24 jun

En ny klassedebatt: Bidrag til revitalisering – eller enda en gravsang for venstresiden?

Tekst: Isak Lekve

Venstresiden er i krise. Etter en lang etterkrigstid med ideologisk og politisk hegemoni over store deler av Europa – har venstresiden de siste 30 årene ligget med brukket rygg. Den politiske venstresiden ble bygget på arbeiderbevegelsen – men fagorganisering stuper. Den ideologiske venstresiden ble bygget på Marx – som allerede var grundig diskreditert da muren falt, og i stedet er det nyliberalismens verdensbilde som gjennom myten om ideologienes død har fått politisk hegemoni – mens de institusjoner for stabilitet og sosial sikkerhet som venstresiden bygget opp er under demontering eller i hvert fall under kraftig press. Med noen få spredte unntak – som spanske Podemos og greske Syriza – har heller ikke den sosiale krisen bidratt med ny entusiasme for venstresidens politiske løsninger. I land etter land er det i stedet de bevegelser som kalles høyrepopulistiske som vokser frem som krisepolitikkens sterkeste kritikere og profitører. Og et av de viktigste problemene er nettopp at venstresiden etter avideologiseringen ikke fremstår som et virkelig alternativ. Riktignok er gjerne venstresidens form for kuttpolitikk mildere enn høyresidens, men i en rekke land – eksemplifisert gjennom statsledere som Président Hollande og Matteo Renzi – er det vanskelig å se en rød tråd fra en alternativ samfunnsanalyse til en alternativ politikk. Når man i tillegg har bundet seg til masten på prosjekter som euroen og IMF – som gjennom Troikaen bidrar til å kvele alternativ som nevnte Syriza allerede i oppstarten – er det i stedet inntrykket av visjonsløshet som blir sementert. I en slik situasjon er det både naturlig og fornuftig at intellektuelle miljøer på venstresiden forsøker å bidra til å reise debatter, begreper og analyser som kan danne utgangspunkt for revitalisering og alternativ politikk, og i en kontekst hvor Thomas Piketty er på Skavlan og alles lepper – og Oxfam nylig dokumenterte at 1% av verdens befolkning til neste år vil eie over halvparten av verdens rikdom, er det forståelig at valget igjen faller på klasse.

Debatter rundt «klasse» blir med jevne mellomrom reist av aktører på venstresiden for å skape bevissthet rundt noen av de viktigste problemene med kapitalismen. Først og fremst den perverse skjevfordelingen av makt og ressurser, men også hvordan ulike samfunnsgrupper av systemiske grunner er dømt til å ha diametralt motsatte interesser. Slik argumenteres det for at grunnen til at noen grupper har både mindre makt og ressurser enn andre, hverken skyldes latskap, dumskap eller andre noenlunde sosialt akseptable grunner – men den til enhver tid pågående interessekamp – hvor de mektigste aktørene verner om seg og sine på bekostning av andre og mindre mektige aktører.

Styrken i argumentene kan variere – men kjernen pleier likevel å være noenlunde den samme, og det nystartede tidsskriftet Røyst skriver seg slik inn i en lang linje med venstresideaktører som før dem har hatt en lignende ambisjon, og for det synes jeg de skal berømmes – både kapitalismen og venstresiden er tjent med en kritikk av mer systemisk karakter: kapitalismen for å finne tilbake til sin «humane» etterkrigsside, venstresiden om den skal vinne tilbake det politiske initiativet fra dagens hegemoniske nyliberalisme. Spørsmålet er imidlertid om en i sin iver etter å reise debatten, egentlig har tenkt gjennom hva man legger i begrepet – eller om det bare skal brukes som synonym for ulikhet. I så fall vil det etter mitt syn være meningsløst. Økende ulikhet er en viktig problematikk som venstresiden utvilsomt bør fokusere på – men det er ikke uten videre det samme som klasse. Med klasse menes vanligvis noe slikt som at samfunnets ulike posisjoner også bringer med seg noe mer til de aktørene som opptar posisjonene, og at dette kan struktureres i et hierarki hvor nærliggende posisjoner vil dele egenskaper. En klynge av slike posisjoner, vil da kunne utgjøre en klasse. For å vurdere om Røyst spesielt og venstresiden generelt har noe å tjene på å reise denne debatten, bør en derfor avklare hva disse ulike posisjonene bringer med seg, eller med andre ord hvilken klasseforståelse en skal benytte.

