26 Jun

Fagbevegelsen i det 21. århundre

Tekst: David Jordhus-Lier, førsteamanuensis i samfunnsgeografi, UiO
Les artikkelen av Jonas Bals her.

Selv om Jonas Bals gjør rett i å kritisere Guy Standings avfeiende holdning til fagbevegelsen, begynner behovet for fornyelse i fagbevegelsen å bli prekært.

Jeg har i løpet av noen år opparbeidet meg en solid respekt for Jonas Bals. Respekten baserer seg på hans rolle som samfunnsdebattant, og kanskje særlig hvordan han kombinerer sine erfaringer som fagorganisert bygningsarbeider med en skarp penn og gode samfunnsanalyser. Når jeg nå tar pennen fatt for å kritisere hans tekst i Røyst #3 – der han kritiserer Guy Standings bok fra 2011 – er det derfor ikke for å ta parti mot Bals. Nei, grunnen til at jeg griper til tastaturet er fordi jeg mener Bals, gjennom sin krasse kritikk av Standing, samtidig unngår å diskutere noen avgjørende utfordringer for den fagbevegelsen han selv representerer.

For de av dere som trenger en liten recap: Guy Standing ga ut boken The Precariat: The New Dangerous Class i 2011. Der fortsatte han sitt arbeid med å utvikle begrepet om prekariatet, en global klasse av mennesker i usikre og lite tilfredsstillende jobber. De er ofte tvunget i arbeid av en paternalistisk stat som roper «Arbeidslinja!», og de bruker mye av hverdagslivet på å forvalte risiko forbundet med kortvarige kontrakter og behovsprøvde støtteordninger. Prekariatet består av unge, migranter, uføre og eldre og skiller seg fra proletariatet ved å mangle grunnleggende sikkerheter som jobbsikkerhet og inntektssikkerhet. Jeg har ikke plass til å gjengi argumentet i sin helhet her, men et av hovedpoengene til Standing er at prekariatet og proletariatet delvis har motstridende interesser. Videre mener han at hvis ikke prekariatet organiserer seg og utvikler en klassebevissthet, vil de bli et lett bytte for høyreekstreme populister.

Bals synes boka til Standing er platt, og har fem hovedinnvendinger mot den: 1) usikkerheten i arbeidslivet er ikke ny, den er like gammel som arbeiderbevegelsen; 2) det finnes ingen troverdig løsning uten fagbevegelsen; 3) fagbevegelsen har alltid skapt solidaritet der det tilsynelatende er interessemotsetninger; 4) ved å avfeie sosialdemokratiet løper Standing høyresidens ærend, og til sist, 5) Standing fokuserer på alle andre forskjeller en klasse, og har dermed en klasseblind analyse. Flere av disse innvendingene er gode, men jeg mener Bals avfeier Standing for lett og vil ikke la ham få siste ord i saken. Prekariatbegrepet har en betydelig appell og burde derfor tas på alvor. Det har tross alt fått selv en selverklært FrP-sympatisør som Elin Ørjasæter til å dukke opp på Fafo-seminarer og blogge om faglige rettigheter[1]. Jeg likte godt grepet med nummererte innvendinger, så jeg følger samme format.

Innvending 1: Akademisk, i ordets negativ forstand?

Bals har lite til overs for akademikere uten bakkekontakt. Slik beskriver han for eksempel Standing sin diskusjon av prekariatbegrepet:

«Det er i det hele tatt noe svært akademisk – i ordets negative forstand – ved slike diskusjoner. I fagbevegelsen, der slike tankeøvelser spisser seg til konkrete, strategiske spørsmål, er debatten mer realitetsorientert.»[2]

Jonals Bals er malersvenn og fagforeningsaktivist. Jeg er akademiker, og kommer fra en gård som ikke flagget på 1. mai før utpå 1980-tallet. Og jeg ble ikke fagorganisert før jeg fylte 30. Jeg har derfor all grunn til å være ydmyk. Jeg er nemlig helt enig med Bals i at fagorganiserte arbeidere representerer standpunkter med en særlig legitimitet i spørsmål om arbeid og organisering. Jeg er også enig i at mange akademikere opplever problemene i arbeidslivet på en behagelig avstand, blant annet fordi man i stor grad baserer seg på registerdata og eliteintervjuer i sin forskning. Akademikere har derfor mye å lære av fagbevegelsen, som alltid har kombinert sin politiske kamp med kunnskapsproduksjon.

