28 Mai

Stig opp eller gå under

Tekst: Solveig Helene Lygren

Ved å sette kjønn, kropp og klasse i forbindelse sørget Édouard Louis for fjorårets mest omtalte litterære utgivelse i Frankrike. Samtidig blåste han liv i en klassedebatt i et land som viser seg å være mindre preget av frihet, likhet og brorskap enn hva det franske slagordet skulle tilsi.

21 år gammel publiserte Édouard Louis sin første roman En finir avec Eddy Bellegueule – en brutal skildring av utkantens og underklassens Frankrike, fortalt gjennom perspektivet til en ung, homofil gutt, som rives mellom ønsket om å passe inn i og nødvendigheten av å bryte ut av det samfunnet han lever i. Utgivelsen ble umiddelbart gjenstand for enorm medieoppmerksomhet og fikk overveldende kritikker i hjemlandet. Et år senere er romanen under oversettelse til over tjue språk, og nylig kom den ut i norsk oversettelse. Heller ikke her til lands har utgivelsen gått upåaktet hen, etter mottakelsen å dømme er Louis’ eksplisitte skildring av den nederste delen av arbeiderklassen vanskelig å svelge i våre dager. Det lite oppløftende bildet som presenteres av den nordfranske landsbygden burde imidlertid ikke sjokkere de som har fulgt noenlunde med på det franske nyhetsbildet, hvor dystre økonomiske tall, stadig høyere arbeidsledighet og økende sosial ulikhet dominerer. Likevel har forfatteren med denne romanen maktet å røske ved røttene til et land som for lengst har tatt farvel med standssamfunnet, men som samtidig har et litt for romantiserende forhold til livet på landsbygden. At utgivelsen har fått så mye oppmerksomhet sier, som Sandra Lillebø hevder i en artikkel i Vagant, «sannsynligvis noe om hvor liten tilstrømmingen av tekster fra mennesker med denne typen bakgrunn er i den franske litterære offentligheten».[1]

Ikke bare har Édouard Louis en utypisk bakgrunn til å ha lyktes som forfatter i ung alder, han har også gjort et poeng ut av å viske ut alle skiller mellom seg selv og jeg-personen i fiksjonen. Romanen er, sammen med navneskiftet forfatteren foretok parallelt med utgivelsen, et slags endelig oppgjør med hans tidligere selv – Eddy Bellegueule – som han nå har forlatt til fordel for Édouard Louis, forfatter og doktorgradsstipendiat i litteratur. Denne bevisste sammenkoblingen mellom forfatter og forteller kjennetegner autofiksjonen, og Louis er langt ifra den første forfatteren hvis litteratur får økt oppmerksomhet på grunn av dette grepet. Flere kritikere har bitt på agnet til Louis; de fletter forfatterens nåværende situasjon til romanens handling, slik at det ser ut som om Eddy Bellegueule fra den fattige arbeiderklassen forvandles til Édouard Louis fra den intellektuelle middelklassen i selve fortellingen. Den mye omtalte klassereisen blir imidlertid bare så vidt påbegynt i romanen, som ender idet Eddy flytter fra hjemstedet til en litt større by i provinsen for å begynne på videregående skole. At forfatterens nåværende situasjon likevel forstås som en forlengelse av fortellingen kommer av at Louis benytter seg av en tilbakeskuende forteller – en Eddy fra nåtiden som har brutt med sin barndoms verden. Når så Louis som forfatter helt tydelig sidestiller seg med fortellerstemmen i romanen, forstås det som en fullendelse av den påbegynte reisen i fiksjonen. I selve fortellingen er det lite som impliserer at en klassereise har funnet sted. Dette inntrykket er det forfatteren utenfor romanen som skaper; med nykjemmet hår, nystrøket skjorte og diverse akademiske utgivelser på samvittigheten lanserer han romanen. Der står han som et levende bevis på at klassereiser er mulige, til tross for at store deler av romanen går med til å understreke at mulighetene for slike er små, dersom man begynner på bånn.

«Tous que j’ai décrit dans le livre est absolument réel» («Alt jeg har beskrevet i boken er fullstendig sant»), påstår forfatteren i en rekke intervjuer.[2] Gjennom denne insisteringen på at det han skriver ikke bare er virkelighetsnært, men selve virkeligheten, blir konfrontasjonen forsterket.[3] I en tid der alle blir fortalt at de kan bli hva de vil og velge hvem de vil være, står denne boken som et vitnesbyrd om at dét ikke er tilfelle for alle. Vi kan tro at våre moderne demokratier oppfyller våre krav og forestillinger om frihet og likhet, men avgrunnen mellom denne virkelighetsoppfatningen og den virkeligheten Louis skildrer i Farvel til Eddy Bellegueule er monumental; her er mangelen på muligheter dominerende, og usynlige sosiale krefter sørger for at ingen kommer seg av flekken.