Denne teksten vil forsøke å hjelpe litt på vei, ved å presentere tre sentrale forståelser av klasse, alle forenklet og beskrevet idealtypisk for å vektlegge de viktigste forskjellene dem imellom. Først en interesseorientert, særlig Marx-inspirert forståelse, og så en ulikhetsorientert, særlig Weber-inspirert forståelse.[1] Videre vil jeg gjøre rede for en tradisjon som tar opp i seg momenter fra begge for å skape det vi kan kalle en kulturell klasseforståelse – særlig slik det er beskrevet gjennom arbeidene til Bourdieu. Hvilke dominans- og ulikhetsforhold peker denne forståelsen av klasse og klassemotsetninger peker på? Gjennom hvilke aktører, prosesser og institusjoner blir disse dominansforholdene opprettholdt? Og sist og viktigst: Vil en ny klassedebatt bidra til revitalisering – eller bare bli nok en gravsang for venstresiden?

Klasse som klassekamp: Marx

Klassebegrepet blir spesielt forbundet med Karl Marx, og det gir derfor mening å starte der. Imidlertid ga Marx selv aldri noen definisjon på hva han mente med klasse, og mange lesere av ham har også påpekt en viss inkonsekvens både her og når det gjelder andre begreper.[2] Det vanlige er likevel å presentere det som om han bestemte klasse gjennom «forholdet til produksjonsmidlene». I kapitalismen blir da kjernespørsmålet om man kjøper eller selger arbeidskraft. Å selge sin arbeidskraft er grunnleggende fremmedgjørende av i hvert fall fire ulike årsaker.[3] Samtidig gjør selve lønnstakerrelasjonen at fruktene av arbeidet – merverdien – er en kime til konflikt ved at ethvert overskudd som tas ut av de som kjøper arbeidskraft, i virkeligheten er skapt av de ansatte – som dermed blir utbyttet. Fremmedgjøring og utbytting er altså fundamentalt for alle som selger sin arbeidskraft i en kapitalistisk økonomi, og den interessekonflikten det skaper, ligger i dag institusjonalisert inn i hele det norske avtalesystemet mellom partene i arbeidslivet. Fordelingen av denne merverdien er en kilde til konflikt – og den skal derfor forhandles om. Det viktigste med denne forståelsen er med andre ord hvordan denne helt grunnleggende motsetningen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere konstituerer en av de viktigste interessekonfliktene i samfunnet – og det er fokus på disse konfliktene som får Marx til å postulere at «all historie er historien om klassekamp».

Jeg vil hevde at det egentlig ikke er klasse men klassekamp som er kjernebegrepet i den marxistiske innfallsvinkelen

Dette er det sentrale med de tradisjonene som skriver seg etter Marx. Det viktige er ikke å gi en klar og tydelig definisjon eller å plassere folk innenfor disse, men å påpeke at man som arbeidstaker i kapitalismen alltid står i et grunnleggende konfliktforhold med sin arbeidsgiver – samtidig som en selvsagt også er gjensidig avhengig av hverandre. Klasse er altså ikke noe statisk som eksisterer der ute i samfunnet a priori, og som vi som forskere må ut og finne – det er en gruppe mennesker som kan konstituere seg som en handlende aktør i opposisjon til noe annet for å gjennomføre kollektiv handling, om de oppdager det som i marxistisk analyse er deres «objektive interesser». Slik skriver Marx nesten konsekvent om klassebegrepet som noe dynamisk som er i bevegelse. Klasser eksisterer først når de stiger frem som handlende aktører, altså når de er i konflikt, blir forent og konstituerer seg gjennom kampene om og i arbeidet, og det er nettopp disse kampene en må studere om en skal lete etter manifeste utrykk for klasser og klassebevissthet.[4] Om klassen ikke er i bevegelse, i ferd med å konstituere seg, i konflikt eller kamp, så eksisterer den heller ikke, og jeg vil hevde at det egentlig ikke er klasse men klassekamp som er kjernebegrepet i den marxistiske innfallsvinkelen. Klasse er et potensial som kan konstituere seg som en gruppe og handle kollektivt – for eksempel gjennom revolusjon – men oftere ved streiker, aksjoner, organisering – som i sum legger grunnlaget for å delta i utformingen av samfunnets sentrale institusjoner. Marx viste dette i sine glitrende historiske skrifter – og prosessen frem mot Hovedavtalen i 1935 kan stå som et historisk eksempel på en lignende prosess her i Norge.

Denne forståelsen er kvalitativ, fordi det er et absolutt skille mellom de ulike klassene basert på gjensidig utelukkende egenskaper, og bare et fåtall posisjoner innen frie yrker som tannlege og advokat, selvstendig næringsdrivende, og selveiende bønder, vil falle helt utenfor denne forståelsen. Samtidig er det også helt tydelige interessemotsetninger mellom disse gruppene, og det faktum at disse interessemotsetninger i svært mange avanserte kapitalistiske økonomier faktisk er institusjonalisert for å unngå åpen konflikt, viser at forståelsen har en del for seg. Imidlertid er den også blitt sterkt kritisert, på spesielt tre måter.