Men når Bals selv velger å uttrykke seg over 8 sider i et tidsskrift for «tankeleik på venstresida» har han samtidig valgt å spille på den akademiske banehalvdel. Om enn for en liten stund. Og det er fint, fordi jeg tror fagbevegelsen har noe å lære av forskere også. Vi har for eksempel utviklet solide forskningsmetoder som vi legger til grunn for vår kunnskapsproduksjon. I min forskning studerer jeg fagforeninger og arbeidsliv. Ofte innebærer det samtaler med representanter for fagbevegelsen, fordi de sitter på erfaringsgrunnlaget jeg nevnte ovenfor. Men vi er også i direkte kontakt med ulike grupper arbeidere, blant annet gjennom oppsøkende spørreundersøkelser på hotellarbeidsplasser (vi tråler korridorene fysisk for å kartlegge hvem som faktisk arbeider på hotellene, siden vi ikke tar listene over ansatte som arbeidsgiverne lager for god fisk). Vi bruker metoder som fokusgrupper, der arbeidere kan snakke åpent sammen med sine kolleger uten sjefens eller tillitsvalgtes nærvær. På denne måten kommer vi i kontakt med synspunkter som selv ikke fagbevegelsen fanger opp.

Vi ser også på fagbevegelsen som et forskningsfelt i seg selv. Noen ganger gir dette oss inspirerende innblikk i politisk mot og oppfinnsomhet. I andre tilfeller er ståa verre. Tillitsvalgte som viser liten interesse for sine lavtlønte kollegaer. Fagforeningsledere som forteller at de aldri har møtt en tillitsvalgt med minoritetsbakgrunn på lederkursene til LO. Fagforeninger i bransjer utsatt for stor grad av outsourcing som ikke nevner disse eksternaliserte arbeiderne i sine rekrutteringsstrategier, for eksempel. I slike tilfeller stiller samfunnsvitere kritiske spørsmålene: hvorfor og hvordan er det slik?

Mitt poeng er at «realitetsorienteringen» Bals hevder finnes i fagbevegelsen men mangler i akademia, kan i visse tilfeller være fraværende i fagbevegelsen og stå sterkt i forskningen.

I mitt eget fag, samfunnsgeografien, har interessen for organisering og fagforeningsfornyelse stått sentralt på agendaen siden tidlig 1990-tall og vært basert på tett samarbeid med fagbevegelsen, blant annet de amerikanske fagforeningene Bals feller en dyster dom over i sin tekst. Hvorfor nevner jeg alt dette? Mitt poeng er at «realitetsorienteringen» Bals hevder finnes i fagbevegelsen men mangler i akademia, kan i visse tilfeller være fraværende i fagbevegelsen og stå sterkt i forskningen.

Innvending 2: Reelle interessemotsetninger i klassesamfunnet Norge

En av de mange hotellarbeiderne jeg har intervjuet de siste årene het ikke Niklas, men la oss kalle ham det. «Niklas» var 21 år og jobbet på et hotell utenfor Jessheim da jeg møtte ham. Hans vei inn i det norske arbeidslivet gikk gjennom et vikarbyrå, noe som passet ham fint siden han ønsket å jobbe mest mulig, gjerne langt mer enn arbeidsmiljøloven tillater. Han skrøt av å ha jobbet 100-timers uker i starten. «Niklas» var ikke interessert i å fagorganisere seg i Norge. Når han en gang skulle tilbake til Sverige, derimot, kunne det godt hende – for «der är ju alla med i facket»[3]. Istedenfor å søke støtte hos tillitsvalgte, var «Niklas» opptatt av å ha gode personlige relasjoner til andre svensker på hotellet der han jobbet. Dette uformelle nettverket av svensker fordelte seg over hele organisasjonshierarkiet. Svenske vikarer drakk gjerne øl med den svenske hotelldirektøren, og disse vennskapsbåndene ga «Niklas» en slags trygghet. Først når han ble utsatt for en arbeidsulykke begynte han å tenke på sine formelle rettigheter, men da begynte det å bli litt sent.