Et litterært rom for volden
Louis har tidligere redigert en utgivelse om den franske sosiologen Pierre Bourdieu og betydningen av hans tankegods. Han har uttalt at det var etter å ha lest Bourdieu at han forstod at han selv ville skrive, og det bourdieuske skinner helt tydelig gjennom på flere nivå i fortellingen. Først og fremst gjelder det måten en deterministisk overbevisning synes å ligge innbakt i romanens tematikk.[4] Denne overbevisningen kommer eksplisitt til uttrykk gjennom jeg-personen i fortellingen, som med et klart blikk ser den skjebnen som han selv, familien og hele hans klasse er føyd inn i:

[Moren min] forsto ikke at de retningene livet hennes tok, det hun kalte feilene sine, tvert imot føyde seg inn i en serie med helt logiske mekanismer som nærmest var fastlagt på forhånd, ubønnhørlige. Hun innså ikke at familien hennes, foreldrene, brødrene, søstrene, til og med ungene og så godt som alle problemene, at det hun kalte feil, i virkeligheten ikke var annet enn det fullkomne uttrykk for tingenes naturlige gang.[5]

Mens moren, som resten av familien, tror at det livet de lever er et resultat av både egne (dårlige) valg og tilfeldigheter, er det for Eddy helt tydelig at den elendige livssituasjonen går i arv og at en ikke nødvendigvis har mulighet til å velge seg en annen skjebne. Mennenes fremtidsutsikter er fabrikkjobbing, kvinnenes er først og fremst reproduksjon, dernest jobb som «kassadame», dersom de er heldige. Er en født på bunnen av rangstigen, er mulighetene små for å klatre oppover, eller for å bevege seg overhodet. En lignende idé kommer også til uttrykk gjennom forfatterens ordvalg – for eksempel skildres fortauene i landsbyen som «kvikksand», altså noe en vanskelig slipper løs fra om en først sitter fast. Ikke minst understrekes håpløsheten gjennom den gjentakende bruken av ordet «fanget», i beskrivelsen av Eddys så vel som andre familiemedlemmers situasjon: «Jeg var fanget – mellom korridoren, foreldrene mine og innbyggerne i landsbyen»,[6] «Moren min var fanget i en sirkel av handlingslammelse, som hindret henne i å gjøre noe med seg selv og verden rundt henne […]».[7]

Til tross for romanens korte lengde, gjør Louis plass til mange slike gjentakelser – gang på gang understrekes tilværelsens repetitive og monotone karakter gjennom lignende formuleringer. Dette er både romanens styrke og svakhet; noen steder fungerer det eksplisitte som det mest gripende ved fortellingen, andre steder tenderer det over i en overtydelighet som gir lite rom for tolkning. Forfatteren har uttalt at han med denne romanen ønsket å skape et litterært rom for volden, slik Marguerite Duras gjorde for galskapen. Gjennom litteraturen vil han vise de skjulte voldsstrukturene som reproduseres i samfunnet, og som fører til at noen mennesker domineres og ekskluderes. Han viser frem samfunnets mørke hemmeligheter ved hjelp av et språk og en form som avkler og blottstiller den virkeligheten som beskrives. Språket er direkte, presist og bitende fremfor dvelende og tvetydig. Formen har samme funksjon; romanen er delt opp i korte kapitler med deskriptive titler, som «Mannsrollen», «Livet til jentene, mødrene og bestemødrene» og «Kroppen gjør opprør». At  fortolkningsmulighetene dermed innsnevres og at noen formuleringer kan virke opplagte er nok derfor helt i tråd med forfatterens intensjon og prosjekt.

