil fungere bedre denne gangen.

Innvending nr. 5: Klasseblind klasseanalyse

Standings analyse er så blind for reelle klassemotsetninger, og gjør så mye ut av andre former for skiller, at det ikke er overraskende at han ender opp med en klasseanalyse som tjener høyresidens agenda. Han opererer med så mange inndelinger (som «fulltidsklassen», eller «salariatet»), at de store interessefellesskapene av arbeidende mennesker forsvinner av syne. «De progressive må slutte å innbille seg at fagforeningene kommer til å motsette seg deres egen funksjon»[12], skriver han. I stedet skal vi få «samarbeidsforhandlinger» – der motparten ikke bare er arbeidsgivere, men også «fulltidsklassen» og «kjernearbeiderne» – noe tilnærmet lik en alles kamp mot alle.

Andre ganger utvider han kategoriene radikalt, som når han i sluttpassasjen inkluderer seg selv i prekariatet (han er selv professor og forfatter).[13] Det får en til å spørre seg: Hva slags klasse er dette egentlig? De andre i denne klassen er blant annet «mentalt syke», «minimalt utdannede» og «migranter med begrenset språkbeherskelse».[14] Derfor er det ikke noen form for selvorganisering Standing tar til orde for, men tvert imot at «talspersoner» må få «anledning til å bestride urettferdige oppsigelser, bestride ubetalte eller underbetalte goder, forholde seg til gjeld og løse problemer samtidig som de forhandler seg fram gjennom stadig mer komplekse prosedyrer». Samtidig bedyrer han at han tar til orde for at prekariatet skal «bli en klasse for seg selv».[15] Atter andre steder fremstiller han det som om prekariatet allerede er i stand til å ha en kollektiv vilje om de mest obskure spørsmål: «Prekariatet ønsker å utvikle en yrkesfornemmelse ved å kunne kombinere forskjellige former for virke og arbeid på en måte som skaper forutsetninger for utvikling og tilfredsstillelse».[16] Analysen henger rett og slett ikke sammen.

Derfor er det heller ikke til å undre seg over at løsningen hans er så luftig at den er umulig å begripe.

Derfor er det heller ikke til å undre seg over at løsningen hans er så luftig at den er umulig å begripe. Han langer ut mot et sentrum-venstre som har «representert «arbeidets» interesser alt for lenge, og kjempet for en døende livsstil og en døende måte å arbeide på».[17] Håpet ligger i «den nye klassen», prekariatet:

«Hvis ikke verdens progressive krefter kan tilby dem en paradisets politikk, vil denne klassen falle hodestups for sirenenes sang som lurer hele samfunnet på grunn mot klippene av deres øyer»[18]

Hva er så «paradisets politikk»? Igjen får man som leser en følelse av at Standings kjepphester kommer ridende inn i manesjen. Det er i alle fall vanskelig å se forbindelsen mellom problemene han beskriver for Europas arbeidende fattige, og de mest presserende oppgavene dette subjektet skal gyve løs på: «Den første, og absolutt nødvendige, oppgaven vil være å ta tilbake kontrollen over privatlivet», fordi prekariatet er «sårbare overfor overvåking og udemokratisk formaning (…) Prekariatets sinne knyttet til ødeleggelsen av naturen vil tilta i styrke (…) For å snu utviklingen må vi rett og slett bli mindre avhengig av å skape nye jobber».[19]

Kampen mot prekære ansettelsesforhold utkjempes nok fremdeles mest effektivt av de som vet hvor skoen trykker.

[1] «Midlertidig liv», leder i Morgenbladet 30. januar 2015

[2] «Polakker og Galiziere» (1907), i Morten Thing og Jette Lundbo Levy «Dansk socialistisk teori 1850-1900». Politisk revy, København 1973, s. 224-240, min oversettelse.

[3] Jon Erik Dølvik et al «Den nordiske modellen mot 2030: Et nytt kapittel?, Fafo 2014

[4] Guy Standing «Prekariatet. Den nye farlige klassen», Res Publica, Oslo 2014: s. 16.

[5] Ibid.

[6] Ibid. s. 339.

[7] Ibid. s. 17.

[8] Ibid s. 338.

[9] CLR-News nr. 4-2013, s.35ff.

[10] Ibid. s. 345ff

[11] Ibid. s. 341

[12] Ibid. s. 340

[13] Ibid. s. 367

[14] Ibid. s. 343

[15] Ibid. s. 322

[16] Ibid. s. 329

[17] Ibid. s. 367

[18] Ibid.

[19] Ibid. s. 338f