Holdningen «Niklas» uttrykte finner støtte i en spørreundersøkelse vi gjorde blant hotellarbeidere i Oslo-regionen. Da vi spurte ansatte om de var medlem av en fagforening fant vi at skarve 3 prosent av nordiske (primært svenske) arbeidere var organiserte, i motsetning til 18 prosent av de norske ansatte og hele 42 prosent av dem som kom fra land utenfor Europa.[4] Med andre ord, arbeidere fra et land med en av de høyeste organisasjonsgradene i verden er de som er minst tilbøyelige til å organisere seg i norsk hotellsektor.

Jeg er ikke uenig i Bals sitt premiss, at vi må «skape og oppfordre til interessefellesskap», men en fagforeningsaktivist har simpelthen ikke argumentene til å overbevise «Niklas» om at han bør organisere seg her i Norge. I alle fall ikke så lenge rettighetene norske fagforeninger kjemper for er avgrenset til et nasjonalt fellesskap «Niklas» bare er innom på sin reise gjennom livet. Jeg intervjuet en fagforeningsaktivist om hvordan slike interessemotsetninger oppleves lokalt. Hun svarte: «Vi ser det at de største fiendene innafor klubbapparatet er jo svensker som er inne for 3 måneder.» Jeg nevner disse eksemplene for å vise hvor reelle interessemotsetningene knyttet til ‘prekært arbeid’ er i dagens Norge. Mens renholdere fra Thailand ser på fagbevegelsen som sitt mest troverdige håp, er visse andre arbeidsmigranter på kollisjonskurs med organiserte interesser.

Når et så viktig organ for norsk fagbevegelse beskriver klassekamp som de organisertes kamp mot uorganiserte arbeidere og ikke mot sjefer, eiere og staten – da er det verdt å stoppe opp litt.

Er svaret å stenge grensene i en slags allianse med det populistiske høyre, slik Ørjasæter antyder? Det er lett å forstå at mange reagerer på den måten. Jeg må innrømme at jeg satte kaffen i halsen da jeg nylig leste LO-Aktuelt og så at nettolønnsordningen for sjøfolk ble beskrevet i følgende ordelag, og jeg siterer: «kampen mot billigere arbeidskraft fra lavkostland»[5]. En freudian slip, kanskje, men når et så viktig organ for norsk fagbevegelse beskriver klassekamp som de organisertes kamp mot uorganiserte arbeidere og ikke mot sjefer, eiere og staten – da er det verdt å stoppe opp litt. Og på dette punktet er jeg helt enig med Bals: det finnes andre måter å møte prekariatet på enn gjennom proteksjonisme og fremmedfrykt. Bals viser til hvordan deler av fagbevegelsen har blitt mer inkluderende, blant annet gjennom et spennende rekrutteringsprosjekt i bygningsbransjen. Men dette arbeidet foregår kun sporadisk, og som LO-Aktuelt kunne melde tidligere i år er mange av disse seirene av kortvarig karakter fordi disse arbeiderne sjelden er lenge på én arbeidsplass.

Grenseoverskridende aktiviteter, deriblant korttidsmigrasjon, er i ferd med å blottlegge den norske modellens akilleshæl.

Et av hovedproblemene til norsk fagbevegelse, og fagbevegelsen mange andre steder, kan knyttes til det vi samfunnsgeografer kaller politisk skala. I Norge har en sterk, nasjonal fagbevegelse oppnådd stor innflytelse ved å møte en tilsvarende velorganisert arbeidsgiverlobby til forhandlinger om lønninger og rettigheter. Alt dette foregår i et nasjonalt fellesskap, det Torbjørn Røe Isaksen en gang kalte «det sosialdemokratiske ‘vi’»[6]. Røe Isaksen mente at dette ‘vi’-et har blitt for knyttet til staten. Jeg er uenig. Da tror jeg heller problemet er at dette ‘vi’-et i for stor grad er knyttet til det nasjonale nivået. Grenseoverskridende aktiviteter, deriblant korttidsmigrasjon, er i ferd med å blottlegge den norske modellens akilleshæl. Arbeidsmigrasjonen mellom Norge og Sverige øker i rekordfart, uten at det finnes noen meningsfull organisering på nordisk nivå. Fagorganisering på europeisk nivå er i stor grad en byråkratisk øvelse i kontorer i Brüssel.