Kampen mot det feminine
I det klassesamfunnet som skildres av Louis råder en nærmest dionysisk kraft – folk slåss, spyr, føder, blør og dør. Her må imidlertid ikke det dionysiske forstås som noe kvinnelig, i landsbyen er det maskuline verdier som regjerer. Inkarnasjonen av alle de maskuline verdiene som forherliges i landsbyen er hardhausen: han som slåss mye, drikker mye og som slutter på skolen for å arbeide på fabrikken. Ikke minst er han kraftig, helst litt overvektig ettersom pommes frites er det han hovedsakelig livnærer seg på. Med sin skjøre, spinkle kropp og med sine feminine orienterte interesser lever Eddy så lite opp til dette idealet at fremstillingen nesten kan virke karikert. Ikke desto mindre rystende er det å lese om at han tvinger seg selv til å gå opp i vekt for å vekke mindre oppsikt:

Året etter gikk jeg inn for å legge på meg; jeg var lei av de sarkastiske kommentarene familien min slengte om vekten min. Jeg kjøpte poser med potetgull etter skolen, med penger jeg fikk fra tanten min – foreldrene mine ville ikke vært i stand til å gi meg dem – og proppet det i meg. Jeg som frem til da hadde nektet å spise de fete rettene moren min laget, nettopp av frykt for å bli som faren min og brødrene mine – det gjorde henne sint, Det kommer ikke til å proppe igjen rævhølet ditt – begynte plutselig å sluke alt jeg kom over, omtrent som sånne insekter som beveger seg i svermer og rydder hele landskap av veien. Jeg la på meg cirka tjue kilo på ett år.[8]

Eddy, som inntil da hadde vært en konstant skyteskive for foreldrenes kommentarer og for jevnaldrenes spytt og slag, forsøker til slutt å tilpasse seg miljøet gjennom en ekstremvariant av det Bourdieu kaller habitus – at kroppen lærer seg å framtre på en måte som gjør at den ikke utfordrer, men finner sin plass. Bourdieu hevder at denne driften til å tilpasse seg er «det sosiales transcendens, som er blitt kroppsliggjort og som fungerer som amor fati, kjærlighet til skjebnen, en kroppslig tilbøyelighet til å realisere en identitet konstituert som sosial essens og dermed omformet til skjebne».[9] Å legge på seg er likevel ikke nok til å skjule Eddys kroppslige annerledeshet, slik den har manifestert seg helt siden han lærte å gå og snakke. Han forstår tidlig at han overhodet ikke lever opp til farens forhåpninger om å få en hardhaus til sønn:

Det tok ikke lang tid før jeg hadde knust min fars håp og drømmer. […] Da jeg begynte å uttrykke meg, å lære meg språket, fikk stemmen min uvilkårlig feminine tonefall. Den var mer skingrende enn stemmene til de andre guttene. Hver gang jeg åpnet munnen, begynte hendene mine å vifte frenetisk i alle retninger, fekte og vri seg. […] Jeg var underkastet, styrt av denne adferden, og jeg valgte ikke den skingrende stemmen selv. Jeg valgte ikke gangen min, den markerte, for markerte vuggingen med hoftene fra side til side når jeg gikk, og heller ikke de hvinende skrikene som slapp ut av kroppen min – jeg utstøtte dem ikke, de slapp bokstavelig talt ut av strupen min når jeg ble overrasket, begeistret eller forskrekket.[10]

Det er umulig for Eddy å undertrykke sine kroppslige impulser. Han er fanget i en kropp og et sinn som det ikke er rom for i landsbyen. Han får utløp for sine såkalte feminine sider ved å tyvlåne klærne til søsteren – han ikler seg skjørt, topper, blonde- og push-up-behåer og går mannekeng på soverommet i det skjulte. Men fordi femininitet for gutter utelukkende er forbundet med skam der Eddy kommer fra, kan ikke den euforiske stunden vare lenge – snart føler han seg besudlet av jenteklærne og frastøtt av seg selv:

[…] lamslått av dette anfallet av galskap som hadde fått meg til å kle meg i dameklær, omtrent som når fyll eller fravær av hemninger fører til tåpelig oppførsel som du angrer på dagen etter, når virkningen av alkoholen er borte og det eneste som er igjen av handlingene dine, er et smertefullt og skamfullt minne.[11]

Ifølge den australske samfunnsviteren Raewyn Connell, en av grunnleggerne av mannsforskningsfeltet (Masculinty Studies),[12] er denne kampen mot egen femininitet typisk for gutter i ungdomsårene:

«There are many ways in which a boy may find part of himself to be feminine. There is often a continuing identification with mother, with an older sister, or some other member of the close circle, by no means obliterated by the passage through the oedipal period. There are often interests, tastes, emotions, responses which (in a patriarchal environment) are recognisably ’feminine’. There are erotic responses to other boys and to men. The adolescent boy may be trying himself out covertly as a woman just as he is trying himself out all-too-publicly as a man.»[13]

Som resultatet av denne «feminine» utprøvingen kan gutten finne ut at han ikke hører til under det foretrukne maskulinitetsidealet, det Connell kaller «hegemonic masculinity».[14] I Eddys landsby er det imidlertid ikke rom for denne type utprøving, ettersom det maskuline er det eneste godkjente idealet for en gutt. Minst av alt er det godtatt å komme gjennom en slik utprøving som noe annet enn heterofil.