For det første, er det vanlig å hevde at forståelsen er mindre relevant, ganske enkelt på bakgrunn av suksessen til de sosiale bevegelsene som har sitt grunnlag nettopp i kampene om arbeidslivet. Arbeiderbevegelsen har i store deler av Europa, og særlig i Skandinavia, lyktes med å stable på beina en ganske betydelig sosialstat som tar hånd om slike ting som eldreomsorg, helse og utdanning. Dette har på sin side gitt en rekke nye yrker som ikke lengre er knyttet til klassisk kapitalistisk vareproduksjon og hvor arbeidstakerne dermed heller ikke står i det samme motsetningsforholdet til sine arbeidsgivere – stat og kommune.[5] Beslektet med dette, er de analysene som er blitt så velkjente også utenfor sosiologien, og som nok lå bak mye av den undringen som ble uttrykt i offentligheten da tidsskriftet Sosiologi i Dag forsøkte å gjøre et «kollektivt faglig løft» for klasseanalysen i 2005.[6] Dette inkluderer de samtidsdiagnoser som beskriver dagens kapitalisme som «post-industriell» (Touraine, Bell), ulike varianter av «individualiseringstesen» (Giddens, Beck, Bauman) og postmoderne teorier om at kunnskapens økte betydning i arbeidslivet har gitt arbeidstakere kontroll over deler av produksjonsmidlene og slik grunnleggende forrykket maktbalansen i deres favør. Alle hevder de at overgangen til et helt nytt type samfunn gjør at samlekategorier som klasse ikke lengre er like relevante for å forstå interessemotsetninger og konflikt. Den tredje argumentasjonsrekken, er den kanskje mest åpenbare og plausible av alle, og baserer seg ganske enkelt på at det mangfoldet, særlig knyttet til tilgangen til makt og ressurser, som eksisterer internt blant de som etter en marxistisk forståelse med nødvendighet må befinne seg innenfor «arbeiderklassen» eller «proletariatet», er så enormt, at det rett og slett ikke gir mening å bruke det som utgangspunkt for hverken analyse eller mobilisering. Alle forstår at en bedriftsleder som tjener 10 millioner i året ikke har hovedsakelig samme interesser som personen som vasker kontoret til vedkommende, selv om begge i prinsippet er arbeidstakere og derfor proletarer i marxistisk forstand.[7] Til tross for at denne forståelsen av klasse altså definitivt peker på en sentral interessekonflikt, så vil disse tre innvendingene svekke troverdigheten til et slikt klassebegrep såpass mye, at det egentlig ikke egner seg i politisk praksis.

Klasse som ulikhet: Weber

Det finnes flere mulige svar på disse innvendingene, men felles for de fleste, er at de står i gjeld til de analysene som ble utviklet av Max Weber. Her er det ikke en absolutt relasjon som avgjør hvilken økonomisk klasse en person tilfaller, i stedet vil det være en ambisjon å kartlegge helheten av et samfunns ressursfordeling, og bestemme en bestemt posisjon i et slikt økonomisk klassehierarki etter den gjennomsnittlige sannsynligheten en som inntar posisjonen har for å tilegne seg ressurser på et marked. Det er vanlig å kalle dette ens «livssjanser», og de er altså helt avhengig av ens markedsposisjon, hvor mye ressurser en kan få ut av markedet gitt ens kvalifikasjoner, kontakter og lignende. Samtidig vil en person gjennom sosial mobilitet kunne bevege seg mellom slike posisjoner, og Weber bestemmer sosial klasse – til forskjell fra økonomisk klasse – som «totaliteten av de klasseposisjoner som individer typisk og uten vanskeligheter beveger seg mellom i løpet av og på tvers av generasjoner.»[8] Webers forståelse tar sitt utgangspunkt i tilgang til klasseposisjoner og hvor mye ressurser de klasseposisjonene er verdt på markedet, og det gir med andre ord stor mening å undersøke den sosiale mobiliteten mellom disse posisjonene, og hvilke goder som tilfaller dem. Eller rett og slett lønn.

Nå er selvsagt ikke lønnsdannelsen i Norge noe som egentlig skjer i et «fritt marked» – den dannes hovedsakelig gjennom forhandlinger, og det er en rekke ulike faktorer som er med på å bestemme, som strategisk posisjon i forhold til andre yrkesgrupper (flygelederne), ustrategisk posisjon (sykepleierne), tilgjengeligheten til den bestemte formen for arbeidskraft, og organisasjonsmakt – for å nevne noe. Viktigst er uansett at lønnsdannelsen i all hovedsak foregår etter yrke, og man kan dermed like godt sammenligne ulike yrkers lønnsnivå – og bruke dette som utgangspunkt for «klasser». En grupperer yrker som en av ulike grunner mener har noe felles – enten dette er lønn, antall år med utdanning, plassering i økonomien eller noe annet, og forsøker så å undersøke den sosiale mobiliteten mellom disse for å si noe om rigiditeten i klassestrukturen.