Innvending 3: Fagbevegelsen må være mer lydhør for kritikk

Å avfeie fagbevegelsen, slik Bals hevder Standing gjør, er selvfølgelig ikke veien å gå. Men det er også bekymringsverdig at Jonas Bals bruker en lite kledelig akademikerforakt til å avfeie behovet for fagforeningsfornyelse. Sant nok, fagbevegelsen har greid å overvinne interessemotsetninger og usikkerhet i arbeidslivet før. Det var jo slik de ble til. Men den gangen hadde de alt å vinne, denne gangen har fagbevegelsen mer å tape. Dette gir seg utslag i en mer defensiv holdning til nytenkning.

Det er også bekymringsverdig at Jonas Bals bruker en lite kledelig akademikerforakt til å avfeie behovet for fagforeningsfornyelse

Jeg vil avslutningsvis antyde et vesentlig skille innenfor arbeidslivsforskningen, et skille mellom forskning for og forskning fagbevegelsen. I førstnevnte kategori finner vi oppdragsforskningen Fafo og andre forskningsinstitutter gjør på bestilling fra fagbevegelsen. Der finner vi også utredninger som gjøres av tenketanker som Manifest og Res Publica i samråd med norske fagorganisasjoner. Dette arbeidet gir fagbevegelsen et uvurderlig kunnskapsgrunnlag for politikkutforming, og effektive argumenter i det offentlige ordskiftet.

Men det finnes også en viktig tradisjon for forskning på fagbevegelsen. Kritisk forskning. Og denne forskningen foregår ikke bare på Fafo, men også i elfenbenstårnene på Øvre Blindern og i andre universitetsmiljøer. Fagbevegelsens strategier skal og bør settes under lupen, ikke kun gjennom interne evalueringer, men også av omverdenen – det være seg akademikere, aktivister eller journalister. Nesten hvert år leverer masterstudenter i samfunnsgeografi avhandlinger som stiller kritiske spørsmål til aktørene i arbeidslivet. Og fortsatt gjenstår viktige spørsmål. Hvilken rolle kan fagbevegelsen spille i å gjøre arbeidsplasser grønnere? Hvordan kan nasjonale fagbevegelser mer effektivt representere arbeidere i en globaliserende verden? Hvordan organiserer en sektorbasert fagbevegelse seg i en tidsalder som samfunnsgeografen Jane Wills kaller «subcontracted capitalism»[7]? Jeg håper norsk fagbevegelse er villig til å lytte til andre stemmer enn sin egen. At innflytelsesrike aktivister som Bals er oppriktig interessert i å høre på kritikk, også fra akademisk hold. For det hjelper ikke å vite hvor skoen trykker om man ikke vet veien til skomakeren. Og det hjelper ikke å vite veien til skomakeren om han har blitt utkonkurrert av skobutikk-kjeder som sender reparasjonene sine til lavkostland.

[1] Ørjasæter, E. (2014). “Prekariatet: Den nye samfunnsklassen”. Blogg på trolltekst.blogg.no, publisert 1. juni 2014

[2] Bals, J. (2015). “Platt om prekariatet”. Røyst #3 (2015): 12.

[3] Intervju med anonym hotellarbeider, Jessheim, 20. mai 2011

[4] Jordhus-Lier, D. (2014). “Chapter 10: Extinguishing fires”. I Jordhus-Lier, D. og A. Underthun (red.) A Hospitable World? Organising Work and Workers in Hotels and Tourist Resorts. Routledge, London: 137-155.

[5] LO-Aktuelt (2015). “En sjømann går i land?“, tilgjengelig på frifagbevegelse.no, publisert 28. april 2015

[6] Røe Isaksen, T. (2011). «Støres fellesskap». Blogg på minervanett.no, publisert 20. desember 2011

[7] Wills, J. (2009). «Subcontracted employment and its challenge to labor”. Labor Studies Journal, 34(4): 441-460.