En dominert blant dominerte
Lenge gjør Eddy sitt ytterste for å bli den hardhausen som det ut fra hans kjønn forventes at han skal være – han drikker seg så full at han nesten blir kvalt av sitt eget oppkast, kliner med jenter selv om det gir ham lyst til å kaste opp, tvinger seg selv til å se på TV selv om han hadde foretrukket å gjøre lekser om han kunne.[15] Eddy er hva Bourdieu omtaler som en dominert habitus – ikke bare er han en  dominert i kraft av sin klassetilhørighet, han er også en dominert blant de dominerte, på grunn av sin legning og sin mangel på maskulinitet. I flere år blir han slått, sparket og mobbet av eldre medelever fordi han ser ut som en homo. Dominansstrukturene i skolegården settes i sammenheng med de som råder i samfunnet for øvrig: «Skolegården fungerte på samme måte som resten av verden: De store menget seg ikke med de små. Moren min sa det når hun snakket om arbeiderklassen: Vi småfolka er det ingen som er interessert i, særlig ikke overklassen».[16] Det tydeligste bildet på Eddy som en dominert habitus er imidlertid skildringen av hans første seksuelle erfaring som 10-åring. Etter å ha blitt introdusert for fenomenet pornofilm mot sin vilje bestemmes det at Eddy skal være med å gjenskape scenene fra filmen –å «leke mann og dame»- sammen med fetteren og to andre gutter. Eddy må spille damen, mens fetteren tar ham bakfra: «Jeg bøyde meg for alle kravene hans med en følelse av å virkeliggjøre og å endelig bli det jeg var. […] fetteren min tok kroppen min i besittelse […]».[17] Eddy er ambivalent til opplevelsen, revet mellom begjæret som guttene vekker i ham og avskyen han føler for seg selv og for sin begjærende kropp. De fire guttene fortsetter med denne «leken» i en lengre periode, helt til de blir tatt på fersken av Eddys mor. Ryktet sprer seg raskt i landsbyen, men Eddy er den eneste av de fire guttene som lider under ryktespredningen, den eneste som blir stemplet som homo, fordi: «Forbrytelsen er ikke å gjøre det, men å være det. Og særlig å se sånn ut».[18] Eddy er offer for det Bourdieu omtaler som «symbolsk vold», en form for vold som utøves i kraft av et symbolsk prinsipp «som er kjent og anerkjent av den dominerende så vel som den dominerte, et språk (eller en uttale), en livsstil (eller en måte å tenke, snakke eller handle på), og mer generelt i kraft av en karakteristisk egenskap i form av emblem eller stigma […]».[19] De stigmaene som ble satt på Eddy tidlig i barndommen er det umulig for ham å bli kvitt: 

Er det du som er homoen?
Ved å uttale dette spørsmålet hadde de for alltid satt et slags stigma på meg, disse merkene som grekerne ved hjelp av brennjern eller kniv påførte kroppene til avvikende individer som var farlige for samfunnet. Det var umulig å bli kvitt dem.[20]

Eddy er på grunn av sin kropp og sin legning stemplet som et avvikende individ i hjembyen. For foreldrene er hans antatte homoseksualitet den verste formen for annerledeshet de kan tenke seg, og når Eddy ser seg selv gjennom deres blikk føler han seg som et «dyr», en «skapning», et «monster»: «Etter hvert som jeg ble større, følte jeg de stadig mer tyngende blikkene fra faren min, hans maktesløshet overfor monsteret han hadde skapt, som for hver dag som gikk, bekreftet sin annerledeshet enda litt mer».[21] I Eddys familie, som i landsbyen for øvrig, opprettholdes en særdeles tradisjonell og tilstivnet forståelse av kjønnskategorier, og ettersom Eddy faller utenfor denne normalen, faller han så å si utenfor hele samfunnet.

Til tross for iherdige forsøk på å passe inn, utskilles Eddy fra sin egen klasse. Vel så mye som en flukt bort fra de elendige forholdene i landsbyen er det for Eddy snakk om en ufrivillig utdrivelse – han utstøtes fordi hans kroppslighet ikke går overens med hans klassetilhørighet.