Dette er en kvantitativ innfallsvinkel, fordi en i prinsippet beskriver et kontinuum av posisjoner som går i hverandre uten absolutte eller en gang klare grenser, og det har en del åpenbare fordeler, særlig knyttet til troverdighet. Det en beskriver når en peker på ulik lønn mellom mennesker, yrker, utdanningsgrupper eller noe annet, er helt virkelige forskjeller som alle er enige om at eksisterer i samfunnet. Samtidig er det både (relativt) enkelt å kartlegge klassestrukturen på bakgrunn av dette, og det tallmessige grunnlaget gjør at man også kan gjøre mange interessante analyser. Imidlertid har jeg enda til gode å se en kvantitativ klasseforståelse som gir et tilfredsstillende svar på hvem det er som kan forventes å ha felles objektive interesser og slik potensielt danne sosiale bevegelser på bakgrunn av dette. Det kan være vanskelig å forstå dette poenget, for intuitivt vil vel de som har noenlunde lik lønn, yrke eller posisjon, også ha sammenfallende interesser? Dette er trivielt riktig – problemet kommer når en skal gjøre en grovere inndeling. Har de som tjener 500 000 samme interesser som de som tjener 700 000? Hva med de som tjener 700 001? Har sykepleiere felles interesser som leger (samme sektor) eller ingeniører (samme utdanningslengde) eller kanskje begge? I virkelighetens verden er dette selvsagt både flytende og individuelt – men hva blir da poenget med å snakke om klasser overhodet? Bør ikke det begrepet gi oss noen analytiske verktøy som nettopp hjelper oss å se hvem som kan plasseres hvor og hva som er skillene mellom disse? Så vidt jeg kan se, er ikke dette mulig på noen annen måte enn at forskeren som benytter seg av skjemaet bruker stor grad av skjønn – eller egentlig bestemmer grensene omtrent tilfeldig, for det finnes hverken noe fasitsvar på hvor mange «klasser» man skal dele inn i eller hvor grensene mellom disse eventuelt skal gå. Det betyr selvsagt ikke at slike analyser er verdiløse – bruker en samme klassifikasjon på tvers av land, kan man for eksempel si noe om ulike grader av rigiditet i klassestrukturen, og kanskje er det godt nok – men et spørsmål om klasse kan det knapt kalles når klasseinndelingen er tilnærmet tilfeldig. Her ligger selvsagt styrken i Marx’ sin innfallsvinkel – grensene var helt markerte og mer eller mindre alle har interesse av å bidra i en felles interessekamp i kraft av å være lønnstakere.

Har sykepleiere samme interesser som leger (samme sektor) eller ingeniører (samme utdanningslengde) eller kanskje begge? I virkelighetens verden er dette selvsagt både flytende og individuelt – men hva blir da poenget med å snakke om klasser overhodet?

Og da er vi tilbake der vi startet: Skal klasse ha en genuin analytisk verdi som skiller det ut fra mindre ladede begrep som stratifikasjon eller ganske enkelt ulikhet, og kunne bidra til en systemisk kapitalismekritikk, så må det peke på noe mer enn bare hvordan ressursene er fordelt. Det må kunne peke på hvor skillene mellom klasser går, interessemotsetninger på bakgrunn av dette, og hvem som potensielt vil kunne konstituere seg som et handlende fellesskap. Det er her denne innfallsvinkelen etter min mening mangler gode svar – og da hjelper heller ikke de variantene som forsøker å skape et kontinuum av yrker eller andre kategorier, hierarkisere disse og forsøke å postulere interessefellesskap ut av disse – for det er ganske enkelt ingen grunn til at grensene mellom interessefellesskapene går mellom to bestemte yrker fremfor to andre. Det er rett og slett vanskelig å se hvordan disse innfallsvinklene egentlig omhandler klasse overhodet. Kort sagt – som markør for ulikhet er de glimrende.[9] Som utgangspunkt for en mer fundamental kapitalismekritikk kommer de til kort.

Det som imidlertid burde være klart etter denne gjennomgangen, er at en kan lære viktige innsikter av begge innfallsvinkler til spørsmålet om klasse – og for en sosiolog er det egentlig ikke noe problem at de to er ulike redskap som kan bidra til å kaste lys over forskjellige prosesser. Om en ønsker å løfte klassebegrepet ut av vitenskapen og inn i offentligheten, stiller det seg imidlertid annerledes. Spørsmålet er om det er mulig å reise en forståelse av klasse som tar opp i seg det beste fra begge tradisjoner – og kombinerer dem i ett begrep som en også kan bruke med kraft i politisk praksis? Svaret skal vi komme tilbake til, men det finnes i hvert fall ett svært vellykket prosjekt som lykkes med å kombinere de to innfallsvinklene – og som kanskje nettopp derfor er blitt den viktigste tradisjonen for å forstå klasse i kontemporær sosiologi. Jeg snakker selvsagt om de begreper, teorier og sammenhenger som er utledet på bakgrunn av arbeidene til Pierre Bourdieu. Disse er etter hvert velkjente, og jeg skal ikke bruke all for mye plass på dem, men bare kort skissere opp noen hovedpoenger fra denne tradisjonen.

Klasse som kultur: Bourdieu

Bourdieu ble først kjent gjennom sine antropologisk-orienterte studier fra Kabylia i Algerie – men det var analysene av hvordan et utdanningsvesen med intensjoner om å være universelt – en av arbeiderbevegelsens viktigste seire – likevel bidro til å opprettholde eksisterende sosiale skillelinjer – som virkelig sendte han inn i den sosiologiske stjernehimmelen. At dette utdanningsvesenet bidro til å reprodusere eksisterende skillelinjer og dermed ikke spilte en fullt så frigjørende rolle som intendert, var for så vidt ikke noe nytt, og hadde tidligere gjerne blitt forklart som typiske utslag av «arv og miljø» – men mulighetene til å ta det i bruk, og dermed livssjansene, skulle i hvert fall være likt fordelt. Det var denne idéen Bourdieu lyktes med å utfordre gjennom å analysere selve den legitime kulturen og knytte den opp mot de kulturelle preferanser barn og studenter tok med seg inn i utdanningsvesenet. Kort fortalt, kan vi si at de ulike utdanningsinstitusjonene var dannet av aktører med bestemte kulturelle preferanser, og slik premierte andre som delte de samme preferansene. Dette ga dem en «kulturell kapital», en ressurs de kunne mobilisere til å opprettholde eller bedre sin posisjon i et bestemt hierarki som nettopp baserte seg på mestring av denne legitime kulturen, og utdanningsvesenets sentrale rolle som inngangsport til en rekke av de mer privilegerte posisjonene i samfunnet, gjorde at denne kulturelle kapitalen i praksis ikke bare bidro til å reprodusere allerede eksisterende skillelinjer – men faktisk lukket systemet nesten fullstendig for de som manglet den.

Utdanningsvesenet var ikke en «objektiv» utvelgelse av begavede og motiverte ungdommer, men en utvelgelse av de som mestret den legitime kultur, og her må kultur forstås vidt som å inkludere slikt som kroppsspråk og sosiolekt, men også kjennskap til bestemte og kanoniserte litterære eller andre kulturelle verker. Kunnskap om noe tilsynelatende uvesentlig kunne altså avgjørende påvirke en persons livssjanser, og dermed viste Bourdieu hvordan de symbolske skillelinjene – som Weber gjennom begrepet om «stand» skilte ut som et eget hierarki[10] – måtte forstås og analyseres i sammenheng med fordelingen av økonomiske ressurser, og selv var et resultat av en form for ressurs som kunne mobiliseres for å fremme eller opprettholde ens posisjon i et bestemt kulturelt hierarki.

Et kjernepoeng blir altså at samfunnet må deles opp i flere hierarkier som likevel henger sammen gjennom ulike former for kapital – hvor de viktigste er økonomisk og kulturell – og at vi må kartlegge og analysere kulturelle preferanser om vi skal forstå fordelingen av makt og ressurser i samfunnet. Marx sa riktignok at «de herskende tanker er de herskendes tanker», men Bourdieu lyktes med å utvikle en helhetlig teori som både viser på hvilken måte dette er tilfelle, og gi en forklaring på hvorfor dette ikke skaper mer motstand gjennom begreper som habitus og symbolsk makt – og kanskje mest interessant – at disse dominans- og ulikhetsforholdene medieres av selve forvalterne av det håpet om en bedre fremtid som mange unge tar med seg inn i voksenlivet: Utdanningsinstitusjonene! Og de som skal hjelpe dem opp og frem: adjunkter, lektorer, professorer og stipendiater som artikkelforfatteren. Vi er det som bidrar til å sementere samfunnets dominans- og ulikhetsforhold. Og det er en ganske eksplosiv analyse!

Så kan man selvsagt si mye om at denne tradisjonen er utviklet i elitistiske Frankrike, og at mestring av den legitime kultur ikke på langt nær har samme betydning i mer egalitære samfunn som det norske.[11] Men jeg mener den uansett fanger opp flere dominans- og ulikhetsforhold, samt peker på hvordan disse danner utgangspunkt for interessekonflikter, og slik tar opp i seg momenter fra begge de to overnevnte tradisjonene. Den er kvantitativ i sin insistering på kapitalmengde, den er kvalitativ gjennom sitt absolutte skille mellom ulike former for kapital og konfliktlinjene mellom disse, og også måten kapital kan omdannes til ulike former for maktmidler for å opprettholde dominans. På bakgrunn av det bourdieuske rammeverket, er det mulig å utvikle et sosialt rom – «en klassestruktur» – hvor vi både har en betydelig mer finmasket inndeling enn hos Marx, og hvor det er lett å se hvilke grupper som er i interessekonflikter og hvorfor. Det siste og kanskje viktigste spørsmålet, er imidlertid det denne teksten også startet med å ta opp: Hvorvidt denne klasseforståelsen kan brukes til å revitalisere venstresiden.