Middelklassekroppen

Kanskje er jeg ikke homo, slik jeg trodde,
Kanskje har jeg hele tiden hatt en middelklassekropp,
fanget i min barndoms verden.[22]

For Eddy er forandring umulig innenfor foreldrenes eller skolens verden, men at det er middelklassen som nødvendigvis må bli redningen er ikke noe han er seg direkte bevisst i oppveksten og i ungdomsårene. Likevel har han en slags vag idé om det, ettersom foreldrene alltid har forsøkt å innprente en forståelse i ham om middelklassen som deres egen motsetning, som «fiendeklassen». Middelklassen har penger og mangler maskuline verdier, noe hardhauser som Eddys far stadig bemerker: «Jeg liker mannfolkmat som blir liggende lenge i magen, ikke sånn som de middelklasse-greiene som blir dyrere jo mindre det er på tallerkenen».[23] Mens Bourdieu argumenterer for at den maskuline dominans gjennomsyrer hele samfunnet og alle samfunnslag, viser Louis på sin side hvordan denne logikken er spesielt karakteriserende for arbeiderklassen. Et maskulint ideal som nok delvis har hatt sitt utgangspunkt i fabrikkarbeidets krav til fysisk styrke, har vokst ut av alle proporsjoner i denne lille verdenen. Landsbyen fremstår helt avsondret fra den virkelige verden, som en tydelig avgrenset virkelighet som kan minne om det Bourdieu kaller et felt: et autonomt mikrokosmos på innsiden av et sosialt makrokosmos, hvor et sett relasjoner holdes sammen av en sosial illusjon, en tro på de verdiene som definerer feltet og gir mening til de aktivitetene som foregår her.[24] Først når Eddy trer ut av denne virkeligheten erkjenner han at disse verdiene nettopp er illusoriske – at maskulinitetsidealet først og fremst er forbeholdt hans egen klasse: «Middelklassen har ikke de samme kroppslige skikkene. De definerer ikke mandighet likedan som faren min, som mennene på fabrikken (dette blir enda tydeligere på lærerhøyskolen, den intellektuelle middelklassens feminine kropper)».[25] Ikke bare viser Louis at klassesamfunnet lever i beste velgående, han viser også hvordan de dominerte selv begynner å dominere for ikke å utelukkende måtte forstå seg selv som de undertrykte. Fordi de er klar over at de befinner seg nederst på den sosiale rangstigen, bruker de all sin kraft på å sparke nedover hvis de kan. Den sosiale undertrykkelsen de selv utsettes for reproduserer de, og lar det gå ut over grupper de oppfatter som svakere enn seg selv, først og fremst homofile, kvinner, innvandrere og handikappede.

Louis demonstrerer hvordan Eddy som følge av sin kroppslige annerledeshet har valget mellom å gå under i sin egen klasse eller å stige opp for slik å kunne leve et fullverdig liv. Et paradoks ved fortellingen er at sosial mobilitet fremstår som en umulighet inntil det inntreffer, og at det skjer som følge av en utstøtelse heller enn på grunn av en sterk vilje til det. At middelklasseforelskelsen synes å oppstå først når Eddy senere har fått en smakebit av denne klassen kan gi assosiasjoner til Rastignac, den sosiale klatreren par excellence i fransk litteratur. Rastignac er en litterær karakter som går igjen i flere av Balzacs romaner i La Comédie Humaine (Den menneskelige komedie), den kolossale romanrekken som hadde som formål å fremvise hele det franske samfunnet og dets klassekamper. Som Eddy kommer også Rastignac fra en familie fra provinsen med beskjeden økonomi. Men i motsetning til Eddy er han familiens håp, og drar til Paris for å få en god utdannelse som siden kan føre til at kan hjelpe familien økonomisk. Når han befinner seg i Paris blir han imidlertid tiltrukket av overklassens sosietetsliv, og skyr snart ingen midler på sin vei mot innpass i disse kretsene. Eddys flukt kan ikke sammenlignes med Rastignacs reise, men det er likevel en interessant parallell i og med at ingen forfattere har beskrevet det franske klassesamfunnet like grundig som Balzac. Den franske realisten fremviste den rigide klasseinndelingen og vanskeligheten av å skulle forflytte seg oppover, men også at det finnes unntak, noe Rastignac er prakteksempelet på. I det kapitalistiske samfunnet Balzac beskriver er det penger som gjør sosial mobilitet mulig, mens Eddys flukt har lite med penger eller mangel på sådan å gjøre. For Eddy er flukten ganske enkelt den eneste utveien han har: «Det jeg har forsøkt å vise her, er at flukten ikke var et resultat av en plan jeg hadde båret på hele tiden, som om jeg var et frihetselskende dyr, som om jeg alltid hadde ønsket å rømme, men tvert imot at flukt var den siste løsningen etter en rekke nederlag mot meg selv».[26]