Et kulturelt klassebegrep – en gravsang for venstresiden?

Som det burde være klart av overstående gjennomgang – sosiologien har bruk for både klassebegrepet og alle dets varianter. Men for den politiske venstresiden stiller det seg annerledes. Å basere politisk retorikk på et marxistisk klassebegrep, vil kunne angripes for å være ekstremt arrogant. De som subjektivt opplever at de tilhører høyresiden hører egentlig objektivt til venstresiden, de bare nekter å innse det – og det vil være vanskelig å bygge troverdighet rundt en forståelse som underspiller motsetninger for eksempel basert på lønn. Tilsvarende vil en politisk retorikk basert utelukkende på ulikhet, uten noen gode forklaringer på hvor interessemotsetningene går – og implisitt hvilke klasser som har interesse av venstresidens politiske løsninger – være tannløs. Den bourdieuske innfallsvinkelen unngår begge disse to kritikkene – og kan i tillegg populariseres slik som Magnus Marsdal gjorde i FrP-koden – ved å forklare slikt som arbeiderstemmer til nyliberalister – og er dermed et utmerket verktøy for politisk analyse. Å løfte den tilbake til en del av venstresidens retoriske repertoar vil imidlertid føre til noen andre uforutsette problemer, som etter mitt syn gjør at jeg vil anbefale venstresiden å la det ligge begravet.

Den Bourdieu-inspirerte klasseanalysen peker på en hel haug med motsetninger, hvor de aller fleste helt åpenbart også eksisterer i samfunnet. Det gir den stor troverdighet og legger dermed et godt grunnlag for å benytte analysen også i politisk diskurs. Imidlertid er det vanskelig å vite hvordan vi skal vurdere forholdet mellom disse ulike konfliktene – hvordan skal vi bestemme hvilke som er viktigere enn andre, hvilke grupper som til tross for noen motsetninger i et bourdieusk skjema, likevel vil ha andre likheter som kan og bør danne grunnlag for felles interessekamp osv. Det konkrete resultatet av å bruke slike analyser er at det blir en veldig vektlegging av «den symbolske makten», altså de klassespesifikke dominansforholdene som er kroppsliggjorte og dermed miserkjente blant de som er underlagt den «symbolske volden». Dette gjelder i liten grad den symbolske makten som er omdannet fra økonomisk kapital, fordi denne er så åpenbar og synlig. Begrepet om symbolsk makt har sin analytiske styrke nettopp i vektleggingen av de dominans- og ulikhetsforholdene som er mer subtile – som de som blir formidlet gjennom ulike former for legitim kultur. Dermed får vi en forskyvning av fokus fra de dominans- og ulikhetsforhold som baserer seg på økonomisk kapital, til de som baserer seg på kulturell kapital. I virkeligheten betyr det at motsetningene mellom for eksempel håndverkere og akademikere blir mer fremtredende, enn motsetningene mellom håndverkerne og deres arbeidsgivere, og dette styrkes av at alle de viktigste institusjonene i Norge som formidler dette dominans- og ulikhetsforholdet, i all hovedsak er statlige. Særlig gjelder det skoler og universiteter – og aktørene som forvalter den legitime kulturen er kommunalt- og statlig ansatte. Alt finansiert over skatteseddelen. Dermed gir det også mening for eksempelvis fagarbeidere å stå i opposisjon til utbyggingen av flere statlige (velferds)institusjoner – da disse likevel bidrar til deres egen misære.

Det er ikke først og fremst «de rike» eller arbeidsgiverne som virkelig utgjør samfunnets elite og opprettholder samfunnets dominans over «folk flest» – det er det intelligentsiaen og kultureliten med sin moralisme og arroganse ovenfor andres kulturelle preferanser som gjør!

Det skulle være nok å se på den stadig større dreiningen mot teori også i yrkesfagene og den fremmedgjørende opplevelsen av dette, eller den triste føljetongen i Morgenbladet om «de manuelle» som ble innledet av tømrermester Thorstensen og gikk hele høsten i fjor – at konfliktene er ekte nok. Men det er forskyvningen av fokus som er farlig. Det er ikke først og fremst «de rike» eller arbeidsgiverne som virkelig utgjør samfunnets elite og opprettholder samfunnets dominans over «folk flest» – det er det intelligentsiaen og kultureliten med sin moralisme og arroganse ovenfor andres kulturelle preferanser som gjør! Og ja «folk flest» var et hint – for dette er nettopp det samme motsetningsforholdet som Marsdal brukte i sin analyse av hvorfor arbeidere stemmer på nyliberalister – og det er denne konflikten dagens ytre høyre søker å dyrke når de kombinerer en «lavkulturell» eller populistisk profil med et konsekvent forsvar for samfunnets økonomiske elite. Dermed ser vi hvordan det motsetningsforholdet som tydeligst stiger frem gjennom en kulturbasert klasseforståelse – for venstresiden snarere vil virke mot sin hensikt. At argumentasjonen i tillegg kan snus til at disse institusjonene ikke fungerer etter «intensjonen» og dermed bør endres – for eksempel gjennom markedsretting eller privatisering – er enda en grunn til å ikke holde denne fanen høyt. Konfliktlinjene eksisterer, men for venstresiden må det snarere være et hovedmål å forsøke å vise hvorfor både håndverkere og akademikere har en felles interesse av venstresidens politikk – og dette kan skje ikke gjennom å vektlegge analyser som peker på motsetningene dem imellom – men ved å forsøke å bygge bro over dem.

Mitt argument er altså at de dominans- og ulikhetsforhold den Bordieu-inspirerte tradisjonen peker på – opprettholdt av den eksklusive tilgang til den legitime kultur, de prosessene som medierer dem – som undervisning og den offentlige debatt, de institusjoner som forvalter dem – først og fremst utdanningsinstitusjonene, og de aktørene som bevisst eller ubevisst formidler dem – lærere, offentlig intellektuelle og kulturpersonligheter – ikke vil bidra til en revitalisering av venstresiden – og i praksis vil skape flere nye problemer enn den løser for venstresiden. Til tross for de høyst virkelige konfliktlinjene som ligger i denne forståelsen, så vil en bruk av analysen som et ledd i en større kapitalismekritikk virke kontraproduktivt og bare bidra til en fortsettelse av venstresidens historiske tendens til indre selvdestruksjon ved å peke på interessekonflikter mellom grupper venstresiden i dag er helt avhengig av å bygge bro mellom, samtidig som analysen blottlegger de minst vellykkede sidene i arbeiderbevegelsens historiske prosjekt – den manglende utjevningseffekten i utdanningssystemet – og legger det slik åpent for kritikk. Denne kritikken kan selvsagt ta mange former, og i prinsippet kunne den bidratt til utviklingen av et system med en bedre utjevningseffekt. Jeg tror imidlertid ikke dagens nyliberale politiske klima bør gi oss noe særlig forhåpninger om det – snarere tvert imot. Likevel må det sies at aktører på venstresiden kan ha god nytte av å ha kjennskap til dette – og derfor skriver jeg også denne teksten – for om en av venstresidens viktigste utfordringer består i å bygge bro over reelle konfliktlinjer – vel, så kan det absolutt være nyttig å vite hvor disse går og hvorfor. Men å løfte den kulturelle klasseforståelsen tilbake i den politiske debatten vil altså kunne vise seg å bli enda en gravsang for venstresiden – og vi bør derfor la det ligge.

Det er den draumen

En gang kunne venstresiden mobilisere enormt. Om det var sympatistreiker og aksjoner, valg eller til og med noen revolusjoner – og selv om mange av de mobiliserte nok deltok mer i kraft av opplevelsen av egen umiddelbar situasjon enn en vidløftig analyse av samfunnets uoverstigelige motsetninger – så kan det være fristende å drømme seg tilbake – og igjen forsøke å revitalisere venstresiden på bakgrunn av en samfunnsanalyse basert på et begrep om klasse, og som jeg nevnte innledningsvis: Jeg mener Røyst skal ha honnør for initiativet, og at de er på riktig spor når de søker å forankre venstresiden i analyser som peker på grunnleggende interessekonflikter i kapitalistiske samfunn. For det er helt sentralt at venstresiden ikke bare blir forbundet med solidaritet – da er det også så alt for lett å klistre naivitetsmerkelappen på. Det må formidles at om du nå er lærer eller elektriker, maler eller stipendiat, så har du en egeninteresse av venstresidens politiske løsninger. I så måte gjelder det å peke på interessekonflikter som kan forene alle disse posisjonene – og mange flere – og det var en slik rolle klassebegrepet i stadig større grad kom til å spille da arbeiderbevegelsen mobiliserte i møtet med den tidens liberale utopi. Klassebegrepet er på ingen måte dødt eller uten politisk relevans – men i den politiske diskursen må det brukes forsiktig, fordi det bringer med seg en del konfliktlinjer som venstresiden selvsagt skal være oppmerksom på – men ikke bruke sin begrensede taletid til å peke på.