 

[1]Lillebø, Sandra (2015) «Det flate, disige og kjølige nord» i Vagant
[2] Lytt for eksempel til Édouard Louis-intervjuet på radioprogrammet «Du jour au lendemain» på podcasten France Culture.[3] Ikke alle har latt seg forføre og forskrekke av det Louis har skrevet og sagt. I en nokså spekulativ artikkel i Le Nouvel Observateur med tittelen «Qui est vraiment Eddy Bellegueule?» («Hvem er egentlig Eddy Bellegueule?») blir den påståtte sannhetsgehalten gått etter i sømmene. Journalisten David Caviglioli setter blant annet spørsmålstegn ved hvordan Louis som student kan ha hatt penger til å dekke advokatutgiftene for navneskiftet, og han drar til forfatterens hjemby Hallencourt for å finne ut hvor mye av det han har skrevet i boken som faktisk er sant. Naturligvis finnes det mange derfra som ønsker å korrigere det mørke bildet av landsbyen og dem selv som Louis har presentert for offentligheten. 
[4] Bourdieu er ikke selv determinist, men han er enig med deterministene i at hver enkelt av oss er et produkt av vårt miljø og fanget i de vanene det har nedfelt i oss. 
[5] Louis, Édouard (2015): Farvel til Eddy Bellegueule. Overs. av Egil Halmøy. Oslo: Aschehoug Forlag, s. 55-56 
[6] Louis, Édouard (2015): 69 
[7] Louis, Édouard (2015): 64 
[8] Louis, Édouard (2015): 13-14 
[9] Bourdieu, Pierre (2000): Den maskuline dominans. Overs. av Knut Stene-Johansen. Oslo: Pax Forlag A/S, s. 59 
[10] Louis, Édouard (2015): 22-23 
[11] Louis, Édouard (2015): 23 
[12] Mannsforskning er et forskningsfelt som analyserer menn som kjønn og maskulinitet som kulturelt fenomen. 
[13] Connell, Raewyn (1983): Which way is up? Essays on sex, class and culture. Sydney: George Allan & Unwin, s. 20 
[14] Connell identifiserer fire ulike typer maskulinitet. De som besitter den ”hegemoniske” er de som tilfredsstiller de høyeste kravene til foretrukket maskulinitet. 
[15] TV-en blir et slags symbol for underklassen og dens dumskap i romanen - i det falleferdige huset til Bellegueule-familien finnes det TV-er i alle rom og det står på til alle døgnets tider. Ironisk nok er det ofte TV-shop som står på, som familien åpenbart ikke har råd til å kjøpe noe som helst fra, eller Lykkehjulet, til tross for at ingen andre enn Eddy later til å ha noe håp om å bryte ut av sitt deterministiske livsmønster. Men TV-titting forbindes fremfor alt med normalitet, en egenskap som holdes høyt: ”Senere, da jeg gikk på videregående og bodde for meg selv i byen, og moren min la merke til at jeg ikke hadde tv, trodde hun at jeg var gal – tonen i stemmen uttrykte virkelig engstelse, den usikkerheten man kan fornemme hos dem som plutselig blir stilt overfor galskap, Men hva i helvete er det du gjør om dagene når du ikke har tv? (Louis, Édouard (2015): 51). Eddy selv er for øvrig oppkalt etter en amerikansk TV-karakter. 
[16] Louis, Édouard (2015): 12-13 
[17] Louis, Édouard (2015): 122-123 
[18] Louis, Édouard (2015): 131 
[19] Bourdieu, Pierre (2000): 10 
[20] Louis, Édouard (2015): 13 
[21] Louis, Édouard (2015): 24 
[22] Louis, Édouard (2015): 171 
[23] Louis, Édouard (2015): 88 
[24] Jakobsen, Ketil (2002): ”Innledende essay” i Bourdieu, Pierre (2002) Distinksjonen. Overs. av Annick Prieur. Oslo: Pax Forlag A/S. 
[25] Louis, Édouard (2015): 171 
[26] Louis, Édouard (2015): 158-159