For selvsagt skal venstresiden peke på interessemotsetningene mellom arbeid og kapital – og like selvsagt som at høyresiden i det store og det hele vil velge kapitalens side – så må venstresiden velge arbeidernes side. Og selvsagt skal venstresiden peke både på den eksploderende ulikheten og de vanskelige banene inn til privilegerte posisjoner – og formulere politikk for å begrense disse tendensene. Slik kan vi si at både interessemotsetningene fra de marxistiske-, og ulikhetsforholdene fra de weberianske tradisjonene – skal være ammunisjon i venstresidens politiske arsenal. Dette bør imidlertid gjøres uten å gå omveien rundt klassebegrepet, fordi disse to tradisjonene har for mange svakheter til å bære en helhetlig samfunnsanalyse. Mens den tradisjonen som har et slikt potensial – dessverre skaper en rekke nye problemer for venstresiden. Og selv for et opplyst publikum vil en politisk argumentasjon basert på klasse uansett bringe med seg assosiasjoner til alle disse tradisjonene – og de problemer det innebærer i forhold til troverdighet og motsetningsforhold.

Mot slutten av en tekst som dette kunne det være fristende å forsøke å peke på noen andre konfliktlinjer som jeg tror vil ha en bedre revitaliseringseffekt for venstresiden. Jeg er imidlertid ikke sikker på om venstresiden er mest tjent med et eget positivt prosjekt – eller om den skal følge det fremadstormende søreuropeiske håpet fra Podemos og Syriza og først og fremst være i opposisjon til dagens hegemoniske nyliberalisme. Denne tar mange ulike former, enten det er gjennom privatisering, «trickle down»-økonomi eller det stadige presset i retning av mer kontroll og mindre tillit som i offentlig sektor gjerne kalles «New Public Management», men som også gjør seg stadig mer gjeldende i hvert fall blant fotfolket i manuelle, private yrker.[12] Her kan lærere og elektrikere forenes rundt en felles kamp. Klart forankret i venstresidens politiske løsninger og som et tydelig alternativ. Det er kanskje ingen god erstatning, og for venstresiden ville det åpenbart være en drøm om disse tider, med kombinasjonen av offentlig kuttpolitikk og økende ledighet og prekarisering på den ene siden, og personlig fortvilelse og ekstremisme på den andre, skulle åpne seg for en revitalisering gjennom å hente frem igjen noe slikt som klassebegrepet. Men som dikteren, tror jeg nok en slik drøm kan åpne seg bare på en vei vi enda ikke kjenner.

[1] Å skille slik mellom to tradisjoner er ganske vanlig, og tilsvarer for eksempel det skillet som gjøres mellom «klasseteori» og «klasseanalyse» hos Jørgen Elm Larsen (2004).

[2] For en grundig gjennomgang av alle tekster hvor Marx bruker klasse-begrepet, se kapittel 1 i Ralf Dahrendorf (1976) Class and Class Conflict in Industrial Society. Routledge: London. For et forsøk på en logisk rekonstruksjon av klassebegrepet til Marx, se kapittel 6 i Jon Elster (1986): Making sense of Marx. CUP: Cambridge.

[3] Marx hevder i sin ungdoms økonomisk-filosofiske manuskripter at man blir fremmedgjort i forhold til seg selv, sine medarbeidere, produktet og prosessen.

[4] Se Rick Fantasia (1988): Cultures of Solidarity. UoCP: Berkeley

[5] Se for eksempel kapittel 7 i Robert Castel (2003): From Manual Workers to Wage Laborers: Transformation of the Social Question. Transaction Publishers: London

[6] Se Sosiologi i Dag 4/2005 og for eksempel Knut Olav Åmås kommentarartikkel: ‘Klasse på mote igjen’ i Aftenposten Morgen, 04.01.2006.

[7] Erik Olin Wright har imidlertid forsøkt å gi et svar på denne siste innvendingen, ved å innføre begrepet om «motsetningsfulle klasseposisjoner». Se særlig (1985) Classes. Verso: London og (1997) Class Counts. CUP

[8] Side 302 I Weber (1978): Economy and Society. UoC: Berkeley. Weber pekte på bakgrunn av dette selv ut fire hovedklasser.

[9] Men interessant nok, den ulikhetsanalysen som for tiden er på alles lepper, er faktisk kvalitativ, i det at den skiller absolutt mellom lønnsinntekt og kapitalinntekt, og hvordan forholdet mellom disse er i endring, for å beskrive verdens økende ulikhet. Jeg snakker selvsagt om Thomas Piketty (2014) og hans Capital in the Twenty-first century. Cambridge

[10] Se s. 51-70 i Max Weber (2002): Makt og Byråkrati. Gyldendal.

[11] Slik feks Ove Skarpenes gjorde da han startet det som har fått navnet “Skarpenes-debatten”. Se Tidsskrift for Samfunnsforskning 4/2007 og Gisle Andersen og Marte Mangset i 2/2012 for et forsøk på en nøytral gjennomgang av en av de mest interessante debattene i norsk sosiologi det siste tiåret.

[12] Se feks Isak Lekve (2013): Hvorfor slutter elektrikerne I faget?